Torsdag 23. mars 2023
Hva får du når et knippe svenske death metal-musikere oppdager at de har en felles guilty pleasure i 70-80-talls AOR? Da får du – naturlig nok? – sideprosjektet Night Flight Orchestra som ender opp med å formelig velte seg ut av sin tiltenkte lillebror-rolle og bli et vaskeekte kultband. På en helt ordinær regnvåt torsdag kveld tropper de opp på John Dee som del av sin skandinaviske “Death To Fake AOR”-turné – komplett med glitterkapper og flyvertinne-drakter.
Folk skal på jobb fredag morgen og Night Flight Orchestra har folkeskikk nok til å gå på scenen på sekundet ni med den knallsterke låta “Midnight Flyer”. Magiske frontmann Björn Strid er på ballen og leverer vokal langt over forventning fra start. Death metal er ryddet vekk til fordel for beret og pilotbriller, men først og fremst til fordel for en stemmeprakt som er mer 80-talls AOR enn AOR på 80-tallet; en slags Joseph Williams på steroider. Samtidig gjør tilstedeværelsen hans scenen forsvinnende liten og taket bemerkelsesverdig lavt. Treffsikkerheten på falsett-licksa er latterlig bra.
John Dee er kanskje ved 75% kapasitet denne kvelden, men atmosfæren er 100% og publikum følger Strids minste anvisninger til punkt og prikke. Åpningslåta følges av nyklassikeren “Sometimes The World Ain’t Enough” og følger på med en real paraderekke med AOR-perler og publikum gjør det klart at “Gemini” er den aller største juvelen i smykkeskrinet.
Gitarist og grunnleggende bandmedlem David Andersson døde i fjor etter en langvarig kamp mot alkoholisme og psykisk sykdom. Han ble midtveis hyllet på scenen av et tydelig preget band hvorpå de delte en av hans beste verk, “Something Mysterious”.
“Smaka på denna, Oslo!” roper Strid på kav skånsk og kjører på med “Paralyzed”. Night Flight Orchestra er et tallsterkt liveband med åtte hoder på scenen. Den som i dag utover Strid sjæl er imponerer mest er ikke-medlem Rasmus Ehrborn som i dag trakterer gitaren (han har også vært observert som vikar på bass). Han spiller med en autoritet og flyt som er få forunt og ikke minst har han virkelig en forståelse for sjangeren og en gitarlyd som høres ut som hentet direkte fra 1981. Dette i motsetning til bassist Sharlee D’Angelo som bråker og slurver med metalbassen. Sammen med i overkant framoverlente trommis Jonas Kallbäck burde disse to utgjøre ryggraden i bandet, men i stedet er de akilleshælen. Jovisst er de grunnleggende medlemmer og har betydelige merittlister, men live gjør de ikke Night Flight Orchestra noen videre tjenester og er kollektivt like tighte som et par utvaskede sloggi-truser. Synd, virkelig synd. Dette ødelegger mye av opplevelsen.
Night Flight Orchestra byr på seg selv i 75 herlige minutter. Strid går tom for vokalbatteri under siste låta “West Ruth Ave” som også er et snodig valg for avslutningen. For publikum, som entusiastisk følger anmodning om å danse i cha-cha-tog rundt i hele lokalet, går nok alt dette under radaren og de fleste så ut til å føle at de har hatt tidenes “mysigaste” torsdag kveld.
4,5/6 | Linda Mills
Foto: Geir Kihle Hanssen