NORWAY ROCK MAGAZINE
Altså, blir det mer metall enn dette? Høstmørket er over oss, sommeren har trukket sitt siste sukk og vi går offisielt inn i mørketid mens naturen rundt oss dør. Da finnes det ikke veldig mer passende lydspor enn nettopp Machine Head og Amon Amarth til å lede oss inn i det fortapte med stoisk ro.
Khold har ikke for vane å plage publikum altfor ofte, verken på plate eller fra scenen. Da «Svartsyn» ble sluppet i juni er dette åtte år siden forgjengeren «Til Endes». Dette samsvarer med Kholds forrige konsert i hovedstaden, som oppvarming for Morbid Angel på Vulkan i desember 2014.
«Dette må være blant topp syv i Debbath-katalogen! Særlig vokalisten gjør en sterk jobb denne gangen. For en stemme! Låter som en blanding av Jussi Björling og Viggo Sandvik!»
På papiret skal ikke supergruppen Kings of Mercia kunne fungere. Fra AORen har vi vokalgud Steve Overland fra FM og ex-Toto-trommis Simon Phillips, og fra progmetallen kommer Fates Warning-gitarist Jim Matheos og bassist Joey Vera fra Armored Saint. Men funker det i praksis?
Enkelte ganger får man idéer som bare treffer en nerve, og akkurat dét er det Lost & Found Productions har gjort med sitt siste prosjekt – nemlig Witch Club Satan. Før de omtrent har gjort noe som helst foruten å hyppig oppdatere sine sosiale medier har de allerede rukket å få omtale i det store utland, deriblant ikke ukjente Rolling Stone.
Darren Wharton startet sin musikerkarriere som tenåring på keyboards i Thin Lizzy, men siden 1988 har han frontet sitt eget band Dare som vokalist. Nå er bandet ute med sin åttende skive «Road To Eden».
Progmesteren John Mitchell har returnert med sitt soloprosjekt Lonely Robot, denne gangen med plata “A Model Life”. Hva forventes? Jo, introspektive temaer, harmonitunge lydtepper, toneartskifter galore, sårbare melodier og fuzzy synthpads of en og annen gitarsolo.
Tretten år tok det fra Kentucky-gutta i Black Stone Cherry første gang spilte i Rockefeller-bygningen, på John Dee i 2009, til de tok steget opp i hovedsalen på egen hånd. Mens de i Storbritannia er øverst på plakaten på festivaler og spiller steder med plass til 3-5000 tilskuere, har Skandinavia vært mer immune mot sørstatssjarmen.
Det har gått hele seks år siden de svenske kongene av mattemetalls sisteslipp, “The Violent Sleep Of Reason” – og hva passer da bedre under en pandemi enn å skape og servere sitt absolutt mest ambisiøse verk hittil – nemlig mastodonten “Immutable”? Vi fikk trommegud Tomas Haake til å forklare litt rundt skiva.
Med kultklassikerskivene «Last Of The Runaways» (1989) og «Time To Burn» (1992) fikk amerikanske Giant et kort opphold i rampelyset før grungen drepte bandet – for godt, trodde mange. Nå er de klare med ny skive, «Shifting Time», riktignok uten vokalist og gitarist Dann Huff, men med en ny og svensk frontmann. Vi fikk Giants […]
Det finnes liten spenning når Nergal & co slipper nye album, man vet omtrent hvor landet ligger musikalsk og – ikke minst – man vet at det er bra. Spenningen ligger i akkurat hvor bra.
Hvis det er en artist som har fått et totalt ufortjent kallenavn, så må det være David Bowie og «rockens kameleon». For mens en kameleon gjør alt den kan for å gå i ett med omgivelsene og ikke stikke seg ut, gjorde Bowie det stikk motsatte. Hver gang omgivelsene begynte å ta samme farge som ham selv, endret han totalt stil. Nå er filmen om revers-kameleonen klar for norske kinoer.
House of Lords er en av Frontiers Records mest pålitelige arbeidshester og når de slipper sin 13. studioplate “Saints and Sinners”, skulle det overraske om James Christian & co ikke skulle levere varene. Og ja, det overrasker vel kanskje en smule.
Den nye Saxon-skiva «Carpe Diem» validerer dagens besetning. Med andre ord, på tide å trene opp de musikalske smaksløkene igjen? Hvem vet? I disse tider trenger du kanskje nettopp Saxon og deres ukuelige mentalitet. Vi fikk innvilget taletid med gitaristen Paul Quinn. Tilsynelatende uten å gå i parterapi, er han det eneste bandmedlemmet som alltid […]
Om Norge har en rockegitarist som har satt oss på kartet, er det utvilsomt maskingeværet fra Toten. Han kom som et kanonskudd da TNT slo igjennom med debutskiva «TNT» i 1982. På norsk! Senere gikk de over til et mer internasjonalt format, og Ronni la verden for sine fingre.
De to aldrende legendene Ingrid Bjørnov og Øystein Sunde har samarbeidet musikalsk siden 2014, og det loves fra annonsørens side at ingen konsert er den andre lik. Så det er med en viss spenning i kroppen vi venter på at showet skal begynne.
Totens fineste flotteste progmetalband gjennom tidene er uten tvil Conception – og nå er deres fire første utgivelser nyutgitt på vinyl med bonusmateriale. Vi benyttet anledningen til å gå i dybden.
«Hva fanden?» tenkte jeg da jeg så at Ida Maria var booka til Vaterland. Hun skal da selge ut Rockefeller for svingende! Men samtidig tenkte jeg også at dette var en unik mulighet til å se rockedronningen selv på en mindre klubbscene, så her var det ingen andre muligheter enn å krysse av kalenderen og holde av datoen.
Da de danske veteranene i Pretty Maids grunnstøtte og ble lagt på is for tre år siden, tok det ikke lang tid før bandets ene grunnlegger, vokalist Ronnie Atkins, var tilbake i manesjen, tross en lungekreftdiagnose. Han har siden da lagd to soloskiver, en skive med Nordic Union, og turnert med Avantasia. Bandets andre grunnlegger, gitarist Ken Hammer, har det derimot vært helt stille rundt. Inntil nå.
Greit, så er han den minst kjente av vokalistene som har sunget på en Black Sabbath-skive, men når de andre heter Ozzy Osbourne, Ronnie James Dio og Ian Gillan (og Glenn Hughes, om du vil), så skal ikke det mye til. Vi hadde en lang og lattermild prat med Tony Martin, som sang i bandet fra 1987 til 1995, på undervurderte skiver som «Eternal Idol» og «Headless Cross».
Intet enigma i musikkverden er større enn John Michael «Ozzy» Osbourne. I drøyt 50 år har han surra rundt seg sjøl, enten i tung rus eller i sitt eget rotevesen og har knapt noen gang syntes i stand til å knyte sine egne skolisser. MEN – det er faenmeg ikke mange som kan vise til en katalog av samme kvalitet, både med Black Sabbath og som soloartist
Starten på et nytt skoleår er som regel oppsummeringen av forrige. I hvert fall her i Norway Rock Magazine, da dette betyr ny utgivelse av fjorårets kull ved rock og metal linja ved Buskerud Folkehøgskole. Her lærer elevene alt fra idé til ferdig utgivelse. Låter skal skrives, øves inn med band og spilles inn.
Fenomenet SKYND er omsider i Norge etter at februarkonserten ble utsatt og flyttet fra Krøsset til John Dee. Oslo-publikummet kjente sin besøkelsestid og fylte John Dee omtrent til randen denne søndagskvelden og skapte en stemning som var et helt fantastisk liveband verdig.
Konserten med den amerikanske pop/rock-artisten LP på Union Scene ble utsolgt før de fleste rakk å registrere at den i det hele tatt var annonsert, og de 1300 som hadde sikret seg billett var tydeligvis godt kjent med repertoaret utenom den selvsagte avslutningen «Lost On You», for her var det kanonstemning fra første sekund.
Han er riktignok mest kjent for å ha frontet Black Sabbath gjennom bandets mest turbulente 10-årsperiode på 80- og 90-tallet, men Tony Martin har medvirket på godt over seksti skiver i løpet av sin karriere, ikke bare fem Sabbath-skiver. Nå er han aktuell med sin tredje soloskive på tretti år, «Thorns». Vi tok en lang og latterfylt prat med fyren på Skype fra heimen hans i Birmingham.
I februar 1972 ble «Lonesome Crow», debutalbumet til Scorpions, sluppet på markedet uten at så veldig mange registrerte det – det tok fortsatt mange år før tyskerne ble et stort band internasjonalt. Men de har holdt det gående siden, og nøyaktig 50 år senere ankommer deres nittende album, «Rock Believer».
Noen ganger dukker det opp musikk i innboksen man kanskje aldri hadde hørt om man ikke skrev om musikk. Det er selvfølgelig ikke alt som låter like bra, men gleden blir desto større når man trekker på smilebåndet allerede fra første riff.
14 år skulle det altså ta før vi hørte fra King´s X igjen, det var nesten så man ga opp håpet, men da vi pratet med bassist og vokalist Doug Pinnick i november i fjor, ble vi plutselig litt høyere i krona igjen, for han bar bud om at ei ny skive var på trappene, og fri og bevare oss vel, nå er den her.
«The Sick…» følger formulært i kjølvannet av forgjengerens kvalitative opptur – selv om det må medgis at den nok ikke spiser kirsebær heeelt på samme nivå. Tittelkuttet er i godt selskap blant skivas beste, med både fart, kraft og presisjon til å sende eksempelvis danske trommiser i kretsløp.
Det siste tiåret har riktignok Beth Hart fokusert mer på blues og soul, men hun har alltid hatt en nært forhold til rocken. Likevel ble vi overrasket da det viste seg at årets utgivelse fra henne består av alternative versjoner av Led Zeppelin-låter. Vi fikk dama på skjermen fra Los Angeles for nok en intens skravlings.
Jeg husker jeg syntes «Raga Rockers» var en helt kul skive da den kom i 2001, og om den så aldri noen gang vil kunne spise kirsebær med de aller største Raga-favorittene som «Maskiner i Nirvana» og «Forbudte Følelser», så var det så visst godt nok drag i låter som «Full tank», «Det skal bli natt» og «Stakkars lille rike pike». I det hele tatt en ganske så jevnt over god skive i katalogen, selv om publikum knapt gadd å løfte en eneste finger.
Joda, du får klassisk Machine Head i en god dose på tett opptil en times spilletid. Herligheten begynner med den overraskende episke starteren “Slaughter The Martyr” som står for over ti minutter av helheten og består stort sett av en lang oppbygning som klinker ut i en erketypisk MH-låt før den runder av som den startet igjen.
Historien til 40-åringen Metallica er veldokumentert og de fleste med sans for bandet vet det meste om gjengen fra San Francisco – eller Los Angeles, som de jo egentlig er fra. Et av navnene som dukker opp helt i starten av eventyret er en fyr ved navn Lloyd Grant, som i 1982 spilte på låten «Hit the Lights» på samlealbumet «Metal Massacre 1».
Jean Beauvoir har alltid skilt seg ut fra andre rockere og punkere, som en svart mann med hvit hanekam. Han har lagd hits for Kiss, fått tilbud fra både Prince og Michael Jackson, produsert The Ramones, turnert verden både med egne band og med Plasmatics og Little Steven.
Superreserven Motorpsycho tok over stafettpinnen etter australske Wolfmother måtte kaste inn håndkleet, og avlyse hele turnéen på grunn av sykdom. Trondheimstrioen har headlinet Pstereofestivalen tidligere, men denne gangen ble de henvist til den mindre Kanonscenen, ettersom det var der Wolfmother var satt opp.
Ny skive fra amerikanske Lillian Axe er vi ikke akkurat bortskjemte med, det er faktisk gått over ti år siden «XI: The Days Before Tomorrow». Bandet som har 40-årsjubileum til neste år har for lengst mistet alle medlemmer fra debuten med unntak av gitarmaestro, høvding og låtskriver Stevie Blaze, men han sørger likevel for at dette låter umiskjennelig som Lillian Axe.
Han påsto at han ikke visste hvor han skulle begynne, men allerede ved teppefall og «Enhjørning» hersket det ingen tvil om at Prepple Houmb og DumDum Boys visste akkurat hvor de skulle begynne. Røykteppet seig ut fra scenekanten i den mørknende trondheimskvelden, og en fullsatt arena på Marinen like nedenfor Nidarosdomen ropte ekstatisk mot et heltent DumDum Boys.
Det er ikke veldig lenge siden Toto var henvist til Sentrum Scene, men de har hatt en renessanse i de senere år. Og det så man ikke minst denne regntunge torsdagskvelden hvor de spilte den første kvelden på den nye tredagersfestivalen Vulkan Open Air – en festival som fra vårt ståsted lot til å fungere ypperlig på både lyd og logistikk.
David Paich har stått for tangentering for de største stjernene i snart en mannsalder, men har aldri gitt ut noe soloalbum. Før nå. «Forgotten Toys» blir Toto-keyboardistens første soloalbum noensinne. Det tok sin tid, men det kom godt, for Paich har forsatt en penn vi kan stole på. Riktignok er det bare sju spor på plata, hvorav ett er en intro på halvminuttet.
Det er svært få forunt å ha en karriere som spenner over 7(!) tiår uten besetningsskifter, men ZZ Top klarte altså dette, fra 1969 til bassist Dusty Hills død i fjor. Hovedbasen har hele veien vært bluesrock, selv om de i grunnen var av dem som tryna hardest inn i 80-tallets syntetiske fristelser og lettkjøpte kommersielle suksesser.
De britiske Britrock-heltene i Suede fikk æren av å avslutte fredagskvelden i Sirkus-teltet på Øyafestivalen, dessverre samtidig som Florence & The Machine var på hovedscenen Amfiet, for begge kunne like gjerne ha vært hovedattraksjoner denne kvelden.
Allerede i oktober i fjor kom første singel «Deceiver, Deceiver», og jevt utover dette året har seks av platas elleve spor blitt sluppet som singler. Dermed er det vel lite spennende eller nytt jeg har å by på ved å anmelde skiva. Men en ting er å få låter stykkvis, hvordan låter de samlet?
Så kom faktisk dagen da The Good The Bad And The Zugly skulle spille blant alle indiepoppere på Øya igjen. Ni år etter at de spilte på Øya sist virker de ikke en dag eldre. Vår alles Ivar Nikolaysen og resten av gutta i GNZ utviste enorm energi i det de sparket i gang konkurransen om publikum mot The Gorillaz på hovedscenen (omtrent samme tidspunkt) med låta «What`s My Rage».
Frontiers-prosjektet Sunstorm er klare med sin syvende utgivelse, ved navn «Brothers In Arms». Albumet er det andre i rekken med Ronnie Romero bak mikrofonen, etter fjorårets «Afterlife» som skapte furore i sosiale medier, all den tid bandet var sett på som Joe Lynn Turners prosjekt. Og hvordan fortoner så siste utgave av Sunstorm seg?
Behold! En ny supergruppe fra Frontiers. Hvilket nummer i rekken har vi kommet til nå, holder noen tellinga? Her møter vi Jay DeMarcus (Rascal Flatts), Jason Scheff (ex Chicago), Deen Castronovo (Journey, Revolution Saints, The Dead Daisies), Tom Yankton og Chris Rodriguez. Vi har bevitnet noen samlebåndsprosjekt av disse supergruppene, men også noen aldeles fantastiske utgivelser.
I tillegg til å debutere som soloartist, har Ronnie Atkins også funnet tid til å spille inn en tredje skive med Nordic Union, hans sideprosjekt med Erik Mårtensson fra Eclipse, og nå er altså «Animalistic» ute. De som har hørt de to foregående, vet ganske nøyaktig hva vi får mer av her – men det er ingen tvil om at dette er den hardeste og tyngste skiva under Nordic Union-navnet så langt.
Death Angel er et av mange semi-legendariske klassiske Bay Area thrash metal band som fortsatt holder det gående, men få kan skilte med like sterke skiver de senere årene. Derfor var det en aldri så liten begivenhet at Death Angel endelig kom på besøk igjen som headliner.
Da kan vi krysse av enda en pandemiutsatt festival for gjennomført. Det har vært fem beksvarte dager i Bergen, og de fleste av bandene som ble annonsert for to år siden hadde heldigvis anledning til å stille på årets festival.
Torstein Flakne er utvilsomt en av våre beste låtskrivere, med et utall glimrende låter under gitarreima. Det er over 40 år siden han slo igjennom med The Kids, men han viser ingen tegn til å roe ned tempoet enda. Heldigvis for oss! Vi tok en prat med den sindige trønderen i omgivelser han kjenner svært […]
Noen få sekunder tribal starter det som skal sette igang “Totem” med et smell, nemlig “Superstition” som vi allerede har fått kost oss med en god stund allerede. En Max Cavalera i absolutt storform formelig spytter ut ordene og gir stor forventing for hva som kommer.
Etter fire tiår i rockebransjen var det på høy tid å ta en prat med den tyske metal-legenden, Kai Hansen. 30 av årene har han tilbrakt i sitt eget band Gamma Ray, som også sparket en jubileums-skive ut på markedet i den forbindelsen. De resterende var i gamle bandet Helloween, som han atter en gang er sentral i.
Svenske H.E.A.T er tilbake med sitt sjuende album og de fleste har vel fått med seg at gullstrupen Erik Grönwall ikke lenger er med i bandet. Han forsvant til ingen ringere enn Skid Row. Og hva gjør man når et bandmedlem forlater skuta? Joda, da kan du hente tilbake et tidligere bandmedlem. Og det har H.E.A.T gjort.
Gjør deg klar for en aldri så liten overraskelse. For Iron Maiden-fans bør White Spirit klinge kjent, eller om du er ihuga fan av britisk heavy metal fra den tiden Margaret Thatcher herjet og styrte England med jernhånd. For andre uvitende så var White Spirit et av de klassiske NWOBHM-bandene på starten av 80-tallet som hadde noe lovende på gang, men bortsett fra en selvtitulert debutskive så stoppet alt opp. Trodde alle.
Det nærmer seg ny utgivelse fra våre svenske venner, temmelig nøyaktig fire år siden smått fantastiske “Pacifisticuffs”, nemlig den møysommelig titulerte “Swagger & Stroll Down The Rabbit Hole”. Kan det endelig være mulig å bevitne gjengen live her til lands også? Gitarist og vokalist Daniel Håkansson sitter med svarene.
Det ble skrevet historie denne søndagen i Oslo by – aldri før har en konsert hatt et større betalende publikum her til lands som de fleste har fått med seg, og da er det ingen andre band som gjør dette bedre enn nettopp Rammstein.
Bente Smaavik har vært et musikknavn i Trondheim og Trøndelag siden slutten av 70-tallet. I dag er hun mer aktiv enn noensinne, med koring for både TNT og The Kids, i tillegg til å være aktiv med sin egen solokarriere.
Anthrax fylte 40 år i fjor og kunne av åpenbare årsaker ikke gå ut på turné for å feire. Derimot gjorde de som veldig mange andre under denne tiden, nemlig å sende en direkte livestream på selve dagen. Og nå kan de som ikke fikk det med seg da nyte herligheten både visuelt og audielt.
Äntligen! Efter två år med inställda festivalen är det återigen dags för Gefle Metal i Gävle. Mycket har händ sedan 2019.Men med laguppställningen i form av 2022 års spelschema så går det nära på att se det hela som en landskamp i metal mellan Norge-Sverige.
Det er alltid hyggelig med nye norske bekjentskaper som låter fint. Riktignok er dette den andre skiva fra gjengen, men de har inntil nå passert under radaren min. Musikalsk ikke milevis unna band som Tool, så for fans av den type musikk kan nok trygt allerede her sjekke ut I Lit The Sun, selv om de såvisst også har en fot trygt plassert i metalcore-leiren.
I Norge er ikke amerikanske Black Stone Cherry større enn at de kun har spilt på mindre steder som John Dee og Vulkan, men i Storbritannia er situasjonen en helt annen. Der avslutter de festivaler som hovedattraksjoner foran 20 000, og på den britiske turnéen i september 2021 som dokumenteres her, spilte de bl.a. på steder som Barrowlands i Glasgow og O2 Apollo i Manchester, med plass til 2000 til 3500. Og rosinen i pølsa var turneavslutningen i ærverdige Royal Albert Hall i London.
Hvordan har det seg at en gubbe på 71 år ser bedre ut enn en hvilken som helst 55-åring? Doug Pinnick er en sånn 71-åring, og han viste seg å være minst like vital på tomannshånd som på scenen med sin hovedgeskjeft King´s X. Vi fikk en lang prat om oppvekst, inspirasjonskilder, og plateutgivelser i fortid, nåtid og framtid.
Plateselskapet Frontiers har gjentatte ganger blitt kritisert for å resirkulere band, låtskrivere og produksjoner på en måte som gjør at alle nye plateslipp virker som de er servert fra samme lunkne suppegryte. Kritikken er muligens til dels berettiget, men en gang i blant glimter de til. Dette er en av de gangene.
Om du veltet en vilkårlig stein i England på tidlig 70-tall, krøp det fram artister som T-Rex, David Bowie, The Sweet og Gary Glitter, men størst av dem alle var Slade, bl.a. med sine utrolige 17 påfølgende topp20-singler og en drøy håndfull listetopper i en rekke land, og i så måte er det svært få som kan skilte med feitere Greatest Hits-samlinger enn dem. J
Vinny Appice hadde mulighet til å bli hos Black Sabbath etter at Ronnie James Dio trakk seg ut i 1982 – men han valgte dristig nok i stedet å bli med vokalisten for å starte et helt nytt band – Dio.
Vinny Appice var bare 23 år da han ble verdensberømt som den nye trommisen i Black Sabbath i 1980, og fulgte senere Ronnie James Dio tett opp gjennom hele hans karriere. Men visste du at hans første arbeidsgiver faktisk var John Lennon?
Etter å fartet landet på kryss og tvers fra sør til nord på sin triumf-ferd i forbindelse med sin etterlengtede comeback-skive “Svevn” fant Gåte ut at de ville strippe ned lydbildet og ta ting helt ned ved å gå akustisk og nesten ut av det blå servere oss EPen “Til Nord”.
Noen band er trofaste mot sin egen måte å skrive musikk på, og Journey må kunne sies å være et av de bandene. Når bandets nyeste utgivelse «Freedom» legger i gang, er det liten tvil om at det er Neal Schon med venner vi låner øre til, til tross for at det har vært endel utskiftinger underveis.
Hele åtte år har gått siden Zeromancer slapp sin forrige skive, men nå er omsider tønsbergenserne klare med sitt nye verk, «Orchestra Of Knives». Vi fikk vokalist Alex Møklebust i tale, og kom også inn på både Seigmens planer for fremtiden, soloprosjekter og Stjernekamp.
30. juni til 2. juli 2022 gikk RockStream Festival i Vestfold grønneste lunge, Re, på nytt av stabelen og Norway Rock Magazine var der for å ta pulsen. Festivalen som ligger en kort kjøretur fra Tønsberg reklamerer med å være Norges koseligste festival. Den er liten, lokal og riktig nok; ekstremt sjarmerende. Den har overraskende […]
Over fire år har gått siden «Attention Attention», men i juli slippes omsider Shinedowns syvende skive «Planet Zero». Selv om dette ser mektig ut med 20 spor, så er syv av disse korte overganger på halvminuttet, som binder sammen et løst konsept om en dystopisk fremtidsverden hvor menneskelige følelser overvåkes og kontrolleres.
Tre år har gått siden sist, med to avlyste festivaler underveis, men endelig var vi tilbake på Ekebergsletta for tre dager med rock & roll, metal, gode venner og godt i glasset, og jaggu måtte vi ikke pakke ned solkremen også. Publikum var representert fra 55 forskjellige land og fra samtlige norske kommuner, med over 80 000 solgte billetter fordelt over de tre dagene.
Tretten år har gått siden forrige skive fra Porcupine Tree, og «Closure/Continuation» er utvilsomt en av årets mest etterlengtede utgivelser. Har så Steven Wilson & co klart å levere noe som har gjort det verdt ventetiden?
Få gitarister har påvirket rock som Steve Vai har gjort. Ikke mange kan skilte med Frank Zappa og David Lee Roth, i tillegg til en enorm solokarriere på CV-en. Han har påvirket minst to generasjoner musikere, og må sies å være en av de fremste inspirasjonskildene for gitarister verden over.
Denne uken braker Tons Of Rock i gang, men vi har allerede vært på en festival hvor mange av de samme artistene spilte, den legendariske Download på Castle Donington i England, hvor vi så band som Iron Maiden, The Darkness, Sepultura, Kiss, Megadeth, Biffy Clyro, Mastodon m.fl. Les vår rapport her!
John Corabi er utvilsomt mest kjent som vokalisten som erstattet Vince Neil i Mötley Crüe i 1992, og lagde den selvtitulerte skiva som mange, deriblant Mick Mars, anser som den beste skiva Mötley noensinne gjorde – og som andre knapt anerkjenner.
Simon Wright har vært trommis i ikke bare AC/DC, men også i store band som Dio og UFO – men ikke nødvendigvis i deres største periode. Vi fikk en prat med engelskmannen via Zoom.
Frontiers Fem år har det gått siden forrige studioalbum med Jorn, hvis vi da ser bort i fra “Heavy Rock Radio II” som er en coverskive. I utgangspunktet altfor lenge, men “Over the Horizon Radar” rettferdiggjør dessverre ikke ventetiden. Ikke at dette er et dårlig Jorn album, men det er langt ifra hans beste. Det […]
Kongen av glampunk og Finlands største rockestjerne Michael Monroe var nylig i Oslo, og vi fikk en lang prat med ham om det nye bandet hans, om Hanoi Rocks, om Guns N Roses og om solbriller.
Da Guns N’ Roses skulle gå på var det fortsatt flere tusen mennesker som ikke hadde klart å komme seg inn porten på travbanen, så oppstarten ble utsatt en liten halvtime – uten at det gjorde noe som helst. Når bandet går på og smeller i gang med «It’s So Easy», går det ikke lange tiden før stemmen til Axl Rose legges merke til med negativt fortegn.
Nok en supergruppe har sett dagens lys og denne massive Frontiers-konstellasjonen består av ingen ringere enn Tommy Aldridge (Whitesnake, ex-Ozzy) , Marco Mendoza (ex-Whitesnake, The Dead Daisies), Michael Sweet (Stryper), Joel Hoekstra (Whitesnake, ex-Night Ranger) og Nathan James (Inglorious). Men historien er full av supergrupper som har floppet og sunket som Titanic.
Denne uken er det utvilsomt Stavanger som er Norges rockehovedstad, etter at ikke mindre enn to av rockens giganter inntar Rogaland i løpet av drøye 24 timer. Først ut var heavy metals veteraner og foregangsmenn Judas Priest fra Birmingham, England.
Fjorten år har gått siden sist Madrugada ga ut et nytt album, og bandet ble oppløst høsten 2008 etter at gitarist Robert Buraas ble funnet død året før. Men etter en gjenforeningsturné i anledning 20-årsjubileet til debuten «Industrial Silence» fant de ny energi, og vi fikk samlet vokalist Sivert Høyem, bassist Frode Jacobsen og trommis Jon Lauvland Pettersen for en passiar om deres sjette album, «Chimes At Midnight».
Med base i Fredrikstad er Bolverk et nytt tilskudd i den ekstreme delen av metallen. Medlemmene har bakgrunn fra Images At Twilight, Ragnarok og Under The Oak. Med «Uaar» ønsker kvartetten å utfordre grensene under definisjonen «Extreme Norwegian Metal».
Sjeldent har jeg sett en mer tydelig frontfigur enn Caleb Shomo i hardcore-sammenheng, noe som kanskje ikke er så rart da Beartooth er hjertebarnet hans og det han har brukt tid på etter han skilte veier med smått utskjelte Attack! Attack!
Til tross for at Queensrÿche nå har eksistert i 40 år, har det ikke vært noen biografier på markedet, og dette er et band med en god del interessante historier på lager. Heller ikke dette er en offisiell biografi, den er skrevet av tre superfans med tette bånd til bandmedlemmene.
NOFX er et av tidenes viktigste punkband og har alene banet veien for band som The Offspring og Green Day på godt og vondt, og denne kvelden var en ren parade i Cali-punk som få andre gjør etter dem.
Vi er mest vant til å se ham ved Erik Mårtenssons venstre side i Eclipse og i W.E.T., men nå har gitaristen Magnus Henriksson fått tid til å lage en skive i et helt nytt bandprosjekt – og at Knights Of The Realm henter all sin inspirasjon fra 80-talls heavy metal legger han ikke skjul på.
Seventh Wonder er tilbake, med sitt sjette album. Vi må med andre ord vente til neste utgivelse før vi får det syvende underet. Men det sjette holder også mål! «Mercy Falls», fra 2008 står fortsatt som bandets desidert beste utgivelse og vi har vel smått sluttet å håpe på at de kan komme opp med noe nytt som kan måle seg med mesterverket.
Tittelen sier sitt, Kreator er ikke blitt mindre sinna med årene. Snarere tvert i mot synes jeg. Jeg er ikke veldig glad i den melodiøse siden som har kommet frem på de siste skivene. Det er melodier her også, men jeg finner de mer dempet og melankolske, og det kan jeg like.
For første gang skulle trønderne få besøk av de tyske heltene i Scorpions, og det i sin nye storstue Trondheim Spektrum. Med seg på laget hadde de fått med seg traverne i Return og Wig Wam, så alt var lagt til rette for en trivelig kveld i rockens navn.
Jeg var ekstra spent på denne kvelden, all den tid jeg utelukkende har sett Dropkick Murphys på Oslo Spektrum hvorav begge konsertene leverte til de grader og vel så det – men den ekstreme energien man får av et mindre sted a’la Sentrum var jeg ekstremt gira på å oppleve med akkurat denne gjengen her.
Fem år etter at han spilte Sentrum Scene, er rockens egen Kaptein Krok tilbake i Oslo, denne gangen oppgradert til Oslo Spektrum, hvor 4-5000 fans hadde møtt opp for å underholdes med en velkoreografert rocke-kabaret og noen av de største låtene fra 70-, 80- og 90-tallet.
“Make sleaze great again!” er mottoet til denne gjengen som nå er ute med sitt andre album. De har også fått god drahjelp av regissøren James Gunn (Suicide Squad og Guardians of the Galaxy) som har lagt sin elsk på bandet. Så det meste skulle ligge til rette for at verden ligger foran kvartetten sine føtter, og det er selvfølgelig gledelig at bandet inneholder to par norske føtter.
Sentrum Scene var så klar for Mustaine & Co som det kan bli der lokalet var stappe fullt fra scenekanten helt bak til baren bakerst. Såpass at vaktene hadde hendene fulle med å holde slusene på kantene ledige, men fikk det nå til etter heroisk jobbing så kudos for det.
Når man blir sendt ut for å dekke konsert skal man tenke på hvordan bandet låter og publikumsrespons og jeg pleier å notere flittig underveis. Men dette var ikke en konsert. Det var en fest.
Det begynner å bli noen år siden Mew virkelig var store, men danskene har fortsatt et trofast og dedikert publikum her til lands. Noe et utsolgt Sentrum Scene var bevis godt nok på. Kvelden var dedikert til en fremføring av albumet “And the Glass Handed Kites” i sin helhet, og de fremmøtte fikk virkelig massert øregangene sine med et velsmurt dansk maskineri.
Du slette tid, det er gøtt å være på konsert igjen! Jada, både en og annen kveld har nå blitt bivånet etter lettelser – men nettopp Kvelertak denne alt for kalde tidlige sommerkvelden i Oslo by må vel sies å være den freskeste siden ting åpnet opp og da ble det forventet energi.
Få artister kan skilte med suksess på høyde med det Def Leppard har opplevd i sin 45-årige karriere. Nå er de ute med sin tolvte fullengder, «Diamond Star Halos», deres første siden 2015-utgivelsen «Def Leppard». Og når Def Leppard sier ‘fullengder’, mener de det.
Den her hadde jeg forventninger til, både på grunn av bandnavn som sender tankene tilbake til min favorittblekke på 90-tallet i tillegg til albumtittelen som gir lovnad om punk rett i hjertet på undertegnede.
Lucas Fox er siste overlevende fra den originale 70-tallsutgaven av Motörhead og den eneste linken vi har igjen til oppstarten og de første årene av bandet. Han og Lemmy var en gang bestevenner og det vennskapet skulle vise seg å bli en særdeles viktig brikke i rockehistorien.
