Universal
På sankthans i år gjorde a-ha to intime akustiske konserter foran et eksklusivt publikum i serien MTV Unplugged – noe som i seg selv er oppsiktsvekkende; hvem visste at det fortsatt er musikk på MTV? (Morten Harket har faktisk deltatt på en MTV Unplugged-skive tidligere – han gjester med Scorpions på «Winds Of Change»…!) De er backet av sin nå faste rytmeseksjon av Jaga Bazzist Even Ormestad og trommis Karl Oluf Wennerberg, dessuten tre strykere, gitarist, pianist og Jaga Jazzists Lars Horntveth som har fått omarrangert låtene i helt ny drakt, noe som hadde ført til høylytte krangler/diskusjoner mellom band og arrangør. Melodilinjene er intakte, men ellers er enkelte av låtene nærmest ugjenkjennelige, som «Forever Not Yours», «Lifelines» og avsluttende «Take On Me» i balladeversjon.
Her er også et par nye låter – både den pianodrevne åpningen «This Is Our Home» signert Furuholmen, og Waaktars rootsy «A Break In The Clouds» er fine tilskudd til katalogen, uten at noen av de høres ut som vordende a-ha-klassikere. De har også prestert å covre seg selv, ved å inkludere en låt fra Pål og Magnes band før a-ha, The Bridges, med en låt som her har fått det lettere surrealistiske navnet «Sox Of The Fox». Ellers knytter det seg kanskje mest spenning til de fire gjestevokalistene som gjør duetter med Harket. Amerikanske Lissie og Highasakite-vokalist Ingrid Helene Håvik gjør begge fine innsatser på henholdsvis «I’ve Been Losing You» og «The Sun Always Shines On TV». Så har vi Ian McCulloch fra Echo & the Bunnymen, som var et stort idol for Pål, Magne og Morten. Men kontrasten mellom McCullochs ganske begrensede stemme og Harkets falsett faller ikke heldig ut på en av deres aller beste låter, «Scoundrel Days». Han klarer seg naturlig nok bedre på en glimrende versjon av sin egen «The Killing Moon». Til slutt har vi kanskje det største gjestenavnet, Alison Moyet, som dessverre ikke har så mye å tilføre «Summer Moved On».
Bandet skal ha ros for at de våger å gjøre låtene så radikalt annerledes, og selv om det ikke alltid fungerer like bra (som på de fleste låtene som er synthdrevet i utgangspunktet), så blir det i hvert fall interessant – å bare kjøre igjennom låtene på vanlig vis med kassegitar og piano ville nesten bare blitt nok en liveskive. Her klinker de til med celloer, klarinetter og saxofon – ikke instrumenter vi assosierer med a-ha! Også kudos for å inkludere uventede låter som «This Alone Is Love», «Over The Treetops» og ikke minst «Living A Boy’s Adventure Tale» og «Memorial Beach».
Som vanlig er det Magne Furuholmen som tar seg av det meste av introduksjoner og publikumskontakt, mens Harket bidrar og løsner litt opp etterhvert, og Pål Waaktaar ser ubekvem ut. Hvor mye jeg kommer til å lytte på disse versjonene av a-has låter i fremtiden er jeg usikker på, men ser ikke bort ifra at Bluray’en får seg noen ekstra runder – det visuelle gir en ekstra dimensjon, selv om det ikke akkurat skjer så veldig mye på scenen.
Som The Voice-dommeren Morten Harket ville sagt det: «Det var veldig flott. Jeg synes det var veldig bra. Takk for en flott opplevelse.«
4,5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 06.oktober 2017