Sylvaine @ Krøsset, Oslo

Onsdag 7. desember 2022

En noe rar ramme rundt konserten da den opprinnelige arrangøren TADC Norway like så godt avlyste hele evenementet for en ukes tid siden etter å ha slått seg konkurs, men heldigvis ble ikke dette noe av, og konserten kunne gå av stabelen som planlagt. 

Og temmelig nøyaktig 21:00 rullet introen igang, nemlig den instrumentale og vakre «Nova» (anmeldt her!) fra årets fullengder med samme navn og satte Stemning med stor S. Sylvaine med band entret så scenen til, vil jeg si, litt avventende jubel fra de fremmøtte. Visst var det høflig klapping og et og annet hyl, men takløfteren lot vente på seg.

Det som kjennetegner musikken til Sylvaine best er selve dynamikken, for den spenner fra det virkelig lavmælte og vakre til sortmetall-øs med tilhørende dødshyl. Men aldri uten å miste det melodiske, og akkurat dette fungerte særdeles godt live. Det var faktisk kun den andre konserten hun har gjort i hjembyen Oslo, der den første var på årets Inferno-festival – så man kan trygt si at det var på høy tid.

Hun har fått med seg et vitalt band som låter kule og kler musikken godt, og selv fremstår hun som et solid midtpunkt der hun både trakterer gitaren meget godt i tillegg til den nydelige cleanvokalen og det iskalde sortmetall-skriket. Hun har funnet seg godt til rette med sin egenart.

To ting jeg tenkte på underveis, uten til forkleinelse for Krøsset da jeg liker stedet som konsertlokale – men jeg skulle gjerne likt å se Sylvaine på en hakket større scene med et betraktelig større lysshow. Det hadde løfta selve konsertopplevelsen ytterligere til et episk nivå, uten at det på noen som helst måte var noe i veien med opplevelsen ellers. Det andre var publikum som helt til de siste to-tre låtene var overraskende stille. Visst var det applaus der det seg hør og bør, men det må da gå an å lage mer lyd mellom slagene? Sylvaine og bandet fyrte de godt opp helt mot slutten skal sies (og akkurat her kan man kanskje gi et tips om å gjøre den jobben litt tidligere?), og da ble det også et høvelig nivå skal sies.

Nevnes bør også et par-tre lenge kunstpauser mellom låter som la en liten demper på stemningen underveis, dette gjør seg sjeldent bra i en konsertform – spesielt i metallform. 

«Mono, No Aware» trodde jeg underveis skulle bli det definitive høydepunktet for kvelden, der absolutt alt stemte – men det høydepunktet satte hun fint helt selv da hun a capella sang folketonen «Eg Er Framand» til total stillhet i publikum. Selve definisjonen på magi og en ekstremt verdig avslutning på en meget bra kveld på jobb. (Intervju med Sylvaine her!)

4/6 | Sven O. Skulbørstad

Foto: Anne-Marie Forker