Lonely Robot | A Model Life

InsideOut

Progmesteren John Mitchell har returnert med sitt soloprosjekt Lonely Robot, denne gangen med plata “A Model Life”. Hva forventes? Jo, introspektive temaer, harmonitunge lydtepper, toneartskifter galore, sårbare melodier og fuzzy synthpads og en og annen gitarsolo.

Check, check, check og check. “A Model Life” inneholder nøyaktig det som står på pakken. Dette er et varmt spabad av en plate, man legger ørene i bløt og kan bli liggende og flyte i timesvis. Imidlertid er ikke det ikke bare fryd og gammen.

Den hyggelige stemningen til tross, så kan denne skiva gå på repeat uten at man egentlig sitter igjen med noe konkret å nynne på. Låtene flyter litt over i hverandre, selv om det er mange fine temaer. Alt er mid-tempo, alt er varmt og mykt, ingenting bryter med noe. Alle vokaler er varme og fuzzy, alle tangenter er varme og fuzzy, alle gitarer er varme og fuzzy. Hele plata er i grunnen et eneste stort, pusete ullteppe. Det er også et tankekors at på en plate der det har vært jobbet med sterke og personlige tekster, forsvinner ordene ofte i det brede lydbildet. Mitchell livnærer seg til dels av studioarbeid og produksjon og burde kanskje vite bedre enn å begrave personlige historier som det har kostet ham en del å ekshumere.

Kudos skal han imidlertid ha for å ikke pushe gitaren fram i spotlighten. Han er kanskje best kjent som gitarist og er en svært begavet sådan, men han er musiker først og bruker bare gitaren der den har en rolle. Eksempelvis på låta “Species in Transition” leveres en svært smakfull Gilmour-esque solo nøyaktig der den løfter låta best. Kudos også til trommis Craig Blundell (Steven Wilson) som leverer smakfullt over hele linja.

Det er vanskelig å løfte fram enkeltlåter, nettopp fordi alt går litt over i hverandre, men alt er over gjennomsnittlig bra og ingenting høres dårlig ut. For fans av Peter Gabriel, vil tittellåta “A Model Life” gi fine vibber uten å føles plagiert. Åpningslåta “Recalibrating” er også fengende og hakket mer uptempo enn resten og avslutningssporet “In Memoriam” er også godteri for de som setter pris på klassisk prog.

Et fint album som nytes best med kakao mens man stirrer ut i tussmørket gjennom et regnvått vindu. Ullteppe medfølger.

4/6 | Linda Mills

Utgivelsesdato 26. august 2022

, ,