NORWAY ROCK MAGAZINE
Bandprosjektet har det elendige navnet Find Me, skiva heter «Wings Of Love», den er utgitt på det italienske AOR-plateselskapet Frontiers med den allestedsværende svenske produsenten og trommisen Daniel Flores, og musikerne og låtskriverne er den samme gjengen som har bidratt på utallige Frontiersutgivelser med band som Sunstorm, Place Vendome, Issa, W.E.T. og First Signal.
Billy Corgan er ikke kjent for å være den mest utadvente frontfiguren. Jeg tror aldri jeg har hørt han si mer enn et lavmælt ‘Thanks’ en sjelden gang mellom låtene. Men denne kvelden på Sentrum Scene var det en noe så sjeldent som en smilende og utadvent Billy Corgan vi fikk møte.
Gode gamle Lita Ford var blitt hanket inn som hovedattraksjon på en metalfestival som ble arrangert inne på låven på Glassheim i Jevnaker, og rundt 300 sjeler hadde tatt turen ut på landet for å oppleve dama som var tungrockens ubestridte dronning på 80-tallet.
Sist gang Lita Ford var i Norge, varmet hun opp for Bon Jovi i Drammenshallen. Sommeren 2013 spilte hun på en låve på Hadeland. Og i mellomtiden har hun lagt opp, flyttet til en øde øy, gjort et horribelt comeback, mistet kontakten med sønnene sine, men med den nye skiva «Living Like A Runaway» er hun tilbake i det musikalske sporet hvor hun hører hjemme.
En Musekonsert er en audiovisuell fest for alle sanseinntrykk, for sjelden ser man så mye effektbruk. De utallige storskjermene utnyttes til det fulle, og det er mye å ta inn over seg.
Vokalisten og frontmannen fra House of Lords, James Christian, er i disse dager ute med sin tredje soloskive, og vi tok en telefon til herremannen hjemme i Florida for en nærmere prat.
Medlemmene i supergruppa The Winery Dogs trenger strengt tatt ingen introduksjon, men vi kan jo nevne at trommegud Mike Portnoy har bl.a. Dream Theater og Flying Colors på CVen, bassistlegende Billy Sheehan har spilt med David Lee Roth og Mr Big, mens kløppergitarist Richie Kotzen (også han ex-Mr Big og Poison) viser seg i tillegg som en fantastisk vokalist i stil med Chris Cornell, ikke helt overraskende for oss som har fulgt solokarrieren hans.
Amerikanske King Kobra er ute med sin andre skive etter comebacket med Paul Shortino på vokal, og det er muligens derfor de har kalt skiva «II» til tross for at det er deres sjette album, og «III» kom i 1988.
Bare et par måneder før Dream Theater er tilbake i manesjen er deres vokalist James LaBrie ute med et nytt soloalbum. Det er naturlig nok DT-fansen som vil ha størst interesse av denne utgivelsen, og musikalsk er det noenlunde i samme kategori, selv om den instrumentale akrobatikken ikke er tilstede.
I kjølvannet av ett av rockens styggeste brudd kom skittentøyvasken som fikk Queensrÿchefansen til å måpe og lure på hva i alle verdens navn som hadde foregått før vokalist Geoff Tate fikk sparken, mens de resterende medlemmene rekrutterte ny sanger og gikk tilbake til sine musikalske røtter. I sommer kom begge de to campene med hver sin nye skive under samme bandnavn. Vi tok en telefon til trommis Scott Rockenfield for å få klarhet i situasjonen, og for å diskutere den nye og selvtitulerte skiva.
I vår pågående store serie «Band Som Burde Vært Større Enn Bon Jovi» har vi denne uken kommet frem til engelske FM, som på slutten av 80-tallet tilsynelatende hadde verden for sine føtter. Iron Maiden covret til og med en av låtene deres. Men merkelig nok lot det store internasjonale gjennombruddet vente på seg, og […]
Har det noensinne skjedd i rockens historie at det i løpet av noen uker har kommet ut to nye studioskiver under samme bandnavn, men med helt ulik besetning? Ikke som jeg vet, men det er tilfelle her i det foreløbig siste kapittelet i den lettere tragikomiske soga om Queensrÿche.
Magnus Karlsson er en svensk gitarist, låtskriver og produsent som de siste fem årene har vært medlem av tyske Primal Fear, samtidig som han har jobbet med utallige sideprosjekter og band, oftest i regi av det italienske plateselskapet Frontiers.
House Of Lords’ frontmann James Christian er ute med sin tredje soloskive, åtte år etter den forrige. Og er du fan av moderbandet hans, så vil du garantert like dette også. Christians sjelfulle og autoritære stemme setter sitt tydelige preg på låtene, og mange av de kunne gått rett inn på en HOL-skive.
Han spilte med Ozzy mens han var på sitt flaggermusbitende gærneste, og han var til stede da Randy Rhoads ble drept. Du har sett ham i alle videoene til Whitesnake på «1987»-tida. Han turnerte med Dio de siste årene av Ronnie James Dios liv, han har turnert med Yngwie Malmsteen, og han spilte på den første metalskiva som toppet Billboardlista. Pr 2013 er han forsyne meg i Queensrÿche, filial Geoff Tate.
Få band i rockehistorien har produsert mer angstfylt og sår musikk med nervene utenpå enn Alice In Chains, en av grungens Big Four. Deres gjennombruddsalbum «Dirt» fra 1992 er et eneste stort skrik om hjelp. Etter et par års stillhet er de tilbake med sitt femte studioalbum, den finurlig titulerte «The Devil Put Dinosaurs Here».
Det svenske glam metalbandet The Poodles er ute med sitt femte album, to år etter at “Performocracy” gikk til topps på listene i hjemlandet. Det er et litt mer voksent band vi møter denne gang, det er ikke lenger om å gjøre å komme fortest mulig til refrenget, og flere av låtene trenger flere gjennomhøringer før de sitter.
Hvis du, som undertegnede, har vært Priestfan siden du var tretten, så er det komplett umulig å la være å sitte og sikle og glise salig som en annen tulling mens du nyter synet og lyden av det som skulle være den siste Judas Priest-konserten, innspilt på Hammersmith i London i mai 2012.
Hvis du er Malmsteen-fan fra før av, vil du neppe lære mye nytt av å lese svenskens selvbiografi, for dette er ganske selektivt og overfladisk. Eller, det blir det etter hvert, for det begynner ganske bra. Vi får høre om hans oppvekst i Sverige, hvordan han flytter til USA for å begynne i et nytt band med Ron Keel, og hvordan han etter noen uker i stedet starter Alcatrazz sammen med Graham Bonnet.
Når skal rockere skjønne at barndommen deres svært sjelden er særlig interessant for fansen å lese om? Lou Gramms selvbiografi er bare på drøye 200 lettleste sider, og han begynner ikke i Foreigner før rundt side 50, de gir ut sin første skive rundt side 70, og han slutter i bandet på side 136.
De som håper på en ny “Operation Mindcrime” eller “Empire” vil nok atter en gang bli skuffet, for heller ikke dette høres ut som klassisk Queensrÿche, men det er likevel blant det aller beste som er utgitt under Queensrÿche-navnet siden 90-tallet – uten at det skal så veldig mye til.
Det har forsyne meg tatt nitten år – NITTEN ÅR! – før vi fikk høre nye låter fra Cinderellasjefen Tom Keifer, etter at “Still Climbing” lenge så ut til å bli hans svanesang. Men etter å ha brukt en mannsalder på å skrive og spille inn sitt første soloalbum, er “The Way Life Goes” endelig ute. Var det verdt ventetida?
Etter Whitesnakes gjenoppstandelse, har det ikke akkurat skortet på konsertutgivelser, og nå er det tydeligvis på tide med nok en dobbel CD og akkompagnerende DVD, med den noget familiære tittelen “Made In Japan”, som på snedig vis avslører at konserten er foreviget i Japan, nærmere bestemt Loud Park-festivalen i Tokyo i oktober 2011.
Bach selv kan være en fantastisk vokalist (som på studioversjonen av “Wasted Time”), men på scenen har han innimellom sunget som en drita full kråke, også her. Koringene kan i beste fall karakteriseres som kauking, og etterlater ingen tvil om at “ABachalypse Now” er i det minste innspilt 100% live.
At FM aldri slo igjennom internasjonalt på slutten av 80-tallet er et mysterium, for de hadde alle de rette ingrediensene. Låtmaterialet på de to første skivene burde uansett vært nok til å gjøre bandet til superstjerner.
Toget har nok uansett gått for Pretty Maids, på dette stadiet av sin karriere kunne de ha produsert en ny “Dark Side Of The Moon” eller “Sgt Pepper”, og reaksjonen fra media og publikum ville likevel vært ‘Meh!’. Men seriøst, liker du klassisk melodiøs hard rock, bør du sjekke ut dette.
Etter eget utsagn gikk de tre eksentriske brødrene Von Hertzen denne gang i studio med en plan om å lage en lettere fordøyelig skive, med kortere og mer kommersielle låter. Og det er en glede å konstantere at planen slo fullstendig feil – den femte skiva er den mest komplekse utgivelsen noensinne fra våre favorittfinner
Burning Rain er bandet gitarhelten Doug Aldrich dannet og ga ut to skiver med rundt årtusenskiftet, før han fikk sitt store gjennombrudd etter at først Ronnie James Dio og deretter David Coverdale valgte ham som sin fremste våpendrager. Og først nå har han funnet tid til en tredje skive
“What About Now” vil garantert bli stående igjen som en ubetydelig fotnote når historien om et av tidenes største rockeband skal oppsummeres.
Etter den noe skuffende «Keep Calm And Carry On» fra 2009 har walisiske Stereophonics denne gang brukt hele fire år på å koke ihop «Graffiti On The Train», og jaggu viser ikke resultatet seg å være det beste de har gjort siden 90-tallet.
Dette opptaket er fra Great Whites 30-års jubileumskonsert i Los Angeles i fjor vår, innspilt før Ilous hadde gjort sin platedebut som Great Whites vokalist på den skuffende “Elation”. Samtlige elleve låter er dermed hentet fra Russell-skivene, med over halvparten fra gullepoken med skivene “Once Bitten” og “Twice Shy” på sent 80-tall.
Snakecharmer er et nytt engelsk band bestående av såpass mange gamle ringrever at det lett kan kalles en supergruppe. Her finner vi ex-Whitesnake Micky Moody på gitar og Neil Murray på bass, Harry James fra Thunder på trommer, Adam Wakeman fra Ozzys band på keyboards og Laurie Wisefield (ex-Wishbone Ash) på gitar.
Engelske The Union, med Thunders gitarist Luke Morley i spissen, er ute med sin tredje skive på 2,5 år, og fortsetter ufortrødent i samme spor som de to første; her snakker vi bunnsolid britisk tung bluesrock solid forankret i 70-tallet, med referansepunkter som Led Zeppelin, Free, Deep Purple og Whitesnake.
Etter at ingen har hørt et knyst fra Zeromancer etter at de ga ut “The Death Of Romance” for tre år siden, mens Seigmen gjorde noen svært suksessfylte festivalkonserter i sommer, er det kanskje litt overraskende for noen at det er førstnevnte som kommer med ny skive. Og derfor er det Zeromancer og den nye […]
W.E.T. skulle egentlig være et engangsprosjekt bestående av folk fra Work Of Art, Eclipse og Talisman, men debuten fra 2008 var såpass vellykket at en oppfølger har lenge lagt i kortene. Og når den endelig kom, tok det cirka fem sekunder før undertegnede lå på knær foran stereoen med stjerner i blikket og et salig siklende smil – og ble værende der i samtlige tolv låter. En instant klassiker!!!
Anglo-germanske Pink Cream 69 er ett av disse bandene som har lusket rundt i periferien av min oppmerksomhet i en mannsalder, men som jeg aldri helt har brydd meg om å sjekke ut, muligens på grunn av det teite bandnavnet.
AOR-supergruppa W.E.T., som er oppkalt etter medlemmenes moderband Work Of Art, Eclipse og Talisman, har omsider kommet med «Rise Up», oppfølgeren til den allerede klassiske debuten fra 2009. Vi slo av en prat med bandets hjerne, svenske Erik Mårtensson, et navn som stadig vekk dukker opp i diverse sammenhenger med en fellesnevner – sykt fengende melodiøs hardrock.
Det engelske enmannsbandet Aeon Zen har endelig kommet med sin tredje skive, «Enigma», og det er riktig en liten perle for oss som liker metallen vår både progressiv og melodiøs. Og at alt dette er skapt av en 23-årig musikkstudent fra Cambridge er fortsatt ganske ufattelig. Vi tok en telefon til bandets mesterhjerne, låtskriver, bassist og produsent Rich Hinks og slo av en prat.
I det man begynte å mistenke at Zeromancer var borte etter nærmere tre års stillhet, samtidig som Seigmen har gjort noen svært vellykkede festivalgigs og utsolgt Norgesturne, så er Zeromancer tilbake med sin sjette skive, “Bye-Bye Borderline”.
Den unge multiinstrumentalisten Rich Hinks er tilbake med sin tredje skive under navnet Aeon Zen, og som vanlig har han gjort det aller meste selv. Han har skrevet, produsert og mikset alle låter, kokt kaffen, spiller bass, gitar, trommer, keyboards, sax, henter posten, og synger litt her og der.
På overflaten kan det virke som om Biffy Clyro har forsøkt å gjenta suksessformulaen fra “Only Revolutions” og “Puzzle”, de to foregående skivene som gjorde skottene til en av undertegnedes store åpenbaringer de siste årene.
De to gamle Whitesnake-karene Micky Moody og Neil Murray har fått med seg et lite stjernelag fra britisk rocks elite da de satte sammen Snakecharmer. Nå er debutskiva ute, og det låter overraskende friskt – slik de fleste av oss skulle ønske at Whitesnake fortsatt låt.
Nok en supergruppe som er ute med liveskive, om enn i begrenset opplag med mindre du går til anskaffelse av den nye boksen med begge studioskivene hvor denne liven er gulrota for fansen. I en livesituasjon burde naturligvis ikke Chickenfoot kunne gå feil med legendene Joe Satriani på gitar, Sammy Hagar på vokal og Michael Anthony på bass,
Yngwie Malmsteen, hva i helvete er det du holder på med?! Har du ikke et eneste menneske i hele ditt management eller plateselskap som tør å si ifra om at ‘Nei, dette holder ikke mål, mann! Vi må få inn en produsent og en vokalist!’ ???
Lillian Axe fra New Orleans har holdt det gående i over et kvart århundre, men kom i 2012 med sin beste skive siden 90-tallet, «XI: The Days Before Tomorrow». Bandet har hatt store utskiftninger opp gjennom årene, men gitarist og låtskriver Stevie Blaze har hele tiden vært den konstante faktor.
Engelske Magnum har forsyne meg holdt det gående i 40 år nå, og kom i høst ut med sitt 16. studioalbum, med tittelen «On The 13th Day». Vi tok i den anledning en prat med den joviale vokalisten Bob Catley, og fikk samtidig lokket ut av ham historiene om hvordan han nesten ble den nye vokalisten i ikke bare Rainbow, men også i Black Sabbath.
Hvis du er Han som likte “American Soldier” og “Dedicated To Chaos”, så vil du kanskje også ha utbytte av denne skiva. Jeg har forgudet Queensrÿche og Geoff Tate i alle år, og regner fortsatt mannen som en av tidenes beste vokalister, men jeg må med klump i halsen innrømme at nå har båten gått, og jeg fatter ikke hvordan Tate skal kunne komme tilbake etter det siste tiårets fadeser.
Pittsburghbandet Gene the Werewolf spiller klassisk og enkel partyrock’n’roll som helt sikkert vil finne sitt publikum blant fans av AC/DC, Kiss, Twisted Sister, Mötley Crüe og The Darkness. Visst er det tidvis stupid, og visst rapper de riff og refrenger som kleptomane, men det er alltid morsomt og fengende.
“Resonance” låter meget bra, og mixen er stort sett fin, selv om Steve Howes gitar drukner litt i keyboards her og der. Man vet alltid hva man får med Asia på scenen, her er det ikke mye rom for improvisajoner eller koseprat, men fokus på plettfrie og velpolerte versjoner av låtene.
Dette er den mye omtalte versjonen av den klassiske Dokken-besetningen uten Don Dokken. Dvs gitarhelt George Lynch, bassist/vokalist Jeff Pilson (pr idag i Foreigner) og trommis Mick Brown, med en del mer eller mindre celebre gjestevokalister. Planen var opprinnelig å kalle bandet Tooth & Nail og skiva “Dump The Chump”.
Hver eneste låt er en knall, fengende AOR-perle i stil med Journey, Survivor, Giant, Foreigner eller kanskje til og med Whitesnake. Og da vet du hvordan det høres ut. 80-talls-inspirert radiovennlig hard rock, men med oppdatert, moderne produksjon, skarpe gitarer, svulstige keyboards og elleve massive refrenger som det er umulig å få ut av hodet.
Oslo-jenta Issa (Isabell Øversveen, nå Isabell Martin) er ute med sitt tredje album på drøye to år, men denne gang var jeg litt mer usikker på hensikten. De tolv låtene på “Can´t Stop” er utelukkende coverlåter av mer eller mindre obskure AOR-band, plettfritt fremført av det som nesten må kalles plateselskapet Frontiers husband, og silkemykt produsert av den allestedsværende Alessandro DelVecchio, som også spiller keyboards her.
På 80-tallet var Dokken en av de ledende gruppene fra Los Angeles, som var tungrockens mekka på denne tiden. Dokken hadde tre strake platiniumskiver før de splittet opp i 1989, og ting gikk atskillig mer trått da de startet opp igjen på 90-tallet. I 2012 hadde vi en lang telefonprat med hovedmann Don Dokken.
Et av de mest spennende nye bekjentskapene innenfor progressiv metal i 2012 har utvilsomt engelske Headspace stått for, med debutskiva «I Am Anonymous». Dette er i praksis en aldri så liten supergruppe bestående av kjente navn fra sjangeren, først og fremst keyboardist Adam ‘Son of Rick’ Wakeman, som har spilt med Ozzy og Black Sabbath […]
For fans av melodiøs rock / AOR har den årlige festivalen Firefest i Nottingham i midt-England lenge vært en yndet destinasjon utpå høsten. Også dette året hadde arrangørene fristende navn å by på – band man sjelden eller aldri kan se her til lands.
På sin ellevte studioskive har britiske Ten fått gnistrende produksjon av Frontiers husprodusent Dennis Ward. Åpningen «The Gates Of Jerusalem»/ «Arabian Nights» gir meg assosiasjoner til Turner-era Rainbow, og «Gunrunning» låter også atskillig tøffere enn jeg hadde forventet meg.
Gitarvirtuosen Neal Schon er ute med sitt syvende soloalbum, og det første på syv år. Schon er mest kjent fra Journey, men ikke forvent deg noe i nærheten av AOR-mesterne på denne skiva, for dette er instrumentalmusikk, fusionrock med innslag av funk og jazz.
Night Ranger er et av de bandene som fansen av AOR/Melodic Rock snakker andektig om, nærmest hevet over enhver kritikk, takket være noen perleskiver i starten av karrieren. Men det må innrømmes at det begynner å bli lenge siden forrige perle
I vår nye, nye, store, store serie «Kriminelt oversette melodiske 80-talls rockeband fra Canada» har vi denne gang kommet frem til Coney Hatch, et kriminelt oversett band fra Toronto som ga ut tre knallskiver på midten av 80-tallet, men tross bedre låtmateriale enn de fleste av sine samtidskonkurrenter og turnéer med Iron Maiden og Judas Priest, slo de aldri helt igjennom utenfor hjemlandet. Vi sporet opp vokalist/gitarist Carl Dixon, (mannen som da han sluttet for en kort stund ble erstattet av Dream Theaters James LaBrie) og fikk en oppsummering av både karrieren og de første nyhetene fra Hatch-leiren på årevis.
“Songs For The End Of The World” er hans første studioalbum siden det glimrende “Venus In Overdrive” fra 2008, og når man hører det moderne, ultraenergiske og fengende åpningssporet “Wide Awake” er det helt utrolig at mannen har blitt 63 år gammel – han hadde glatt passert for 35 utseendemessig, og musikalsk sett gnistrer det av disse fjorten låtene.
Britiske The Pineapple Thief har holdt det gående i 20 år, og lever fremdeles med drømmen om å en dag få den oppmerksomheten og berømmelsen de fortjener. Og alt ligger nå til rette for at den kommer. Vi møtte sjefstyv Bruce Soord (låtskriver, gitarist og vokalist) på en utecafé i Camden en lørdag formiddag, bare […]
“Adventures In Neverland” surrer og går i 50 minutter uten å gjøre særlig inntrykk utover ‘behagelig bakgrunnsmusikk’, men den avsluttende tittellåta er en perle med Pink Floydske partier som dessverre fader ut i det låta begynner å bli interessant. Mer av dette, så snakker vi.
Beth Hart har gjennomgått en aldri så liten imagemetamorfose det siste året. Borte er den tatoverte, barbeinte, svartkledte rockeberta med naglebelter, og frem kommer den feminine soul/blues-sangerinnen med kjole og høye hæler. Og musikken har tatt en tilsvarende høyresving. Vi tok en prat med den stadig like entusiastiske og sprudlende dama over en middag på […]
Flying Colors debutalbum var en høyst gledelig overraskelse i 2012, og herrene Steve Morse, Dave LaRue, Mike Portnoy, Neal Morse og Casey McPherson la ut på en suksessrik Europaturne samme høst. Vi møtte opp med de to førstnevnte backstage på Shepherds Bush i London noen minutter før de gikk på scenen for turneens avslutningskonsert.
Greg Dulli fortsetter å bygge på sin musikalske arv og takk og lov for det. De senere årene har han stort sett hengt de nye låtene sine på Afghan Whigs-knaggen og det er grunn til å tro at det det er under det er vi kommer til å høre fra han musikalsk fremover, spesielt etter at tidligere samarbeidspartner, Gutter Twins kompanjongen Mark Lanegan gikk bort tidligere i år.
De svenske proggerne i Beardfish har de siste årene vært svært så produktive, og kom i høst med sin syvende utgivelse «The Void». De progressive 70-tallsgenene er denne gangen ispedt en solid dose metal, og vi tok en prat med frontmann Rikard Sjögren på kjøkkenet på Shepherds Bush Empire i London, noen minutter før de skulle på scenen som support for Flying Colors.
Engelske Magnum har etter gjenforeningen i 2001 blitt litt som AC/DC; de gir jevnt og trutt ut skiver som stort sett holder mål, de skuffer sjelden men overrasker like sjelden, og fansen vet nøyaktig hva de får når de går til anskaffelse av en ny skive.
Hvis dette faktisk er den siste Dokken-skiva, så takker de ihvertfall for seg i kjent stil, for førsteinntrykket låter umiskjennelig som gammel klassisk Dokken fra gullperioden på 80-tallet.
Etter hvert som man blir eldre og mer blasert, blir det færre og færre band og artister som klarer å trigge den samme gutteentusiasmen når det slippes nye skiver. Pr. øyeblikk er det kun Kiss som virkelig får igang denne barnslige forventende spenningen, og bandet fikk seg en solid gjenfødelse med forrige slipp, ”Sonic Boom”.
Hva kan man si om denne skiva som ikke allerede er sagt til det kjedsommelige? Den definerte, om ikke hele tungrocken, så ihvertfall Judas Priests karriere, og Rob Halford låt aldri bedre, hverken tidligere eller senere. Trippelåpninga med “The Hellion/ Electric Eye/ Riding On The Wind” sender meg fortsatt i bakken, og det er nærmest umulig å tenke seg en av disse låtene uten de to andre.
Jøssenamn – hvordan har dette bandet klart å holde seg under radaren min i flere år? Eclipse fra Sverige faller i kategorien gitardrevet AOR/Melodic Hard Rock, og leverer det ypperlig, med en knallsterk vokalist i Erik Mårtensson i tospann med gitarist Magnus Henriksson.
Etter 30 år i bransjen fortsetter Marillion ufortrødent å produsere kvalitetsmusikk som en særdeles hengiven tilhengerskare jafser nedpå som utsulta hunder – og i september kommer neste kapittel, «Sounds That Can’t Be Made». I sommer har de besøkt både Bergen og Oslo, og vi benyttet anledningen til en prat med bandets joviale og eminente gitarist Steve Rothery backstage på Rockefeller.
Den kanadiske trioen Triumph har alltid stått i skyggen av den Andre kanadiske trioen, men på første halvdel av 80-tallet var de massive på det amerikanske kontinentet. Så massive at de på festivaler var listet over småband som Judas Priest, Mötley Crüe og Ozzy Osbourne.
Oslo Grunge Revival ble innledet med Chris Cornell, og noen dager senere sto hans gamle duettpartner Eddie Vedder og hans Soundgarden-partner Matt Cameron på scenen i Oslo Spektrum sammen med resten av Pearl Jam, det eneste av grungens Big 4 (Pearl Jam, Nirvana, Soundgarden, Alice In Chains) som har holdt det gående non-stop siden starten.
Veteranbandet fra Oaklands første utgivelse etter orginalbassist Phil Kennemores kreftdødsfall i fjor vinter er et dobbelt livealbum som foreløbig kun er tilgjengelig direkte fra Y&Ts hjemmeside.
På tidlig 80-tall var Diamond Head en av spydspissene i NWOBHM-bevegelsen, sammen med band som Iron Maiden, Def Leppard og Saxon, og kritikerne var over seg av begeistring for ungguttene fra Stourbridge. Men så gikk det meste galt, og pr i dag er de mest kjent for at Metallica har covret «Am I Evil».
I dette arkivintervjuet fra 2012 forteller Circus Maximus’ hovedlåtskriver og gitarist Mats Haugen om den nye skiva «Nine», og konkurransen som brakte tretten fans fra hele verden til Oslo for egen regning, kun for å høre nye skiva før utgivelsen, og for spise middag med bandet.
“Mountain” er debuten til svenske Nubian Rose, et melodiøst hardrockband med halvannen fot solid plantet i 80-tallet, med masse keyboards til tross for to aggressive gitarister.
Fremtiden virket lovende for Los Angeles-bandet Great White på slutten av 80-tallet, med flere MTV-hits og turneer med Alice Cooper, Bon Jovi, Whitesnake og Judas Priest. Så fulgte grungepesten, stoffproblemer, en rekke mediokre skiver og den infamøse pyroeffekt-startede brannen i en klubb i Rhode Island som drepte hundre mennesker, deriblant gitarist Ty Longley. I vinter […]
Ah, Rush. Man skulle tro at tre av de teknisk fremste musikerne innen progressiv rock ville nå et progresjonstak etter over 40 års fartstid, men den gang ei. Geddy Lee når riktignok ikke lenger opp til de høyeste falsettonene som i sin ungdom, og han er plaget av gikt etter å ha spilt bass i en livstid.
En gang i tiden var de selveste legemliggjøringen av puddelrocken, men pr 2012 er Europe nærmest det stikk motsatte. Deres nyeste opus «Bag Of Bones» høres på ingen måte ut som et band som debuterte for nærmere 30 år siden, men heller som ungt, sultent band. Skiva er bortimot blottet for balladene eller de kommersielle […]
Dee Snider åpner sin selvbiografi med advarselen «Hvis du kun er interssert i sex & drugs & rock’n’roll, så er ikke dette boka for deg». For Twisted Sisters vokalist og hovedmann har hele tiden vært avholds fra både alkohol og narkotika, og en kristen og trofast ektemann og småbarnspappa. Det forhindrer ikke at boka er både hylende morsom, sjokkerende ærlig og skarpt skrevet.
18 år etter deres forrige skive med Danny Vaughn på vokal, har Tyketto funnet tiden moden for et comeback. Åpningslåta “Faithless” er noe det tøffere og hardeste de noensinne har gjort, med bitende gitarer og en mørkere tone enn vanlig. De har også klart å modernisere lydbildet, uten å kompromittere den melodiøsiteten som kjennetegnet klassikerdebuten “Don’t Come Easy” fra 1991.
19.februar i år var det nøyaktig 40 år siden AC/DCs første (vel, strengt tatt andre) vokalist og frontmann Bon Scott starter reisen på sin Highway To Hell. Vi har i den anledning sett litt nærmere på hans karriere med Australias store sønner, og hans utgivelser med dem.
Jeff Scott Soto må være en av rockens mest effektive og travle sangere – i snitt har det kommet ca 2,5 utgivelser pr. år med ham siden han slo igjennom som Yngwie Malmsteens vokalist på midten av 80-tallet. Siden har han vært innom det meste mellom Journey og Trans Siberian Orchestra. Som soloartist har han derimot ikke gjort like stor furore, men vi tok en prat med mannen i anledning hans femte – og beste – soloalbum, «Damage Control».
Dette er det sjette albumet i Phenomena-serien, som visstnok er en form for konseptalbum med en vag story som ihvertfall ikke jeg er kar om å få øye på. Førsteskiva fra 1985, med Glenn Hughes på vokal, er en kultklassiker av dimensjoner, men siden har utgivelsene vært for mer spesielt interesserte.
Jeff Scott Soto’s forrige skive “Beautiful Mess” ble for sprikende stilmessig for de fleste fans, med sterke innslag av Prince-aktig funk og Sam Cooke-soul, men her står han fjellstøtt i det musikalske landskapet han hører hjemme, den melodiøse tungrocken.
Norge og The Waterboys har i alle år vært svært så gode venner, og Mike Scott og hans stadig skiftende kumpaner tar stadig vekk turen innom. Denne gang var det den nye og glimrende skiva «An Appointment With Mr. Yeats» som var påskuddet, og vi fikk en passiar med Mike noen minutter etter at han hadde gått av scenen på et fullsatt Sentrum Scene i Oslo i mars.
Tyketto var bandet som tilsynelatende hadde alt – knallbra låter, en fantastisk vokalist, et stort plateselskap i ryggen og tidsriktig image. Problemet var bare at debuten og kultklassikeren «Don’t Come Easy» kom ut i 1991, noen måneder før Nirvana endret alt, og vokalist Danny Vaughn forlot bandet i frustrasjon i 1995. Sytten år senere er de ute med sin tredje skive med Vaughn på vokal, «Dig In Deep». Og den låter kanon.
Det er jaggu ikke ofte at en musiker som er aktiv i et band kommer opp med et soloalbum som i beste fall er noe mer enn adekvat. Som oftest består disse av låter som resten av bandet har forkastet, eller som er radikalt forskjellig fra moderbandet.
Den klassiske hardrocksinstitusjonen UFO er ute med sitt 21. studioalbum, og sitt fjerde med Vinnie Moore på gitar. Denne kombinasjonen fremsto merkelig til å begynne med, men Moore, som var en av de fremste gitarshredderne fra 80-tallet, er nå den gitaristen som har spilt lengst sammenhengende i UFO.
Jack Blades har vært en travel og allsidig herremann siden han slo igjennom som vokalist og bassist i Night Ranger på tidlig 80-tall. På 90-tallet dannet han Damn Yankees sammen med Ted Nugent og Tommy Shaw, han har skrevet låter for bl.a. Aerosmith, Journey, Ozzy Osbourne, Roger Daltrey og Alice Cooper, og i disse dager er han ute med sin andre soloskive, «Rock’n’Roll Ride». Og den er en skattekiste for fans av de ovennevnte band. Vi tok en prat med en morgenfrisk og sprudlende Jack på telefon fra California.
Michael Eriksen er kanskje mest kjent for å være vokalist og frontmann i det norske progmetalbandet Circus Maximus, men han har vært en aktiv herremann de siste par årene. Den ferskeste plateutgivelsen går under navnet «The Magnificent», og er et internasjonalt samarbeidsprosjekt med plateselskapet Frontiers i ryggen
I vår nye, nye, store, store serie «Vokalister Som Burde Vært Mye Større Enn Jon Bon Jovi» har vi i dag kommet frem til Rob Lamothe, som de mest opplyste av dere kjenner som vokalisten og frontmannen i Riverdogs, bandet som er mest kjent for å ha en viss Vivian Campbell på sporadisk gitar. Og siden Riverdogs plutselig er aktuelle med «World Gone Mad», deres første utgivelse på 18 år, tok vi likegodt en prat med Rob på telefon fra Ontario, Canada.
En av de hyggeligere overraskelsene blant norske platedebutanter i 2011, var den selvtitulerte skiva til The Wheel fra Oslo. Banebrytende og originale kan ingen kalle hverken skiva eller bandet, men solid hard rock godt forankret med det ene beinet i 70-tallet og det andre i 80-tallet. Vi tok en prat med bandets gitarist Ørjan Kvalvik […]
Progmetalkongene Dream Theater har vært trofaste Norgesvenner som har besøkt Oslo på hver eneste turné siden 1993, og årets «A Dramatic Tour Of Events» var intet unntak. Denne gang var de flyttet fra Spektrum og opp til Valhall for første gang.
Tittelen på progmetalkongene Dream Theaters nyeste skive, ”A Dramatic Turn Of Events”, har i høyeste grad også vært representativ for hva som har skjedd med bandet siden forrige Norgesbesøk høsten 2009. Da trommis og primus motor Mike Portnoy tok sine stikker og dro, spådde mange at dette var begynnelsen til slutten for Dream Theater. Men i stedet har de blitt revitalisert med Mike Mangini bak slagverket og virker sterkere enn noensinne. Vi tok en prat med frontmann James LaBrie backstage på Valhall, noen timer før konserten i Oslo i januar.
Selv om de aldri slo helt igjennom hos massene, har amerikanske Y&T vært trofaste leverandører av solid, melodiøs hard rock i over 30 år, og vært høyt respektert blant andre musikere så vel som fansen. Vi tok en prat med bandets sanger, gitarist og eneste gjenværende orginalmedlem Dave Meniketti på telefon fra San Francisco, og fikk høre litt om bandets høydepunkter og nedturer.
Høsten 2011 spilte Black Stone Cherry på Rockefeller i Oslo som support for Alter Bridge. Da var det en selvfølge å sette seg ned i loungen på Rockefeller og ta en prat med bandets vokalist og gitarist Chris Robertson før de gikk på scenen, og prate litt om den da nye «Between The Devil & The Deep Blue Sea».
Mike Tramp har hatt en berg-og-dal-bane-karriere siden 70-tallet, med en gullalder i 1988-89 som frontmann i White Lion med massive radiohits og utsolgte verdensturneer med band som AC/DC, Kiss og Aerosmith. Vi tok en lengre prat med den joviale og jordnære dansken samme dag som Europaturneen med hans nye band, The Rock’n’ Roll Circuz, skulle sparkes i gang.
