Blomst – I sportens ånd

De fleste band har brukt pandemien godt, og intet unntak er vår helt egne Blomst som så mange andre har benyttet anledningen til å kreere ny musikk. Vi tok en prat med bandets frontis Ida Dorthea Horpestad over Skype med en god dose god stemning.

Tekst: Sven O. Skulbørstad
Foto: Mille Frømyhr

– Gratulerer med skive! Riktignok har det ikke skjedd så mye siden sist vi snakket på grunn av lockdown, men vi kan jo begynne der. Fornøyde?
– Vi er fornøyde og stolte. Det er en litt annerledes skive enn det vi har gitt ut før, men samtidig en forlengelse også. Navnet “Triatlon” hinter jo til at det er vår tredje skive, og ettersom vi kjører et sportslingo så ble det naturlig å kalle den det.
– Dere brukte fem år mellom første skiva og oppfølger, men kun to denne gang. Var den pandemien som ga ekstra tid til rådighet?
– Det var på grunn av at vi har mer muligheter til å gå i studio. Vi har et fantastisk plateselskap som hjelper oss med å søke tilskudd, vi har landa mer i livet der alle bor i Oslo og har tid til låtskriving – også har vi i tillegg hatt selvtillit til å satse på selve studioprosessen. Denne gangen har vi ikke trengt å lage ti forskjellige demoversjoner i forkant, selv om ikke refrenget er klart på den spesifikke sangen så er det ikke noe problem – det kommer. 
– Hvor lang tid tok den prosessen?
– Vi var tre runder i studio i løpet av fem måneder og leverte masteren i oktober i fjor, men ettersom det er såpass lang opptrykkingskø ville vi vente før vi slapp alt. Man må regne minst et halvt år i forveien, så i oktober sendte vi ifra oss både master og ferdig cover. Men da vi mottok den ferdige vinylen som er gjennomsiktig rød og riktig så sexy så var det lett verdt ventetiden! Så har vi fått gatefold og, så dette er den mest sexy skiva vi har gitt ut til nå.
– Dere hadde akkurat releasekonsert på Vulkan, og basert på sosiale medier ser det ut til at det gikk fint?
– Det er det villeste jeg har opplevd! Vi har brukt så mye tid og energi på å forberede oss, og over mange runder på grunn av utsettelser så når dagen endelig kom, det kom så mye folk og stemningen var helt sinnssyk var det en blanding av mye nervøsitet og lettelse over at vi faktisk kom oss hit og at det faktisk skjedde. Det var noen øyeblikk underveis der vi så på hverandre på scenen, og jeg så gleden i ansiktet på de andre gutta og det var så fett! 
– Det gir vel en grei synergieffekt vil jeg tro.
– Absolutt. Det er bare trist at det var avslutningskonserten til Chris (Robin Omdahl, bass), så var det en definitiv highnote å avslutte på. Det er et minne som vi kommer til å ha for alltid og ikke gjøre noe med. Vi er et band som blir sjokka når det går opp for oss at vi faktisk har en del lyttere og at folk dukker opp på konsertene våre, selv om vi har holdt på en livstid – i hvert fall hvis du er en tolvåring, haha! Og det gjør nok at vi setter enda mer pris på hva det gir oss. Vi tar ingenting for gitt. Det kommer som et sjokk uansett, og selv om vi får beskjed om at så og så mange har kjøpt billett regner vi nesten med at de fleste av en grunn ikke kommer. 
– Hva var grunnen til at Chris ga seg?
– Vi er fortsatt veldig gode venner, og det var en veldig naturlig hendelse. Han har mye suksess på andre deler av livet rett og slett, og vi er utrolig stolte over hva han får til og ønsker han lykke til. Ingenting vil endre det faktum at vi har vært bestevenner og kolleger i over ti år og hva vi har gjort sammen. Det er bare gode minner. 
– Godt å høre at det kan ordnes på den måten og! Har dere fått inn en erstatter?
– Det har vi! Han heter Stian Fjellingen og spiller blant annet i The Poster Boys og har spilt med meg også i The Ida. Vikar har han også vært hos oss da han måtte steppe inn i et par festivaler i fjor, så han har vært på innbytterbenken en stund og får nå fast plass på førsteuttaket i laget!

– Har du noen rød tråd i tekstene eller står de for seg selv lyrisk?
– Vet du, vi har snakket om at det hadde vært kult å lage en konseptskive – men det tror vi ikke at vi er i stand til å gjøre. For de tingene vi blir inspirert av er mye hverdagsting, de små øyeblikkene i livet og når man skal la seg fange av nettopp de tingene er det vanskelig å la seg henge opp i en rød tråd. Er det noen som helst rød tråd er det at livet er en sport, også skriver vi om det.
– Hva kan du fortelle om refrenget på “Gull”? Der skjønte jeg ikke konseptet?
– Den låten handler om å ha selvtilliten til en 12-tonns anleggsmaskin. Jeg så de reklamene om de som kjører disse greiene, og selvtilliten til de ustoppelige tunge tingene er det noe med. Å være en sånn type maskin og bare kjøre over uansett hvilke problemer som oppstår, det er det det handler om. Du står i veien for meg? Ikke noe problem, jeg bare kjører over deg. Du er ingen hindring og jeg bare måker på. Det er jeg som er best, det er jeg som er gull. Deler av teksten er også inspirert av t-skjorter jeg har sett som man kan kjøpe som anleggsmaskinsjåfør, for eksempel ‘I can’t fix stupid but I can fix what stupid does’.
– Teksten til “Festival 2010” vil jeg tro mange rundt min alder kjenner seg igjen i.
– Alle i Blomst var på Roskilde i 2010, og det var før vi ble kjent med hverandre. Og det var Hove i 2008, og de felles festivalene vi kjente oss igjen i, og at du også kjenner deg igjen i det er dritkult!
– Det var andre tider! Jeg måtte google “Telthusbakken”, er det bakken ved Akerselva?
– Telthusbakken er en gate som går ifra Vulkan og opp mot der du går imot St. Hanshaugen, og der er det supertrivelig med parsellhager og gir en fantastisk nydelig idyll midt i Oslo som har den koselige stemningen. Den handler litt om å høre om at det er så romantisk i Paris og Frankrike, men at man kan få den samme følelse når man går en tur en kveld med kjæresten i Telthusbakken. 

– Jeg må innrømme at jeg er fan av podcasten som du er en del av, “Nerdelandslaget”, og der har de outta at dere spiller inn en musikkvideo. Kan du fortelle litt mer om det?
– Det gjør vi! Det er til “Ta Telefonen” – jeg er lærer på videregående og kontaktlærer på en tredjeklasse på media/kommunikasjon, og det er de elevene som driver og lager en video til den låten som skoleprosjekt. Så jeg har gått fra å være lærer til å brått gå rundt i gangene i sportsklær og hodebånd. Det er kjempegøy, og jeg er veldig stolt av dem og selvfølgelig ekstremt spent på resultatet.
– Vet du sånn cirka når den skal være klar?
– Det aner jeg ikke. Nå har det vært russetid og sånn så de har nok hatt litt andre ting og tenke på, så det er ikke noe vi har oversikt over. 
– Hvordan ser så planene ut ellers for Blomst fremover?
– Vi har flere planer på plakaten for sommeren – vi skal spille på Måkeskrik, Malstrømfestivalen, Kongsberg. Vi skal spille i klubb på Malakoff og så blir det en runde i Stavanger og Bergen etter sommeren. Porsgrunn der vi skal spille på RIP og Lillesand. Så det blir en runde med både festivaler og klubbkonserter til og med høsten. 
– Er det noen sjans for å se dere i Oslo for de som missa dere på Vulkan?
– Det vet jeg ikke enda, men vi har fått en tradisjon på å spille rundt kvinnedagen i hvert fall. Da pleier vi å spille, så jeg håper vi får til det i hvert fall. Også er det spennende å tenke på hvor man skal spille og hvor ofte man kan spille. 

Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2022