NORWAY ROCK MAGAZINE
The Darkness var tilbake i Oslo med egen konsert for første gang på mange år. Turneen promoterer deres siste album «Dreams on Toast», som kom tidligere i år. Rockefeller var utsolgt og det blandede publikum, med høy kvinneandel, var møtt opp tidlig for å sikre seg plass. Det irske supportbandet «Dea Matrona» ble ganske godt mottatt og er vel verdt en lytt med sin ganske fengende rock.
torsdag 2. oktober Det føles smått absurd at vi – publikum og band – tilsynelatende «Melk og Sitron», ikke har sameksistert i Studentersamfundets storsal før nå. Jeg skal innrømme én ting: I minuttene før bandet går på scenen, og det dundrer i tankeløs rapp – jeg oppfatter noen rølpe «My Ass» – så er jeg […]
Forrige helg fant Legend-festivalen sted i Verkstedhallen i Trondheim, og med navn som Gaahls Wyrd, Blood Red Throne, The Batallion og Lik på programmet, kjente Norway Rock naturligvis sin besøkstid. Legend har siden oppstarten for få år tilbake fokusert den tyngre siden ved metallkonseptet, og benytter utover Verkstedhallen Fru Lundgreen som konsertarena. De mest profilerte aktørene spiller i Verkstedhallen, et ypperlig sted både med tanke på plass og lydforhold.
Hva er det Glenn Hughes gjør riktig, ett år på etterskudd? Han har gjort det før – han tar med seg unge, sultne musikere. På 1993-turnéen hadde han med seg arbeidsledigheten i bandet Europe. I 2025, – 51-årsjubiléet til «Burn» – har han plukket opp tre skandinaviske musikere som gliser om kapp med ham – med all verdens grunn.
Etter å ha påført undertegnede fullstendig gåsehud under “Voggesang Til Trønderen” akkompagnert av St Halvards Kor under sommerens Tons Of Rock var jeg veldig spent på hvordan en akustisk helaften med tullebukkene skulle bli. Forventningene var ekstremt store idet Rockefeller ble entret, så fikk vi bare se hvordan dette skulle bli.
De fleste har kanskje fått med seg søndagskonseptet på Herr Nilsen med ymse rockeband. Konseptet som gir oss gamle nostalgikere sjansen til å se både gamle og nye helter.
Jørn Lande eller Jorn om du vil, har vært en grunnstein i norsk hardrock i en mannsalder. Hele 25 år er det siden han ga ut sitt første soloalbum “Starfire”, og jo da han var aktiv lenge før dette, men dette var startskuddet for Jørn Lande sin imponerende solokarriere. Selvfølgelig måtte dette markeres, og åstedet for festiviteten var som seg hør og bør på en av Oslo sine mest legendariske konsertarenaer, Rockefeller. Men det blir som kjent ingen fest uten skikkelig oppvarming og med på feiringen hadde Jorn med seg norske Communic og svenske Sorcerer.
Det var duket for en skikkelig svensk helaften på John Dee denne onsdagskvelden, nærmere bestemt Dynazty og Art Nation. Begge store band over grensen, men ikke med helt det samme nedslagsfeltet her på berget
Så var det ubønnhørlig over. Etter 49(!) år, takker Åge Aleksandersen for seg med sitt Sambandet. Avskjeden ble behørig feiret med 75.000 nære venner fordelt på tre kvelder på Lerkendal stadion, og for en emosjonell kveld det skulle bli på den siste konserten! Det startet allerede klokken 17:15 på ettermiddagen, med Rotlaus, før Unge Leistad, vinneren av Talentjakten, en konkurranse i regi av Polaris media og Åge selv, fikk fremføre en av låtene sine.
This Autumn we had a rare chance to see Høst, in their 1974 lineup. The band would play the whole of the 1974 “På Sterke Vinger” record, two tracks from 1976’s “Hardt Mot Hardt”, and some deeper cuts.
Kings of Leon had not played in Oslo for 22 years, back then at John Dee, until last night (it was also the band’s first time back in Norway since their 2013 Hovefestivalen performance). Back then, the band only had one album, 2003’s “Youth & Young Manhood”. Now they have nine, and are in “middle-aged manhood”.
Gjerdrum Rock Club har gjennom flere år holdt sporadiske konserter med kjente og mindre kjente artister, og selv om stedet ikke akkurat er Romerikes navle har flere av arrangementene truffet relativt godt og som rockeklubben selv sier på sin hjemmeside så ønsker de å “spre kunnskap om og øke forståelse og interesse for rock og beslektede former”. Det er vakker poesi i mine ører.
Hundreds had walked Langgate in Tønsberg to see Manic Street Preachers’ performance at the Føynhagen Sessions, which was to be the last on their current tour.
Så var det jaggu Pstereo igjen. Tradisjonen tro sendte Norway Rock to av sine skribenter til marinen i Trondheim, og selv om været på langt nær viste seg fra sin beste side gjennom festivalens to dager, kunne vi som alltid notere god stemning og liv i tonene underveis.
Det australske bandet Wolfmother har gjestet Norge flere ganger siden deres første opptreden her i 2007. Sist gang spilte de på Notodden Bluesfestival i 2023 med gode kritikker i etterkant. Bandet som ble startet opp i Sydney hadde stor internasjonal suksess med debutskiva «Wolfmother» i 2006, etter først å ha slått gjennom i hjemlandet året før.
We ventured down to Tøyenparken in Oslo to check out a few rock and metal artists at this year’s Øyafestivalen. We saw Japanese metal, British indie rock, a Norwegian rock duo on the main stage, a band that could become the biggest Irish group since U2, and of course, the main rock headliner, Queens of the Stone Age.
Norges beste band siden millenniumsskiftet har greid noe som ingen andre i Norge har greid før dem: Å selge en totalpakke med musikalsk substans og bli like elsket, som hatet, av en samlet populasjon; det samme som Kiss – og sammenligningen er ikke dum – gjorde på 1970-tallet. Kiss Army? I Norge har vi definitivt Kaizers Family. Rogalendingene vet til og med å lage en låt om seg selv og fansen sin.
Endelig kom AC/DC tilbake til Norge og Oslo, ti år siden sist. Det har vært en reise fra konserten i Chateau Neuf i 1980 via Drammenshallen, Oslo Spektrum, den gang Telenor Arena, Valle Hovin og nå altså Bjerke Travbane. Bandet har blitt allemannseie og de 55.000 billettene ble revet bort på under halvtimen. Dette er antakelig siste gang vi ser bandet i Norge, men hvem vet? Så, er det fortsatt liv i rocketoget? Javisst!
Vi har opplevd noe vi aldri trodde skulle skje. Fire dager i Bergen med sol og over tjue grader på dagen og rett under på natta, og ikke behov for mer enn t-skjorte oventil. Beyond The Gates må virkelig være et viktig tilskudd til turistnæringen i Bergen. Foretninger, hoteller og restauranter er nok rimelig fornøyde. Det finnes andre ting som er festivalrelatert også, som skjer utenfor selve konsertområdene. Noen ting rekker man å få med seg, men som vanlig blir det fokus på musikken, og i hovedsak det ordinære programmet på hovedvenue. Tid og ressurser er selvsagt svaret dersom noen spør hvorfor.
Fredagen på hovedscenen på Notodden Blues festival ble en fin kveld med et variert program, hvor vi fikk med oss blueskongen Walter Trout, rockedronninga Lita Ford, veteranene i Uriah Heep og våre egne TNT.
Anledningen er det nye albumet til organist Iver Kleive og gitarist Knut Reiersrud, offisielt lansert ved midnatt 30. juli. Dette er livemusikk, om noen skulle være i tvil, fremført av musikere som puster og samspiller.
There was something for everyone on the roster at Malakoff, across genres, but it was a selection of the rock acts we had come to see, something the festival sees as its focus (even the food stall is called “Rockemat”)
Da det ble annonsert at Black Sabbath med Ozzy Osbourne skulle ri inn i solnedgangen med en skikkelig mother of a blowout, med et stjernelag av gjester, så prøvde vi seriøst å komme oss dit, men billettene forsvant på minutter, og presseakkreditering var håpløst. Så da var det bare å betale seg inn på direktestreamingen – og Skulbørstad & Amundsen rigga seg til i sofaen foran skjermen med en kasse pils, vrengte volumknappen opp til 13, og har følgende rapport å levere om Ozzy’s last stand.
Just after playing Glastonbury, Supergrass arrvied in Tønsberg and played a first-rate, animated, joyous set
Da var det endelig tid for årets høydepunkt igjen, og vi dro alle spente opp på sletta for fest, trivelige folk, og ikke minst – masse masse bra rock. Hvem skulle levere best i år? Muse? Green Day? Old Man’s Child eller Dream Theater? Les her og finn fasit!
Det var flere som klødde seg i hodet og fikk valgets kvaler da det ble annonsert at Skunk Anansie skulle spille på Rockefeller samtidig som Green Day sto på scenen oppe på Ekebergsletta. Men ingen av oss som valgte Skin & co, angret ett sekund på det, for dette ble en av de sjeldne magiske aftenene.
Lørdag 21. juni Ingenting skulle passe bedre enn at verdens beste overlevning fra 1980-tallet, heretter kalt Europe, innstiftes som hovedattraksjon når Midt-Norges perle av en festival 20-årsjubilerer. I Steinkjer er det åpenbart slik at man kan holde leven til langt over midnatt, hvilket B-menneskene blant oss godt kan like. Det starter riktignok ikke så fint. […]
Etter å ha bevitnet Sepultura fullstendig filleriste Sentrum Scene for bare en drøy uke siden, var jeg veldig spent på hvordan gamlesjef Max Cavalera med kompani skulle følge opp. Det klarte de imidlertid ikke helt dessverre.
Max Cavalera har både rutinen och självinsikt och i sammanhanget besitter han en synnerligen innehållsrik och tillika legendarisk karriär från Brasiliens stoltheter Sepultura. Här kan skönjas en stor låtskatt i form av klassiska skivsläpp som idag är klassiska i skivbaken. De sex första albumen med Sepultura från ”Morbid Visions” fram till ”Roots” är verkligen guldkorn. Här kan de mäta sig med samtida band som Metallica, Iron Maiden, Kreator, Sodom, och Tankard och Helloween för att nämna några gamla godingar.
Det har gått over 30 år siden sist gang The Cult var i Norge, da også på Sentrum Scene i Oslo. Til tross for at bandet ikke har vært høyprofilert siden den gang, var det likevel så godt som fullt i lokalet.
4-7 juni 2025 Sweden Rock Festival is one of the highlights on our calendar. Since its inception in 1992, it has become one of Europe’s most popular rock festivals, with stellar line ups and great facilities. There were activities such as rock climbing and the food selection was excellent, but of course, we were there for the […]
Å prøve å forklare mitt forhold til Sepultura og hva de har betydd for min musikksmak kortfattig er ikke lett, men det finnes ikke mange band som har betydd mer ihvertfall, for å si det mildt. Jeg var også så heldig at jeg fikk oppleve de med brødrene Cavalera, sist under Kalvøyafestivalen i 1996, der en av våre riksmedier smalt til med en klink sekser og kåret seansen til den beste metallkonserten på norsk jord noensinne.
Noen ganger lar turnusarbeid seg dårlig kombinere med musikkfestivaler, og denne gangen var krasjen uunngåelig, derfor ble årets utgave av Trondheim Rocks en altfor kort affære for min del, men heldigvis skulle jeg få oppleve Iron Maiden for første gang. Joda, de har vært i Trondheim to ganger før, men da uten undertegnede til stede. Men etter rapportene fra tidligere konserter fra “Run For Your Lives”-turneen antydet at denne torsdagskvelden skulle svare til forventningene.
Hvis du noensinne føler deg utilpass i samfunnet, kom deg fortest mulig på konsert med Mío.
Gledelig nok tok det legendariske amerikanske bandet Blue Öyster Cult (BÖC) turen innom Norge og Sentrum Scene på denne mandagskvelden. Forrige og eneste besøk gruppa hadde hatt i Norge, var på Union Scene i Drammen i 2016. En konsert som var meget bra og ga oss muligheten til endelig å se bandet få nordmenn hadde sett opptre.
Ulcerate er fra New Zealand, et av verdens tilsynelatende beste land å bo i. De tre herrene i Ulcerate derimot har nok eksistensiell fortvilelse til at New Zealand nå kanskje har ett av de aller beste death metal bandene i verden, etter min mening. Musikken er rå og intens, emosjonell og opprivende, atmosfærisk, teknisk og ikke minst kaotisk. Dette er kaos satt i system, og jeg opplever det er mye takket være trommis Jamie Saint Merat – for et monster.
Britisk progrock-gigant klarer til tross for lydproblemer å feire sine 30 første år med et innholdsrikt og veltrimmet show, og blir støttet på flere måter av en norsk progrock-institusjon og musikksjangerens tilhengere fra fjern og nær.
Det blir litt av en høytidsstund på teateret med en historisk fremføring av albumet “Battles” fra 2014. Det er mange musikanter som battler om plassen på scena, ikke alle vinner, men noen battler seg helt til pallplassering og en mulig karrierebeste.
Det er bare drøye ni måneder siden sist Sons of Angels spilte på Herr Nilsen i Oslo, men siden da har Mannen med Ljåen nok en gang høstet inn et av originalmedlemmene. Trommis Geir Digernes døde brått i fjor høst, og denne konserten ble dermed debuten for Kenneth Kapstad, som tidligere er mest kjent for å ha spilt i band som Motorpsycho, Spidergawd og Gåte.
Herr Nilsen i Oslo sentrum, et sted som de fleste tenker på som en liten jazzklubb, har dratt i gang et nytt konsept – Rock Revival Sundays – og første band ut på den lille scenen var amerikansk/britiske Tyketto, som debuterte i 1991 med «Don’t Come Easy», en kultklassiker som de aller fleste i publikum denne søndagskvelden har et dypt og nært forhold til.
Med tanke på at Thrown fortsatt er et relativt ungt band som ble formet i Sverige i 2019, har de absolutt klart å tiltrekke seg riktig crowd som matcher musikken perfekt når det kommer til hva som skjer nede på gulvet.
Wednesday, 7 May 2025 Hedvig Mollestad Thomassen and her pals Ellen Brekken (bass) and Ivar Loe Bjørnstad (drums) have hit the road promptly in support of their “Bees in the Bonnet” album, playing a series of more intimate venues well suited to the direct and open nature of their performance. So, tonight it was Oslo’s […]
Festivalsesongen er kanskje ikke riktig i gang her til lands, men i nord-Italia er den det. Og årets Frontiers Festival – eller FestiVIIal, den syvende i rekken – hadde hovedattraksjoner som Asia, Winger og Harem Scarem, som leverte litt ymse.
Norske Wardruna ble for alvor kjent i 2014 etter å ha komponert musikk til testosteron-eposet “Vikings. Siden den gang har Einar Selvik & Co. vunnet nye fans og stadig bergtatt flere og flere med sin organiske musikk med nordiske historiske og tradisjonelle instrumenter. Det er vanskelig å sette Wardruna i en bås, enten så liker du det eller ikke, men hvorfor dette bandet har trollbundet mennesker over hele verden, skulle vi kanskje få svaret på denne kvelden i operaen som var startskuddet for bandets lille Norge-turne.
Steve Hackett chose to start off his latest European Tour, his Genesis Greats, Lamb Highlights & Solo tour, with us in Oslo, a place which Hackett said had “always been kind to me, personally…, and to the band”.
Folkemassene vifter med palmeblader for Italienske pilegrimer som serverer påskelam i vulkanen og står opp fra de døde i tredje sett.
Spilledåsen er på turné igjen, denne gangen med en forestilling som skal forsøke å gjenskape så detaljert og nøyaktig som mulig det man fikk høre og se på Foxtrot-turnéen i 1973, og på albumet “Genesis Live” utgitt samme år.
A two hour set is a decent one by contemporary standards, but it flew past. It was relentless, emotionally intense, and forcefully executed. A band that is continuing to up their game in writing and performance.
Trønderne sto i kø allerede før dørene åpnet på Tapperiet på Dahls for å feire Torstein Flakne og Dag Ingebrigtsen, som fylte henholdsvis 64 og 66 år i desember.
Det er snart en mannsalder siden Wig Wam vant den norske Eurovisjonsfinalen i 2005, og “In My Dreams” er en låt de fleste fortsatt husker. Siden den gang har bandet opplevd både oppturer og nedturer, men kom sterkt tilbake med comeback-albumet “Never Say Die” i 2021.
Finska orkestern Steve ‘n’ Seagulls har något som drar blickarna till sig. Smakfullt levererarad musik med glimten i ögat. Mixen av lekfullt spelad hårdrock med en toch av bluegrass och punkig attityd med lite country. Fan så bra underhållning en random torsdag i mars i akademikerstaden Uppsala.
Youtube-fenomenet Frog Leap har hundrevis av låter ute, og millioner av følgere. Likevel har multiinstrumentalisten Leo Moracchioli og livebandet hans aldri spilt i Oslo før, og forventningene var på forhånd store.
Det kom mange klassikere på 80-tallet, og vi har vært vitne til at mange av disse spilles i sin helhet live. I går kunne oppmøtte på Rockefeller få høre Accepts verk fra 1983, «Balls To The Wall», fremført av platas vokalist Udo Dirkschneider og bassist Peter Baltes, under konstellasjonen Dirkschneider.
Neo-prog bandet IQ besøkte Norge den 9 mars. Åstedet var, som forrige gang de gjestet Oslo, Cosmopolite på Torshov i Oslo. We Låve Rock har opparbeidet seg en tradisjon med å bringe litt mindre prog-band til denne scenen nå. Det var også de som inviterte IQ sist, for ganske nøyaktig to år siden.
Jeg tror det er sjeldent jeg har vært på en så lite stillestående konsert. While She Sleeps vet å holde publikum aktive og leverer et sett med slager på slager under en 70 minutters lang konsert. Jeg tror det må være første gang på en stund jeg ikke har sett halve publikum stå med armene i kryss uten en bevegelse i kroppen.
Er det en ting svenskene kan, så er det melodiøs hardrock. Både H.E.A.T og Electric Boys bør være kjente navn for de fleste. Sistnevnte band riktignok med noen flere år på baken, og de elektriske guttene fikk hyppig rotasjon på legendariske Headbangers Ball i sin tid og har frekventert det meste som finnes av spillesteder gjennom årenes løp med sin funky hardrock.
Det går som oftest ikke mange år mellom besøkene fra herrene i Toto, og denne februarkvelden var det Oslos storstue som fikk besøk av Steve Lukather og Joseph Williams´ “Dogz Of Oz”-turné. Og hva skjedde? Spektrum var fullstendig utsolgt lenge før konserten.
Et fullpakket Vulkan Arena, utsolgt konsert og tre band med Imminence i fronten var kvelden man hadde i vente. Det føltes veldig taktisk ut å annonsere at Allt skulle starte kvelden, det var kø lang vei ut fra arenaen før konsert-start.
«Jeg skulle ønske at mamma fikk se at jeg endelig kom meg til operaen.» For Tony Harnell ble en drøm til virkelighet denne søndagen i Oslo, men det så ikke ut som de andre i TNT heller mistrivdes på hovedscenen i et utsolgt Operahus.
The last time Opeth played in Oslo was as part of Tons of Rock festival last summer, where they played a fan-picked set, which frontman and musical mastermind Mikael Åkerfeldt joked made it look like they hadn’t released anything decent in twenty years.
Når vinterkulda virkelig biter er det godt at vi kan krype inn i et av de hyggeligste og varmeste hiene i Tigerstaden, Rockefeller. Denne tirsdagskvelden var forbeholdt storfint besøk fra de britiske øyer med tre relativt godt voksne band.
Post-harcore er kanskje ikke en sjanger som passer seg for alle, men de det passer seg for passer det seg ekstremt godt for. På mange måter så kan man jo si at Touché Amoré er et av bandene som har banet mye vei for denne sjangeren sammen med band som La Dispute, og de som er fans – er fans.
Enn at vi skulle få oppleve Pagan´s Mind live igjen. Det er jo årevis siden sist! Trondheimspublikummet var sitt ansvar bevisst, og møtte opp på Havet i hopetall, og var overmåtelig klare for en metallkveld for historiebøkene. Og sannelig stilte ikke bandet med et femte ess i ermet; selveste Jørn Lande var påmeldt for flere låter i løpet av settet. For en kveld vi gikk i møte!
Få om noen progressive metalband har satt dypere spor enn Queensrÿche innen genren, og selv om bandet i dag kun har to originalmedlemmer, Michael Wilton og Eddie Jackson, lever bandet i beste velgående og har gitt ut en rekke friske skiver også i nyere tid. Det gjør også bandets tidligere og originale gullstrupe, Geoff Tate, som i disse dager også reiser land og strand rundt med gamle Queensrÿche-slagere.
Mye er blitt sagt og ment om Panteras gjenoppstandelse uten Abbot-brødrene, men gutta har nå vitterlig bevist i nesten to år at denne besetningen med Charlie Benante og Zakk Wylde så definitivt fortjener livets rett. Sist sett her til lands da de la Ekebergsletta fullstendig i grus under Tons Of Rock 2023. Men nå var det deres kveld, og sitringen i kroppen til konsertstart er det lenge siden jeg har kjent på – kanskje det til og med sist gang var nettopp denne dagen på Tons.
Sivert Høyem kommer med ny skive, «Dancing Headlights», om en måneds tid, men benyttet to utsolgte kvelder på Sentrum Scene til å runde av turnesyklusen for fjorårets utgivelse «On An Island».
Det siste 8-10 år har det vokst frem en ny førjulstradisjon som snart kan jevnføres med Jul i Skomakergata eller Grevinnen og Hovmesteren – og det er å overvære en Seigmen-konsert siste helga før jul.
Du trenger ikke kirke; du trenger bare Seigmen. Måtte disse fem aldri slutte å leve i musikkens navn.
“She is so talented, so brilliant. She should be singing in Wembley not this Academy.” There was easily sound and force enough to fill that space. Apart from the sheer power of the performance, something just short of brutality, softened by its joy and mischief, the most affecting thing about it was the band’s complete commitment to their material. They did not dodge, they did not soften – or translate – and if this music is to come across to lands where the Norwegian dialects are a kind of unknown music, then it is this authenticity that will carry it as much as the quality of the musicianship.
Like sikkert som at en mer eller mindre kjent person må kaste maska, eller at Norges håndballjenter ydmyker sine motstandere betyr en lørdag før jul klassiske norske rockeperler på Sentrum Scene. For tiende gang inntar Rock’n’roll train hovedstaden og innbyr til allsang, klining og nostalgi. Og ikke minst god lun stemning.
Mannen bak Kanonenfieber kaller seg «Noise». Han er multiinstrumentalist og bandets vokalist, komponist og tekstforfatter, og står for øvrig også bak bandet Non Est Deus. Kanonenfieber spiller med tildekte ansikter for å symbolisere den ukjente soldats grav, en tradisjon av monumenter for å minnes falne soldater.
Slomosa spiller seg gjennom det ganske land og gjorde sin fjerde konsert i Oslo på like mange dager. Det måtte vi selvfølgelig få med oss.
Et fullstappet Vulkan Arena, lyd og lys som leverer, et publikum som overrasket på flere måter og et band med non-stop energi ble oppskriften på en ganske så perfekt kveld på Vulkan Arena! Bandet fra Las Vegas viste på mange måter akkurat hvor de var fra.
Godfathers of Nordic melancholic post-rock Sigur Rós were back in Oslo on Thursday night, 2 years since their last visit. To support the band’s new album «Átta», the Icelandic trio decided to tour with a 41-piece orchestra and explore the symphonic side of their catalogue.
Accept trenger neppe noen nærmere presentasjon annet enn at de er et av de største og viktigste heavy metal bandene fra Tyskland noensinne. Vel og merke har de opp gjennom årene blitt tynnet ut i rekkene og i dag er det bare gitarist og en av tre grunnleggere, Wolf Hoffmann, som er igjen av den klassiske besetningen. De to andre grunnleggerne Udo Dirkschneider og Peter Baltes spiller nå sammen i Dirkschneider/U.D.O, og de spiller også ikke overraskende gamle Accept-låter. Men denne kvelden var det altså Accept med Wolf Hoffmann som var i sentrum, og hvordan låt så Hoffmann og hans “nye” soldater?
Svenske Blues Pills feirer for tiden sitt nyeste album «Birthday» som kom i august, og turnerer i disse tider Europa med «Happy F*cking Birthday» – en intim klubbturné. Vi er selvsagt tilstede når Blues Pills inviterer til fest på Vulkan Arena, sammen med fans i alle aldre.
Til tross for en ulidelig kulde var det relativt godt oppmøte på John Dee da hovedstaden ventet storfint besøk av kanadiske The Sheepdogs og The Commoners.
Det ble en hektisk og kostbar midtuke for de som er glad i kanadisk melodisk progrock da først Saga gjestet Rockefeller, og så inntok Mystery Cosmopolite.
Som turnetittelen “It Never Ends Tour” skulle tilsi vil sagaen om Saga ingen ende ta, men ting tyder på at alderen i besetningen begynner å sette sine spor. For det var slett ingen selvfølge at kanadierne skulle stå på scenen denne novemberkvelden på Rockefeller.
Greg Howe har i en mannsalder vært en av supergitaristene som bare de mest ihuga gitar-nerd/fantastene har hørt om. Eller om du generelt er bevandret innen jazz fusion. Howe debuterte allerede i 1988 på legendariske Shrapnel Records og siden har det gått slag i slag, både med soloalbum og diverse skiver/prosjekter med en rekke eminente musikere, blant annet Ritchie Kotzen, Dennis Chambers, Stu Hamm, Simon Phillips, Victor Wooten og Tetsuo Sakurai bare for å nevne noen.
Helt siden Mike Portnoys retur til Dream Theater ble annonsert i oktober i fjor, har fansens forventinger vært skyhøye, noe som igjen førte til at det var bortimot utsolgt i Oslo Spektrum denne lørdagskvelden.
Critically acclaimed English singer-songwriter Frank Turner, one of the hardest gigging musicians in the world, returned to Oslo with the Sleeping Souls. This writer has never seen a Rockefeller crowd bounce so much with joy.
It was a good humoured, positive concert, full of great atmosphere, a warm bond between artist and audience, and strong performances of a well-chosen and well-ordered set list. Some might bemoan the lack of Alter Bridge songs on the list, but for the undersigned it showed the quality of the latest material and Kennedy’s catalogue overall that he does not need to lean on that. So, we’ll say “well played”.
Kvelertak reiser ut igjen på turné, først i Norge og så i Europa i februar, nå som et band på fem og med uttalt uviss fremtid.
Jeg kan ikke på stående fot ramse opp unge fremadstormende band som kliner til med to kvelder med Rockefeller, hvorav en er utsolgt. Duoen Brenn. har bygget seg opp til å bli et navn som fint klarer dette.
Kun fire år etter deres debutalbum “Escape” kom ut, headliner metalcore bandet fra Berlin sin første konsert i Oslo. John Dee var kanskje ikke fullt, men med alle gjester så nære scenen som mulig og en moshpit gjennom hele konserten kan man ikke klage på stemningen denne kvelden.
Tre storheter innen svensk melodisk deathmetal møter et Oslo Spektrum fylt av forventningsfulle nordmenn. Blir det en svorsk suksess-aften, eller en overdose av baconcrisp, dispenserbrus og søte brødre?
More than 1200 aficionados were gathered at Rockefeller on Thursday night to witness the return (and final visit) of the excellent storyteller Fish in Oslo.
Det er 42 år siden D-A-D ble dannet i København, og man tenker kanskje at de hadde sin storhetstid i årene rundt 1990 med klassikerne «No Fuel Left For The Pilgrims» og «Bad Craziness», for på 2000-tallet spilte danskene på John Dee, og det var lett å tenke at dette var et band på hell. Men her er vi i 2024, og aldri før har D-A-D solgt ut en større sal i Oslo – det var smekk fullt på Sentrum Scene. Er D-A-Ds storhetstid rett og slett nå?
lørdag 19. oktober Rent umiddelbart føler man på en skuffelse over at Madder Mortem – et av Norges beste band i over tjue år – ikke tilbys større scenelokasjon enn Fru Lundgreens. For den uinnvidde er dette en aldeles utmerket ølkjeller, men med klare kapasitetsutfordringer. Hva man imidlertid glemmer fra tid til annen er at […]
På første halvdel av 90-tallet var The September When fra Rogaland et av de virkelig store bandene i Norge, med hit etter hit og turneer land og strand rundt, før det hele sa stopp i 1996.
Det var duket for et skikkelig jubileum og en stor begivenhet på Rockefeller denne lørdagskvelden. Et av norsk ekstrem metal sine største flaggskip, Enslaved, skulle fremføre sitt debutalbum “Vikingligr Veldi” i sin helhet.
It was indeed a Crowded House, with seven musicians on stage at the start of the New Zealanders’ two-hour set. Apart from Neil Finn, among the current cast are Liam Finn on guitar and Elroy Finn on drums, and long-standing collaborator Mitchell Froom on keyboards. Otherwise, bassist Nick Seymour, now looking every bit the elder statesman of indie rock, is the sole surviving member.
24 år etter sin forrige konsert har Autopulver litt av hvert å feire på Parkteatret, både musikalsk og personlig.
Det er definitivt en solid pakke som inntar Rockefeller denne lørdagen, såpass solid at stedet i dag er utsolgt. Selv om jeg på stående fot ikke kommer på noe større death metal band enn Cannibal Corpse, er jeg likevel litt overrasket over at det er fullt hus.
Sist jeg så Violet Road var på Kristiansten Festning i Trondheim i sommer, under strålende sol og over 20 grader. Denne oktoberfredagen var av det mørkere slaget, med 7 grader og regn, men med forventninger om en trivelig aften på historisk grunn i de gamle lokalene til E.C. Dahls bryggeri skulle det bli vesentlig bedre inne enn ute.
We Låve Rock bød på en progaften på Cosmopolite i Oslo, hvor Beardfish og Big Big Train sto på plakaten. Til tross for at det ikke var utsolgt, klarte de fremmøtte å fylle lokalet med energi og entusiasme gjennom hele kvelden.
The Australia four-piece came to a very well-attended Parkteatret on a cool Sunday evening, for the first time since 2018. It was a lively and mostly aged under 40 crowd of devoted fans or as Grey quipped, “prog nerds”.
Hvis man savner følelsen av å sitte i et kjellerrom med litt for mange plakater av nakne damer, se på “American Pie” og drikke én lunken øl for mye – var dette konserten for deg. Millencolin leverte på nostalgien, og det merkes på publikum også.
Det er ikke å legge skjul på at Apocalyptica plays Metallica er nisje, og det skal heller ikke legges skjul på at folk digger det. 25 år siden de sist var på Rockefeller spiller cello-trioen fra Finland sin Plays Metallica vol.2 til et ganske så fullt Rockefeller.
