Joda, du får klassisk Machine Head i en god dose på tett opptil en times spilletid. Herligheten begynner med den overraskende episke starteren “Slaughter The Martyr” som står for over ti minutter av helheten og består stort sett av en lang oppbygning som klinker ut i en erketypisk MH-låt før den runder av som den startet igjen.
Forfatter: Geir Amundsen
Metallicas glemte mann – Lloyd Grant

Historien til 40-åringen Metallica er veldokumentert og de fleste med sans for bandet vet det meste om gjengen fra San Francisco – eller Los Angeles, som de jo egentlig er fra. Et av navnene som dukker opp helt i starten av eventyret er en fyr ved navn Lloyd Grant, som i 1982 spilte på låten «Hit the Lights» på samlealbumet «Metal Massacre 1».

Jean Beauvoir har alltid skilt seg ut fra andre rockere og punkere, som en svart mann med hvit hanekam. Han har lagd hits for Kiss, fått tilbud fra både Prince og Michael Jackson, produsert The Ramones, turnert verden både med egne band og med Plasmatics og Little Steven.
Motorpsycho @ Pstereo, Trondheim

Superreserven Motorpsycho tok over stafettpinnen etter australske Wolfmother måtte kaste inn håndkleet, og avlyse hele turnéen på grunn av sykdom. Trondheimstrioen har headlinet Pstereofestivalen tidligere, men denne gangen ble de henvist til den mindre Kanonscenen, ettersom det var der Wolfmother var satt opp.
Lillian Axe | From Womb To Tomb

Ny skive fra amerikanske Lillian Axe er vi ikke akkurat bortskjemte med, det er faktisk gått over ti år siden «XI: The Days Before Tomorrow». Bandet som har 40-årsjubileum til neste år har for lengst mistet alle medlemmer fra debuten med unntak av gitarmaestro, høvding og låtskriver Stevie Blaze, men han sørger likevel for at dette låter umiskjennelig som Lillian Axe.
DumDum Boys @ Pstereo, Trondheim

Han påsto at han ikke visste hvor han skulle begynne, men allerede ved teppefall og «Enhjørning» hersket det ingen tvil om at Prepple Houmb og DumDum Boys visste akkurat hvor de skulle begynne. Røykteppet seig ut fra scenekanten i den mørknende trondheimskvelden, og en fullsatt arena på Marinen like nedenfor Nidarosdomen ropte ekstatisk mot et heltent DumDum Boys.

Det er ikke veldig lenge siden Toto var henvist til Sentrum Scene, men de har hatt en renessanse i de senere år. Og det så man ikke minst denne regntunge torsdagskvelden hvor de spilte den første kvelden på den nye tredagersfestivalen Vulkan Open Air – en festival som fra vårt ståsted lot til å fungere ypperlig på både lyd og logistikk.
David Paich | Forgotten Toys

David Paich har stått for tangentering for de største stjernene i snart en mannsalder, men har aldri gitt ut noe soloalbum. Før nå. «Forgotten Toys» blir Toto-keyboardistens første soloalbum noensinne. Det tok sin tid, men det kom godt, for Paich har forsatt en penn vi kan stole på. Riktignok er det bare sju spor på plata, hvorav ett er en intro på halvminuttet.
Det er svært få forunt å ha en karriere som spenner over 7(!) tiår uten besetningsskifter, men ZZ Top klarte altså dette, fra 1969 til bassist Dusty Hills død i fjor. Hovedbasen har hele veien vært bluesrock, selv om de i grunnen var av dem som tryna hardest inn i 80-tallets syntetiske fristelser og lettkjøpte kommersielle suksesser.
Suede @ Øyafestivalen 2022

De britiske Britrock-heltene i Suede fikk æren av å avslutte fredagskvelden i Sirkus-teltet på Øyafestivalen, dessverre samtidig som Florence & The Machine var på hovedscenen Amfiet, for begge kunne like gjerne ha vært hovedattraksjoner denne kvelden.

Allerede i oktober i fjor kom første singel «Deceiver, Deceiver», og jevt utover dette året har seks av platas elleve spor blitt sluppet som singler. Dermed er det vel lite spennende eller nytt jeg har å by på ved å anmelde skiva. Men en ting er å få låter stykkvis, hvordan låter de samlet?

Så kom faktisk dagen da The Good The Bad And The Zugly skulle spille blant alle indiepoppere på Øya igjen. Ni år etter at de spilte på Øya sist virker de ikke en dag eldre. Vår alles Ivar Nikolaysen og resten av gutta i GNZ utviste enorm energi i det de sparket i gang konkurransen om publikum mot The Gorillaz på hovedscenen (omtrent samme tidspunkt) med låta «What`s My Rage».
Sunstorm | Brothers In Arms

Frontiers-prosjektet Sunstorm er klare med sin syvende utgivelse, ved navn «Brothers In Arms». Albumet er det andre i rekken med Ronnie Romero bak mikrofonen, etter fjorårets «Afterlife» som skapte furore i sosiale medier, all den tid bandet var sett på som Joe Lynn Turners prosjekt. Og hvordan fortoner så siste utgave av Sunstorm seg?

Behold! En ny supergruppe fra Frontiers. Hvilket nummer i rekken har vi kommet til nå, holder noen tellinga? Her møter vi Jay DeMarcus (Rascal Flatts), Jason Scheff (ex Chicago), Deen Castronovo (Journey, Revolution Saints, The Dead Daisies), Tom Yankton og Chris Rodriguez. Vi har bevitnet noen samlebåndsprosjekt av disse supergruppene, men også noen aldeles fantastiske utgivelser.

I tillegg til å debutere som soloartist, har Ronnie Atkins også funnet tid til å spille inn en tredje skive med Nordic Union, hans sideprosjekt med Erik Mårtensson fra Eclipse, og nå er altså «Animalistic» ute. De som har hørt de to foregående, vet ganske nøyaktig hva vi får mer av her – men det er ingen tvil om at dette er den hardeste og tyngste skiva under Nordic Union-navnet så langt.

Death Angel er et av mange semi-legendariske klassiske Bay Area thrash metal band som fortsatt holder det gående, men få kan skilte med like sterke skiver de senere årene. Derfor var det en aldri så liten begivenhet at Death Angel endelig kom på besøk igjen som headliner.
Beyond The Gates 2022, Bergen

Da kan vi krysse av enda en pandemiutsatt festival for gjennomført. Det har vært fem beksvarte dager i Bergen, og de fleste av bandene som ble annonsert for to år siden hadde heldigvis anledning til å stille på årets festival.

Torstein Flakne er utvilsomt en av våre beste låtskrivere, med et utall glimrende låter under gitarreima. Det er over 40 år siden han slo igjennom med The Kids, men han viser ingen tegn til å roe ned tempoet enda. Heldigvis for oss! Vi tok en prat med den sindige trønderen i omgivelser han kjenner svært […]
Soulfly | Totem

Noen få sekunder tribal starter det som skal sette igang “Totem” med et smell, nemlig “Superstition” som vi allerede har fått kost oss med en god stund allerede. En Max Cavalera i absolutt storform formelig spytter ut ordene og gir stor forventing for hva som kommer.

Etter fire tiår i rockebransjen var det på høy tid å ta en prat med den tyske metal-legenden, Kai Hansen. 30 av årene har han tilbrakt i sitt eget band Gamma Ray, som også sparket en jubileums-skive ut på markedet i den forbindelsen. De resterende var i gamle bandet Helloween, som han atter en gang er sentral i.

Svenske H.E.A.T er tilbake med sitt sjuende album og de fleste har vel fått med seg at gullstrupen Erik Grönwall ikke lenger er med i bandet. Han forsvant til ingen ringere enn Skid Row. Og hva gjør man når et bandmedlem forlater skuta? Joda, da kan du hente tilbake et tidligere bandmedlem. Og det har H.E.A.T gjort.
White Spirit | Right Or Wrong

Gjør deg klar for en aldri så liten overraskelse. For Iron Maiden-fans bør White Spirit klinge kjent, eller om du er ihuga fan av britisk heavy metal fra den tiden Margaret Thatcher herjet og styrte England med jernhånd. For andre uvitende så var White Spirit et av de klassiske NWOBHM-bandene på starten av 80-tallet som hadde noe lovende på gang, men bortsett fra en selvtitulert debutskive så stoppet alt opp. Trodde alle.

Det nærmer seg ny utgivelse fra våre svenske venner, temmelig nøyaktig fire år siden smått fantastiske “Pacifisticuffs”, nemlig den møysommelig titulerte “Swagger & Stroll Down The Rabbit Hole”. Kan det endelig være mulig å bevitne gjengen live her til lands også? Gitarist og vokalist Daniel Håkansson sitter med svarene.

Det ble skrevet historie denne søndagen i Oslo by – aldri før har en konsert hatt et større betalende publikum her til lands som de fleste har fått med seg, og da er det ingen andre band som gjør dette bedre enn nettopp Rammstein.

Bente Smaavik har vært et musikknavn i Trondheim og Trøndelag siden slutten av 70-tallet. I dag er hun mer aktiv enn noensinne, med koring for både TNT og The Kids, i tillegg til å være aktiv med sin egen solokarriere.
Anthrax | XL

Anthrax fylte 40 år i fjor og kunne av åpenbare årsaker ikke gå ut på turné for å feire. Derimot gjorde de som veldig mange andre under denne tiden, nemlig å sende en direkte livestream på selve dagen. Og nå kan de som ikke fikk det med seg da nyte herligheten både visuelt og audielt.

Äntligen! Efter två år med inställda festivalen är det återigen dags för Gefle Metal i Gävle. Mycket har händ sedan 2019.Men med laguppställningen i form av 2022 års spelschema så går det nära på att se det hela som en landskamp i metal mellan Norge-Sverige.
I Lit The Sun | Dolorem

Det er alltid hyggelig med nye norske bekjentskaper som låter fint. Riktignok er dette den andre skiva fra gjengen, men de har inntil nå passert under radaren min. Musikalsk ikke milevis unna band som Tool, så for fans av den type musikk kan nok trygt allerede her sjekke ut I Lit The Sun, selv om de såvisst også har en fot trygt plassert i metalcore-leiren.

I Norge er ikke amerikanske Black Stone Cherry større enn at de kun har spilt på mindre steder som John Dee og Vulkan, men i Storbritannia er situasjonen en helt annen. Der avslutter de festivaler som hovedattraksjoner foran 20 000, og på den britiske turnéen i september 2021 som dokumenteres her, spilte de bl.a. på steder som Barrowlands i Glasgow og O2 Apollo i Manchester, med plass til 2000 til 3500. Og rosinen i pølsa var turneavslutningen i ærverdige Royal Albert Hall i London.
Doug Pinnick – Kongens gledesbombe

Hvordan har det seg at en gubbe på 71 år ser bedre ut enn en hvilken som helst 55-åring? Doug Pinnick er en sånn 71-åring, og han viste seg å være minst like vital på tomannshånd som på scenen med sin hovedgeskjeft King´s X. Vi fikk en lang prat om oppvekst, inspirasjonskilder, og plateutgivelser i fortid, nåtid og framtid.
Crossing Rubicon | Perfect Storm
Plateselskapet Frontiers har gjentatte ganger blitt kritisert for å resirkulere band, låtskrivere og produksjoner på en måte som gjør at alle nye plateslipp virker som de er servert fra samme lunkne suppegryte. Kritikken er muligens til dels berettiget, men en gang i blant glimter de til. Dette er en av de gangene.

Om du veltet en vilkårlig stein i England på tidlig 70-tall, krøp det fram artister som T-Rex, David Bowie, The Sweet og Gary Glitter, men størst av dem alle var Slade, bl.a. med sine utrolige 17 påfølgende topp20-singler og en drøy håndfull listetopper i en rekke land, og i så måte er det svært få som kan skilte med feitere Greatest Hits-samlinger enn dem. J

Vinny Appice hadde mulighet til å bli hos Black Sabbath etter at Ronnie James Dio trakk seg ut i 1982 – men han valgte dristig nok i stedet å bli med vokalisten for å starte et helt nytt band – Dio.

Vinny Appice var bare 23 år da han ble verdensberømt som den nye trommisen i Black Sabbath i 1980, og fulgte senere Ronnie James Dio tett opp gjennom hele hans karriere. Men visste du at hans første arbeidsgiver faktisk var John Lennon?
Gåte – Lavmælt og stort

Etter å fartet landet på kryss og tvers fra sør til nord på sin triumf-ferd i forbindelse med sin etterlengtede comeback-skive “Svevn” fant Gåte ut at de ville strippe ned lydbildet og ta ting helt ned ved å gå akustisk og nesten ut av det blå servere oss EPen “Til Nord”.

Noen band er trofaste mot sin egen måte å skrive musikk på, og Journey må kunne sies å være et av de bandene. Når bandets nyeste utgivelse «Freedom» legger i gang, er det liten tvil om at det er Neal Schon med venner vi låner øre til, til tross for at det har vært endel utskiftinger underveis.
Zeromancer – gretne gamle gubber

Hele åtte år har gått siden Zeromancer slapp sin forrige skive, men nå er omsider tønsbergenserne klare med sitt nye verk, «Orchestra Of Knives». Vi fikk vokalist Alex Møklebust i tale, og kom også inn på både Seigmens planer for fremtiden, soloprosjekter og Stjernekamp.
RockStream Festival 2022
30. juni til 2. juli 2022 gikk RockStream Festival i Vestfold grønneste lunge, Re, på nytt av stabelen og Norway Rock Magazine var der for å ta pulsen. Festivalen som ligger en kort kjøretur fra Tønsberg reklamerer med å være Norges koseligste festival. Den er liten, lokal og riktig nok; ekstremt sjarmerende. Den har overraskende […]

Over fire år har gått siden «Attention Attention», men i juli slippes omsider Shinedowns syvende skive «Planet Zero». Selv om dette ser mektig ut med 20 spor, så er syv av disse korte overganger på halvminuttet, som binder sammen et løst konsept om en dystopisk fremtidsverden hvor menneskelige følelser overvåkes og kontrolleres.

Tre år har gått siden sist, med to avlyste festivaler underveis, men endelig var vi tilbake på Ekebergsletta for tre dager med rock & roll, metal, gode venner og godt i glasset, og jaggu måtte vi ikke pakke ned solkremen også. Publikum var representert fra 55 forskjellige land og fra samtlige norske kommuner, med over 80 000 solgte billetter fordelt over de tre dagene.

Tretten år har gått siden forrige skive fra Porcupine Tree, og «Closure/Continuation» er utvilsomt en av årets mest etterlengtede utgivelser. Har så Steven Wilson & co klart å levere noe som har gjort det verdt ventetiden?
Steve Vai – Krenkefri og turnéklar

Få gitarister har påvirket rock som Steve Vai har gjort. Ikke mange kan skilte med Frank Zappa og David Lee Roth, i tillegg til en enorm solokarriere på CV-en. Han har påvirket minst to generasjoner musikere, og må sies å være en av de fremste inspirasjonskildene for gitarister verden over.

Denne uken braker Tons Of Rock i gang, men vi har allerede vært på en festival hvor mange av de samme artistene spilte, den legendariske Download på Castle Donington i England, hvor vi så band som Iron Maiden, The Darkness, Sepultura, Kiss, Megadeth, Biffy Clyro, Mastodon m.fl. Les vår rapport her!

John Corabi er utvilsomt mest kjent som vokalisten som erstattet Vince Neil i Mötley Crüe i 1992, og lagde den selvtitulerte skiva som mange, deriblant Mick Mars, anser som den beste skiva Mötley noensinne gjorde – og som andre knapt anerkjenner.

Simon Wright har vært trommis i ikke bare AC/DC, men også i store band som Dio og UFO – men ikke nødvendigvis i deres største periode. Vi fikk en prat med engelskmannen via Zoom.
Jorn | Over The Horizon Radar

Frontiers Fem år har det gått siden forrige studioalbum med Jorn, hvis vi da ser bort i fra “Heavy Rock Radio II” som er en coverskive. I utgangspunktet altfor lenge, men “Over the Horizon Radar” rettferdiggjør dessverre ikke ventetiden. Ikke at dette er et dårlig Jorn album, men det er langt ifra hans beste. Det […]

Kongen av glampunk og Finlands største rockestjerne Michael Monroe var nylig i Oslo, og vi fikk en lang prat med ham om det nye bandet hans, om Hanoi Rocks, om Guns N Roses og om solbriller.

Da Guns N’ Roses skulle gå på var det fortsatt flere tusen mennesker som ikke hadde klart å komme seg inn porten på travbanen, så oppstarten ble utsatt en liten halvtime – uten at det gjorde noe som helst. Når bandet går på og smeller i gang med «It’s So Easy», går det ikke lange tiden før stemmen til Axl Rose legges merke til med negativt fortegn.

Nok en supergruppe har sett dagens lys og denne massive Frontiers-konstellasjonen består av ingen ringere enn Tommy Aldridge (Whitesnake, ex-Ozzy) , Marco Mendoza (ex-Whitesnake, The Dead Daisies), Michael Sweet (Stryper), Joel Hoekstra (Whitesnake, ex-Night Ranger) og Nathan James (Inglorious). Men historien er full av supergrupper som har floppet og sunket som Titanic.

Denne uken er det utvilsomt Stavanger som er Norges rockehovedstad, etter at ikke mindre enn to av rockens giganter inntar Rogaland i løpet av drøye 24 timer. Først ut var heavy metals veteraner og foregangsmenn Judas Priest fra Birmingham, England.
Madrugada – Vesterålens stolthet

Fjorten år har gått siden sist Madrugada ga ut et nytt album, og bandet ble oppløst høsten 2008 etter at gitarist Robert Buraas ble funnet død året før. Men etter en gjenforeningsturné i anledning 20-årsjubileet til debuten «Industrial Silence» fant de ny energi, og vi fikk samlet vokalist Sivert Høyem, bassist Frode Jacobsen og trommis Jon Lauvland Pettersen for en passiar om deres sjette album, «Chimes At Midnight».

Med base i Fredrikstad er Bolverk et nytt tilskudd i den ekstreme delen av metallen. Medlemmene har bakgrunn fra Images At Twilight, Ragnarok og Under The Oak. Med «Uaar» ønsker kvartetten å utfordre grensene under definisjonen «Extreme Norwegian Metal».

Sjeldent har jeg sett en mer tydelig frontfigur enn Caleb Shomo i hardcore-sammenheng, noe som kanskje ikke er så rart da Beartooth er hjertebarnet hans og det han har brukt tid på etter han skilte veier med smått utskjelte Attack! Attack!

Til tross for at Queensrÿche nå har eksistert i 40 år, har det ikke vært noen biografier på markedet, og dette er et band med en god del interessante historier på lager. Heller ikke dette er en offisiell biografi, den er skrevet av tre superfans med tette bånd til bandmedlemmene.

NOFX er et av tidenes viktigste punkband og har alene banet veien for band som The Offspring og Green Day på godt og vondt, og denne kvelden var en ren parade i Cali-punk som få andre gjør etter dem.

Vi er mest vant til å se ham ved Erik Mårtenssons venstre side i Eclipse og i W.E.T., men nå har gitaristen Magnus Henriksson fått tid til å lage en skive i et helt nytt bandprosjekt – og at Knights Of The Realm henter all sin inspirasjon fra 80-talls heavy metal legger han ikke skjul på.

Seventh Wonder er tilbake, med sitt sjette album. Vi må med andre ord vente til neste utgivelse før vi får det syvende underet. Men det sjette holder også mål! «Mercy Falls», fra 2008 står fortsatt som bandets desidert beste utgivelse og vi har vel smått sluttet å håpe på at de kan komme opp med noe nytt som kan måle seg med mesterverket.

Tittelen sier sitt, Kreator er ikke blitt mindre sinna med årene. Snarere tvert i mot synes jeg. Jeg er ikke veldig glad i den melodiøse siden som har kommet frem på de siste skivene. Det er melodier her også, men jeg finner de mer dempet og melankolske, og det kan jeg like.

For første gang skulle trønderne få besøk av de tyske heltene i Scorpions, og det i sin nye storstue Trondheim Spektrum. Med seg på laget hadde de fått med seg traverne i Return og Wig Wam, så alt var lagt til rette for en trivelig kveld i rockens navn.

Jeg var ekstra spent på denne kvelden, all den tid jeg utelukkende har sett Dropkick Murphys på Oslo Spektrum hvorav begge konsertene leverte til de grader og vel så det – men den ekstreme energien man får av et mindre sted a’la Sentrum var jeg ekstremt gira på å oppleve med akkurat denne gjengen her.

Fem år etter at han spilte Sentrum Scene, er rockens egen Kaptein Krok tilbake i Oslo, denne gangen oppgradert til Oslo Spektrum, hvor 4-5000 fans hadde møtt opp for å underholdes med en velkoreografert rocke-kabaret og noen av de største låtene fra 70-, 80- og 90-tallet.

“Make sleaze great again!” er mottoet til denne gjengen som nå er ute med sitt andre album. De har også fått god drahjelp av regissøren James Gunn (Suicide Squad og Guardians of the Galaxy) som har lagt sin elsk på bandet. Så det meste skulle ligge til rette for at verden ligger foran kvartetten sine føtter, og det er selvfølgelig gledelig at bandet inneholder to par norske føtter.

Sentrum Scene var så klar for Mustaine & Co som det kan bli der lokalet var stappe fullt fra scenekanten helt bak til baren bakerst. Såpass at vaktene hadde hendene fulle med å holde slusene på kantene ledige, men fikk det nå til etter heroisk jobbing så kudos for det.

Når man blir sendt ut for å dekke konsert skal man tenke på hvordan bandet låter og publikumsrespons og jeg pleier å notere flittig underveis. Men dette var ikke en konsert. Det var en fest.

Det begynner å bli noen år siden Mew virkelig var store, men danskene har fortsatt et trofast og dedikert publikum her til lands. Noe et utsolgt Sentrum Scene var bevis godt nok på. Kvelden var dedikert til en fremføring av albumet “And the Glass Handed Kites” i sin helhet, og de fremmøtte fikk virkelig massert øregangene sine med et velsmurt dansk maskineri.

Du slette tid, det er gøtt å være på konsert igjen! Jada, både en og annen kveld har nå blitt bivånet etter lettelser – men nettopp Kvelertak denne alt for kalde tidlige sommerkvelden i Oslo by må vel sies å være den freskeste siden ting åpnet opp og da ble det forventet energi.

Få artister kan skilte med suksess på høyde med det Def Leppard har opplevd i sin 45-årige karriere. Nå er de ute med sin tolvte fullengder, «Diamond Star Halos», deres første siden 2015-utgivelsen «Def Leppard». Og når Def Leppard sier ‘fullengder’, mener de det.
Pyton | Svart Punk Rock

Den her hadde jeg forventninger til, både på grunn av bandnavn som sender tankene tilbake til min favorittblekke på 90-tallet i tillegg til albumtittelen som gir lovnad om punk rett i hjertet på undertegnede.

Lucas Fox er siste overlevende fra den originale 70-tallsutgaven av Motörhead og den eneste linken vi har igjen til oppstarten og de første årene av bandet. Han og Lemmy var en gang bestevenner og det vennskapet skulle vise seg å bli en særdeles viktig brikke i rockehistorien.

Det er i år småpene femti år siden en ungpjokk på 17 debuterte med storebrors band Scorpions, og ganske så kjapt ble navnet Michael Schenker synonymt med ’gitarhelt’, ikke minst gjennom den eksponeringa han – fullt fortjent – fikk gjennom sitt neste band, UFO.
Days Of Wine | Days Of Wine

I fjor proklamerte jeg høyt at norsk AOR var i full frammarsj igjen, med band som Zelbo og Memoria Avenue fremst i turnébussen. Det ser ut til at 2022 får noen bidrag i så henseende også, og her kommer Days Of Wine med sitt bidrag.
Jørn Lande – skuer over horisonten

Jørn Lande har vært allemannseie i flere tiår, og har lånt stemmen sin til alt fra fotballsanger og byhyllester til black metal. Den lyslugga karen fra Rjukan har seilt opp til å bli en av de største stemmene i rock, og ikke uten grunn, for det er en umiskjennelig kvalitet i den rå røsten til Lande. Nå er han klar med sitt nye album, «Over The Horizon Radar».

Det var naturlig nok utsolgt i Oslo Spektrum da a-ha omsider kom for å fremføre hele «Hunting High And Low» med nogo attåt – de fleste i publikum hadde kjøpt billettene for opptil tre år siden.

Endelig ble det mulig å gå på konsert igjen, uten å sitte nærmest alene i tom sal, og sannelig var det ikke samme band som siste gang før alt gikk til helsike i 2020 som sto på scenen; Dream Theater. Denne gangen ble det ikke «An Evening With», med 2,5-3 timer med hovedbandet, men med support, i form av canadiske Devin Townsend.
James LaBrie | Beautiful Shade of Grey

Dream Theaters vokalist LaBrie er i vinden denne uken – ikke bare spiller han i både Oslo og Trondheim med DT, han slipper også en ny soloskive, den fjerde i rekken.

Det føles ikke som om Dream Theater har blitt så veldig bremset av pandemien, for de var et av de siste bandene som spilte i Oslo Spektrum før verden stengte ned, og nå ble de jaggu et av de første bandene som spilte i Oslo Spektrum etter at verden åpnet opp igjen.

Konserten med a-ha skulle egentlig ha gått av stabelen i 2020, men på grunn av korona har den blitt flyttet et par ganger. Feiringen av bandets særdeles suksessfulle debutalbum «Hunting High and Low» fra 1985 er nå godt i gang, og endelig kunne alle de som hadde kjøpt billett til konserten i Stavanger ta turen til DNB Arena.

«1972» er ikke en ny skive, det er en EP med seks coverlåter av band som The Rolling Stones, T. Rex, Rod Stewart, Little Feat, David Bowie og The Temptation – og alle orginalene ble utgitt i 1972, derav tittelen. Og The Black Crowes har jo helt siden starten hentet det aller meste av sin inspirasjon fra tidlig 70-tall.

Det vrimler ikke av melodiske hardrock band her til lands, og i hvert fall ikke band som tør å kjøre et konseptalbum hvor temaet er mental helse og avhengighet. Et dristig prosjekt hvor fallhøyden kan være stor.
Zero Hour | Agenda 21
Finnes det noe som er kjedeligere enn teknisk flinke musikere som gir ut plate uten å ha en eneste god låt? Nei! Jeg kjenner godt til dette progressive bandet fra før, og de har tidvis glimtet til med sin progressive metal som befinner seg temmelig nært opptil Fates Warning i musikklandskapet.
Graham Bonnet Band | Day Out In Nowhere

Denne karen trenger neppe noen videre introduksjon og kan sies å være en av de mest fargerike og karaktermessige vokalistene i en mannsalder. Bonnet har vært særdeles produktiv gjennom sin lange karriere og alt har dessverre ikke vært bare gull. Men hvordan låter så “Day out in Nowhere”?

Navnet lyder kanskje ikke kjent, men musikken hans har du garantert hørt. Han var gjennom nesten hele 80-tallet en del av Suicidal Tendencies og var med på å skrive noen av bandets mest kjente låter. I dag er han aktiv med sitt nye band Luicidal og ikke minst Horny Toad, som han startet rett etter […]
Vinn konsertbilletter til Dream Theater!
I neste uke er de amerikanske progmetalkongene Dream Theater i Norge for to konserter i Oslo Spektrum Arena på torsdag den 19. mai og Trondheim Spektrum på fredag 20. – og vi har to billetter til hver av konsertene å dele ut – og du kan ta med deg en venn eller elsker eller nabo […]
Skills | Different Worlds

I det italienske plateselskapet Frontiers sitt månedlige «Vilkårlig Band»-lotteri, har bandgeneratoren denne gang plukket ut bassistmagikeren Billy Sheehan (Mr. Big, Sons Of Apollo, The Winery Dogs), gitarhelt Brad Gillis (Night Ranger, Ozzy), trommis David Huff (Giant) samt den kraftfulle brasilianske vokalisten Renan Zonta fra Electric Mob.
Blomst | Triatlon

Jeg ble introdusert for disse via forgjengeren ”Blomst IL», som jeg likte meget godt med sin poprock i punkformat. Og såvisst, årets rykende ferske begynner lovende med trioen ”Plastelina”, «Ta Telefonen» og «Festival 2010” der skivas sterkeste refrenger presenteres allerede ved de to sistnevnte – og de aller fleste mellom 30 og 45 kan kjenne seg i tekstføringen på spesielt den aller siste.
Triumph | Rock & Roll Machine

Det har vært snakk om den i årevis, men fra 13.mai kan den omsider streames over hele verden. Vi snakker om dokumentaren om Triumph, den andre kanadiske rocketrioen, som på et tidspunkt var atskillig større enn sine bysbarn i Rush, som de ofte sammenlignes med – selv om musikken til disse to bandene ikke kan sammenlignes. Filmen er lagd av duoen Sam Dunn og Marc Ricciardelli, og førstnevnte har bl. a. lignende dokumentarer om band som Iron Maiden, Alice Cooper, Rush og ZZ Top på CVen.

Det blir stadig vanligere for rockemusikere å gi ut sin selvbiografi, og siste mann ut er Matt Sorum, den norskættede trommisen mest kjent som medlem i Guns N Roses på «Use Your Illusion»-tiden, og med The Cult og Velvet Revolver.
Dave Gahan – The Imposter

In November 2021 Dave Gahan and Soulsavers released “Imposter”, a collection of songs they have covered, but with Gahan’s distinctive voice. In October, we spoke to Gahan, best known for his work with Depeche Mode, via Zoom video, about the record, recording it “live” at Shangri-La Studios, and some of Gahan’s experiences of recording “Songs […]

‘I’m back from the dead’ skriker Lzzy Hale med sin karakteriske stemme før et ekstremt fengende riff starter ballet. Her høres det tydelig at de to som løfter Halestorm fra mengden – nemlig nevnte Lzzy og hennes trommebror AreJay er i storform fra første stund og da har man mye moro i vente.
Haunted By Silhouettes | No Man Isle
Til tross for snart ti års eksistens og to album er denne EP’en mitt første møte med trønderkvintetten. Svensk melodiøs death metal blandet med metalcore er hva jeg leser om bandet, og det er nok mye riktig i det.

Dream Theater ligger ikke på latsida om dagen. Bandet med flere epos enn boxere i skuffen er klare med et nytt album; «A View From The Top Of The World». I den forbindelse fikk vi ta en prat med bandets vokalist, James LaBrie på Zoom fra Canada.
Jeff Scott Soto | Complicated

Vår venn Jeff Scott Soto har ikke for vane å sitte mye i ro, og utgivelsene har kommet jevnt og trutt gjennom hele karrieren. Mindre enn sju måneder har gått siden «The Duets Collection, vol. 1» kom ut, og nå er jaggu «Complicated» allerede klar for butikkhyllene.

Vi må drøyt sju år tilbake i tid for å finne siste Leprous-konsert på trøndersk jord; et tidsintervall med behørig distanse til pandemi og russisk agitasjon. Det er også et litt annet band vi møter på Byscenen anno 2022 enn mannskapet som turnérte med ”The Congregation”.

I følge vokalist Simon Le Bon er en viss engstelse alltid forbundet med det å tilvirke studioplater. 63-åringen innrømmer at ”Future Past”, Duran Durans 15. skive, ble imøtesett med lett prestasjonsangst, men ikke før var herrene Le Bon, Nick Rhodes, John Taylor, Roger Taylor og sparringspartner for anledningen, Blur-gitarist Brian Coxon, installert i øvingslokalet, før kreativ flyt nøytraliserte all tvil.

Dette var den tyske gitarhelten Michael Schenkers aller første konsert i Oslo, og ved hans side fant vi denne gang Robin McAuley og ikke Ronnie Romero, som meldte avbud i siste liten.

Med ett eneste unntak har jeg til gode å bli skuffa over «pandemiskivene» vi nå får nyte godene av, og smaksprøvene vi har blitt servert i forkant av Rammsteins åttende album har ikke minsket forventningene heller.

Samspillet mellom band og publikum var så til de grader til å ta og føle på, for når Oslo er sultne på rock er det få band andre enn Danko Jones på nettopp Rockefeller som kan gjøre jobben like bra. Idag glemte vi Kiss og AC/DC – for Danko var i byen og det var akkurat det vi trengte her og nå.

Nu kjör vi jävlar! Etter å først ha blitt satt opp på Rockefeller for nesten nøyaktig to år siden, har konserten blitt flyttet til Sentrum Scene og utsatt så mange ganger at jeg har mistet tellingen. Konserten har vært utsolgt i en evighet, og endelig skal vi få oppleve The Hellacopters Live fra en klubbscene her til lands igjen.

”Dopamine” er en massiv munnfull med sitt 16-spors doble format, men jeg klarer likevel ikke helt å se for meg hvilke spor som burde vært kutta for en nedslanking til enkel CD/LP, hvilket er et særs godt tegn mtp. skivas jevnhet, og samtidig en god indikasjon på hvilken variasjon de framviser.
Kaipa | Urskog

Det gamle svenske progrock-bandet Kaipa har i årenes løp gjennomgått flere forrandinger. Senere tid har sett et mer jazzrock-orientert band finne feste, og på årets «Urskog» dominerer jazzens retorikk mer enn på lenge.