Dokken | Return To The East Live (2016)

Frontiers

I det siste har det vært to utgaver av Dokken, både på konserter og nå også på skive. Mens publikum helst vil ha den klassiske besetningen med George Lynch og Jeff Pilson på henholdsvis gitar og bass, sverger frontmann Don Dokken på at fremtiden tilhører den nye besetningen med Jon Levin (som tross alt har vært med i 15 år nå) og Chris McCarvill. Og at de nå gir ut en liveskive med Lynch & Pilson med låter kun hentet fra de fire første klassikerskivene, gjør de det ikke akkurat enkelt for den nye besetningen å få interesse for sine fremtidige aktiviteter.
I 2016 gjorde Dokken (for første gang på 19 år) en håndfull konserter med Lynch og Pilson + trommis Mick Brown, som i likhet med Don Dokken også er med i begge versjoner av bandet. De hadde en oppvarmingskonsert i USA før de turnerte i Japan, og halvannet år senere er altså «Return To The East» klar i både audioutgave og på DVD. Det er ikke eksakt samme låter på CD og DVD – på CDen har du en ny og helt grei låt, «It’s Another Day», og to akustiske bonuslåter («Heaven Sent» og «Will The Sun Rise») som ikke er på DVDen, men den har til gjengjeld «Paris Is Burning».
For å ta det positive først – lydmessig låter dette helt kanon, og Jeff Pilson (intervju her!) har gjort en glimrende innsats som produsent ved siden av bassjobben. Pilson, som det siste tiåret har spilt i Foreigner, er i det hele tatt helten her – han jobber intenst fra første sekund, gir jernet hele veien og er gjennomvåt av svette i siste låt. Og han er en strålende vokalist, alle låtene løfter seg voldsomt hver gang han åpner kjeften for å kore. George Lynch (intervju her!) er også på høgget – som han alltid er. Mannens gitarspill har alltid vært i fyr og flamme, og soloene hans er oftest låtenes høydepunkt. Disse to gjør sitt ypperste for å få de tolv klassikerlåtene til å høres best mulig ut.

Trommis Mick Brown klasker i vei på sitt sedvanlige vis, og gjør jobben sin så godt som man kan forvente fra ham, selv om han begynner å bli litt vel baktung nå. Men det er dessverre frontmannen som nok en gang viser seg som klampen om foten på dette bandet. Han er ikke i nærheten av å ha den rekkevidden på stemmen som han engang hadde, og vokalen hans er helt flat og uten trøkk. Selv om låtene er stemt ned en heltone, må han forenkle melodilinjene så de ikke er for krevende, noe som gjør at man på enkelte låter knapt kjenner igjen melodien. Enkelte låter nærmest snakkesynger han en hel oktav under, som «Unchain The Night», noe som tar all piff ut av låta, og «Dream Warriors» går så trått at det høres ut som om den er innspilt under vann.

Han er grei nok så lenge han kan holde seg i det lavere mellomregisteret, men stemmen har ikke lenger kapasitet til å yte disse låtene rettferdighet – det er tidvis helt grusomt å høre på. Nå skal man ikke forvente at en mann i 60-årene skal synge like bra nå som han gjorde på 80-tallet (Det er det bare Glenn Hughes som gjør!), men vokallegender som Rob Halford, Ian Gillan og Bruce Dickinson klarer i det minste å tilpasse seg og levere vokallinjer som fungerer, og dropper de låtene som de ikke har sjangs på lenger. Dette holder ikke mål, Don, sorry! Dette er rett og slett trist og smertefullt for en gammel blodfan å høre på, og ved flere anledninger orket jeg ikke høre låta ferdig, men skippet videre til neste spor.

Sceneopptredenen hans er heller ikke mye å rope hurra for. Ved siden av den energiske Duracellkaninen Jeff Pilson fremstår han særs statisk, og han virker utilpass og tidvis irritert på scenen. Antagelig innser han at den miserable vokalen han leverer blir filmet og foreviget til spott og spe for all fremtid. Frakk og solbriller i 90 minutter er ikke veldig spennende, og ethvert sceneshow og produksjon er nærmest fraværende.

DVDen er også et kapittel for seg selv, og er klippet sammen fra flere forskjellige konserter, fra både USA og fra Japan. I en og samme låt kan publikum det ene øyeblikket være amerikanere, og i neste øyeblikk er de asiater. Don Dokkens vokal matcher ofte overhodet ikke med bildet, flere ganger er munnen hans lukket og vendt bort fra mikrofonen mens vi likevel hører ham tydelig. Det ene øyeblikket kan han være på venstresiden av scenen sammen med Lynch, og når det klippes til et annet kamera står han brått midt på scenen.

Hadde det ikke vært for at det faktisk er masse glimrende låter her, og at Lynch & Pilson gjør det de kan for å redde dette havariet, så hadde bunnkarakteren vært et faktum. Jeg kan ikke forestille meg at jeg noensinne kommer til å se eller høre på denne liveutgivelsen igjen, nå som anmeldelsen omsider er overstått.

2/6 | Geir Amundsen

Utgivelsesdato 20.april 2018