Diablo Swing Orchestra – En produsents mareritt

Det nærmer seg ny utgivelse fra våre svenske venner, temmelig nøyaktig fire år siden smått fantastiske “Pacifisticuffs”, nemlig den møysommelig titulerte “Swagger & Stroll Down The Rabbit Hole” – anmeldt her! Kan det endelig være mulig å bevitne gjengen live her til lands også? Gitarist og vokalist Daniel Håkansson sitter med svarene.

Tekst: Sven Olav Skulbørstad
Foto: German Garcia, Christian Ferenc

– Dere har en forkjærlighet for avanserte tituleringer og liker ikke å gjøre det lett for folk?
– Det stemmer! Vi liker å få folk til å bli nysgjerrige på låter og album ved å bruke titler som stikker seg ut litt, og som samtidig gir en pekepinn på hvordan vi låter og beskriver oss som band. Det gjelder også selve bandnavnet vårt, der vi har tenkt litt markedsføring for å få folk til å ville sjekke oss ut. Det henger sammen, og er passende til hverandre synes vi.
– Ble den spilt inn under lockdown?
– Ja, deler av den. Som vanlig er vi forsinket med et år, men denne gangen var det jo åpenbare årsaker bak. I utgangspunktet skulle denne komme i oktober i fjor, men vi skjønte tidlig at det ikke kom til å bli noen spillejobber så da kunne vi like gjerne bruke tiden til å finpusse låtene i studio og heller vente med å utgi den. Nå består skiva av 13 låter, og vi har aldri hatt så mange på et album noen gang hvis du ikke regner med mellomspill som det var noen av på “Pacifisticuffs”, så det er veldig mye musikk denne gangen og vi har hatt en evighet til å mikse. Det er vel den største forskjellen fra tidligere album. Roberto Laghi, vår produsent på de siste fire skivene startet miksejobben i september i fjor og var klar nå i mai. Det er nesten et år med ren miksing, hvilket gjorde skiva bra. Vi hadde ikke en klar tanke på hvordan det skulle låte så vi tok bare for oss låt for låt. I dette bandet er trompeter og tromboner like viktige som gitarer så da må man jenke seg litt enkelte ganger for hva som skal høres hvor i miksen. 
– Det kan fort bli litt fare for å låse seg fast og aldri bli fornøyd, ser jeg for meg?
– Absolutt, og det var flere ganger vi bare måtte innse at en låt var bra som den var. Man hører seg litt blind på detaljer og synes en ny versjon låter verre enn den forrige etter å ha hørt seg igjennom 87 versjoner av samme sang. Vanens makt er ganske stor, så vi måtte tenke etter om det bare var uvant eller om det faktisk låt verre. Dette er jo noe publikum aldri kommer til å måtte tenke på da de kun får høre den ferdige miksen, men det ligger mye jobb bak. Vi måtte ha noen checkpoints rundt vokalens tydelighet og trøkk i trommene for eksempel, også tok vi det derifra. Det varierer også ganske mye fra låt til låt hva som er med og det er kjempelett å gå seg fast som du sier. Det er en balanse.
– I tillegg består dere vel av åtte individer med hver sin mening som ikke forenkler det hele heller, vil jeg tro?
– På en måte, men denne gangen har jeg fått vært med på hele seansen i motsetning til den forrige der jeg av forskjellige omstendigheter ikke kunne delta i like stor grad som jeg ønsker. Men nå fikk jeg det, og var med i studio det meste av tiden – selv om Roberto også jobbet mye alene. Dette gjorde faktisk ting litt lettere da jeg var med på hele prosessen og hørte hver miks sammen med resten av bandet når vi stemte over resultatet. Som sagt hadde vi nesten uendelig med tid, og dette bidro til at ingen følte man måtte gi seg men snarere jobbe sammen til alle ble fornøyde.

– Dere gir straks ut førstesingel “War Painted Valentine” – er det kakling jeg hører på refrenget?
– Haha, du har hørt riktig! Det er en låt som kommenterer samtiden og reflekter over makthavere og hvordan disse bruker stemmen sin i media. En dum låt over en dum tilstand i verden kan du vel si. I alt fra Riksdan til politiske ledere verden over er det meat kakling, og denne låten er en kommentar til det. Politisk kakling om du vil, for skal man prøve å sette seg inn i politikk for tiden og prøve å lese seg opp er det nærmest umulig. Det er en følelse av håpløshet og sinne, litt “hva i helvete er det dere holder på med?” Er det det her vi skal holde på med nå? Det ble til kakling og jeg synes det er veldig passende angående det temaet.
– Og med tanke på avansert titulering; “Celebreros Lolnevitable” er ren spanskspråklig?
– Jepp. Det ble et eksempel på at vi har gått all-in på denne skiva. Nå har vi den fordelen at Kristin (Evegård, vokalist) kan spansk, og vi var ute etter et visst sound etter vi har hatt et slags kjærlighetsforhold til Mexico helt siden vi spilte der første gang i 2009. Så dette ble vår lille hyllest til deres Day Of The Dead, der man hyller det uungåelige ved å samle seg i både glede og sorg. Gleden ved å minnes personen som har gått bort istedet for at det kun er sorg som vi er vant med. Så innrammingen på låta er jo fra mexicansk kultur med trompeter og mariachi blandet med vår sound. Vi hadde faktisk en fra Mexico i studio da vi spilte den inn som passet på hver enkelt uttalelse og ble det mest avanserte grepet vi har gjort, for en bra tagning var plutselig ikke en bra tagning lenger da det kunne være et ord eller frase som ikke ble helt riktig og måtte gjøres om. Men dette ville vi at skulle være perfekt, istedet for at man hører svensker som prøver seg på spansk. I forkant av innspillingen gikk Kristin i to-tre dager og bare pratet spansk med han som guide og rettet på henne der det ikke var helt riktig. Det var en imponerende kraftanstrengelse av henne som gikk igjennom dette, og resultatet er en prikkfri spansk der mexicaneren har godkjent hver eneste stavelse. Litt frustrerende for produsenten som måtte spørre han om hver tagning, men utrolig belønnende å høre på den i etterkant og veldig gøy at vi har gjort det skikkelig. 
– Litt ekstra givende at det ligger blod og svette bak og sikkert?
– Definitivt, og ikke bare uttalelsen men også selve lyrikken som vi ville skulle være poetisk og gi mening for spansktalende som hører på. Vi har aldri brukt så lang tid på en tekst noensinne. 

– På slutten av låten før modulasjonen synes jeg musikken høres ut som når helten vinner i en 70-talls film.
– Jeg skjønner hva du mener, og det jeg er veldig fornøyd med akkurat der er at den modulerer seg opp til siste refreng uten at det helt merkes ettersom den jobber seg mot modulasjonen mer enn å bare bytte tone. Dette var et samarbeid mellom meg, Kristin og Johannes (Bergion, cello) som startet med et riff som egentlig var tiltenkt den forrige skiva men som aldri ble noe av. Det som skjedde var at Johannes skrev om versene til det mer rolige, der vi opprinnelig hadde samme tempo som på refrenget. Det var mer som et rockeband som spilte mariachi, men nå kjørte vi det helt ned og fikk en helt ny låt vi alle ble veldig fornøyde med. Det er én av de som vi virkelig har jobbet hardt med, og istedet for å bare gjøre vår versjon av en musikk-kultur har vi behandlet den med respekt og gjort den ordentlig som den skal være.

– Under vårt forrige intervju nevnte du at dere forsøkte dere på doom/stoner men ikke fikk det til å svinge den gangen men regnet med å få det til til neste skive, altså denne. Kan det være “Snake Oil Baptism”?
– Ja, det kan det nok være. Refrenget er laget av noe Johan (Norbäck, trommer) har hatt liggende på sin PC i årevis og var tiltenkt “Pacifisticuffs”, så det er mye mulig at det er den ja. Det er en melodi som har vært med oss en stund som vi ikke har fått til å lage før nå. Utfordringen vi har er at vi ikke bor i samme by så vi øver nesten aldri, men jeg, Kristin og Johan fikk møttes noen ganger i Karlstad for å lage demoer. Deretter møtte vi Martin (Isakson, trompet) og Johannes i Gøteborg for å gå igjennom idéene før Pontus (Mantefors, gitar og synthesizer) slang seg på med sitt elektroniske lydbilde. Så vi har hatt diverse stasjoner vi har jobbet fra før vi da skrudde alt sammen i studio for å høres ut som vi spiller sammen selv om vi ikke gjør det. Nå er ambisjonene at vi får spille live før neste skive, det håper jeg lar seg gjøre. 
– Låta “Jig Of The Century” er noe så sjeldent som Diablo Swing Orchestra i dur?
– Den irlandske ja! Dette var også noe som begynte som en annen låt men utviklet seg i en helt annen retning. Vi visste tidlig at vi måtte jobbe for at den ikke skulle låte som Flogging Molly, og det er ekstra utfordrende når man skriver i dur. Jeg vil vel kalle den for en symfonisk tilnærming til irlandsk folkemusikk der korene på verset skal symbolisere studentkorene der borte.
– En aldri så liten referanse til både Queen og tidlig Disney i kordelen mener jeg?
– Ja, så gøy at du la merke til det! Vi har aktivt gått inn for å påvirke oss av det gamle Disney der du ofte har et kor i tillegg til hovedvokalen som er med på å fortelle historien. Queen, Irland og gammel Disney-film er vel en ganske bra sammenfatning av hele låta vil jeg faktisk si. Og hvis du hørte det har vi vel lykkes, haha! Du har kanskje også lagt merke til at låtene varierer ganske mye fra hverandre, så vi hadde et lite helvete med å velge singler denne gangen. Hvilket spor representerer skiva på best måte? Det var neimen ikke lett. Men vi ble da enige om “War Painted Valentine” og “Celebreros Lolvelnitable” som de to første som på en måte symboliserer forskjellige spektre av skiva, også kommer det en swingsak senere men med en liten twist. 
– Så da blir det en swinglåt på denne skiva også?
– Ja, men ikke helt som vanlig. Det blir to spor på skiva, men den som ikke kommer som singel har et visst gypsy-preg over seg mens den som vi utgir – “Speed Dating An Arsonist” er nesten i electronica-land som vi ikke har gjort før så vi er veldig spente på reaksjonene på akkurat den. Vi har lenge snakket om å gjøre noe sånt men ikke fått det til før nå. Derfor var det ekstra gøy at den ble såpass bra, selv om den også var et mareritt for miksen ettersom den først ble spilt inn og mikset som vanlig – men deretter sendt til remix der den ble helt skrudd ifra hverandre og limt sammen igjen og måtte mikses enda en gang så den skulle passe inn med resten av låtene. 

– Jeg mener å ha lest et sted at dere denne gangen har flere gjesteartister med enn noen gang før?
– Ja, men det kommer litt an på hva du mener som gjesteartist. For eksempel fra rockeverden har vi primært to stykker med som er mer kjente, og det er fra Lok og Lillasyster – vokalist Martin Westerstrand og trommis Johan Reivén som begge er med på “War Painted Valentine”. Johan styrer slagverksbiten mens Martin er med på visse deler av vokalen. Det var dritgøy, for vi er veldig inspirerte av nettopp Lok som var veldig tidlig ute med å blande hard musikk med humor og fikk det til å fungere uten at det ble slapstick. Ellers har vi et mylder av folk med, alt fra klassiske musikere til korister, så jeg aner faktisk ikke det fulle og hele antallet. Men du kan tro det var litt av en oppgave å få alle deres tider til å passe inn i vårt skjema for å få det til. Så det er veldig mange musikere som er med, og Roberto har virkelig gjort en fantastisk jobb med å skru dette sammen til noe hørbart der alle involverte høres i lydbildet uten at det blir kaotisk. Jeg synes virkelig vi har fått en bred og fin miks denne gangen i motsetning til den forrige der for eksempel gitarene måtte vike enkelte ganger for å gjøre plass til andre instrumenter. 
– Det høres ut som et mareritt å være produsenten deres.
– Det kan du si, haha! Når han påbegynte jobben i september så var han veldig usikker på hvordan i helvete han skulle sy alt sammen, men han jobbet seg sakte men sikkert igjennom miksinga og fikk som sagt ut et fantastisk resultat. Jeg håper virkelig musikkverden får med seg navnet hans nå, for han er noe helt for seg selv og fortjener all kred han kan få.

– Til sist må jeg spørre om dere vet noe som helst om konsertplaner fremover eller om det enda er umulig å svare på?
– Det har vi absolutt, og sånn det ser ut akkurat nå blir det to runder i Europa der vi først tenker Sverige, Norge, Danmark, Tyskland, Belgia og Nederland – altså at vi holder oss i Nord-Europa i januar. Deretter drar vi over til Mexico og Russland i to ulike vendinger som da blir i mars/april tror jeg før vi avslutter i Sør-Europa med blant annet Italia i april/mai. Det er tanken akkurat nå i hvert fall.

Først publisert i Norway Rock Magazine #5/2021