ear Music
Alice Cooper har nå blitt 75 år gammel, gir ut skiver i sitt syvende årti, og har tydeligvis ikke noe behov for å bevise noe som helst, for de siste årene virker det som om han først og fremst vil ha det gøy i sin karrieres høst. De skumle Creepy Cooper-låtene er helt fraværende her, «Road» er først og fremst en god, gammeldags gitardominert rockeskive, og det er akkurat det Cooper ville lage denne gangen. Og det er flere elementer som gjør dette til en litt spesiell skive i legendens katalog. Tekstmessig er dette en tematisk skive om livet på turné som rockemusiker, og sånn sett den mest selvbiografiske skiva Cooper noen sinne har lagd. Ikke en eneste låt handler om noe annet enn ulike aspekter av det å turnere verden, og tekstene er mer humoristiske enn mørke. Og for det andre har han for første gang på rundt 20 år latt hele livebandet sitt ikke bare spille på skiva, men også være med på å skrive låtene. (Blant andre låtskrivercredits og gjester finner vi kjente navn som ex-Europe-gitarist Kee Marcello, Buckcherry-gitarist Keith Nelson, Rage Against The Machine-gitarist Tom Morello og MC5-gitarist Wayne Kramer.) Cooper har hatt et stabilt og gnistrende liveband i snart ti år, og disse har spilt inn låtene live i studio før Cooper og hans faste partner og produsent Bob Ezrin har gjort låtene ferdige. Det låter frisk, energisk og organisk, og spesielt trommis Glen Sobel viser hvilken eminent musiker han er, det gnistrer av mannen. Også gitartrioen Tommy Henriksen, Nita Strauss og Ryan Roxie får vist seg frem, og bytter på å spille soloer underveis, mens Chuck Garric, som nå er den musikeren som har spilt lengst med Cooper sammenhengende, legger ned et sugende bassgroove langt frem i lydbildet.
Det hele starter med første singel «I’m Alice», en særs «Elected»-aktig låt som handler om ham selv og som er spesialskrevet for å åpne konsertene på den forestående turneen, og det vil ikke overraske om skiva andre låt «Welcome To The Show» også blir andre låt på konsertene. «Dead Don’t Dance» (skrevet med Coopers 80-talls-gitarist Kane Roberts, som også gjester på låten) er kanskje den mest kontemporære låten, med et nedstemt Alice In Chains-aktig riff, mens Cooper fortsetter sin besettelse med Frankenstein med sin tredje låt om Mary Shelleys skapelse i tittelen med «White Line Frankenstein» (med Tom Morello). To av låtene mot slutten skiller seg litt ut – «Baby Please Don’t Go» er en ballade om å forlate din partner for å dra på turné, mens «100 More Miles» er den eneste låten som faktisk høres ganske Creepy Cooper ut, i starten i det minste.
To av de tretten låtene her kjenner vi ifra før. «Road Rats» var opprinnelig på «Lace And Whiskey» fra 1977, men siden teksten gled rett inn i dette konseptet, bestemte Cooper & Ezrin seg for å gjøre en nyinnspilling under tittelen «Road Rats Forever», og det må sies at det nye bandet fillerister orginalversjonen – og dagens Alice Cooper er i mye bedre fysisk form og minst like giftig i stemmen som det den nedkjørte og alkoholiserte 1977-utgaven av Cooper var. Avslutningen «Magic Bus» er derimot helt overflødig, og burde heller vært på en The Hollywood Vampires-skive, for nå begynner det ærlig talt å holde med coverversjoner fra 60/70-tallet fra vår mann, særlig etter forrige skive «Detroit Stories». Greit nok at The Who’s låt passer inn tekstmessig, og at Keith Moon var en gammel drikkekompis av Cooper, men denne trengte vi ikke her.
Dommen? Joda, «Road» er fornøyelig nok den, med et gnistrende band og en Alice i god form, og jevnt over gode låter. Men det er ingen fantastiske låter, ingen som ville forsvart en plass på en «Best Of»-skive. Men selv om dette ikke på noen måte representerer noe høydepunkt i Coopers 54-årige platekarriere, så er det et solid tilskudd til en av musikkhistoriens mektigste kataloger. Alice Cooper skuffer nesten aldri, men det er likevel ikke denne skiva han kommer til å bli husket for. (Intervju med Alice Cooper i neste nummer! Få årsabonnement for en skarve hundrings her og les det på utgivelsesdag!)
4/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 25. august 2023