NORWAY ROCK MAGAZINE
De fleste band har brukt pandemien godt, og intet unntak er vår helt egne Blomst som så mange andre har benyttet anledningen til å kreere ny musikk. Vi tok en prat med bandets frontis Ida Dorthea Horpestad over Skype med en god dose god stemning.
Med tanke på at det er gått elleve år siden Journey ga ut «Eclipse», hadde nok de fleste fans gitt opp håpet om en ny skive fra AOR-kongene, spesielt etter alt bråket med bassister og trommeslagere som har blitt sparket og saksøkt bandet, og at gitarist og eneste originalmedlem Neal Schon la ut på turné med helt andre musikere under navnet Journey Through Time i 2019. Men i juli kom omsider «Freedom», og vi fikk Schon på tråden fra San Francisco for en oppdatering på ståa.
Independent Dette var jammen kraftkost. Jeg har funnet mye glede i de seks foregående platene, selv om det musikalsk har spent fra prog, via klassisk hardrock til american metal. Denne gangen er det thrash metal som gjelder, og det av svært teknisk sort. Sjekk for eksempel «Viper Cross». Besetningen har i likhet med musikken aldri […]
Skotske Gun har eksistert i 35 år nå, og dette er en slags blanding av Best Of og nyinnspillinger av deres største låter i akustiske og omarrangerte versjoner, pluss en ny elektrisk låt.
Det har blåst friskt rundt veteranene i Journey den siste tiden, med søksmål, sparking av medlemmer og generell utskifting i rekkene, så allerede siden denne live-skiva ble spilt inn 31. juli 2021, har bandet halvert trommisrekka og byttet bassist, pluss at tospannet Neal Schon og Jonathan Cain er i tottene på hverandre med søksmål og krangel på sosiale medier.
En noe rar ramme rundt konserten da den opprinnelige arrangøren TADC Norway like så godt avlyste hele evenementet for en ukes tid siden etter å ha slått seg konkurs, men heldigvis ble ikke dette noe av og konserten kunne gå av stabelen som planlagt.
Et show som var utsatt fra opprinnelig dato av åpenbare årsaker var endelig på trappene, og spørsmålene idet man entret Rockefeller var mange. Var dette en fallen stjerne som skulle cashe inn på gamle meritter? En tøysete primadonna med nykkene fra 80-tallet tjukt smurt utenpå et aldrende skinn? Playback?
Og prisen for årets, kanskje tilogmed tiårets, mest meningsløse utgivelse går herved til finske Amberian Dawn som tydeligvis syntes det var en god idé å hylle sine svenske naboer med splitter nye metallversjoner. Det var det ikke.
Etter 43 år som band, er Marillion fortsatt like aktive, selv om det kanskje ikke er like tett mellom utgivelsene som før. Forrige skive, «Fuck Everyone And Run» kom i 2016, men i mars 2022 var kvintetten klar med sin neste utgivelse, kalt «An Hour Before It´s Dark». Vi tok en prat med den alltid så imøtekommende Steve Rothery, og her er hva han hadde å si om det som skjer i Marillions sfære.
Madrugada are back in Oslo Spektrum for two nights, performing concerts that were originally scheduled for February 2022. After Oslo, the band will play several sold out gigs in Stavanger and Bergen.
Når året 2022 oppsummeres vil nok mange tenke på oppheving av restriksjoner som årets definitive høydepunkt, og omtrent samtidig slapp den norske multiinstrumentalisten Sylvaine det som ifølge undertegnede høyst sannsynlig kommer til å ende opp som årets album; “Nova”.
Det var duket for en real oppstiver før julestresset slår inn med hele fire band denne kvelden på Sentrum Scene.
Det kanadiske Genesis-tributebandet er den eneste gruppa i verden som har fått lisens og «godkjent-stempel» fra Peter Gabriel og Genesis til å gjenskape det originale showet. Så når de kommer til byen, er det mange fans som møter opp en våt vinterdag.
Gudfedrene av skandirock er ute med sitt etterlengtede album-comeback. Fjorten lange år har gått siden Nicke Andersson og gjengen beæret oss med en fullengder, og fansens forventninger er skyhøye. I tillegg er selveste Dregen tilbake i bandet, så dette er på alle måter en stor begivenhet. Vi lot høvdingen selv, Nicke Andersson, fortelle alt om «Eyes of Oblivion» og forventningspresset rundt comebacket.
De mørke progressive metallerne har virkelig bydd på godlyd etter gjenforeningen i 2014, og denne gangen tar de det enda et steg lenger. Engelske James Fogarty har overlatt mikrofonen til mer lokale Bernt Fjellstad, som vi kjenner fra Guardians Of Time og Susperia.
De ti seneste årene har ikke vært Neil Youngs sterkeste. Ikke bare er dette fordi han synes ukritisk til musikken han utgir (det som utkommer er de ti, tolv siste låtene han har skrevet og hamret inn), men også fordi han i mye mindre grad enn på 60-, 70-, 80-, 90- og 00-tallet har søkt variasjon.
Scottish rock band Franz Ferdinand made their final stop on their «Hits To The Head» tour at Oslo’s Sentrum Scene on Tuesday night.
Her har vi et Candlemass jeg tror mange har lengtet etter. For første gang har vokalist Johan Längquist vært med i skriveprosessen, og ikke kommet inn som en reddende engel i siste liten. Dermed er låtene skrevet for hans stemme og vi har et godt gammelt Candlemass med et klassisk lydbilde.
Høsten 2019 annonserte de danske veteranrockerne i Pretty Maids at vokalist Ronnie Atkins hadde fått lungekreft, og at alle bandets aktiviteter var lagt på is, tross ny skive, «Undress Your Madness». Men istedet for å ta turen ned i kjelleren, tok Ronnie Atkins heller turen i studio, og debuterte som soloartist i mars 2021 med «One Shot». Og bare ett år senere var oppfølgeren «Make It Count» klar. Vi fikk den ukuelige dansken på Skypeskjermen for en oppdatering.
English alternative rock band Wolf Alice took to the stage on Monday night to play to a Rockefeller crowd that filled all 3 levels, right up to the ceiling. It was, mostly, a younger audience than usual at Rockefeller rock gigs, with many people being under 30, but there was still a good mix of generations, showing the band’s cross generational appeal.
Thresholds nye opus “Dividing Lines” er mer gitar-fokusert enn forgjengeren “Legends of the Shires, mindre tangent-orientert og har lagt fra seg en del av lekenheten. Det hviler en mer alvorstynget atmosfære over denne skiva – her skal voksne menn med orden i sysakene lufte bekymringer av både personlig og global art.
Mens noen artister gir ut soloalbum etter soloalbum, er andre mer sparsommelige, og tar seg mer enn god tid på å gi ut musikk under eget navn. 24 år tok det fra hans forrige soloalbum, før Michael Romeo var aktuell med sitt neste. «War Of The Worlds, Pt.1» kom i 2018, og nå er del 2 klar for verden. Vi tok en prat med den italienskættede gitaristen, og fikk høre om livet under nedstengning, bilulykker, planene til Symphony X, og selvfølgelig mye om den nye skiva.
Askertrioen følger opp fjorårets comeback-album «Succession” med en EP, bestående av ett spor på nærmere kvarteret. Låta er en musikalsk og konseptuell oppfølger til den ti år gamle EP’en «Bleeding Fiction».
Nashville-based Larkin Poe, the Grammy nominated roots rock sisters Rebecca and Megan Lovell, have released their sixth studio album, “Blood Harmony”, which they co-produced alongside guitarist Tyler Bryant.
Svenske Amaranthe kan vel sies å være en suksessformel på kommersiell metal etter seks album som har solgt i bøtter og spann. Live er også bandet kjent for å levere varene og det var duket for et gjensyn med svenskene med Eliz Ryd i spissen på Sentrum Scene.
De er flinke til å eksploatere uforvarende muligheter, men Kaizers Orchestras styrke beror først og fremst på evnen til å male med bred pensel, gjerne i multiple lag, utpønske selvreferensielle konsepter, forbli tro mot eget etos, tilvirke unik musikk, og trollbinde publikum på multimedialt nivå. I 2023 er det ti år siden sekstetten mønstret av, på topp av karrieren. Ti års abstinens er lenge nok, synes både band og fans.
Doom metal fra sørlandet med kvinnelig vokal får kanskje ikke alle til å heve på øyebrynene. Nå er Omegashift langt mer enn denne snevre beskrivelsen, men elementene finnes. Opprinnelig var det ikke tenkt kvinnelig vokal heller, men Jorunn Aateigen kom inn da låtene skulle spilles inn. «Lazarus Brigade» åpner og man hører fort det er doom metal som ligger i bunnen.
Høsten 1992 kom Macerations eneste album ”A Serenade Of Agony”. Nå har Lars Bangsholt og Jakob Schultz funnet ut det er på tide med en oppfølger, tretti år etter. Vokalist på debuten var ingen ringere enn Dan Swanö. Han er også med på denne oppfølgeren. Jeg vil si musikken er en videreføring av der det stoppet.
Drudkh er hjemmehørende i Kharkiv i Ukraina, og bandet har så absolutt vært toneangivende innen den folkinspirerte black metallen fra denne delen av verden. Jeg har sansen for de fleste av guttas tolv album, men synes denne utmerker seg spesielt positivt. Ikke at det tråkkes opp nye stier, men jeg liker stemningen og lydbildet.
Kampfar er for meg et litt merkelig band. Det er god stemning live, og når en sjekker ut en ny plate er det heller ikke så verst. Utover det er et band jeg helt glemmer. Greit, da er man kanskje ikke blodfan. Likevel var forrige plate, «Ofidians Manifest» en riktig så god skive, som vi til og med følte vi måtte ta en prat med vokalist Dolk om i denne publikasjon.
Det er ikke mer enn to år siden Judas Priests frontmann Rob Halford debuterte som forfatter med sin biografi «Confess», en bok som virkelig skilte seg ut fra mengden av rockebiografier der ute, og som er obligatorisk lesning for Priest-fansen. Og man kan jo lure på hva som er poenget med en ny biografi allerede nå, når den første tok for seg hele livet hans fra barndom og frem til 2020.
Arch Enemy er ikke lenger bare i toppen av melodiøse death metal band, de har vokst seg til å bli et stort metalband generelt. Årets turné er bandets største noensinne, og denne pakka, som reiser under navnet The European Siege, kliner til med et utsolgt Sentrum Scene.
Det ble nærmest en liten rockefestival på Sentrum Scene denne lørdagskvelden, med tre forholdsvis store amerikanske band av den yngre garde som har platedebutert i dette millennium. Konserten hadde vært utsolgt i månedsvis, og det var allerede lang kø på Arbeidersamfunnets Plass da dørene åpnet på rekordtidlige 18:00.
Etter 28 år og ni studioalbum kom det som en overraskelse på de fleste da Jæren-bandet Skambankt tidligere i år annonserte sin avskjedsturné, og denne lørdagskvelden skulle det settes et definitivt punktum på hjemmebane foran 5000 fans, med spesielle gjesteartister på scenen med bandet.
Therion er i disse tider klar med del 2 av trilogien “Leviathan”. Dette er en glimrende mulighet til å ta en prat med bandets opphavsmann, Christofer Johnsson. Vi ringer han opp i Malta.
Med den største selvfølgelighet var det montert gjøkur med sykkelhorn på samtlige mikrofonstativ i front, og selv om vi ikke fikk med seg om gjøkene tittet frem under konserten ble i det minste sykkelhornene heftig brukt. Black Debbath var i byen, og det syntes.
I begynnelsen av 2023 kommer Katatonia med nytt studioalbum. Verket heter «Sky Void Of Stars» og blir det tolvte i rekken. Norway Rock ringte opp Jonas Renske for en prat omkring det som nok vil bli et av vinterens musikalske høydepunkter.
Back in 2009, Irish band The Script played John Dee in Oslo. Since then, they have grown to become one of the world’s biggest pop rock bands, having sold over 30 million albums and over six billion streams. We took a trip to Sentrum Scene to see what all the fuss is about, on their […]
I mylderet av fete artister som slipper sterke utgivelser post-restriksjoner har nå tiden kommet for våre amerikanske venner i Halestorm, som for bare noen måneder siden skulle beære vårt furet værbitte med sin tilstedeværelse. Sånn gikk det da som kjent ikke, men “Back From The Dead” har ingenting kunnet stoppe, så vi fikk sjef Lzzy Hale selv på tråden da vi ville høre mer om dette.
25 år har gått siden sist jeg så Paradise Lost live, og mye av grunnen til det er deres trang til å gå full synthgoth. Men det var ikke problemet denne høstkveld i Oslo by. Ja, det var regn. Ja, det var høst. Alle ingredienser som skulle til for å sementete en god gothkveld var tilstede og vel så det.
We spoke to Alex Lifeson and Andy Curran about Envy of None’s self-titled debut album, the relevance of the music to the situation in Ukraine, and Alex’s poignant tribute to the great Neil Peart.
To lokomotiver innen norsk metal og hard rock har denne høsten vært på en aldri så liten Norgesturné. Og hvordan ble så kvelden foran et Vulkan Arena med to band som befinner seg i ganske så forskjellige musikalske sjangre?
«Fett å være tilbake i Trondheim, byen som unnfanget Bokassa, fett å være tilbake på Byscenen»!! Stonerpunkerne i Bokassa viste sann gjensynsglede, og Byscenen eksploderte bokstavelig talt i en Molotov Rocktail!
Konserten hadde blitt utsatt noen ganger, men omsider sto amerikanske Counting Crows på scenen foran et smekk utsolgt Sentrum Scene og et publikum uthungret på 90-tallsklassikere.
Hele tolv år har gått siden John Norum slapp musikk på egen hånd, men nå er «Gone To Stay», hans niende soloutgivelse, klar for verden. Europe har tatt det meste av tiden Norum har til å holde på med musikk, men som med de fleste artister, åpnet det seg en mulighet for å sette seg ned ved tegnebrettet for å frembringe ny musikk da pandemien ruller over oss.
For å feire sine førti år som teutonisk thrash metal har Sodom spilt inn kronologisk en låt fra hver plate. Og inkludert begge utgavene av «In The Sign Of Evil» blir dette sytten spor. Eller atten hvis man tar med kassetten, som har «Equinox» som bonus.
Med ny look slipper Joe Lynn Turner ny musikk. Den velkjente parykken er borte, og tilbake står Turner med blank isse og blanke ark. Issen forblir blank, men arkene har fått en dugelig runde med fargestifter, og et blytungt album ser dagens lys.
I år er det tretti år siden Peaceville meget motvillig utga det ble en milepæl innen norsk black metal, «A Blaze In The Northern Sky». Darkthrone har ikke vært redd for å gå sine egne veier, og når duoen i høst utgir sitt tjuende album er det fortsatt nye sider å spore.
Janove har den siste tiden vært ute på sin lille, men store Fullmånehymneturné, som han avsluttet på hjemmebane i helgen. Det er nærliggende å tro at dette vil være hans siste som soloartist for denne gang, siden 2023 vil bli Kaizers Orchestra sitt år, hvis man skal tro ryktene.
«Screamnasium» is the fourth album from four-piece rock band O.R.k., featuring ex-Porcupine Tree bassist Colin Edwin, award-winning composer/vocalist Lorenzo Esposito Fornasari (LEF), Marta sui Tubi’s Carmelo Pipitone and King Crimson’s Pat Mastelotto.
Hvor skal man begynne? Et band jeg lenge trodde ikke var mulig å bevitne live her til lands skulle endelig ta turen til vår furet værbitte med sin musikalske galskap, og galskap var det forsyne meg fra start til slutt.
«Direction of the Heart» is Simple Minds’ 18th studio album, and their first of new material since 2018’s UK Top 5 album «Walk Between Worlds». Remarkably for a band who have been together for 45 years, the record sounds modern and fresh, but also contains hints of past hits.
Etter rundt 30 konserter her til lands gjennom de siste 35 år, fra Bodø til Kristiansand, er det helt innafor å kalle Sting en ekte Norgesvenn, selv om han aldri spilte her med The Police. Men det hindret likevel ikke folk i å strømme til Oslo Spektrum nok en gang, for det hadde gått fem år siden sist vi så den nå 71-årige engelskmannen på scenen i hovedstaden.
Europa har ikke helt fått det med seg, men i USA er Shinedown massive – ingen andre artister har toppet Billboards Rock-liste flere ganger enn Shinedown, noensinne. I april var det duket for deres syvende skive, det konseptuelle albumet «Planet Zero», og vi fikk bandets ekstremt sympatiske og lidenskapelige vokalist og frontmann Brent Smith på skjermen for en transatlantisk slarv.
Mange hadde nok sett frem til denne Saxon-konserten som ble utsatt en rekke ganger, og nå var det endelig dags for skikkelig “Heavy Metal Thunder” og andre kremlåter. En aldri så liten “overraskelse” var det også at Saxon denne gangen hadde dratt med seg et annet klassisk NWOBHM- band som ikke har hatt like stor suksess kommersielt sett som sine våpenbrødre, og da snakker vi om legendariske Diamond Head.
Da Olav Iversen startet Sahg i 2004 var 70-tallets rock og proto-metal sterkt tilstedeværende, og utrykket retro var slett ikke feil på bandets første plater. Nå ligger dette fortsatt i bunnen etter nesten tjue år, men jeg synes ren skjær hardrock er vel så rettferdig å kalle dette.
Det er ikke lenge siden Canadas store sønner i Saga gjestet Norge sist , nærmere bestemt rett før hele verden ble stengt ned i 2020. Nå er de ute på ny turne igjen med det klingende navnet “A Night To Remember”. Så var det store spørsmålet om dette kom til å bli en minneverdig kveld på et nesten fullpakket Rockefeller.
Man skal smi mens jernet er varmt, heter det. Chez Kane, den knallsterke walisiske vokalisten med den übersjarmerende fremtoningen, har vært et glodhett navn på Frontiers Records artiststall siden fjorårets debutskive “Chez Kane”. Kvinnelige artister er ikke det melodisk rock-sjangeren har vært kjent for og dette ønsket svenske Danny Rexon (Crazy Lixx) å endre.
Norwegian songwriter and guitarist Bjørn Riis released his fourth solo album in April, “Everything to Everyone”. We spoke to him about the new record, and how it felt to play live with Airbag again after the pandemic.
Ingenting skulle tilsi at andregenerasjons neo-progressive slitere ville finne en slags sonisk mirakelkur, nesten tretti år ut i karrieren. Mick Pointer og Clive Nolan har utrettelig tilvirket plater og gitt konserter under Arena-banneret siden 1995, og selv om katalogen synes fritatt rene blamasjer vitner nyere tids fonogrammer om en stilistisk resignasjon i forhold til nytenkning og progressiv higen
Trondheimsbandet Adventure har en historie som strekker seg tilbake til 90-tallet, og har inntil i fjor fire album på samvittigheten. I 2022 øker mengden med 50%, når de gir ut «Tales Of Belle, Pt. 1» og «Tales Of Belle, Pt. 2». Vi satte oss ned sammen med keyboardist og grunnlegger av bandet, Odd-Roar Bakken, og bassist Terje Craig Furunes for å høre hva de har satt seg fore.
Britiske White Spirit var et lovende band som fikk surfe litt på NWOBHM-bølgen, men det ble bråstopp og fullt forlis i 1981, og siden hørte ingen mer fra bandet – før nå. Plutselig dukket det opp et nytt album på sensommeren ved navn “Right Or Wrong”. Vi tok en liten prat med to av bandets gamle medlemmer, Malcolm Pearson og Mick Tucker.
Amerikanske Alter Bridge er ute med sitt sjuende album i rekken, og siden oppstarten i 2004 har det uten unntak gått tre år mellom hvert album. Ifølge presseskrivet skal visstnok pandemien ha hatt en positiv effekt på bandet, da de i store perioder måtte holde bandet i gang på hver sin kant, og da de endelig kom sammen for å spille inn skiva, så oppstod det flammer og gnister. Så hva kan fansen og resten av verden vente seg av “Pawns & Kings”?
Nesten på dagen seks år etter forrige Spektrum-konsert er de engelske gothrock-pionérene The Cure tilbake i Oslos storstue, og siden sist har de også rukket å spille Øyafestivalen i 2019. Bandets besetning har stabilisert seg de siste ti år,
De fleste kjenner allerede Erik Grönwall som en særdeles kraftfull og energisk vokalist fra H.e.a.t, men hvordan fungerer det på Skid Rows nyeste album “The Gang’s All Here”? Jo, det fungerer veldig bra. Skid Row tar for første gang opp tråden der “Slave to the Grind” slapp,
Dette var jammen friske saker. Her har vi fire debutanter fra Tromsø som serverer crossover/thrash. Suicidal Tendencies og Municipal Waste oppgis som referanser og det er ikke feil det. Jeg aner debutene til Slayer og Metallica muligens også er blitt spilt i oppveksten til kvartetten.
Det har gått litt tregt i Placebo-campen de siste årene. I mars kom deres nyeste skive «Never Let Me Go», den første på åtte år, og da hadde de heller ikke spilt konserter siden 2018. Men i år har de gjort flere korte turnéer, og startet i forrige uke på høstetappen av Europa-turnéen, som en hustrig og våt høstaften ankom Oslo og Sentrum Scene som hadde vært utsolgt i månedsvis.
Vitaly Palagnyuk er ute med sitt andre album under navnet Protydiya. Ukraineren gjør alt selv, og det skal ha, dette er progressivt. Basisen er black metal, men her finnes trekkspill og andre lyder jeg antar stammer fra tradisjonell ukrainsk musikk. Det er mye folkemusikk å spore, og vokalen spenner mellom black metal og forskjellige ren vokaler.
Det har blitt en årlig event, konsertopplevelsen med Cocktail Slippers. Sist gang var det under pandemi med et sittende publikum som kledde bandet dårlig, men nå som ting er tilbake til det vante var det fint å se at publikum kjente sin besøkelsestid og fylte opp Olsen På Bryn for å se våre favorittjenter rocke brakka.
Karin Park sitt nyeste slipp er drøye tre kvarter lavmælt men samtidig storslått stemning som passer meget godt til fyr i peisen og et glass med gøtt rødt i hånda på hustrige høstkvelder..
Fres, fart og guffe som må spilles høyt skal det komme helt til sin rett. Allerede et par sekunder ut i åpneren «Rum Runner 500» er det ingen tvil om hva som venter den neste drøye halvtimen. Høyoktan i sin aller reneste form hvor ikke en eneste detalj kommer uventet, og der det ofte kan høres ut som negativ kritikk er det bare en fin ting med The Gasölines.
Norske Orango er tilbake med sin 8. fullengder siden debuten “Villa Exile” fra 2005, og bandet har stadig utviklet soundet siden den gang. Høydepunktet i katalogen deres er i mine ører fortsatt mesterstykket “Battles” fra 2014. En skive alle norske møblerte hjem burde ha i hylla. Men nå er de altså ute med nytt album og power-trioen kjører på med samme resept som på de foregående albumene.
Høstens gavepakke til fans av den mørkeste metallen har nådd Oslo. «Chariots Of Fire» må kunne kalles en omreisende minifestival, med fire band hvorav alle er av over gjennomsnittlig størrelse. Med dette mener jeg at man ikke får en pakke hvorav oppvarmingen er et band ingen har hørt og som knapt spiller for noe publikum.
The second album of Oslo based Maraton, «Unseen Color», is a mix of alternative rock, pop, electronica and prog, all decorated with the timbre of Klemp’s remarkable falsetto vocals and excellent production.
Pr. 2022 likner Queensrÿche stilmessig mer på det sultne metalbandet som sang «Queen of the Reich» og «Warning» for snaut 40 år siden enn den finslepne, perfeksjonerte og stilskapende progmetalen de kjapt utviklet seg til.
Begrepet Norgesvenner er ikke et stempel som nødvendigvis er positivt ladet, men at stoner-legendene Fu Manchu er glade i Norge er hevet over enhver tvil. Bandet har frekventert landet relativt hyppig gjennom karrieren, og det til stor glede for den trofaste norske fansen. Tirsdag var de tilbake i Oslo og Rockefeller.
Så var kråkene over oss igjen, og bra er det. Chris og Rich Robinson har ordnet opp i forholdet seg i mellom (hører dere, Liam og Noel?) og The Black Crowes er tilbake. Nok en gang.
Jack Irons har en utrolig innholdsrik karriere bak seg, blant annet som medlem av storheter som Red Hot Chili Peppers og Pearl Jam. Nå for tiden er hans hovedfokus på sin egen solokarriere, der han får fritt utløp for sin kreative kraft.
Gudene veit hvor mange ganger denne konserten har blitt utsatt og utsatt, men faktum er uansett at den har vært utsolgt i to år, og Biffy Clyro har lagd og gitt ut enda en skive siden da. Men denne høstsøndagen var skottene endelig tilbake i Oslo, seks år etter forrige klubbkonsert.
Udo Dirkschneider, som for tiden farer rundt i Norge med U.D.O., besøkte fredag kveld Trondheim. Da klokken ringte 21 var det altså duket for (i underkant av) to timer med klassisk heavy metal i Byscenens lokaler.
Trondheim ble beæret som første stopp under Deep Purples pågående ”Woosh!”-turné, og gitt rokkeringer i besetningen, samt at verdens beste band unektelig begynner å dra på årene…
Klassisk gitarbasert rock lever fortsatt i beste velgående, noe The Dead Daisies har vært et levende bevis på i snart ti år. Det begynner å bli en stund siden John Corabi forsvant ut av bandet og de fleste fikk vel med seg at det var ingen ringere enn Glenn Hughes som tok over mikrofonen, og bassen selvfølgelig.
De aller fleste blodfans setter nok kaffen i halsen allerede ved åpneren «Adderall» da denne er helt ulikt noenting Slipknot noenting har gjort. Det nærmeste jeg kommer av beskrivelse er 60-talls poprock ikke milevis unna Pink Floyd. Er fantastisk sterkt spor som både kiler seg fast i ryggmargen og viser et band som gjør akkurat som de vil, og det liker vi!
Det er merkelig med Sammy Hagar; man tror man vet hva man får, men så tar han en helt annen retning. På «Crazy Times», hans siste utgivelse, med bandet The Circle, spriker han mer enn vi er vante med, og man blir sittende med en uforløst følelse etter å ha vært gjennom skiva noen ganger.
Det har vært snakk om den i mange år nå, men omsider var det premiere på kinoer verden over, deriblant i åtte byer i Norge, på dokumentaren om Ronnie James Dio. Og det går helt tilbake til starten, fra hans oppvekst i småbyen Cortland i New York på 40-tallet via storhetstiden i Rainbow, Black Sabbath […]
Det ble satt en forventning til denne skiva allerede tidlig juni da gjengen fra Boston annonserte at de kom til å gi ut et album med uutgitte tekster av ingen ringere enn Woody Guthrie komponert av gjengen selv, tilogmed med en liten smakebit av denne i form av åpneren «Two 6s Upside Down».
Det er så herlig å få i hende dokumentarer som bare går rett inn i hjerterota og er så til de grader feel-good fra ende til annen! Bakteppet her er hvordan hva som i utgangspunktet starta som en signering av boka til den originale Alice Cooper-bassisten Dennis Dunaway i platesjappa Good Records i Dallas, Texas i 2015 utvikla seg til å bli et solid minne for livet for de par hundre gamle AC-fans som dukket opp.
I vinter kom Bryan Adams femtende studioskive, «So Happy It Hurts», hvor han har gjenopptatt samarbeidet med produsent og låtskriver Mutt Lange (AC/DC, Def Leppard) og med en overraskende gjesteopptreden fra John Cleese fra Monty Python. Vi fikk en lynrask prat med den Norgesaktuelle herremannen.
Noen år har gått siden sist gang noen forsøkte å arrangere rockecruiset Rock The Boat, men omsider var vi i gang igjen, på DFDS fra Oslo til København og tilbake. Arrangementet hadde blitt utsolgt ukesvis i forveien, og hundrevis av gamle kjente stilte opp for en hurrahelg det er lenge siden vi har hatt maken til.
The Dogs er i disse dager på vei i studio for å spille inn oppfølgeren til kritikerroste «El Verdugo», men før de kjører alt fokus inn på det nye så grep de muligheten til å gjøre en siste gig. Ifølge Kristopher Schau så måtte han mase seg til spillejobben på Tribute i Sandnes.
Altså, blir det mer metall enn dette? Høstmørket er over oss, sommeren har trukket sitt siste sukk og vi går offisielt inn i mørketid mens naturen rundt oss dør. Da finnes det ikke veldig mer passende lydspor enn nettopp Machine Head og Amon Amarth til å lede oss inn i det fortapte med stoisk ro.
Khold har ikke for vane å plage publikum altfor ofte, verken på plate eller fra scenen. Da «Svartsyn» ble sluppet i juni er dette åtte år siden forgjengeren «Til Endes». Dette samsvarer med Kholds forrige konsert i hovedstaden, som oppvarming for Morbid Angel på Vulkan i desember 2014.
«Dette må være blant topp syv i Debbath-katalogen! Særlig vokalisten gjør en sterk jobb denne gangen. For en stemme! Låter som en blanding av Jussi Björling og Viggo Sandvik!»
På papiret skal ikke supergruppen Kings of Mercia kunne fungere. Fra AORen har vi vokalgud Steve Overland fra FM og ex-Toto-trommis Simon Phillips, og fra progmetallen kommer Fates Warning-gitarist Jim Matheos og bassist Joey Vera fra Armored Saint. Men funker det i praksis?
Enkelte ganger får man idéer som bare treffer en nerve, og akkurat dét er det Lost & Found Productions har gjort med sitt siste prosjekt – nemlig Witch Club Satan. Før de omtrent har gjort noe som helst foruten å hyppig oppdatere sine sosiale medier har de allerede rukket å få omtale i det store utland, deriblant ikke ukjente Rolling Stone.
Norgesvennen Lisse gjestet Rockefeller på søndag, og kun to dager etter at hennes femte studioalbum «Carving Canyons» ble sluppet fikk Oslos publikum oppleve selve verdenspremieren og de første smakebitene av hennes nye album.
Darren Wharton startet sin musikerkarriere som tenåring på keyboards i Thin Lizzy, men siden 1988 har han frontet sitt eget band Dare som vokalist. Nå er bandet ute med sin åttende skive «Road To Eden».
Progmesteren John Mitchell har returnert med sitt soloprosjekt Lonely Robot, denne gangen med plata “A Model Life”. Hva forventes? Jo, introspektive temaer, harmonitunge lydtepper, toneartskifter galore, sårbare melodier og fuzzy synthpads of en og annen gitarsolo.
Tretten år tok det fra Kentucky-gutta i Black Stone Cherry første gang spilte i Rockefeller-bygningen, på John Dee i 2009, til de tok steget opp i hovedsalen på egen hånd. Mens de i Storbritannia er øverst på plakaten på festivaler og spiller steder med plass til 3-5000 tilskuere, har Skandinavia vært mer immune mot sørstatssjarmen.
Det har gått hele seks år siden de svenske kongene av mattemetalls sisteslipp, “The Violent Sleep Of Reason” – og hva passer da bedre under en pandemi enn å skape og servere sitt absolutt mest ambisiøse verk hittil – nemlig mastodonten “Immutable”? Vi fikk trommegud Tomas Haake til å forklare litt rundt skiva.
