Petroleum Records
Ta det helt med ro, dette bandet er tydeligvis ikke i stand til å gi ut dårlige album, ei heller mindre bra album. Det de serverer oss denne gangen er nok heller det mest eksperimentelle albumet til dags dato som også føles en smule rundere i kantene enn sine mer sintere forgjengere. Det trenger jo for all del ikke være negativt, og det er det heller ikke.
“Krøterveg Til Helvete” har fått flyte i eteren en stund allerede, men uten den episke introen som følger med på skiva og som Kvelertak har gjort til et slags varemerke i løpet av de siste utgivelsene. En rett og slett særdeles passende introduksjon til et nytt Kvelertak-album! Jeg får litt Satyricon-vibber av riffet som starter “Fedrekult”, og legger selv merke til at jeg motsier meg selv en smule da dette riffet går rett over i blastbeat og noe av det mest fengende verset på hele “Endling”. Det kan kanskje være selve lydbildet som er tonet noe ned, men dette ligger utenfor min ekspertise. “Likvoke” er det heller ikke noe i veien med og sementerer godt en trio de aller fleste andre ville ha gjort mye for å starte skivene sine med. “Døgeniktens Kvad” starter med et ras som ender noe overraskende opp i banjo – ref. ekperimentelt. Dette er vel kanskje det aller sterkeste sporet på skiva, og viser Kvelertak fra sin aller beste side og hvordan de har vokst som band. Oppbygningen fra rundt midtveis og ut er pur klasse og skivas definitive høydepunkt.
Det er ved tittelkuttet og etterfølgeren “Skoggangr” jeg går tilbake til tanken om at dette låter noe rundere og mildere enn hva vi er vant med fra den kanten, og det er absolutt ikke ment negativt – det betyr mer at Kvelertak slettest ikke har låst seg fast i noe som helst eller frykter å utvikle seg. Jeg vil faktisk påstå at de kler denne sounden også, selv om man såvisst foretrekker ursinnet de er mest kjent for. Jeg liker også de Thin Lizzy-vibbene jeg får under durpartiet midtveis i sistnevnte også.
“Svart September” starter som “Kvelertak Unplugged”, som det het på 90-tallet – og her ligger noe av det mest bemerkelsesverdige med bandet; Du hører at det er de som spiller, selv om vi absolutt ikke er bortskjemte med rene akustiske gitarer i dette bandet (og takk for det), men det er et eller annet med riffet og spillemåten som kun Kvelertak gjør. Kanskje mye derfor de har vokst seg til å bli et av Skandinavias aller største band, fullt fortjent. De eksperimenterer også relativt heftig i avslutteren “Morild” også, her er vi vitne til et band som overhodet ikke skal hvile på gamle suksessformler, men heller utvikle de videre. Og når de utvikler det til det første riffet som kommer, så forbanna fengende at det er kul umulig å sitte stille, så er det bare å ta av seg hatten og takke og bukke. Alt som er fett med Kvelertak kulminert i et eneste riff, og da trengs det strengt talt ikke nærmere forklaring spørru meg. Noe mer nedtonet under resten av den rett under åtte minutter lange saken, og det er egentlig en meget kledelig måte å runde av akkurat denne skiva på. Nok en oppbygning mot slutten som bandet gjør godt, og før man aner ordet er både låt og skive ferdig avspilt.
Som jeg skrev innledningsvis virker ikke dette bandet i stand til å lage og utgi dårlige skiver, men denne gangen har de nok eksperimentert mer enn vanlig – og det liker jeg godt. “Endling” føyer seg inn i den tilsynelatende endeløse rekken av utelukkende bra skiver. (Vi har Kvelertak på forsida av neste nummer, ute i slutten av måneden! Abonner her og les intervjuet samme dag! Hundre spenn for ett år! DET har du råd til!)
5/6 | Sven O. Skulbørstad
Utgivelsesdato 08. september 2023