Sylvaine – Ingenting varer evig

Når året 2022 oppsummeres vil nok mange tenke på oppheving av restriksjoner som årets definitive høydepunkt, og omtrent samtidig slapp den norske multiinstrumentalisten Sylvaine det som ifølge undertegnede høyst sannsynlig kommer til å ende opp som årets album; “Nova”. Dette måtte vi få detaljene rundt, og hun ryddet heldigvis plass i kalenderen til en prat med oss i anledning nettopp dette på et av Oslos triveligste vannhull.

Tekst: Sven O. Skulbørstad
Foto: Andy Julia

– Gratulerer med skive, i tillegg en feiende flott en! Hvordan er følelsen? («Nova» anmeldes her!)
– Det har vært så mye arbeid og ting å gjøre hittil, deriblant planleggingen av en USA-turné så jeg har ikke helt klart å innse at det er nå det skjer. Det blir litt sånn når man har jobbet såpass mye og lenge med det at jeg ikke vet om jeg er helt klar til å gi det ut. Man blir aldri vant til det der. 
– Hvor lenge har du jobbet med den med tanke på låtskriving og studioarbeid?
– Jeg begynte å skrive musikken i 2019, og gikk i studio i 2021 så det er jo egentlig ikke så lenge siden. Faktisk akkurat et år siden neste uke. Men det er en stund siden og jeg har jo levd tett på låtene i lang tid, føler jeg. Jeg gleder meg selvfølgelig, men det er både glede og frykt side om side. 
– Du har sluppet tre låter, “Nova”, “Mono No Aware” og “Nowhere, Still Somewhere” – er det tilfeldig at det er de tre første låtene på skiva?
– Det var faktisk helt tilfeldig at det ble sånn, men da har jeg på en måte vist første halvdel på forhånd, så kommer resten av halvparten nå. Det var rett og slett de tre låtene jeg selv følte ga en god introduksjon til plata.
– De er jo forholdsvis varierte, så det poenget ser jeg.
– Jeg ser for meg albumet som tre forskjellige deler, med én del som er mer ambient som første og siste sporet, én del som er mer metall som “Fortapt” og “Mono No Aware”, også er det den kortere rockedelen med “I Close My Eyes” og “Nowhere, Still Somewhere” og valgte én fra hver av de bolkene til å vise frem i forkant. 
– Har du fått noen tilbakemeldinger fra fans enda?
– Det har jeg, det har vært utrolig overveldende å gi ut låtene én etter én med den responsen de har fått – noe jeg ikke var helt forberedt på. Men tilbakemeldingene har vært ekstremt hyggelige, både fra publikum men også fra anmeldelsene som nå begynner å tikke inn litt etter litt. Bank i bordet, ting har vært veldig positive så langt så jeg er veldig fornøyd og ydmyk ovenfor tilbakemeldingene så langt.

– Har du noen tematikk i tekstene?
– Igjennom hele Sylvaine som et prosjekt er det en rød tråd i tematikken som går igjen og vil alltid være der; Den spirituelle biten, den som er vanskelig å sette ord på. Det er noe av det som inspirerte meg til å begynne med dette, for å unngå å snakke om det – litt teit ettersom man allikevel må snakke om det i etterkant. Men hvis man har den tro som jeg har, at sjelen er en egen greie også er kroppen noe som tilhører her som man blir sendt inn i når man blir født her – som igjen fører noen vanskeligheter med seg ettersom vi ikke er vant med å ha sånne begrensninger som vi har her – som sansene våre og sånne ting. Det kan gi et slags tomrom og en følelse av man ikke tilhører her, selv om det også er rart ettersom man så absolutt er her. Det er bakgrunnen for tematikken rundt tekstene til Sylvaine og hvorfor jeg startet med dette og et soloprosjekt i det hele og store, for det er ikke noe man prakker på andre i andre band da det blir litt vel personlig. Så å ha den biten med den spirituelle forbindelsen vil alltid være der. Men dette albumet handler også om at jeg gikk igjennom ganske tunge tider igjennom i 2019 og 2020, det gikk med på å gi den tematikken av tap og at ting ikke varer evig, hvordan det eneste konstante man har i livet er at ting forandres alltid. Uansett om man prøver å holde fast ved ting så forsvinner de uansett. Folk forsvinner, steder forsvinner – selv deler av deg selv forsvinner. Så deler av dette albumet handler vel så mye om hvordan ting ikke varer evig og at det er vanskelig å akseptere. Vi er ikke helt skrudd sammen til å akseptere og heller se det fine i det, som vil si at vi alltid har nye begynnelser – vi kan alltid begynne på nytt, vi kan alltid ha nye sjanser til å starte på nye ting, men det er vanskelig å forstå når man står midt oppe i ting. Det er det “Nova” handler om, for i tillegg til at jeg gikk igjennom en hard periode skjedde denne pandemien samtidig som var et kollektivt tap og forsterket det hele. Den følelsen av ensomhet og det å miste kontroll selv om man har kontroll.

– Hvor kommer navnet “Sylvaine” ifra?
– Det var litt random – jeg satt på t-banen fra Oppsal til Blindern der jeg gikk musikkvitenskap og tok bachelor og prøvde å tenkte på hva jeg skulle kalle dette prosjektet mitt, som jeg til da ikke hadde fortalt noen om ettersom jeg ikke trodde jeg skulle få det til. Jeg visste at jeg ville ha en dualitet i musikken mellom det myke og harde, det lyse og mørke og det melodiske og mer atmosfæriske og ville ha det i navnet også. Jeg liker godt ordet “sylvan” som betyr “noe eller noen fra skogen” og det er veldig passende ettersom jeg er oppvokst rett ved Nordmarka og kan se rett ut i skogen ifra vinduet mitt – men det var det mange andre prosjekter som het så jeg begynte å spinne litt rundt med hva jeg kunne gjøre med ordet, og mikset det sammen med min favorittpoet ifra Frankrike, nemlig Paul Verlaine og fikk da navnet Sylvaine som jeg syntes passet veldig bra med hvordan jeg så for meg musikken. I tillegg viste det seg at det er et veldig gammelt fransk damenavn og en sommerfugl, haha!
– Med tanke på nettopp Frankrike pendler du en del frem og tilbake mellom der og Oslo, hvordan kom Frankrike inn i bildet?
– Frankrike kom på banen på grunn av kjærligheten da, vet du. Og mesteparten av nettverket mitt begynte å vokse der ganske tidlig. Så møtte jeg en musiker der borte og fikk et plateselskap der også, det var et av fem plateselskap som ville gi ut andreskiva og gjorde også en avtale med en fransk bookingagent, så det var av rene praktiske årsaker at jeg ville være i nærheten av alt og ble da pendlende frem og tilbake. Men nå har jeg vært hjemme i Oslo siden pandemien, da jeg ville være i nærheten av familien. 
– Når bestemte du deg først for å gå i studio og gjøre det meste selv?
– Det var da jeg gikk på Blindern, det var første gang i livet mitt hvor jeg hadde tid til egne greier for jeg har vært veldig fokusert på å få gode karakterer for å ha flere valgmuligheter senere i livet – selv om jeg har visst at jeg vil holde på med musikk siden jeg var 14, men på universitetet fikk jeg mye større frihet til å utforske egne ting og litt bedre selvtillit til å gjøre ting selv. Jeg tenkte vel aldri at jeg skulle gi det ut eller i det hele tatt gjøre noe med det, men det var i 2013 at jeg tenkte jeg skulle starte å gjøre noe med låter jeg hadde skrevet tidligere, og sommeren det året begynte jeg å skrive i studio og spille inn. Det var rundt her jeg valgte å inkludere faren min og informere ham om hva jeg drev på med, noe han nok ble litt overrasket over, haha! Så han fikk brått greie på at jeg holdt på med et album og hjalp meg med trommene. Jeg holdt samtidig på med et annet prosjekt med noen venner fra universitetet, men tenkte at det prosjektet gikk en litt annen retning enn hva jeg ønsket og ville heller ikke prakke på mine personlige tekster på de så det var litt der tanken på noe eget begynte å spire. Etter en del år med å jobbe sammen med andre tenkte jeg at det kanskje var på tide å prøve helt selv. Da får man også gjort ting helt som man tenker uten å måtte inngå kompromisser på veien som gjør at ting endrer seg i forhold til hva man i utgangspunktet så for seg. Det er ikke noe galt med det, men enkelte ting føler man at man vil ha litt kontroll.
– Du nevnte at du har bachelor i musikkvitenskap, hvordan bruker du det i Sylvaine?
– Jeg har lenge visst at musikk var veien for meg, og alle veier jeg har valgt har ført meg dit jeg er i dag – jeg har gått musikklinja, musikk, dans og drama i tillegg til bandlinje på folkehøyskole. Alt dette har gitt meg verktøyene til å bruke til mitt eget uttrykk, så alle årene med hørelære og musikkteori hjelper meg stort når jeg komponerer eget og har en større verktøykasse å ta av for å si det sånn. For å ta eksempel ifra “Nova” er det første sporet et korstykke som jeg har skrevet på den “vanlige” måten der jeg skrev på partitur. På det siste sporet er det også strykere der jeg har skrevet notene selv som jeg da har sendt rundt til de forskjellige musikerne som har bidratt. Det er en veldig praktisk kunnskap å ha, for da kan man gjøre litt mer og er ikke så begrenset. Men dette gjelder ikke når jeg spiller gitar, da er det ikke alltid jeg vet hvilken akkord jeg spiller, haha! Jeg kan finne ut av det, men ettersom jeg er selvlært er jeg ikke like teknisk orientert der. Jeg vet at noen synes at det er rart å ha en akademisk bakgrunn innen en kunstnerisk retning er litt rart, for det er nok to ting som kanskje ikke er helt på glid – men jeg føler det er noe man kan bruke for å underbygge sitt eget uttrykk. Jeg må vel innrømme at nettopp den akademiske biten kunne være litt tungt og tørt, men jeg er veldig glad for at jeg har det med meg. 
– Hvordan løser du nettopp strykerarrangementene live, har du med deg en kvartett på scenen?
– Neida! Vi jukser vi og kjører backtracks, haha! Sånn blir det nesten når man lager det jeg lager. Trommisen min sier alltid at jeg må tenke litt fremover, men jeg skriver i nuet og tenker på hvordan låten fremstår uten hvordan vi skal gjøre dette i etterkant, og da med mindre vi må være 12 folk på scenen blir det backtracks. Ikke så mye, men noe.

– Hvilket språk er det som ytres på tittelsporet? Jeg skjønner ikke om det er norsk eller engelsk?
– Haha! Det er ikke så greit alltid, men “Nova” er faktisk et språk jeg har laget selv og improvisert frem. Alt av stavelser er helt tilfeldig som bare kom mens jeg sang, selv om jeg noterte ned etter hvert.
– De notatene kunne jeg tenkt meg å se…
– Ikke sant! Av og til så finner jeg de mellom andre papirer og skjønner ikke med en gang selv hva det er før jeg tenker meg om!
– Hvordan husker du den teksten når du synger den live?
– Det må bare øves på, og hvis jeg synger feil, er det ingen som vet det, så jeg har satt meg i en fin posisjon da. Og selv om den er oppdiktet bruker jeg mest engelsk selv om “Fortapt” er på norsk. Jeg har begynt å bruke mer norsk i sangene for det gir en helt annen kvalitet ikke minst sonisk, men også emosjonelt da det føles mer nære.
– Du har også noen kryptiske titler i “Mono No Aware” og “Nowhere, Still Somewhere”. Hva ligger bak de titlene?
– Det ligger mye i hvilken emosjon som ligger i musikken bak, musikk er veldig emosjonelt fra meg og ikke så teknisk. Jeg tenker mye på hva jeg ønsker å uttrykke – du kan kalle albumene mine for audiodagbøker, og “Nowhere, Still Somewhere” var en tittel som skulle beskrive følelsen av å miste kontakt med bakken og å ikke ha kontroll. Det å sveve selv om man prøver å komme seg ned så godt man kan. Man er her men samtidig ikke, det er den følelsen og poenget med tittelen. “Mono No Aware” er en tittel som har blitt en tradisjon – hvert album har en tittel som ikke kan oversettes direkte til engelsk; Om det er et ord eller uttrykk som har mange forskjellige lag som man ikke bare kan oversette. Jeg har tidligere brukt det russiske ordet “toska” som tittel, og denne gangen er det et japansk uttrykk som kan bety tristheten og vanskeligheten om at ting ikke varer evig, men samtidig det vakre i at ting ikke varer evig som jeg snakket om tidligere – og respekten over at ting er temporært. Når jeg fant den tittelen på internett da jeg skulle sette opp en yogaside falt den umiddelbart på plass og passet perfekt.
– Det er japansk? Jeg trodde det var engelsk – “mono” som i “ikke stereo” og “no aware” og skjønte virkelig ikke sammenhengen.
– Haha! Ja, det var jo virkelig kryptisk! Den tittelen hørtes fin ut og betydningen passer perfekt til både låt og album. Men japansk ja.

– Når fant du ut at du kunne skrike?
– Godt spørsmål! Også på universitetet, det var mye som skjedde der; Jeg var i studio med en venn og skulle synge inn et refreng hvor han pushet meg til å synge råere – frem til det hadde jeg stort sett brukt englerøsten min og begynte å bli frustrert over å ikke få det til da han foreslo at jeg kunne skrike. Det hadde jeg aldri forsøkt før, men prøvde så godt jeg kunne også kom det ut sånn. Her hadde jeg hatt fem-seks år med vokalcoach som hadde lært meg riktig bruk av kropp og muskler som hjalp meg litt til å få til skrikingen også tror jeg. Men etter det har jeg lært teknikker på å skrike uten å slite for mye på stemmen. Det var ikke så lenge etter jeg startet Sylvaine og bestemte meg for at det var den vokalen jeg ville gå for, for den skrikingen er ganske interessant da den gir en annen emosjonell kvalitet. Jeg føler jeg ikke får frem nok frustrasjon i min vanlige stemme, og da kommer skrikingen godt med. Det er ikke så mye sinne, men frustrasjon. 
– Det gir en litt ekstra dimensjon i forhold til andre kvinnelige metallvokalister da de gjerne har en naturlig crisp i stemmen mens din er helt clean og låter kun vakkert når du ikke skriker.
– Og det finnes virkelig ingenting i mellom, for jeg har prøvd, haha! Jeg har prøvd så hardt å få til en Janis Joplin men det ligger bare ikke for meg. Jeg skulle ønske jeg hadde, men man får ta det man har. 
– Da må jeg jo spørre om det er noen sortmetall-band som har inspirert deg?
– Ja, jeg kom inn i det litt senere enn mange andre på min alder. Jeg var mer inne i classic rock der Aerosmith var favorittbandet mitt da jeg var 14, men så eskalerte det derifra og det var vel når jeg var rundt 19-20 at jeg begynte å høre mer på black metal. Det er mange band jeg liker, men det er et spesifikt band jeg ikke vil nevne da jeg ikke støtter personen og det er synd for musikken har noe spesielt. Men personen bak er jo bare, la oss være enige – gal. Men av andre band jeg har blitt inspirert av, så har du Emperor, og det jeg synes er så interessant med de er at selv om det er ekstremt teknisk, så er det så mye atmosfære og natur i det. Man får så mye landskapsbilder når man hører musikken og det liker jeg veldig godt. Tidlig Ulver synes jeg er veldig bra – det de gjør nå er selvfølgelig også veldig kult, Bathory er skikkelig kult og samme med Immortal og Darkthrone. Jeg kom veldig sent inn i det, men godt. 
– Artig at du nevner nettopp Darkthrone for det var det første jeg tenkte på når du først begynte å skrike på “Mono No Aware”. Enya på “Nova” og Seigmen i tillegg til nevnte Darkthrone. En herlig miks!
– Det var veldig hyggelig! Jeg liker begge veldig godt, så det var hyggelig å høre.
– I følge turnéplanen din på Google har du konsert i USA 13.04, du skal spille på Inferno 14.04 før du drar tilbake igjen 19.04 – stemmer dette?
– Ja, det var det da – haha! Vi takket nei til de første fire konsertene i USA-turnéen fordi jeg hadde veldig lyst til å spille på Inferno da jeg aldri har spilt i Oslo tidligere.
– Har du ikke spilt i Oslo før?!
– Jeg har ikke spilt i Oslo før, jeg har ikke kommet så langt! Det har vært et større marked i Frankrike mye takket være hovedsetet mitt der, men det ble riktignok noe mer blest her etter Spellemanns-nominasjonen i 2018 og da kom Inferno inn og ville at vi skulle spille – det samme med Midgardsblot så ting skjer. Og det er selvfølgelig bra for selv om man ikke vil bli en profet i eget land, er det jo fint å trekke publikum i eget land også. Så på grunn av Inferno skal vi ikke spille de første konsertene i USA, men flyr over i etterkant. Ellers spiller vi i Frankrike neste uke også har jeg noen soloopptredener noen helger etter det igjen.
– Du gjør fortsatt begge deler? Hva liker du best?
– Det er vanskelig å svare på, det er ingenting som kan erstatte følelsen av å dele scene med et band da man blir dratt sammen av en felles kraft og det er noe magisk med å dele den følelsen med de andre på scenen – men sologreiene blir mer personlig og strippet ned til det helt minimale. Jeg har samples der og, men langt mer nedtonet. Der kan jeg også gjøre noen coverlåter hvis jeg føler for det av artister jeg liker, som for eksempel Type O Negative. 
– Er det da akustisk?
– Nei, jeg spiller fortsatt på elektrisk gitar, men gjør det på min måte – som for eksempel at jeg bruker fingerspill, noe som er litt rart, men det er bare noe jeg har begynt med. Det er to helt forskjellige ting, men er samtidig veldig intense på hver sin måte. Jeg blir ofte ganske emosjonell på scenen da jeg spiller disse konsertene, noe som kan være litt spesielt både for meg og publikum. Jeg prøve å skrike til å begynne med, men syntes det ble litt vel rart så det sluttet jeg med. Jeg skal spille med et band fra Skottland som heter Sowr, et keltisk metallband som jeg har spilt med før, og når vokalisten kommer til skrikepartiene hvisker han da de spiller akustisk. Det også var veldig spesielt og merkelig. Så jeg synger bare rent og har gjort om partiene så det passer og det funker egentlig veldig fint. 

– Du har en turnéstart i desember som starter på Krøsset, er det første headliner-turné?
– Det stemmer! Det ble en stund til, men jeg ble enige med bookingen om at vi ville være helt sikre på at ting var tilbake til normalen i frykt av nye kanselleringer. Vi følte oss ganske sikre på at dette kom til å funke og satser på en enda mere normale tilstander i 2023. Jeg gleder meg masse! Det blir spennende ettersom det er den første, vi hadde en mulighet til å bli med et annet band som er litt større men valgte headliningen ettersom jeg nå har holdt på såpass lenge, har utgitt fire album og spilt masse konserter så jeg følte det var på tide å se hvordan det blir. Da blir det også å spille konserter i land vi ikke har spilt i før, så det vil bli veldig mange “første gang”-opplevelser for oss både i 2022 og 2023, så det ser vi frem i mot! Krysser bare fingrene for at dette nå blir noe av og at ting går som planlagt.

Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2022