BMG
Wolfgang Van Halen behøver vel ingen nærmere introduksjon lengre, selv om han ble kjent som «sønnen til Eddie Van Halen», da han fikk jobben som bassist i bandet til pappa og onkel. Han er nå klar med sin andre utgivelse under Mammoth WVH-fanen, og dette er, som i debuten, et reinspikket soloalbum, altså i den form at Wolfgang spiller og synger absolutt alt selv fra første til siste riff. Fra førsteskiva har han skrudd vrengen opp et par hakk, og åpna hi-hat-en enda litt mer. «Mammoth II» er et tungt, progressivt og mer aggressivt album, og viser at Wolfgang viser fremgang også på låtskriversida. «Right?» åpner ballet, og er et låt som treffer akkurat passe midt i trynet. Når man vet at det er samme mann over hele fjøla, er det bare å la seg imponere først som sist. Det som slo meg umiddelbart ved første lytt, er hvor nære det låter Soundgarden til tider. Samme aggressivitet, samme kreative riffing, og sannelig låter stemmen hans smålikt salige Chris Cornell når han trøkker til. Så spør vi oss selvfølgelig; med en far som Eddie Van Halen, kan Wolfie spille gitar? Svaret er et klart ja!, og han kan også tappe, en gitarteknikk fattern´n var med å utvikle. Bare sjekk ut «Another Celebration At The End Of The World» for å dømme selv.
Det er lett å tenke at noen av instrumentene faller igjennom når én mann spiller alt selv, men Wolfgang står fjellstøtt på gitar, bass, trommer og vokal, og legger knallfine harmonier på kor, samt det som er av keyboards. Musikalsk er det faktisk ingenting å trekke for på noen av de ti sporene på skiva. Soundgarden og Chris Cornell ble nevnt som likhetstrekk, men for den som kjenner til Jason Bieler og Levara, så ligger sporveksleren lettere i disse to retningene også, om enn ikke like tydelig som Soundgarden. Nå skal man kanskje ikke sammeligne artister i utgangspunktet, men en liten pekepinn er fin å ha, spesielt om det finnes de som tror Wolfgang har forsøkt å lage en blåkopi av bandet til pappa og onkel, for det har han da altså ikke!
Men nå skal vi ikke utelukkende være positive her, for som så ofte ellers, er det ting å plukke på. I Wolfgangs tilfelle, er det nok at melodiene ikke er sterke nok. Det er ikke ofte man får låter på hjernen etter noen få lyttinger, det gjorde jeg ikke her heller. Det er ingen ‘hooks’ som fester seg ved noen av låtene. Først da triller terningen på de store høydene. Produksjonen er upåklagelig, men heller ikke her er det noe som virkelig fanger interessen. Ikke at man må på «Hysteria»-nivå, men litt kreativ produksjonsføring burde være innafor, skulle vi rolig mene.
Alt i alt er «Mammoth II» ei skive som garantert kommer til å få sine runder på diverse plattformer framover, men kommer den på topplistene? Tvilsomt, men mirakler kan skje. (Intervju med Wolfgang i nyeste nummer av NRM! Kjøp det for en trettilapp her!)
4,5/6 | Jan Egil Øverkil
Utgivelsesdato 04. august 2023