Michael Romeo – Sjarmør på krigsstien

Mens noen artister gir ut soloalbum etter soloalbum, er andre mer sparsommelige, og tar seg mer enn god tid på å gi ut musikk under eget navn. 24 år tok det fra hans forrige soloalbum, før Michael Romeo var aktuell med sitt neste. «War Of The Worlds, Pt.1» kom i 2018, og nå er del 2 klar for verden. Vi tok en prat med den italienskættede gitaristen, og fikk høre om livet under nedstengning, bilulykker, planene til Symphony X, og selvfølgelig mye om den nye skiva. 

Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Danny Sanchez
Livefoto: Anne-Marie Forker

– …skal vi se om vi finner kar´n. Der var han ja, åssen går det, bro?
– Hei du. Her er alt bra. Enn du?
– Bare sitter og chiller´n i hula mi her.
– Snasent studio det der, Michael. Hvor mye tid har du tilbragt der de siste par årene?
– Til å begynne med, under den første nedstengningen ble det mye, så da tenkte jeg at det var et passende tidspunkt for å få jobbet, men etter hvert begynte jeg å kjenne på følelsen av at jeg måtte komme meg ut av dette rommet. Det var kult til å begynne med, men etter hvert følte jeg at det ble nok, rett og slett. ‘Når får vi dra på turné, faen, hva er det som foregår?’ Det var vel sikkert sånn for de fleste; kult til å begynne med, men så… shit! Det funka fint til å begynne med, men det ble bare nok. Vi må jo møte andre mennesker også, og i Symphony X har vi prata om å gjøre ei ny plate, og har slengt noen idéer mellom oss, men å ikke kunne treffes, og ikke turnere på så lang tid, det påvirker kreativiteten, for i det siste har det gått trått med skrivinga også. Dermed ble 2020 litt så som så, og vi begynte å se fram mot 2021, med nye turnéer og slike ting, men så…nei.

– Vi skal komme tilbake til Symphony X etter hvert, men vi har noe annet vi må prate om, for i disse dager er del to av eposet «War Of The Worlds» klart. La oss starte med opphavet, nemlig H.G. Wells´ bok med samme navn. Hvor konkrete er tekstene i forhold til boka?
– Den følger ikke boka slavisk, vil jeg si. Da jeg begynte å skrive tekster til plata, så var jeg usikker på hva slags tema jeg egentlig skulle ta for meg, men jeg liker å ha et slags tema å forholde meg til, eller i det minste et startpunkt tekstmessig. Jeg er ikke ‘det som skjer, det skjer’-typen, jeg liker å ha et kart som viser meg veien til målet, så og si. Da jeg begynte å skrive, visste jeg selvfølgelig at det ville bli et tungt album, med masse gitarer. Mye metal, men også progressivt, med filmatiske elementer, for så å slenge dette sammen til et album jeg kan være stolt av. Så begynte jeg å tenke over tematikken, og hva jeg ville plata skulle handle om. Det måtte være episk, så jeg ramla innom Star Wars, og tenkte at kanskje verdensrommet eller noe sci-fi-greier hadde blitt tøft, og mens jeg lette rundt, så dukka H.G. Wells´ «War Of The Worlds» opp. Jeg var ikke på søken etter noe å sitere nærmest ordrett, men heller en slags rettesnor for min historie. Musikken er alltid det viktigste for meg. Det er nok en del av Wells´ historie der, men ikke for mye. I min historie er det kanskje mer «oss mot dem».
– Så det kommer ikke til å funke om jeg setter på plata som soundtrack mens jeg leser boka?
– Haha, vet du, jeg tror kanskje det kunne fungert ganske bra. Vibben fra boka er helt klart til stede, i hvert fall musikalsk. Tekstene er kanskje litt mer flakkende fra boka, men jeg tror nok du vil finne en tråd mellom historiene.
– En ny vokalist har kommet til rekkene etter «War Of The Worlds, Pt. 1». Hvorfor denne endringen? (Dino Jelusick har erstattet Rick Castellano)
– Allerede før jeg begynte innspillingen av del 1 visste jeg at jeg hadde så mye materiale at det kom til å bli to album, og mye av del 2 ble spilt inn samtidig som del 1, og jeg bestemte meg for å få gjort unna så mye som mulig. Planen var at jeg skulle få spilt inn det meste innen april 2020, for folk hadde turnéer planlagt, men så gikk jo ting gikk til helvete. Jeg funderte mye på hvordan jeg skulle gå fram med tanke på vokalen. Skulle jeg ha en ny vokalist for hver låt, to forskjellige på de to delene, det var mange tanker rundt akkurat det der. Jeg gikk raskt bort fra tanken om mange forskjellige vokalister, det hadde tatt alt for mye tid og energi, så jeg begynte heller å tenke på hvem jeg kjenner som synger bra, og prata med Simone Mularoni, som hjelper meg med miksing, mastring og slike ting, og han mente jeg burde sjekke ut Dino. Jeg kjente så vidt til ham fra før, så Simone satte meg i kontakt med ham, og han var kjempegira på å bidra, så vi endte opp med å sende noen filer fram og tilbake, og det satt som et skudd, altså. Han synger jo steinbra! Det funka som faen!
– Jeg opplever at plata er mer heavy enn del 2, til tross for at mye av musikken kom til på samme stadig som del 1.
– Det stemmer at det meste ble skrevet samtidig, og noe ble faktisk spilt inn samtidig også. Mens jeg jobba med innspillingen av del 2, oppdaget jeg at jeg hadde litt for lite materiale, det manglet en låt eller to, så jeg gikk tilbake i riffmappa mi og fant noen riff som jeg syntes funka, men ingenting av det der var klart, så jeg måtte jobbe litt med det. Helhetlig ville jeg at det skulle være en rød tråd mellom de to skivene, men jeg ville at del 2 skulle låte litt annerledes enn del 1, så hva kan jeg gjøre for å ha en liten forskjell mellom de to? Så slo tanken meg om å ta i bruk 7-strengs gitar, noe jeg aldri har gjort før. Låten «Destroyer», for eksempel, det var låten der det virkelig slo meg, for jeg ville ha noe som låt skikkelig tungt. «Destroyer» var opprinnelig spilt på en 6-strenger, men så begynte jeg å tenke at det kunne vært kult å forsøke å stemme ned litt, for da ville den blitt blytung, så jeg tok kontakt med gutta mine på Caparison Guitars, de som lager signaturgitarene mine, og ba de sende meg en 7-strenger, noe de var snille nok til å gjøre, så jeg tror nok litt av grunnen til at den nye skiva oppleves som tyngre, har litt med gitarene å gjøre. Jeg endte vel opp med å bruke den på tre av låtene til slutt.
– Det kan nok være litt av grunnen ja. Du har jo et forholdsvis tight komp med deg også, i form av de to blad John; DeServio på bass og Macaluso på trommer.
– Visst pokker. Vi italienere må holde sammen, vet du, hehe. Jeg anser begge to for å være gode venner. Jeg vokste opp sammen med JD. Vi gikk på videregående sammen, og han bor rett nedi gata her. Vi har alltid holdt sammen selv om vi kanskje ikke har vært veldig nære gjennom hele livet, men da jeg gikk i gang med dette prosjektet, var han den første jeg tenkte på. Macaluso er også en god venn, vi har gjort mye moro sammen. Mye latter. Han var også den første jeg tenkte på. Fine fyrer – topp musikere! Vi kommer godt over ens, de er enkle å ha med å gjøre, og de forstår greia mi, så det er lett å jobbe med de begge to. Når jeg skriver, bruker jeg gjerne trommemaskin, og legger noen enkle basslinjer, bare så de skal ha noen referanser å jobbe fra, men så fort de legger sine ting, endrer karakteristikken seg fullstendig. Jeg gir de frie tøyler for at de skal føle at de legger seg selv i det, i stedet for meg. Det er viktig, syns jeg. De hører idéene mine, men kommer med egne forslag til hva de hører i musikken, og det er noe jeg setter pris på. Det er moro å gjøre sånne ting med kompisene sine.

– Det er jo en rimelig heftig produksjon på disse to platene, og jeg vet du ikke har planer om å turnere med det. Har du vurdert å gjøre en one-off med hele greia; orkester og full pakke?
– Helt klart! Om den rette anledningen byr seg, så hadde jeg ikke nølt et sekund, men her er greia; når vi er i studio med Symphony X, så arrangerer og produserer vi med tanke på at vi skal kunne gjennomføre låtene live. Ikke at vi legger bånd på oss selv, men vi må sette noen grenser. Jeg kan ikke legge 100 gitarspor på plata, og forvente at jeg får det til å låte like stort live. Med disse to platene, så er det som du sier; det er vanvittig mye som foregår, og jeg tenker ikke så mye på en eventuell liveproduksjon, men heller på hva jeg hører i musikken som jeg vil formidle videre til plata. Overdubber gitarer med synthesizere og slike ting. Jeg tenker ikke så mye på hvordan jeg skal overføre det til scenen, for det har aldri vært et tema. Men å få til en liveproduksjon en eller annen gang; det hadde vært helt fantastisk, men det vil koste en helvetes mengde arbeid. Men når det er sagt, så har fokuset mitt skiftet mot bandet igjen, for som sagt så jobber vi med ei ny plate, og etter denne helvetes Covid-greia, må vi ut og spille igjen, og vi er overklare for å komme oss ut på veien. Det er hovedfokuset; å finne tilbake til følelsen av å være et band igjen. Det har gått over to år, for pokker.

– Det har vært en stund siden vi hørte fra Symphony X nå. Kommer det nye albumet til å se dagens lys i 2022?
– Pffffft. Det er et godt spørsmål. Jeg vet ikke, egentlig, men jeg tipper at så fort vi kommer i gang med øving, og vi endelig får sett hverandre igjen, så tror jeg demningen åpnes og idéene kommer flommende. Vi får pratet sammen, jammet og spilt, så kommer alt til å ordne seg. I hvert fall for min del, så er hovedpoenget at vi ikke har gjort dette på så alt for lenge, men jeg vet at vi kommer til å bli inspirerte hele gjengen, før realiteten treffer oss midt i trynet. ‘Kommer vi til å reise til Europa sånn som det er nå?
– Det ene usikkerhetsmomentet avløser det andre, antar jeg. Dere skal turnere i Nord- og Latin-Amerika fra mai av. Har dere begynt å planlegge settlista og slike ting enda?
– Vi prata om det for noen dager siden. Ingenting er hogd i stein enda. Jeg tipper at vi kommer til å velge ut et lass med låter, men så fort vi begynner å øve, så finner vi ut om ting passer eller ikke, og enkelte låter blir nok lagt til side. Vi kommer nok til å bruke litt tid på å finne de rette låtene, og plassere de riktig i settlista. Det kommer også til å ta tid. Den første øvinga kommer nok til å være ganske rusten, antar jeg.
– Slike rutiner er jo fine elementer på veien til inspirasjon for ny musikk.
– Absolutt! Selv om jeg kommer ned hit hver dag, og forsøker å jobbe med nye ting, og vi prater om hvilken retning vi skal velge, så er det mange forstyrrende elementer for tida, men jeg forsøker å ikke bekymre meg over det, for jeg vet at én dag, da kommer det forløsende riffet eller melodien, og da er vi i gang igjen.
– Jeg regner med at alle verker etter å dra ut og spille igjen.
– Helt klart! Jeg håper og tror at turnéen i mai går som planlagt, for det åpnes mer og mer for tida, så mange av restriksjonene er borte allerede, og når vi kommer til mai er det forhåpentligvis enda nærmere normalen. Når det gjelder Europa, så håper jeg at det blir enklere å reise over enn det er for øyeblikket, så om et år er vi kanskje på tur over til dere.
– Jeg pratet med Steve Lukather for noen dager siden. Toto er jo på USA-turné sammen med Journey for tida, og han fortalte at de lever i ei boble på turnéen. De ser kun hverandre, og får ikke lov til å mingle med fans verken før eller etter konsertene. Ikke akkurat den hverdagen man er vant til på turné.
– Nei, akkurat. Å treffe fans er jo en stor del av gleden med å være ut på tur. Treffe fans, prate skit, tulle og fjase, spise god mat og alt det der.  Men jeg forstår hvorfor de må leve i den bobla enn så lenge, for alternativet hadde vært å bli hjemme, og det er det vel ingen som syns er så stas lengre. Om noen i bandet eller crewet blir syke, blir vi kanskje tvunget til å kansellere konserter, eller til og med sitte i isolasjon et helt annet sted enn hjemme. Jeg ser for meg scenariet der vi gjør den første gigen uten restriksjoner, og det neste som skjer, er at Romeo blir smittet, og må i isolasjon på et eller annet hotell.
– Vi får satse på at vi er på oppløpssida. Russell (Allen) var jo i en bilulykke i 2017, og jeg har sett at han har hatt noen ettervirkninger etterpå. Hvordan står det til med ham nå?
– Fy faen, det der var så jævlig. Jeg vet ikke i hva slags tilstand jeg hadde vært om det var meg. Ulykken er faktisk en del av grunnen til at jeg ga ut disse platene, for jeg måtte holde meg i aktivitet, for Russell følte seg veldig usikker på fremtiden i etterkant. Man setter ting i et helt annet perspektiv etter en sånn hendelse. Jeg prata med han like etter ulykken, og han fortalte om hvor usikker han følte seg, og at han tenkte på familien sin. Sånt setter virkelig tankeprosessene i gang. Det var en periode der vi virkelig ikke visste om vi kom til å spille sammen mer. Vi tok litt tid borte fra hverandre, og jeg tror det gjorde Russell godt at vi holdt litt avstand. Det var greit at vi brukte litt tid på å finne tilbake til et tankesett som var litt lettere enn det var like etterpå, for vi gjorde en turné i 2019, som føltes veldig bra. Jeg var bekymret for at vi var ved veis ende en periode, men ting løste seg, og jeg følte det passet bra å bruke nedetida til å gjøre noe sologreier, og nå er alt greit. Vi gleder oss til å komme i gang igjen.
– Det har gått sju år siden forrige album, så det skal bli fint å høre noe nytt fra dere igjen.
– Ja, jeg gleder meg også. Det er lenge siden vi ga ut «Underworld» og turnerte med den, og så kom ulykken, og dermed ble det stille lenge. Det var en spesiell periode, for ingen av oss visste om Russell ville være med lengre. Det var tungt, men heldigvis gikk det seg til, så i 2019 var han klar, og vi var i gang igjen, før det smalt på nytt, men denne gangen var det en pandemi som traff.
– Det ville ingen ende ta en periode. Jeg tipper vi kommer tilbake til Symphony X når det nærmer seg plateslipp, så la oss avslutte med å prate litt mer om «War Of The Worlds, Pt. 2». Når du skriver et epos som dette, jobber du på en annen måte enn du ville gjort med et album uten en bakgrunnshistorie?
– Jeg skriver nok på min måte uansett hva jeg jobber med. Likhetene vil nok være der uansett hva jeg foretar meg. Når det er sagt, så forsøker jeg å gjøre ting litt annerledes når det gjelder soloting, men riffinga og slike ting vil nok være som det alltid har vært, men som vi prata om tidligere, så legger jeg nok mer i produksjonen, for å få det til å låte større, for jeg vet at det med stor sannsynlighet ikke kommer til å bli fremført live. På «War Of The Worlds, Pt.1» hadde jeg jo denne metal-dubstep-greia, ikke faen om vi hadde gjort det med bandet, men jeg liker de greiene der, og jeg syns det er kult å fjase litt rundt og leke meg når jeg først har muligheten, og vimse litt utenfor de rammene jeg er vant med å jobbe innafor. Når det gjelder selve skriveprosessen, så er nok den forholdsvis lik det jeg gjør med gutta i bandet. Vi syns det er greit å ha et tema å jobbe rundt, og det hjelper meg veldig, i hvert fall. Om det er «Paradise Lost» eller «The Odyssey», så gjør det faktum at vi har et tema at prosessen beveger seg raskere enn om vi ikke hadde hatt det. Med «War Of The Worlds» visste jeg at jeg ville ha mye mer orkestrering enn jeg har brukt tidligere, mer filmatiske temaer og slike ting.
– Den kan jo tidvis oppleves som en rockeopera.
– Ja, nettopp. Det blir stort og grandiost med stryke- og blåsearrangementer. Om jeg dobler orkestreringa med noen fete gitarlyder og synther, så blir det enormt, og det syns jeg er moro. Det fins ingen grenser for hva jeg kan legge på når jeg jobber med solskivene. Jeg slipper å bekymre meg for hvordan jeg skal fikse det live; jeg behøver kun å fokusere på hvordan jeg kan få det til å høres kult ut.
– Høres ut som en lekeplass.
– Sleng på alt, og håp at det høres tøft ut.
– Det gjør det så absolutt! Vi sees når dere finner veien hit igjen.
– Absolutt!      

Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2022