«Hombres» er den fjerde skiva fra Glasgow-bandet Gun siden gjenforeningen i 2008, og hele syv år har gått siden sist, om du ser bort ifra 2022-utgivelsen «The Calton Songs», som er nyinnspillinger av låter fra 80-90-tallet.

«Hombres» er den fjerde skiva fra Glasgow-bandet Gun siden gjenforeningen i 2008, og hele syv år har gått siden sist, om du ser bort ifra 2022-utgivelsen «The Calton Songs», som er nyinnspillinger av låter fra 80-90-tallet.
Da kan det igjen rapporteres om ny utgivelse fra undergrunnspønkerne som egentlig ikke er så veldig undergrunn lenger; nemlig GBZ, eller The Good The Bad and The Zugly da, for å være langtekkelig og korrekt.
Miserate er et nytt band med medlemmer fra band som Syrach, To Cast A Shadow og The Crest. Denne fire spors EP’en slippes av bandet selv på digitale plattformer, og byr på tungsindig death/dooom. Det er mye Peaceville på tidlig 90-tallet i musikken, med et lydbilde som er hakket mer moderne og massivt.
Cuneiform Records Verden ble et visjonært unikum fattigere da Roger Trigaux døde i mars 2021. Belgieren etablerte Univers Zero, sammen med Daniel Denis, i 1973, hvis tre første album danner kvintessensen av Rock In Opposition-bevegelsen. Trigaux forlot imidlertid bandet etter «Heresie», til fordel for innstiftelsen av Present, som platedebuterte i 1980. Gitt et mørkt og […]
Independent Confirmation Bias er et norsk prog/art rock-band, grunnlagt av bassist Jon Martin Haarr, gitarist Ørjan Risa Svensen og trommis Kai Gabrielsen, som oppsto etter deres tid i tribute-bandet Rusj – A Working Man’s Tribute to RUSH og et ønske om å skape egen musikk. Etter å ha rekruttert keyboardist Fredrik Skår, vokalist Lars Martin […]
Ut fra intet kommer stjernelaget Coffin Storm sin første plate. Stjernelag hvis dine referanser er norsk thrash og black metal vel og merke. Vokalist Fenriz skulle vel neppe trenge noen introduksjon. Apollyon og Bestial Tormentor har begge spilt i Lamented Souls, og henholdsvis Aura Noir og Infernö.
‘JPEG RAW’ expands on blues rock artist Gary Clark Jr’s vast array of influences, merging Prince like pop-funk, jazz, African music and even a little country. The star of the show is Clark Jr’s fuzzy lead guitar. An intriguing, refreshing listen and another step forward for the ever evolving Gary Clark Jr.
Khold er i siget og slipper sitt åttende album snaue to år etter «Svartsyn», et veldig bra album, som ledet til en spellemannsnominasjon. Steinar Gundersen er ny bassist siden sist, uten at Khold med dette prøver å tråkke så altfor mye utenfor sine vante skogstier. Sarke, Rinn og Gard er fortsatt kjernen, og som vanlig pryder sistnevnte omlagene på «Du Dømmes Til Død».
Deception blander klassisk death metal fint med både melodiøse og symfoniske elementer, uten at det blir i overkant i ene eller andre retningen.
Fra askene av Sons Of Apollo reiser Whom Gods Destroy seg, og bak det grandiose bandnavnet finner vi Derek Sherinan og Ron “Bumblefoot” Thal fra Apollos sønner, pluss det relativt unge vokaltalentet Dino Jelusick, i tillegg til bassist Yas Nomura og trommis Bruno Valverde.
Det tok bare fem år før brødrene Robinson innså at de trengte hverandre for å få maksimalt ut av musikkarrierene, og «Happiness Bastards» er den første The Black Crowes-skiva med ny musikk på 16 år.
Selv om de blir sett på som veteraner innen punk her til lands, kommer Aktiv Dödshjelp først nå med sitt debutalbum, og gjør det med både stil og et solid glimt i øyet når de først gjør det.
Anført av gitarist og låtskriver Thore Engen kontraherer Lucifer Was en unik plass i norsk rockekrønike. Bandet genererte livespetakkel på 1970-tallet, men debuterte som plateartister først i 1997. Sceniske, omkalfatrende «Aftenbøn Til Dauden», med rødglødende arbeidersang-episode, og ikke minst atypiske «Kunsten Å Gjere Ingenting», hvor Lucifer Was faktisk nærmer seg et band som Steely Dan, sementerer bandets nest beste skive.
Supergruppa med George Lynch er tilbake. Og dette låter mer Dokken enn Dokken. Jeff Pilson er fortsatt med på lasset, og skal selvfølgelig også ha honnør for at det låter klassisk melodiøs hardrock.
I år er det 50 år siden metallgudene i Judas Priest platedebuterte med «Rocka Rolla», men ingenting – verken Parkinson, hjerteinfarkt eller kreft – kan visst stoppe Rob Halford & co i å ufortrødent marsjere videre med heavy metal-banneret høyt hevet.
Det finnes ikke mange, om noen, artister i dette land som har fått like mye omtale som heksene i Witch Club Satan i løpet av den korte tiden de har eksistert. Noen avfeier de som tøys, andre hyller de opp i skyene. Er det fortjent eller ufortjent?
Mick Mars trenger vel neppe noen nærmere presentasjon, og de fleste har sannsynligvis fått med seg bråket med resten av Mötley Crüe. Men det er en annen historie.
Independent “ChatGPT – write an Ace Frehley-album please?”. Og svaret tilbake hadde vært farlig nære “10.000 Volts” vil jeg tro. Her er alt så digitalisert og ufarlig at jeg sliter med at min gamle rockehelt – som i tillegg var ikke bare en av de som holdt rockemytene ved live i sitt gamle virke Kiss, […]
Det slår ikke feil at Al Jourgensen leverer sine beste skiver under republikanske presidenter, og bedre blir de desto galere de er. Dette slår ikke feil denne gangen heller, for på det verste er “Hopiumforthemasses” ganske så traurige saker.
Oslobandet Mother Trudy er ute med sin tredje fullengder i rekka, og ordspill som albumtittelen innbyr til kan vi like. Men hvordan låter nå dette da? Har høyintensitetsrockerne blitt voksne og tatt en skikkelig kuvending fra klassisk rock til klassisk pop ala Beatles, eller blitt skikkelig sinna og dratt inn litt thrash metal?
Bruce is back! Bruce Dickinson has returned with his seventh solo LP 19 years after his previous solo album, “Tyranny of Souls”, and it is worth the wait. Chugging riffs, soaring choruses and immaculate arrangements decorate the varied album. An early contender for album of the year.
Herværende Trondheims-kvartett tilvirket debutalbum godt over gjennomsnittet i 2022, og følger ventelig opp med et minst like eggende andrefonogram.
Det rykker til litt ekstra i så vel rockefot som i nostalgihjertet når en nå en sjelden gang støter på uttrykket ‘live tapes’. Dette var nesten som en egen livsstil å regne i de gamle, analoge dagene, med snailmail og kun fysiske lagringsmedia hva musikksamlinger angår. Det føles da litt ekstra gledelig at noen har tatt tak i ansvaret det er å grave fram de virkelig gode ‘glemte’ opptakene av Motörhead fra der vi aller helst så dem; i svett&fullt driv på enellerannen scene noe sted i verden
Borknagars tolvte album har fått tittelen ”Fall” og kan nok være bandets mest kontrastfylte. I hvertfall på lang tid. Jeg tenkte først at dette var en roligere plate, men første singel «Summit», som åpner plata er blant det hardeste de har gjort på mange år.
Trekløveret fra Trondheim er ute med sitt fjerde album i rekka, og er omtrent like vanskelig å sette i bås som tidligere. Som på foregående album har Bokassa sydd sammen en pakke bestående av stoner, hardcore/punk og klassisk hard rock.
Hvordan i alle dager begynne å beskrive vår helt egen Ihsahns splitter nye epos? Vel, kan kanskje begynne med å si akkurat dét – dette er ikke en klassisk “rockeskive” av gammelt kaliber – dette er et storslagent verk som gir inntrykk av at det er nettopp dette Ihsahn har drømt om å skape hele veien.
Despite a demanding tour schedule with his revisiting of the early music of Genesis to which he made such a definitive contribution, this new record, “The Circus and the Nightwhale” will be his thirtieth solo work. It is an ambitious and rich record, and we get the full range of Hackett’s guitar voices, from the signature fast runs, fret-tapping, and wailing vibrato to more conventional blues rock sounds and of course his classical and Spanish guitar playing.
Den finske udefinerbare brødretrioen Von Hertzen Brothers har forlengst etablert seg som en kultfavoritt hos flere i denne redaksjonen, og etter åtte studioskiver er det omsider klar for deres første liveutgivelse, som slippes på LP, CD og BluRay.
Solberg is one of the finest vocalists in Europe, one of the undersigned’s Norwegian “Holy Trinity” (Solberg / Prestmo (Wobbler) / Valdal Johannessen (Oak)), and so any opportunity to hear that voice foregrounded, with minimal instrumentation is a treat. It is a high-quality concert and performance on every level, so surely something to attract attention from anyone who likes good music.
De norske selvmordsbomberne er ute med sitt femte album i rekken, og kan bandet fortsatt by på genuin hard rock med en god dose sex, drugs & rock ‘n’ roll? Definitivt!
The strength of this record lies in how it steps away from their earlier sound world, without completely turning their back on it. It is a well-crafted, varied, and subtle record marked by different styles and textures while also sounding like a whole.
The Moldovan progressive metal quartet, Infected Rain, have released their sixth studio album, “Time”, their first record with new bassist Alice Lane. Their heavy progressive metal sound has evolved and incorporates elements of nu-metal and electronics.
Det er bare noen måneder siden forrige Revolution Saints-skive, «Eagles Fly», ble sluppet, nærmere bestemt april 2023, og det føles egentlig ganske overflødig å skrive en helt ny anmeldelse av «Against The Winds», for dette er bare mer av akkurat det samme.
Eleventeen Records Pål Waaktaar-Savoy has explained that much of the atmosphere and the lyrical themes of Savoy’s seventh album “Under” are drawn from his move with his fellow songwriter and wife Lauren Savoy to Los Angeles, where they found themselves surrounded by loneliness. Waaktaar-Savoy is one of the most prolific and impressive songwriters of the […]
Sivert Høyem er nok en gang aktuell med et soloalbum. Det åttende i rekken og syv år etter at «Lioness» kom ut i 2016. I «On An Island» får vi høre en litt annen side av Høyem. Det kan skyldes at nordlendingen valgte å reise tilbake til sine røtter i Vesterålen for innspilling.
Ekteparet Nicke Andersson og Johanna Platow er på riktig sted i livet, under rockeokkult stjernehimmel. På plate blir Lucifer suksessivt bedre, med 2021-skiva som kunstnerisk forløsningspunkt. Skive fem kontinuerer forløperen, stilistisk som kvalitativt, med livsbejaende, melodiøs tungrock influert av 70- og 80-årene, hvor veldreide gitarharmonifigurer uopphørlig skjønnmaler teksturen.
After the critical success of their 2020 release “Rise Radiant”, the Australia progressive metal band had expected to push on, take their new record out on the road after some encouraging international chart positions. And then the world stopped.
Dark Essence Records Siden inngangen av ny årtusenregning har hedmarkingene i Madder Mortem sognet til elitedivisjon av norske ensembler, og bandets åttende studioplate tjener som ytterligere konsolidering av et uforlignelig idiom. Kvintettens progressiv-eklektiske tenkning, samt tonespråk og lydsynergi, gjør katalogen deres uegnet analogier kontra øvrige navn både fra progrockens og metallens tablåer. Det finnes knapt […]
It is largely Krieger’s guitar playing that lifts the record above the ordinary and gives it something more. It is an intensely attractive, approachable, and catchy record, full of fine melodies, upbeat organ and guitar solos, and excellent rhythm playing, that wears its musicianship lightly and lets the feel of the music do the talking.
Gode, gamle Saxon er tilbake med sitt 24. album i rekka. Har de fortsatt krutt i påsan? Definitivt. Biff Byford & co. dundrer på i kjent stil med høy sverdføring og tunge riff.
Dette er ikke skiva som kommer til å revitalisere Magnums over 50 år lange karriere og skaffe dem horder av nye fans, men det er vanskelig å forestille seg at den allerede dedikerte menigheten vil bli skuffet. «Here Comes The Rain» glir inn i rekka av bunnsolide, men ikke akkurat spektakulære og revolusjonerende Magnum-utgivelser.
Da er jaggu nok ei runde rundt sola komplettert, og det er på tide å ta et lite og reflekterende steg tilbake og oppsummere med seg sjøl; hvilke skiver gjorde virkelig vei i både velling og øreganger dette året? Det vil si; det behøver ikke du, for NRM-redaksjonen kan som alltid stille med fasit og […]
Vi fikk et livstegn i form av EP’en «Tilbake Til Trollberg» i 2020, men vi skal faktisk tretten år tilbake for å finne Troll sitt seneste studioalbum. Nagash og Tlaloc er igjen fra den tiden, mens bassist Sturt kom med i 2022.
Fem år etter «Eonian» er det på tide Dimmu Borgir viser at bandet er i live. Nå er jo dette coverlåter som har vært utgitt på EP’er og som bonusspor, men aldri samlet som nå. En enkel plate sånn sett, men det fungerer det også. Den er riktignok mastret, slik at alt holder jevnt nivå.
Mannen som skrev og dirigerte Soups sensasjonelle «Visions», Erlend Viken, eleverer herved Giantsky til noe mer enn et ordinært soloprosjekt. 2021-debutens oppfølger presenteres i dobbeltformat, klokker inn på 70 substansielle minutter og bærer til skue Vikens overlegenhet som melodiker, eklektiker, lydsmed og visjonær.
Indisciplinarian Disse fire herrer fra København har lang erfaring fra undergrunnsmetallen i den danske hovedstad, men som Elitist er dette første plate. At gutta er drevne høres, for det håndteringen av instrumentene er det ingenting å si på. Det i seg selv trenger ikke bety så mye, for jeg har mang en gang anmeldt svært […]
For den progmetal-interesserte bør ikke navnet Mike Mangini være ukjent, spesielt ikke etter de siste par ukene, etter han fikk fyken fra Dream Theater til fordel for Mike Portnoy, som vender hjem igjen.
Med tittelen «Sophomore» er det rimelig selvsagt at det er et oppfølgeralbum vi serveres av troikaen Nick D´Virgilio, Neal Morse og Ross Jennings. «Troika» var også tittelen på debutalbumet, som kom i 2021.
When Quail begins masterfully layering instruments to create a cinematic soundscape, the intensity rises and your heart beats faster. This is music to be felt, just not listened to and interpreted. Lef’s ethereal high end vocals combined with his haunting, reverberating lower register provide the perfect partner to, and tool for, Quail’s unlimited imagination, and combined they create something excruciatingly beautiful.
At Don Dokken ikke lenger kan synge har vært en sørgelig kjensgjerning i mange år nå, og hvorfor han fortsetter å synge seg ned i gjørma må gudene vite. Heldigvis er han fortsatt en god låtskriver, det skal ingen ta fra han. Og på “Heaven Comes Down” viser at han fortsatt har det i seg, bare ikke stemmen.
Det er veldig lett å avskrive Pattern-Seeking Animals som et sideprosjekt for gutta fra Spock’s Beard, noe det for så vidt også er, når det gjelder vokalist Ted Leonard, bassist Dave Meros og trommis Jimmy Keegan. I PSA er det derimot keyboardist John Boegehold som holder i tømmene, men også han er assosiert med Spock’s Beard gjennom tyve år, helt siden Neal Morse sluttet, som låtskriver, produsent og litt tangenter.
Så er endelig banden fra Flekkefjord tilbake med nytt album etter den lovende debuten “We Ain’t Dead Yet” som kom i fjor. Og snakk om å ikke ligge på latsiden. Kardang følger opp med et knallsterkt album som både låt- og lydmessig er et steg opp.
Det har gått hele seks år siden forrige Lynch Mob-album, og hvordan står det egentlig til med mobben? Joda, mobben er i grunn George Lynch, og det er først og fremst han som står i sentrum her.
More of a musical horror show than a Halloween party.
Amerikanske Night Ranger har forsyne meg holdt det gående i over 40 år nå, og feiret jubileum i fjor med en meget spesiell konsert i Ohio, hvor de ble akkompagnert av et orkester bestående av 90 ungdommer i alderen 12 til 18 år. Denne er nå tilgjengelig både på LP/CD og BluRay/DVD.
Peaceville Autopsy er tilbake! Altså, de kom jo tilbake i 2009 etter over et tiår pause, og dette er deres sjette plate etter det. Og jeg synes bandet har gitt ut bedre og bedre skiver etter comebacket, men fjorårets «Morbid Triumphant» synes jeg var en nedtur. Derfor er det gledelig at pila peker oppover igjen. […]
Dream Theaters «Lost Not Forgotten»-serie med utgivelser har gitt fansen mye moro for pengene; blant annet live-utgivelser, demoer og coverversjoner av skiver fra band som Metallica og Iron Maiden. Naturlig nok er det både hummer og kanari blant disse utgivelsene, men for den ihuga Dream Theater-fan er nok mye av dette morsomt å få med seg.
«Når rockehistorien oppsummeres, er det to band som stiller i særklasse; The Beatles og The Rolling Stones. Gitarist Keith Richards har vært tema i memes i årevis allerede, og til tross for at fingrene er krokete av artritt, låter han fremdeles som en ungfole. Kanskje et kosthold bestående av sigaretter og Jack Daniel’s ikke er å kimse av likevel?»
The heavier sound of Within Temptation is a welcome evolution of the band, as is the fearless approach to the lyric writing. A must for symphonic metal fans, and worth a listen for those who enjoy melodic music with catchy hooks.
Det vrimler ikke akkurat av norske melodiøse hardrock-band, og det er ikke uten grunn. Sannsynligheten for å spille for fulle hus og tjene noe som helst er forsvinnende liten, for ikke å snakke om mulighetene for en gylden platekontrakt. Heldigvis finnes det noen som gir totalt faen og satser alt de har, og det gjør Rozario til gangs.
Leonard Cohen once sang “There is a crack in everything, that’s how the light gets in”. Rival Sons have created a crack in the middle of two album releases, just four months apart. After releasing the transcendent “Darkfighter” album, the band will release its companion record, “Lightbringer”. Just as “Darkfighter” contained plenty of light, “Lightbringer” contains plenty of darkness.
Ni år etter debutplaten er Finnmarksbandet Moped klar med ny fullengder. Med klampen i bånn serverer Alta-bandet elleve høyoktan rockelåter på album nummer to. «BRENN!» er, ifølge bandet selv, spilt inn gjennom fullblods live-opptak i Alta kultursal. Dette er ikke bare et dristig trekk, men også smart.
Sjefs-synderen K.K. rider igjen, og klarer han å holde seg fast i salen denne gangen også? Det er jaggu såvidt, for K.K. kjører på det remmer og tøyler kan holde. Med andre ord, her er det full galopp og ville vesten gjennom ni heseblesende låter.
En av dansk rocks mest karakteristiske stemmer er klar med sin tredje skive på tre år, og da får den selvsagt navnet «Trinity».
Nei, dette er ikke Jonas Gahr Støre som platedebuterer med resten av Stortinget. Tvert imot er Statsmenn hardtarbeidende musikere fra Rogaland som definitivt heller bruker tiden i studio fremfor å spekulere i aksjer og annet fjas. Men politisk bevisste er denne gjengen som nå er ute med sitt andre album fylt med norskspråklige tekster på vaskeekte rogalandsk.
Førti år skulle det altså ta. Heavy Load sitt siste album «Stronger Than Evil” kom i 1983, og bandet har nektet på å gjenforenes. Og forespørslene har vært mange. I 2017 derimot skjedde det uventede, gutta, eller skal vi si de aldrende herrer, fant det for godt å spille sammen igjen. Og nå foreligger endelig ny skive.
Indie Recordings Et for meg nytt bekjentskap, norske Atena, men et kjapt søk på Spotify kunne informere om at «Subway Anthem» er gjengens fjerde album, og at de har holdt det gående siden 2015. Det forteller meg samtidig at mine antenner må justeres litt, for dette likte jeg godt! Med en og en halv fot […]
Noen artister virker nesten fast bestemt på å jage fansen sin pokker-i-vold. ‘Jeg lager musikken min kun for meg selv’. En ærlig sak i og for seg det, men hvorfor noen vil seg selv så vondt som vår venn Wilson er og forblir en gåte. Han har rett og slett forbannet seg på å sørge for at all ny musikk han gir ut skal sette seg rett i vrangstrupen på alle som bryr seg.
Metal Blade Første singel, «Victory Has 1000 Fathers, Defeat Is an Orphan» satt umiddelbart hos meg, mens de påfølgende låtene trengte litt mer tid. Det er et par hørt det før faktorer her, men Primordials egenart er såpass sterk at det på mange måter er naturlig. Det er en egen signatur i de lange stemningsfulle […]
Remarkably, not only is the record inspired by finding inner peace, but it enables the listener to find it within themselves, through intricate yet simple melodies and string arrangements and sensitive, sublime production. The emotional impact of Soord’s work on this record is outstanding.
Whatever risks it does take, the album is also a polished, accomplished record, marked by technical performances of a very high standard and gripping, energetic vocals. Not to be passed over lightly by any fan of modern metal.
Fysisk Format Hudkreft er bandet som har skjønt sosiale medier (særlig da de meddelte at de trakk seg fra årets Tons Of Rock på grunn av Phil Anselmo, dog uten å noensinne ha vært booka), og stadig dukker det opp morsomme videoer og bilder både her og der av plattformer som viser bandet fra en […]
Jeg har sagt det opp og i mente, om det er skive eller live – Danko Jones låter alltid som Danko Jones skal låte, og det som skiller en bra opplevelse fra en mindre bra opplevelse (men aldri dårlig) er neimen ikke enkelt å beskrive, men det har noe med selve spruten i det som presenteres. Schwungen om du vil.
30 år skulle det ta The Chronicles Of Father Robin – et norsk, progressivt kollektiv av ringrever med fartstid fra Wobbler, Jordsjø, The Samuel Jackson Five og Tusmørke – å ferdigstille «The Songs & Tales Of Airoea»; et trippelformattert konseptalbum sagt å speile utøvernes plenumsidentitet.
Det har gått rett i underkant av tre år siden debuten til Corey Taylor, slettest ikke en aller verst debut heller, tross noe rusk – og nå er da tiden omsider inne for oppfølgeren “CMF2”. Gledelig nok så har han tydeligvis gjort seg mer flid med utformingen av skiva, for her finnes knapt et eneste dødpunkt.
Splitte mine bramseil!! Hva er dette for noe maritimt vrøvl? Running Wild på norsk? Neida, det er det såvisst ikke. Mange vil dra kjensel på vokalisten i dette bandet som var med i årets runde av “The Voice” og uten at jeg skal skryte på meg å ha sett alle episodene var det liten tvil om at Kristoffer Sørensen sang med sitt rocke-hjerte utenpå skjorta.
Siden debuten med «Kiss Of Life» i 2010 har engelske Vega fremstått som et redskap for de to låtskrivertvillingene Tom og James Martin (som også spilte bass og keyboards i bandet), med vokalist Nick Workman som deres høyre hånd, vokalist og frontfigur. Og da meldingene kom i fjor om at Martin-gutta hadde forlatt skipet, fremsto Vegas fremtid veldig mørk.
«In Lust We Trust» er Backstreet Girls’ fjerde strake albumtriumf, etter en ujevn og rutinepreget periode fra midten av 1990-tallet frem til nevnte 2014-revansj.
Det kan synes lett å parafrasere tittelen på Kaipas andre og beste album, «Inget Nytt Under Solen», i møte med ferske The Flower Kings-album, men faktum er at svenskene ikke trenger å bevise noe som helst, ut over et kompositorisk idégrunnlag som , på sitt ypperste, peker nese til brorparten av samtidige symfonisk-progressive rockeensembler.
Ta det helt med ro, dette bandet er tydeligvis ikke i stand til å gi ut dårlige album, ei heller mindre bra album. Det de serverer oss denne gangen er nok heller det mest eksperimentelle albumet til dags dato som også føles en smule rundere i kantene enn sine mer sintere forgjengere.
Century Media Marduk minner oss på at vi alle en dag skal forlate jorda, og kaster ikke bort tiden med å spille for sakte. Fem år har gått siden «Viktoria» og en av grunnene er at de ønsker at folk skal få tid til å vente på en ny plate. Og det vil jeg påstå […]
After 2021’s «Imperial», which, for some, sailed too close to the eurometal wind, there is much to like for the fan of Soen in their new record «Memorial»
Julen 2015… Lemmy sjekker ut… og igjen står to sønderknuste musikere som knapt kan erindre et liv før Motörhead. Hvad Nu?? Årene har gått og vi ser nå at det var et liv etter «Bad Magic» for både Phil Campbell og Mikkey Dee. Der den ene har satt seg godt til rette på trommestolen i et av tidenes mest suksessfulle rockeband, valgte den andre å samle sine uekte sønner og dra tilbake på veien.
This Oslo-based six-piece, who have been going since 2019 and who already have a reputation for excellent live performances, have put out their anticipated debut album «Ingen Tid å Miste». It is an impressive piece. This is a commanding debut album for any band.
Frontiers I over ett tiår har våre svenske venner i Eclipse vært garantister for melodiøs hard rock med massive riff og fengende refrenger som suger seg fast i hjernebarken, og fanskaren har vokst jevnt og trutt for hver gang Erik Mårtensson & co har gitt ut ny skive eller besøkt Norge. Men etter de to […]
De brasilianske damene startet som et sideprosjekt til Nervosa, og den to år gamle debuten «Echoes Of The Soul» førte til så mye aktivitet at Crypta nå er fulltidsjobben deres. Kvartetten er konstant på veien, men har da fått tid til å skrive et solid knippe låter underveis.
Siden 2001, da «Inertia» ble servert, har duoen Derek Sherinian og Simon Phillips servert oss fusion i lekker utførelse, og da skulle det bare mangle at vi ikke fikk noen låter i live-tapning etter hvert. Dit har vi kommet nå, når «Sherinian/Phillips Live» når hyllene. Med seg på laget har de en ordentlig frekkas på gitar, nemlig Ron «Bumblefoot» Thal, og bassist Ric Fierabracci, for å komplementere hovedpersonene.
Adrian Vandenberg må vel kunne sies å være den hardrockmusikeren i verden som har mest rett til å føle seg snytt. 20 sekunder på «1987», mime i verdens mest sette hairmetal-videoer, skrive og ha navnet sitt i coveret på oppfølgeren som også ble en vanvittig stor suksess, for å så å bli stående med lua i labben mens Coverdale hooka opp med Jimmy Page.
Nuclear Blast Tysklands metaldronning feirer i år førti år som artist, og studioalbum nummer tretten synes jeg oppsummerer disse årene både musikalsk, men ikke minst via tittel. Dette er en lang plate.med hele femten spor hvis man går for vinylen, mens CD-folket kan kose seg med enda fem spor. Jeg liker veldig godt episke «Children […]
Det er mye aggresjon som skal ut på U.D.O.s nittende plate. Og sannsynligvis en plate hvor bandet vil sitte igjen sterke minner uavhengig av kommersiell suksess. For noe ekstraordinært over «Touchdown» kan jeg ikke si det er.
Alice Cooper har nå blitt 75 år gammel, gir ut skiver i sitt syvende årti, og har tydeligvis ikke noe behov for å bevise noe som helst, for de siste årene virker det som om han først og fremst vil ha det gøy i sin karrieres høst.
Amerikanske Spirit Adrift er endelig ute med sitt femte album, og for et album dette er! Her får du servert tunge og fete riff på løpende bånd. Spirit Adrift som i bunn og grunn består av multi-instrumentalisten Nate Garrett har nesten overgått seg selv, og det sier ikke rent lite sett opp mot den strålende forløperen “Enlightened In Eternity” fra 2020.
You can listen to the album and try to capture every literary reference, or simply sit back and enjoy the sound. It works on both levels, and that is something Hozier does extremely well. The poetic intellect and storytelling never distract from the music’s soul.
Wolfgang Van Halen behøver vel ingen nærmere introduksjon lengre, selv om han ble kjent som «sønnen til Eddie Van Halen», da han fikk jobben som bassist i bandet til pappa og onkel. Han er nå klar med sin andre utgivelse under Mammoth WVH-fanen.
We all know the critical narrative that surrounds Greta Van Fleet, comprised of the Kiszka brothers Josh (vocals), Jake (guitar) and Sam (bass) plus Danny Wagner (drums). Let’s just listen with an open mind and forget about fashionable opinions.
A record which is an easy album to like, particularly for anyone who likes progressive music and hard rock, and which balances progressive sophistication with good songwriting.
Season of Mist De åtte årene siden «Antiliv» har vært tunge for Tsjuder, og da er det veldig gledelig at årets slipp er en real kraftsalve. Arbeidet med denne begynte ganske kjapt etter forrige plate, et arbeid som ikke gikk på skinner, noe som endte med at trommis AntiChristian ble byttet ut med amerikanske Jon […]
Atomic Fire Med sitt ellevte album utgir amerikanerne sitt mest ambisiøse verk noensinne. «The Hallowed» er historien om en gruppe mennesker og deres dyr som har overlevd apokalypsen. Og ikke nok med at dette er historien på skiva, men før jul slapp bandet historien i tegnet bokform, da sett fra menneskenes perspektiv, mens plata er […]
Sigur Rós’s appropriately named eighth album comes a decade after the post-industrial rock of their 2013 «Kveikur». Again, we find ourselves responding to a record which is, in its own turn, a response to the emotional and even global challenges presented by the pandemic and climate change.
Imponerende produktive og herlig uforutsigbare Motorpsycho er plateaktuelle igjen, og denne gangen har de noe nokså annet å by på enn det vi siden 2017s «The Tower» har vendt oss så godt til. I motsetning til 2017-skiva, «The Crucible», «The All Is One», «Kingdom of Oblivion» og fjorårets «Ancient Astronauts», er «Yay» en nokså lavmælt sak – i stor grad akustisk, og med ett unntak uten mektig (prog)rock sammenstilt og fusjonert med sugererende jampartier som river hus.