Han er siste overlevende fra den originale 70-tallsutgaven av Motörhead og den eneste linken vi har igjen til oppstarten og de første årene av bandet. Han og Lemmy var en gang bestevenner og det vennskapet skulle vise seg å bli en særdeles viktig brikke i rockehistorien. Lucas Fox tar oss med tilbake til en tid der musikken trengte en forandring og forandringen het Motörhead!
Tekst: Glenn Knudsen
Foto: Roger Morton
– Du er jo fra tykkeste London og ekte London-gutt, men jeg ser på nummeret at jeg ringer til Frankrike. Hvordan har det seg?
– Det stemmer, jeg holder til i Frankrike. Eller jeg har rettere sagt base her, men på grunn av Covid sitter jeg fast her for tiden. Jeg har bodd her i årevis, helt siden 80-tallet nå faktisk.
– Jeg må innrømme at jeg er såpass stor fan av Motörhead at det visste jeg. Jeg vet litt rundt det, men hvordan endte du egentlig opp i Frankrike?
– Det er en lang historie, men det var gjennom en venn av meg som var lydtekniker det hele startet. Jeg produserte en del Goth-band fra Sentral-Europa – Goth må jeg bare få nevne er helt fantastisk. Du kan gjøre hva du vil med Goth så lenge det er mørkt og du trenger ikke følge alle disse reglene som mange andre sjangere har, der du må gjøre sånn og sånn. Uansett, så var det denne vennen av meg, Gary Hughes, fantastisk lydtekniker som jeg hadde jobbet med siden tiden etter Motörhead og Warsaw Pakt. Han kom bort til meg en dag og spurte om jeg hadde noen planer de neste seks ukene. Jeg var egentlig opptatt med ulike ting akkurat da, men så nevnte han de magiske ordene «penger» og at jeg ville få betalt hver eneste dag, så da kunne jeg ikke si nei, haha. Jeg ble med han på turne som roadie, og jeg tenkte at «Faen, dette er interessant». Jeg hadde alltid hatt roadier som jobbet for meg, men nå skulle jeg få se hvordan det var å være roadie selv. Det var virkelig en øyeåpner for min egen del og jeg lærte utrolig mye om utstyret, mikrofoner og instrumenter som jeg tok med meg videre i jobben som produsent. Den siste turneen jeg gjorde som aktiv trommis var i 1985 med bandet The Scientists og etter det jobbet jeg som turnemanager i et firma som tok seg av konserter og turneer til band som Sisters of Mercy, The Scientists og The Cramps for å nevne noen. Uansett, så bestemte trommisen til The Scientists for å slutte dagen før en konsert i Glasgow. Igjen fikk jeg spørsmålet om hva jeg hadde planer om de neste seks ukene, og igjen skulle jeg få godt betalt, så jeg sa ja til jobben i The Scientists. Jeg satt hele turen opp til Glasgow med headsettet mitt på mens jeg lyttet og lærte meg alt jeg trengte for å spille med dette bandet som jeg aldri hadde spilt med før. På slutten av denne seksukers turneen endte jeg opp med å synge «Knocking On Heavens Door» sammen med Andrew Eldritch fra The Sisters of Mercy, som igjen gjorde at jeg ble med på sideprosjektet hans The Sisterhood i 1985. Det var etter dette at jeg via kompisen min Gary Hughes kom i kontakt med Midem-organisasjonen i Frankrike. Det første året mitt der nede jobbet jeg for Midem-organisasjonen i Cannes, og det ledet så til at jeg fikk en jobb via den franske regjeringen med å promotere fransk musikk i utlandet og da spesielt i USA. Jeg hadde da base i Frankrike og har blitt værende her siden.
– Så tenker jeg nesten vi bare går rett på Motörhead og ditt forhold til Lemmy. Du og han hadde vel en felles venn, som introduserte dere hvis jeg ikke tar helt feil. Det var Motorcycle-Irene. Kan du fortelle litt om hvem det var og hvordan du gjennom henne ble kjent med Lemmy?
– Hun var en fantastisk person. Hun var på en måte en tegneseriefigur av en motorsykkel-jente. Hun hadde alltid på t-skjorter som var et nummer eller to for små, sånn at figuren hennes kom skikkelig til syne. Hun overlot ingenting til fantasien for å si det sånn. Og hun kunne banne, herregud hun kunne banne. Hun var fantastisk, men du vill ikke bli uvenner med henne for å si det sånn. Vi to var venner i mange år og gjorde masse kule ting sammen. Jeg hadde jo bil og det var jo alltid et pluss på den tiden. Vi brukte å kjøre til Øst-London sammen for å hente stoff sammen og vi tok stoff sammen hele tiden. Jeg har mange gode minner om Motorcycle-Irene. Folk spør meg ofte om hva det var som gjorde at jeg fikk sjansen til å bli med i et band og bli kjent. Svaret på det er at jeg løy om alderen min og ble medlem av klubben Speakeasy i London.
– Hvordan traff du så på Lemmy og hva hadde Motorcycle-Irene med det å gjøre?
– Jeg var bare sytten år da jeg ble medlem av nevnte Speakeasy og du måtte være tjueen år for å kunne bli tatt opp som medlem. Jeg har alltid hatt et eldre ansikt enn det alderen min skulle tilsi, så jeg så voksen ut da jeg var ganske ung. Jeg kom inn over alt da jeg var sytten år, og jeg begynte faktisk å henge på Marquee da jeg bare var tolv! Foreldrene mine var fantastiske og de lot meg gå på disse plassene da jeg var 12-13 år gammel. Der så jeg alle de store og det hjalp meg på veien til å ville spille i band selv. Da jeg var 17 år begynte jeg å bli desperat fordi jeg følte ikke at jeg kom meg videre med spillingen min. Så fant jeg ut at alle musikerne brukte å henge på Speakeasy. Det sto alltid i alle avisene om skandaler der og alt de fant på av galskap på Speakeasy. Jeg bestemte meg da for at jeg måtte komme meg inn der på en eller annen måte. Gjennom en venn av en venn som jobbet i baren der, fikk jeg ordnet meg et møte på hans anbefaling. For å bli medlem der måtte du bli anbefalt av noen som allerede jobbet der, ser du. Møte gikk bra og jeg løy så det rant av meg mens jeg satt der, men jeg ble akseptert og ble medlem, haha. Jeg begynte å henge der hele tiden og i begynnelsen hadde jeg så dårlig råd at jeg kunne kjøpe en ensom øl og sitte med den hele kvelden. Jeg satt bare der og observerte alt og alle rundt meg, og lærte meg måten de var på. De snakket et annet språk enn det jeg var vant med og de tok stoff. Damene var helt annerledes enn de jeg var vant med ute i den vanlige verdenen. Det var der jeg først møtte Motorcycle-Irene og vi ble venner, som vi har vært innom. En kveld mens vi var der kom hun bort til meg, men denne gangen hadde hun med seg noen. Han var høy, hadde langt hår, en tatovering på høyre arm og to store vorter i ansiktet sitt. Det var selvfølgelig Lemmy. Hun introduserte meg for han og han hilste på meg med sin unike stemme og skjebnen min var avgjort. Vi ble venner umiddelbart og fra den kvelden av hang vi sammen mer eller mindre hele tiden når han ikke var opptatt med Hawkwind. Delvis fordi jeg hadde bil ser du, men også fordi vi hadde de samme interessene. Vi hadde samme humor, vi var begge interesserte i 2. verdenskrig og vi likte samme musikk. Han spilte da i Hawkwind og han elsket å være en del av bandet fordi det ga han penger, berømmelse og damer. Men han var ikke veldig entusiastisk over musikken han måtte spille. Han var i et band der alle tok syre, mens han selv tok speed, og det er to forskjellige stoffer som gjør forskjellige ting med en person. Han likte band som MC5, The Who og den typen musikk, som ikke var det Hawkwind og de gutta holdt på med, sant. Lemmy elsket basspillet til John Entwistle fra The Who og du kan helt tydelig høre likheten og hvor Lemmy fikk inspirasjonen til spillingen sin fra. En annen viktig del av spillingen til Lemmy var det faktum at han egentlig var gitarist og ikke bassist. Da han fikk jobben i Hawkwind trodde han at det var som gitarist, så da de fortalte han at han skulle spille bass måtte han lære seg å spille bass. Han hadde aldri spilt det før og måtte øve på vei til sin aller første konsert med bandet. Jobben i Hawkwind fikk han gjennom «DikMik» som spilte i bandet og som delte leilighet med Lemmy en periode. De var begge speed-freaks og var gode venner på bakgrunn av den interessen, hvis du kan kalle det for det. Når bassisten i Hawkwind sluttet ville «DikMik» ha Lemmy med i bandet fordi de var gode venner, men han fortalte hverken bandet eller Lemmy at han ikke var bassist før han var blitt medlem av bandet, haha. Det var først på bussen til den aller frøste konserten at Lemmy ble fortalt at han skulle spille bass og ikke gitar og han måtte som nevnt lære seg sangene på vei til konserten. Det var sånn han begynte å spille bass. Det forklarer hvorfor han spilte som han spilte, sant. Han spilte bassen som om det var en gitar og likt slik som John Entwistle spilte.
– Så hvordan startet du og Lemmy Motörhead sammen?
– Lemmy og Motorcycle-Irene hadde nå flyttet inn sammen og vi tre hang sammen hele tiden som sagt. Så drar han på turne til statene med Hawkwind. Dette var da i 1975 og etter ti konserter eller noe sånn, er de på vei til Canada for å spille der og Lemmy blir stoppet på grensen. De satt sammen i en buss og alle var klare over at de ikke måtte ha med seg narkotika over grensen, fordi de kunne bli stoppet. De andre i bandet spurte Lemmy rett ut om han hadde noe og han sa at det hadde han ikke – det var naturligvis en løgn og han ble som alle vet stoppet og arrestert på grensa til Canada. Han blir holdt over natta mens grensevaktene prøver å finne ut om det er kokain Lemmy har på seg. Det var det ikke, det var amfetamin. Det utrolige var at det var ikke et ulovlig stoff på den tiden og han ble sluppet fri den neste morgenen. Han kommer seg til Toronto der resten av bandet er og når faktisk også lydsjekken før konserten. Han gjennomfører en prikkfri lydsjekk, spiller en fantastisk konsert med bandet den kvelden, men når han så kommer i garderoben etterpå sparker de andre han ut av bandet. Dagen etter er han på vei tilbake til London og jeg henter han på flyplassen med bilen min. Det var da 14. mai og han var fryktelig sint og skuffet. Han var helt knust faktisk og jeg tror ikke det er mange ganger i livet hans at han var så langt nede. Jeg tror ikke det er mange som har sett han slik jeg så han da jeg hentet han på flyplassen den vårdagen i 1975. Det jeg nå skal fortelle er det ikke mange som vet, men i to uker etter han kom hjem fra Canada gikk han fullstendig bananas på stoff og alkohol. Så en kveld etter disse to ukene kommer han bort til meg og forteller meg med et stort lurt smil om munnen at han har ligget med damene til fire av medlemmene i Hawkwind. Han tok umiddelbar hevn, haha. Han var en veldig sjarmerende person og veldig hyggelig. Rett etter det startet vi så Motörhead sammen. Dette var mot slutten mai og vi gjorde da vår aller første fotosession som Motörhead med fotografen Ian Dixon. Bildene ligger ute, så alle kan finne dem hvis de ønsker å se dem. Lemmy har på seg en svart t-skjorte med en hvit hodeskalle på og det var de aller første bildene av oss som band. Den offisielle datoen for når Motörhead ble startet er 5.juni 1975, men da hadde vi allerede egentlig vært et band noen dager. Den første personen vi vurderte som gitarist i bandet var faktisk Wayne Kramer fra MC5, fordi Lemmy kjente han og likte han som musiker og som person og tenkte han ville passe inn. Det ble ikke Wayne Kramer, men vi fikk tak i Larry Wallis som spilte i Pink Fairies som også Lemmy kjente fra før. Vi hadde egentlig sett for oss å ha to gitarister, så vi hadde en fyr ved navn Luther Grosvenor i bandet en liten stund, men han bestemte seg for å starte sitt eget band etter kort tid og vi bestemte oss for å forbli et tremannsband. Gruppa var nå satt og vi begynte å øve i et lokale i Battersea, som er sør for elva i London. Det var der vi gjennomførte vår andre fotosession og denne gang med Larry Wallis som en del av bandet. Det ene bildet som ble tatt den dagen er det som er i bookleten til «On Parole», der vi alle er i et studio sammen. Så gjør vi oss klare for å stikke ut på turné og vi har 18 konserter booket over hele landet.
– Dere stikker altså ut på turné ganske kort tid etter at dere har startet bandet?
– Ja, det var veldig kort tid etterpå. Jeg tror vi hadde ti dager med øvinger før vi stakk ut og spilte vår første konsert sammen. Egentlig i korteste laget, men sånn ble det og tanken var å dra ut å spille som galninger, fullstendig uten nåde for de som kom for å se oss. Lemmy sa at plenen ville dø hos de som fikk Motörhead som naboer, og plenene døde faktisk – fordi vi var det skitneste og mest høylytte bandet i verden.
– Tingen med Motörhead er at ingen høres ut som dere. Bandet har sin helt unike sound og du kan høre at det er Motörhead i løpet av de første 3 sekundene av hvilken som helst låt fra katalogen. Og hvis man hører på de første studiopptakene og de første konsertene til bandet, så er sounden der helt fra starten av. Hvordan i all verden fant dere ut hvordan dere skulle høres ut så tidlig – og ikke minst hvordan image dere ville ha?
– Den ene tingen er det vi har pratet om, som er Lemmy’s bass og hvordan han spiller bass. Hvis du så hiver vår første produsent, Dave Edmunds inn i miksen, så får du noe som høres ut som 15 Harley Davidsons på speed. For min del så prøvde jeg å ta litt av det Keith Moon holdt på med inn i min egen sound og prøvde å flette trommene mine inn med Lemmy og Larry Wallis. I tillegg til det vi som musikere holdt på med, så prøvde vi oss fram mens vi spilte Live og sounden ble derfor ganske rå og diger. Mye volum og mye energi, fordi vi ønsket å spille så høyt og så fort vi bare kunne live, og det tok vi med oss videre på platene. Pressen hatet oss fra første gang de hørte oss. En annen ting som alltid har vært med Motörhead er image og det dukket opp ganske tidlig med jernkorset, skinnjakken, patronbeltet og logoen vår «Snaggletooth». Alle disse tingene kom fra meg og Lemmy, fordi vi var begge utrolig fascinert av 2.verdenskrig og derfor brukte vi disse symbolene. Det inkluderte også hakekorset i de tidlige dagene og det var for å provosere og gjøre disse symbolene til våre egne. Vi hadde begge familiemedlemmer som var involvert i krigen og vi ble oppdratt i etterkrigstiden i England, som satte sine spor i begge to – både hvordan landet så ut etter krigen, men også menneskene som var blitt såret under krigen og hadde alle mulige slags skader som vi så daglig rundt om i byen. Alt dette ble en del av psyken vår, skjønner du. Moren og faren min hadde faktisk et norsk par som kom over og tilbrakte en del tid hos oss etter krigen. Han var del av motstandsbevegelsen i Norge og han hadde overlevd en massakre ved å spille død etter å ha blitt skutt under en henrettelse ved geværskudd. Vi brukte disse gamle symbolene til nazi-Tyskland for å irritere det etablerte og gamle England. Vi var drittlei av dinosaurer – både i politikk og samfunn, men også i musikken. Derfor implementerte vi bruken av nazi-symboler som en del av imaget til Motörhead – for å provosere. Legg alt det sammen og du får Motörhead Mk-1. Mot midten og slutten av 70-tallet var folk flest drittlei av å høre disse lange progressive sangene som varte alt for lenge, med gitarsoloer og trommesoloer lange som vonde år. Tiden var rett for noe nytt, og Motörhead Mk 1 ble bruen mellom den tiden og punk/metallen som allerede da var begynt å boble til overflaten. Vi lagde formen som Motörheads musikk ble lagd i, og bordet var dekket for Phil og Fast-Eddie til å komme inn å ta det videre, fordi som du var inne på så var sounden allerede der, så det har du helt rett i.
– Når vi er inne på Motörhead Mk 1 og broen mellom det gamle og det nye, så lurer jeg på om du kan fortelle litt om innspillingen av det som skulle være debutalbumet. Nemlig «On Parole», som ble ditt første og siste album med Motörhead – i tillegg til Larry Wallis’?
– Vi nærmet oss slutte på den aller første turneen vår og vi ble booket inn til å spille inn albumet i Rockfield studios, som er i Wales. Vi ankom Rockfield ganske sent første kvelden vår der, og med oss kom det også en del speed. Det hadde Lemmy fått bestilt for anledningen og denne speeden var mye renere og mer kraftfullt enn det vi var, eller i hvert fall jeg, var vant med fra gatene i London på den tiden. Uten å overdrive på noen måte, så var det utrolig sterk og ren speed. Alt ble satt opp i sudioet av roadiene våre, så alt var helt perfekt sånn som vi ville ha det. Vi kjente begge Dave Edmunds, som skulle produsere plata, fra før av og alt var klart. Han fikk til lyden helt perfekt og trommelyden var fantastisk. Jeg har en litt merkelig lyd i trommene mine og har alltid hatt det. La meg spille litt for deg, bare vent litt. (Her filmer da Lucas Fox seg selv mens han spiller trommer for meg via Facetime, og jeg hører en helt tydelig etterklang fra skarptrommen mens han spiller). «Hører du lyden etter slagene mine på skarptrommen»? «Ja, det gjør jeg helt klart». Den lyden betyr at du ikke trenger å bruke særlig styrke i slagene eller volum i produksjonen når du mikser sangene, fordi lyden av trommene mine vil skjære gjennom uansett. Dave Edmund elsket lyden av skarptrommen min og hvis du lytter til albumet «On Parole», så vil du legge merke til at den lyden er over alt på den skiva – og ikke bare «Lost Johnny», som jeg opprinnelig kun var kreditert for. I tillegg til meg, så har du Phil «Philthy Animal» Taylor oppå mine trommer i miksen. Det er fordi jeg la ned de helt grunnleggende, «Charlie Watts»- trommene på alle sporene på «On Parole» før speeden tok meg, og så kom «Philthy» inn å la på ekstra-trommene etterpå. Så det er både meg og «Philthy» du hører på «On Parole». Hvis du hører på liveopptakene fra den tiden så hører du at jeg spiller som bare faen på de samme låtene, så jeg visste hva jeg skulle spille, men rusen ble bare for kraftig for meg og jeg klarte ikke å fullføre albumet.
– Var det da du innså at ting nærmet seg slutten for deg i Motörhead?
– Jeg innså at ting var over ja. Speeden ble for sterk for meg og jeg håndterte ikke rusen særlig bra. Det gjorde meg til en dårligere trommis, og jeg klarte ikke gjøre det jeg skulle. Det ble til slutt helt tydelig at speed ikke var min gift. Hvis du ser på det i ettertid så var det vel ingen av dem som overlevde til å bli over 70 vel – de stakkars jævlene. Men jeg er ennå her.
– Når traff du Lemmy og så Motörhead spille Live sist?
– Den siste gangen jeg traff Lemmy og så bandet mitt spille var 17. november 2014. De spilte da i Paris og jeg var på hans personlige gjesteliste. Jeg har fremdeles beviset på det her, i form av inngangspasset mitt med Lemmys navn på i tillegg til mitt eget. Det var siste kvelden vi var sammen og vi hang sammen backstage i flere timer før han måtte videre. Det var kun oss to og det var helt fantastisk – akkurat som gamle dager. Jeg skulle egentlig treffe han i Paris året etter, men kvelden før konserten skjedde terroristangrepet i Paris så konserten ble avlyst. Og senere samme året gikk dessverre Lemmy bort, så jeg fikk ikke møtt han igjen.
– Det var siste gangen du møtte din venn Lemmy og så ditt kjære Motörhead. Men du spilte din siste konsert med Motörhead i 1985 under 10-års jubileumet som ble gitt ut under navnet «Birthday Party». Kan du fortelle om hvordan du ble involvert i de to konsertene som jo selvfølgelig ble holdt på Hammersmith – som jo er synonymt med Motörhead?
– Jeg ble helt enkelt spurt om jeg kunne tenke meg å ta del i feiringen av Motörhead – bandet jeg var med på å starte. Selvfølgelig sa jeg ja og sånn ble det til. Det morsomme er at jeg spiller gitar på sangen «Motörhead», og det var fordi det var bare ett trommesett tilgjengelig og det skulle «Philthy» bruke, så jeg fikk tildelt en gitar. Jeg spilte så bra jeg kunne og laget jævlig med bråk på den, haha. Det var jævlig gøy å dele scene med alle de som hadde kommet og gått i bandet fram til da.
– Og sikkert en ganske morsom fest etterpå, kan jeg tenke meg til?
– En jævlig bra fest etterpå ja, det kan jeg love deg at det var!
– Mens vi er inne på konserter, så spilte jo Motörhead sin aller første konsert på Roundhouse, sammen med Greenslade i juli 1975 og ikke Hammersmith som mange tror. Husker du den konserten?
– Å gud ja, klart jeg gjør. Jeg husker nok mer fra den konserten enn de fleste andre, haha. Det var høyt, raskt og brutalt. Jeg har alltid ment at når du går på scenen som en artist eller et band, så har du et ansvar og det ansvaret er å gi alt du har for publikumet ditt som har betalt gode penger for å se deg. Det mente jeg da og det har jeg alltid ment – dessverre så er det ikke alle som er enige i det. Det er jobben min når jeg er i studio, på en scene eller i seng med en pen dame. Jobben min er å gi ekstase og det står jeg for, fordi hvis du gjør jobben din fra scena som musiker så vil publikum betale deg tilbake i det tidoble og du vil ikke minst gå av scena og føle deg som en Gud. Faen, dette burde noen skrive ned, haha. La oss avslutte med episoden i Birmingham når Lemmy plutselig kommer bort til meg under konserten og sier; «Faen, ser du han fyrer der borte? Han har hodet sitt inni høyttaleren min og han driver og slår hodet sitt mot den. Han er en jævla «headbanger», og jeg svarte at han er en døv jævla «headbanger». Det var første gang ordet «headbanger» ble brukt i musikken om noen som slår hodet sitt fram og tilbake til musikk. Jeg vet at Led Zeppelin har brukt ordet en eller annen gang, men det var vi som først brukte det i den konteksten ordet har i ettertid blitt kjent for.
– Helt til slutt, mens vi er inne på Hammersmith, så spilte jo dere en ganske stor og viktig konsert for bandets del der mot slutten av 1975 sammen med Blue Öyster Cult. Som sagt en viktig kveld for Motörhead og en del av den aller første turneen bandet gjorde, men husker du den konserten som en av de beste på den turneen?
– Nei, overhodet ikke. Det var en fryktelig konsert husker jeg. Hør her. Vi gjorde det til en skikkelig bra jævla konsert, men folkene til Blue Öyster Cult saboterte oss og utstyret vårt den kvelden. Jeg vet ikke hvorfor, men de gjorde det. De kødda med utstyret vårt på scena og vi kunne ikke høre hverandre der oppe til tross for at vi for faen bare var tre i bandet! Vi spilte høyt som bare faen – herregud ta å se på bildene av trommestikkene mine den kvelden. De var tykke som jævla kosteskaft, så jeg skulle være helt sikker på at trommene mine skar gjennom. De lot oss ikke engang kjøre en soundcheck før vi skulle på. Så nei, det var ikke en morsom konsert for oss, men vi ga faen og gikk ut der og gjorde det til et jævla bra show for dem som hadde kommet for å se oss. Sånn var faen meg mentaliteten i Motörhead allerede da og sånn fortsatte den alltid å være.
Først publisert i Norway Rock Magazine #5/2021