Inside Out
Siden 2001, da «Inertia» ble servert, har duoen Derek Sherinian og Simon Phillips servert oss fusion i lekker utførelse, og da skulle det bare mangle at vi ikke fikk noen låter i live-tapning etter hvert. Dit har vi kommet nå, når «Sherinian/Phillips Live» når hyllene. Med seg på laget har de en ordentlig frekkas på gitar, nemlig Ron «Bumblefoot» Thal, og bassist Ric Fierabracci, for å komplementere hovedpersonene. Verken Sherinian eller Phillips er redde for å tråkke på gassen når de står på scenen, men de gir godt rom til Thal og Fierabracci gjennom hele konserten, som for øvrig ble spilt inn for rimelig (men ikke helt) nøyaktig et år siden, 29. august 2022.
Sherinians signaturlyd, «The Monster Lead» er hjertelig til stede under hele settet, og Simon Phillips´ trommelyd behøver heller ingen nærmere introduksjon, med sin åpne klang og snertne skarp. Stilmessig er begge også særdeles gjenkjennbare, og ingen som har hørt noen av Sherinian/ Phillips´ komposisjoner bør tvile på hvem som står bak. «The Vortex» ble vi først kjent med på skiva «Vortex» (2022), og umiddelbart er vi som nevnt i kjent landskap. Mer rock enn jazz vil man påstå denne låta er, med sin enkle groove fra Phillips´ åpne hi-hat, mens monster-leaden fører riffet framover. Thal og Fierabraccis komp ligger fint bakpå hele veien, før «Empyrean Sky» legger tempoet mer nedpå, og vi får skivas første Hammond-solo fra Sherinian. Han har aldri vært redd for å fylle podiet sitt med utstyr, den godeste Sherinian, så heller ikke denne kvelden på The Grape i Ventura, California.
Tidligere nevnte skive, «Inertia», tilgodesees dessverre kun med ett spor, nemlig tittelkuttet. «Dessverre» må sies å være av personlig uttalelse, ettersom det uten tvil er favorittutgivelsen til undertegnede når det gjelder Sherinians soloutgivelser. Selv som trommis med en stor forkjærlighet for Phillips´ eskapader, hadde jeg gladelig byttet ut solopartiet hans med for eksempel «Mata Hari» eller «Rhapsody In Black». Noe av Simons signatursound er Octobans, små rørtrommer i forskjellig lengde, som avgir en melodisk tone, noe han bruker aktivt under «Inertia», både på skiva og i denne live-versjonen. Herlig perkusivt og kreativt.
«The Phoenix» er beint fram en energiinnsprøytning, med doble basstrommer og full fyr på monster-leaden, mens Bumblefoots double neck-gitar får kjørt seg. Man kan saktens bekymre seg for at en konsert-utgivelse fra musikere som er kjent for å slippe seg løs kan bli anmassende og overspillende, men det er musikken som står i sentrum hele veien, både melodisk og i groove fra kvartetten, selv om det er rom for frislipp til tider, noe som både forventes og ønskes. Settet avsluttes med «Aurora Australis», som også avsluttet fjorårets «Vortex»-utgivelse. Sherinian har gjennom karrieren utviklet en særegen sound med tanke på klangflater, kanskje spesielt når han spiller piano eller flygel, noe som kommer til sin rett under ovennevnte spor. Han har en egen evne til å la hendene spille svært uavhengig rytmisk, noe ikke mange gjør ham etter, og det er rett og slett imponerende å høre slik utfoldelse og vite at det ikke er noe som helst overdubs eller backing tracks som hjelpemiddel.
Har du noen av duoens skiver i samlinga, vil du nok helt sikkert nyte godt av å fyre i gang denne utgivelsen noen runder også, men det mistenkes at man nok gjerne hører originalene like så gjerne.
5/6 Jan Egil Øverkil
Utgivelsesdato 25. august 2023