Björk Orchestral @ Olavsfestdagene, Festningen, Trondheim

Lørdag 30. juli

Til tross for at frøken Gudmundsdóttir strittet imot internaliserte impulser fra den klassiske musikken tidlig i solokarrieren, har det akustiske orkesteret alltid utgjort en umistelig del av kunstpop-dronningens soniske idiom. Turnékonseptet ”Björk Orchestral” grunner på fire enkeltstående konserter avholdt med symfoniorkestre på Island, høsten 2021, hvor ingen komposisjoner ble oppført mer enn én gang, trolig for å bekrefte hvilke stykker som burde nedfelles i det internasjonale turné-programmet.

Kristiansten festning er velegnet lokasjon for levende musikk, og drøyt 6000 fremmøtte tar imot Björk og de eksellente Trondheimssolistene med åpne armer, vel vitende om fotoforbud for presse og publikum (islendingen stiller med egen fotograf). Til forskjell fra en fullskalamodellert Björk-konsert foreligger verken elektronisk ornamentikk, scenedekor, effekter, videoskjermer eller sceneshow (om man ser bort fra hovedpersonens fine barokk-futuristiske bekledning), noe som raskt kjeder et fåtall skravlebøtter som ikke aner hva de har løst billett til, eller hvorfor. Disse blir siden kronisk observert i heftig samtale rundt urinalene, hvor de rettmessig hører hjemme.

Björk er en distansert artist, som sparer publikumskommunikasjonen til utgangen av soaréen, hvilket synes betimelig gitt konsertens form og persepsjonsfordrende natur.

Musikalsk innleder faktisk forestillingen temmelig kjedelig, med ”Stonemilker” fra ”Vulnicura”, og man tror man aner hva man har i vente. Allerede med ”Aurora” og ”Come To Me” stiger engasjementet, og da ”I’ve Seen It All” presenteres i hel-symfonisk drapering er det så jeg nesten tar til tårene. Man slås stundom av en tonespråklig motsvarighet mellom arrangementene til dirigent Bjarni Frimann Bjarnason og Henryk Góreckis suverene 3. symfoni…

Elegiske ”Black Lake” og krigersk vakre ”Hunter” danner øvrige høydepunkter, og jeg er for lengst solgt idet akkorden fra ”Bachelorette” smyger seg ut i sommerlandskapet med isende, intensiverende forse. ”Bachelorette” er ikke bare verdens beste Björk-komposisjon; den er også selvskreven for angjeldende konsept, og blir ventelig diamanten i et smart formulert repertoar.

Endog vokalkapasiteten iført grønngul tøykonkav tør opp mot slutten av evenementet, og tøyser med publikum. Kveldens festlige melding fra Björk: ”How very Scandinavian of you”.

Ouverturen fra ”Dancer In The Dark”-lydsporet presenteres av orkesteret alene som det første av to ekstranummer. Finalen, ”Pluto”, innmeldes fra scenen som et forsøk på å la orkesteret spille techno, og det fungerer til de grader – fult, aggressivt og rampete. ”Pluto” setter i så måte eksplosivt og morsomt punktum for en glimrende musikalsk aften.

Det eneste man stusser over er den totale neglisjeringen av ”Play Dead”, men Björk har garantert spesifikke grunner til ikke å innlemme denne i settet. 5/6

Tekst: Geir Larzen
Foto: Santiago Felipe

,