Jeg er så glad hver julekveld, for da ble Lemmy født! De fleste trodde vel også at han ville leve evig – hvem kunne vel tro at noen sjukdom skulle kunne leve i den kroppen. Men, etter 70 år og fire dager var det slutt i romjula 2015, både for Ian Fraser Kilmister og for more »
Hadde det ikke vært for at Tommy Lee har en fortid i Mötley Crüe, er det ikke sjangs i hælvete for at hans tredje soloalbum hadde blitt anmeldt i noe som helst rock magazine, for dette er så langt unna «Looks That Kill» og «Girls Girls Girls» som det er mulig å komme.
Er det ett band som nærmest er synonymt med heavy metal, både visuelt, historisk og musikalsk, så er det Judas Priest fra Birmingham, England. Vi har gjort et tappert forsøk på å rangere alle deres 18 studioalbum fra verst til best.
De fleste kjenner nok til Gilby Clarke fra hans år i Guns N’ Roses, men gitaristen som Slash ga æren for å ha reddet nettopp Guns N’ Roses i 1991, er så mye mer enn bare det. En lang karriere som i år har strukket seg over fem tiår, har gitt oss mye god musikk.
Nært på dagen 40 år etter Whites Thin Lizzy-debut med fine “Chinatown” slipper nå gitaristen sitt nye opus, etter alle solemerker å dømme til øredøvende likegyldighet. Dette er nemlig ganske så lite å skulle lette på skinka for.
Det italienske progmetalbandet DGM har på ingen måte slått igjennom her til lands, men er du fan av sjangeren og band som Dream Theater, Seventh Wonder eller Symphony X, så skyter du deg sjøl i foten om du ikke sjekker ut den nye skiva til DGM.
Denne kompilasjonen av live-opptak fra verden rundt, sementerer inntrykket av Adam Lambert som en vokalist og entertainer av ypperste ekstravaganse – på samme måte som Freddie Mercury tidigere fylte ei scene nærmest på egenhånd. Det er nemlig i første rekke nettopp dette det hele nå handler om, å skulle erstatte en av rockens fremste både more »
Buck Dharma og co er ute med nytt studioalbum – det første siden «Curse of the Hidden Mirror» i 2001. Albumet den gang fikk solide kritikker og fansen elsket det, men det solgte dårlig så ønsket og behovet for å lage ny musikk fikk seg en trøkk. Det skulle ta nesten tjue år før Blue more »
Yes-diskografien er mangfoldig, og rommer en salig blanding av gull og gråstein. Mellom 1969 og 2019 har bandet gitt ut 22 album som favner en rekke stilarter og uttrykk, fra det råe og psykedeliske, via storslagen symfonisk rock, til stilsikker åttitalls poprock. Å rangere en slik produksjon er ikke lett, men vi gjør et forsøk.
For oss som var superfans av det Bon Jovi presterte det første tiåret av sin karriere, så har det vært langt mellom godbitene etter årtusenskiftet. Jeg står gladelig på barrikadene og veiver med flagget for alt de presterte frem til og med «These Days», men det må innrømmes at de har ikke lagd en eneste more »
Han har en smått imponerende CV, Corey Taylor, med to suksessfulle band og flere bestselgerbøker på samvittigheten. Derfor ble det knyttet relativt stor spenning da nyheten om soloskive sprakk for en tid tilbake. Så har han klart å følge opp suksessen med en ny suksess?
For drøyt to år siden var rundt 40000 av oss i Telenor Arena over to kvelder og fikk med oss Rogers Waters og hans eminente band med en av de mest storslagne scene-produksjonene verden har sett i konsertsammenheng. Omsider er det mulig å gjenoppleve dette hjemme i din egen stue.
Det begynner etterhvert å bli noen hundre biografier fra diverse rockemusikere ute på markedet, men du har garantert aldri lest noen med samme vinkling som «Confess», skrevet av Judas Priests frontmann og vokalist Rob Halford. En homofil og dypt frustrert mann som frontet et heavy metal-band i en macho verden.
En skulle tro at Tim Scott ”Ledfoot” McConnell og Ronni Le Tekrø ville utgjøre en polarisert og umulig dikotomi, men faktum er at duoen tufter et supplerende oxymoron, hvis individuelle, musikalske nomenklatur ikke kommer på kant med makkerens.
Hjertet mitt hoppet over et par slag da siste utgivelse fra svenske Amaranthe brått ramlet ned i min digitale mailboks. Ikke fordi jeg er fan av bandet, tvert imot – jeg kan nemlig ikke fordra musikken og føler avsky med hver eneste dråpe blod som pumpes rundt i min godt voksne kropp. Fråden formelig sto more »
Jeg gleder meg til hvert eneste album med Enslaved, men gruer meg likefullt til å anmelde dem. Bergenserne er kanskje det mest spennende bandet med bakgrunn i ekstrem metal som ikke låser seg til en sjanger. Dette i sin tur gjør det jo umulig å beskrive skivene rettferdig på noen få linjer.
30 år etter at Fish startet sin solokarriere startet med “Vigil in a Wilderness of Mirrors” kommer altså albumet som avrunder mannens karriere, i hvert fall som plateartist. “Weltschmerz” er et album som har vært på gang i flere år, men som av ulike årsaker har blitt gjenstand for flere utsettelser.
KISS – et av verdens mest suksessfulle og populære rockeband de siste førti årene. De har alltid vært kjent for sine spektakulære liveshow og de har en hærskare fanatiske fans som følger dem i tykt og tynt. Nå som enden på visa nærmer seg tok vi en telefon til tidligere gitarist Bruce Kulick.
Hverken covrede band eller låtvalg på Ace Frehleys nye skive byr på store overraskelser, så jeg tar skiva som det jeg tror den er ment som – en fest. Og de festene som ikke funker til bakgrunnsmusikk av navn Led Zeppelin, Deep Purple og Beatles utført av festløven Frehley sjøl trives jeg vanligvis ikke på.
Noen artister er mer aktive på liveskive-fronten enn andre. Flying Colors er i det øvre sjiktet i så henseende. Tre studioskiver og tre liveskiver er fasiten så langt. Da Flying Colors gjestet London 14. desember 2019, var det siste konsert i en rekke på fire i Europa før bandet tok juleferie.
Som et av verdens aller største heavy metal-band så trenger vel neppe Iron Maiden noen nærmere presentasjon. Så langt har de gitt ut seksten studio-album som jeg skal prøve å rangere fra minst fantastisk til best.
Dream Police er kanskje det nærmeste vi kommer ei norsk supergruppe her til lands. I fjor feiret de 30-årsjubileum, med to meget sterke singler, og et pent knippe konserter i beltet. Hva har vi i vente framover fra denne groovy kvartetten i tiden som kommer? Vi satte oss ned på verdensveven i hver vår coronabås more »
Først oppdaget Eivind Staxrud, Raga Rockers-gitarist siden 2010, Angus Young i AC/DC, og han uttalte i ung alder at han heller ville ha en Gibson-gitar enn å bli kjønnsmoden. Senere kom Fender Stratocaster-gitaren til Jimi Hendrix inn i bildet og forandra livet på nytt.
TORA er et bluesinspirert poprock-band frontet av gitarheltinnen Tora Dahle Aagård, og tross for sin unge alder har hun allerede stått på scenen i Royal Albert Hall i London, samt spilt med Jennifer Batten (Michael Jacksons gitarist) og Paul Gilbert (Mr Big).
Du vet vi har vår historie, Marilyn. Helt siden du tatoverte deg inn i hjernebarken min i 1994 med den fargesprakende videoen «Dope Hat» midt i mellom to svart/hvite metall-videoer med noen ubermaskuline mannemenn på legendariske Headbangers Ball og det ikke var godt å si om bandet ditt besto av menn eller kvinner har du more »
Koronapandemien stagger ikke Neal Morses utrettelige kreativitet, selv om “Sola Gratia” publiseres som et soloalbum, og ikke tilfaller The Neal Morse Band-diskografien, nettopp på grunn av Covid-19-utbruddet. Skiva forrettes av samme musikerstab som gjorde “The Great Adventure”, men er komponert av Morse alene, og innspilt per lydfilutveksling.
Da jeg gjorde intervju med Ihsahn i forbindelse med «Telemark» i marsnummeret, fikk jeg inntrykk av at neste EP ville bli akustisk. Javisst er det roligere, men gitaren er både elektrisk og tidvis med vreng. Men vi er definitivt i popriket, om enn av den litt hardere og pompose sorten.
Nå skal ikke jeg påberope meg å være noen ekspert innen elektropop, men Ulver er et band jeg har hatt sans for uansett om de har spilt black metal eller electronica. Når det kommer til referanser i sjangeren er jeg direkte blank.
Yes har holdt det gående i en eller annen variant i 51 år, og i de siste årene har de siste årene gjennomført en rekke turnéer der de har spilt seg gjennom flere av de store klassikerne i katalogen deres. I år har turen kommet til klassikeren “Relayer” fra 1974, og i den anledning fikk more »
Selv om du absolutt blir bedre kjent med personen Adrian Smith mens du leser denne boka, så bør du være klar over hva du går til før du bruker penger på dette. Dette er ikke en bok om Iron Maiden, ikke engang en bok om Adrians liv i Iron Maiden.
Zakk Wylde presenterte oss forleden for en dårlig idé, og nå er verket ferdig. Med “Vertigo” byr Wylde på sin egen (for)tolkning av Black Sabbaths udødelige debut, i voldsom, men faktisk ikke helt håpløs utgave. Å være brutalistisk er Wyldes musikalske identitet, men denne gang har han ikke latt det overstyre.
“Becoming Human” er Simon Collins’ fjerde soloalbum, og hans første utgivelse siden “Dimensionaut” med Sound of Contact i 2013. Det kan beskrives som en personlig reise og som en progressiv fusjon av både hans elektroniske og mer rocka inspirasjonskilder, med et litt futuristisk lydbilde. Vi tok en telefon til Phil Collins’ sønn hjemme i Irland more »
Sakte, men ikke fullt så sikkert nærmer vi oss en hverdag der vi kan gå på konsert og nyte livemusikk igjen. Denne lørdagen dro vi til Nidelven Bar & Scene i bryggerekka ved Nidelvens bredder for å få med oss en av landets «supergrupper» live in action, TOBB – eller The Original Bullshit Band.
At Ihsahn liker å eksperimentere er gammelt nytt. Etter Emperor har soloskivene vært varierte og tidvis vanskelige å sette i bås. Det nye året innledes med EP’en «Telemark» som viser et enklere black metal utrykk, og denne gangen på norsk.
Dream Theaters gitarist John Petrucci ga i 2006 ut sitt første soloalbum: «Suspended Animation». Det skulle gå 14 år før oppfølgeren kom. Soloplatene til Petrucci er stort sett materiale skrevet for å bli fremført i forbindelse med gitarklinikker eller lignende, så noen av låtene på «Terminal Velocity» har en lang historikk.
Kvintetten Taskaha har eksistert i den nåværende konfigurasjonen siden 2014, og har jobbet med den selvtitulerte debutskiva siden 2016. I et musikalsk landskap som har klare røtter i neo- prog´en, legger bandet seg i den mer svevende delen av stilarten, selv om de sparker tidvis godt fra seg.
Ufattelige tjue år er passert siden Metallica og San Franciscos symfoniorkester sist delte scene. I 1999 gikk man for en relativt spartansk intimløsning, men i fjor opptrådte kvartetten og det åttimannssterke ensemblet for førti tusen eksalterte tilhørere, over to september-soaréer.
En seig sak, debuten til norske Slomosa. Stoner er det det går i, og en genrer de gjør godt. Det fenger fint av åpneren “Horses”, og når de guffer opp tempoet allerede ved andre spor “Kevin” og følger opp dette på etterfølgeren “There Is Nothing Under The Sun” har de oppmerksomheten til undertegnede ihvertfall. Ikke more »
Pain Of Salvation har akkurat smidd ferdig et nytt konseptuelt album. Denne gangen er det samfunnets hang til kategorisering og diagnotisering som har opptatt primus motor Gildenlöw, og med det som utgangspunkt har et stort og bevegende verk vokst frem.
Et grungebarn ble født i Seattle året 1990. Mengden band som poppet opp som fleinsopp i skogen var uten like, den gyldne generasjonen med Alice In Chains, Soundgarden, Nirvana, Screaming Trees, Mudhoney og Pearl Jam ble en del av bølgen fra Seattle som tok livet av pretensiøse oppsvulmede stadionrockband som herjet som gamle dinosaurer i more »
Jeg finner gjerne fram min beste ørespisser når Blues Pills byr opp til dans, for røff, hardbluesy retrorock med tøff kvinnevokal har et eget balletak på meg. De var såvisst ikke først i sin genre, men jaggu er de blant de aller beste – og jeg bruker dem ofte som referansepunkt for liknende band.
Jeg har aldri vært noe fan av disse amerikanerne. Da de debuterte i 1992 var allerede store klassikere innen death metal sluppet, og dette ble for meg annenrangs. Og de tankene har jeg hatt om senere skiver også. Når denne, deres tolvte album, skal høres for anmeldelse finner jeg bandet tøft.
Her går instrumentaltrioen Navian på med krum nakke, og allerede fra første tone forstår man at disse gutta mener alvor. Gitarist Martin Stenstad Selen sender vibber til Steve Lukather-land, både med frasering og teknikk på åpningssporet «Blank Space», der man nesten kan ane konturene av Totos «Child´s Anthem» i et av partiene.
Man skulle kanskje tro at det å rangere fem skiver skulle være en tur i parken, men neida, det kan fremstå som et lite helvete fordelt på fem tallerkener med nytelse. Egentlig har jeg mest lyst til å dele ut to førsteplasser, én andreplass og to tredjeplasser, men redaktøren sier jeg ikke får lov, slemme more »
Det første som slår en med denne skiva, er hvor eklektisk den er – her spenner det fra radiovennlige poplåter via progressive takter til rasende pønkevokal. Og alt dette i en salig blanding, gjerne i samme låt! Åpningen på «Tiny Indoor Fireworks» går f.eks i 7/8-takt, ikke dagligdags kost for en singel!
Hele 34 år har gått siden sist gang det ble gitt ut en ny studioskive under navnet Alcatrazz, selv om det har kommet liveskiver både fra arkivene og fra den nye versjonen av bandet som Graham Bonnet (ex-Rainbow, Michael Schenker Group) satte sammen for noen år siden, med tittelen «Parole Denied – Tokyo 2017».
Etter en aldri så liten ripe i lakken i form av den forrige skiva “Avatar Country” retter umiddelbart våre svenske sirkusvenner opp inntrykket og leverer nok en gang en skive av gull.
Tittelen på Deep Purples 21. studioalbum fremstår morsom, nær komisk, inntil du stifter bekjentskap med andektig følsomme ”Man Alive”; et stykke i slektskap med to øvrige høydepunkter fra dagens besetning, ”Before Time Began” og ”Time For Bedlam”. At verdens beste band og ditto plateprodusent skulle finne hverandre ved pensjonsalder gir uendelig mening
Stormfestivalen er et skreddersydd korona-opplegg initiert for å gi trøndere livemusikk denne sommeren, og det hele avstedkommer utendørs i spartansk sjarmerende omgivelser på Fosenkaia. Tim Scott ”Ledfoot” McConnell og Ronnie Le Tekrø, tidligere kjent som Skin & Bones, har gitt sporadiske konserter sammen. Nytt av året er imidlertid en kollaborert plateutgivelse.
Jeg blir litt trist inni meg når gamle helter synes kvalitativt å implodere, denne gang den vanligvis så solide vokalisten Dee Snider. Sammensatt av opptak fra festivalopptredener over hele verden presenteres en kompilasjon av låter fra hele hans karriere, men problemet er at det ikke låter spesielt verken inspirert eller bra.
1990-tallsikonet haster ikke med å ekspandere diskografien; dette er første studioplate fra canadieren siden åtte år gamle “Havoc And Bright Lights”, og selv om det lanseres singler og øvrig digitalt skrot fremholder Morissette å fremstå som en seriøs og albumorientert pop/rock-artist, med eiendommelig sonoritet og distinkte fraseringsfigurer.
Til de som fremdeles er emosjonelt skaket over Alain Johannes’ ti år gamle kjærlighetsrekviem “Spark”, er det, i musikkens navn, en glede å melde at chilen-amerikaneren atter har gjennomlevd deprimerende måneder.
The Good the Bad and the Zugly eller bare GBZ har gjennom det siste tiåret levert den ene nær perfekte skiva etter den andre og konsertene deres er noe som må oppleves. Vi fikk gitarist Kim Skaug, fra bandet som ikke gjør promo, i tale om god rockemusikk og øl.
Det er ikke bare musikken til engelske My Dying Bride som er dyster. Bandet har også personlig fått smake på mørket. Årets verk «Ghost Of Orion» har måtte tåle store forsinkelser, og viser et styrket band som tør å ta sjanser.
Noen skiver framstår som fullstendig tidløse, og en skal ikke bla mange ark i mentalarkivet før AC/DC og «Back in Black» formelig lyser i all sin sorthet. I dag markerer vi 40-årsdagen for utgivelsen av hva mange kaller ‘tidenes LP’!
Steve Hackett burde være kjent for de fleste leserne av herværende magasin, men for de som er blanke, snakker vi her om gitaristen i Genesis mellom 1970 og 1977, og som i tiden etterpå har gitt ut en rekke soloskiver, samt turnert med sitt Genesis Revisited-show der han spiller seg gjennom Genesis-klassikere for et hengivent more »
Til tross for at filmskapere og talentløse radioprodusenter gjør sitt ytterste for å få deg til å tro at Queen var ’Freddie Mercury Band’, skal en ikke dykke så langt innafor de fem-seks hitsene som tungroteres for å finne ut at dette ikke helt stemmer med faktiske forhold.
På 80-tallet var Dokken på nippet til å bli et av de virkelig store rockebandene – hver skive ble gradvis bedre og solgte mer og mer, og de turnerte verden over med storheter som AC/DC, Metallica, Aerosmith, Judas Priest, Van Halen og Scorpions. Denne biografien tar for seg hele historien fra slutten av 70-tallet og more »
Det har gått hele sju år siden vi fikk stifte bekjentskap med British Lion – sidespranget til ikke ukjente Steve Harris fra selveste Iron Maiden. Siden den gang har mang en vanndråpe rennet under broen og bandet har vokst enormt på konserterfaringer og år på baken. Dette var vi nysgjerrige på å vite mer om, more »
Det er vel kanskje ikke så veldig mange produsenter som den gjennomsnittlig musikkinteresserte kan nevne ved navn, men Ted Templeman er garantert blant de mest kjente, først og fremst på grunn av det han gjorde med Van Halen mens David Lee Roth frontet bandet. Men han har også jobbet med storheter som Aerosmith, Montrose, Van more »
Mye har skjedd i Kansas det seneste tiåret. Høvdingene Livgren og Walsh har begge forlatt bandet, og medkommet har gitarist Zak Rizvi og tangentist Tom Brislin. Rizvi og Brislin er også herrene som i dag står bak det meste av materialet
Det var en tid ‘alle’ skulle hengi seg til å spille inn låtene sine med symfoniorkestre arrangert inn på sida, men det måtte naturligvis en tysker til for å dra det inn i korpsformatet. Dette er så klart verdens enkleste sak å skulle slå billige vitser om, så det lar vi naturligvis være, etter at more »
Las Vegas-heavy metal-bandet Five Finger Death Punch slapp i februar sitt åttende album, “F8”. Vi fikk før lanseringen og i forbindelse med Oslo-konserten en prat med grunnlegger og rytmegitarist Zoltan Bathory backstage i Oslo Spektrum om bl.a. hvordan utgivelsen markerer bandets “gjenfødelse”, endring av radioformatet, kyllinger som løp over scenen i Ukraina og kunsten å more »
Det er ikke mange rockekonserter denne sommeren, så da Leprous spilte opp til dans to ganger samme kveld, var vi ikke vonde å be. Et eksklusivt lite publikum ble rammet av en musikalsk tsunami.
I over tjue år har Rufus Wainwright kultivert skarpsindig, kompleks popmusikk, stundom på grensen til det kunstsymfoniske; følgelig var det ikke direkte paralyserende at amerikaneren, etter “Out Of The Game”, ga seg operaformatet i vold.
Etter en fartstid på over tjue år og et rykende fersk album som av mange er hyllet som en av deres beste, nemlig “Black Anima”, ankom Lacuna Coil i Oslo i vinter. Vi fikk en kjapp men konsis samtale med Cristina Scabbia i forkant av konserten for litt nærmere detaljer rundt sisteslippet.
Da det irske bandet Thin Lizzy doblet antallet gitarister i bandet på sin fjerde skive, «Nightlife» i 1974, forandret rocken seg for alltid. Gitarduoen Scott Gorham/ Brian Robertson, som erstattet Eric Bell, var med å forme Thin Lizzy til det vi husker de for i dag; doble Gibson Les Paul-soli, i tillegg til frontmann og more »
Gitaristen Hedvig Mollestad bryter med sitt vante powertrio-format på sitt første reelle soloalbum, «Ekhidna», som er et bestillingsverk rekvirert av Vossajazz-festivalen i 2019. Det vil dog være feil av rockefans å avfeie dette albumet bare som «jazz», for det inneholder sterke innslag av progressiv rock, avantgarde og psykedelisk rock.
Med sitt femtende album «On Sunset» virker det som om Paul Weller er innstilt på å sprenge grensene. I en alder av 62 er han ikke interessert i å hvile på gamle laurbær, men vil heller utforske avant-garde og kontemporær soul.
For de som liker rocken sin ispedd en god del teater burde absolutt ha vært på Salt denne onsdagen i Oslo by, hvis de ikke allerede var der. Different Kinds Of Stars er ikke som andre band, de er nemlig i utgangspunktet en bacheloroppgave av teaterduoen Lost And Found Productions.
Det har blitt tett mellom nyutgivelsene og jubileumsutgaver fra Rush de siste årene, men akkurat denne føles vektigere enn de foregående – kanskje fordi det er den første utgivelsen etter at vi mistet Neil Peart i januar, og fordi «Permanent Waves» var et veiskille for Rush da den opprinnelig ble utgitt et par uker inn more »
Som vanlig når et skoleår er omme får vi karakterene fra Heimtun, Buskerud Folkehøgskole servert som lydfiler. Skolen innehar Norges eneste rock- og metallinje, og i dag slippes låtene fra fjorårets kull på de største digitale plattformene.
Hva har så den magiske trioen fra Bergen klart å dra opp fra tryllehatten på sitt tredje album? Kaniner eller fete riff? Heldigvis det sistnevnte og mer til. Trioen fortsetter i samme gate som før med ganske så uimotståelige låter lettere inspirert av gamle storheter som Thin Lizzy, Whitesnake, Deep Purple osv.
Det har tatt mange år – faktisk så mange år at halvparten av bandets originalmedlemmer har avgått ved døden underveis – men omsider er den her, dokumentarfilmen om om et av de mest oversette, men innflytelsesrike, bandene i rockehistorien; Y&T fra Oakland, California.
Det blir dyrt å være Leppard-fan i år! For noen måneder siden kom boksen «The Early Years 79-81», og nå er de ute med nok en boks, med to hele konserter innspilt i London i 2018 og i Las Vegas i 2019, og med totalt godt over fire timers spilletid.
Det er vel trolig andre grunner enn de reint pandemiske som gjør at Airbag nedbemanner fra kvintett til trio, men formel og uttrykk framstår likevel som ganske så uforandret på denne, deres femtefødte helaftens utgivelse. Kort forklart snakker vi om lett svevende og sakte oppbygd progrock av det atmosfærisk, ofte nært droneaktige slaget.
Det er et meget sikkert alderdomstegn da band man anser som “nye” plutselig feirer 20 år som plateutgivere, og det er fasiten Lamb Of God kommer med med sitt tiende studioalbum. Et band som aldri har fenget meg noe spesielt, hverken på skive eller scene – men etter å fortsatt ikke ha kommet meg helt more »
Hvis du kun kjenner Def Leppard fra radiohitene og tror at «Pour Some Sugar On Me» og «Animal» er representativt for deres første tiår som band, så vil innholdet av denne fem-disc-boksen komme som en stor overraskelse. For her møter du et ungt og sultent Def Leppard, en gjeng med tenåringer fra Sheffields arbeiderklasse.
Vi tok turen til Oslo Audio for å se og høre prog-popbandet Maraton fra Lillestrøm spille med sin største sceneproduksjon noensinne, strømmet direkte på VIERLIVE-plattformen. Og Maraton er ikke fremmede for strømming, ihvertfall ikke lydmessig – de var Norges mest strømmede prog-debutband i 2018/19.
Endelig er Haken tilbake, og for en skive dette er! Ikke bare treffer de med albumtittelen, men også med låtene som slår deg ned i knestående. Med andre ord enda bedre og tyngre en noen gang. Deres forrige album «Vector» var en real oppvisning i moderne progressiv metal, og jeg trodde ikke i min villeste more »
Vi besøkte Urban Sound Studios for å få sett Leprous i aksjon på deres første livestream-konsert, hvor de hadde solgt over 2000 billetter, mer enn noe annet norsk band på samme plattform (VIERLIVE), for å spille en direktesendt konsert over nettet, til dusinvis av byer og land, med alt det forventningspress som naturligvis medfølger.
Et nytt bekjentskap for meg, svenske Louise Lemòn, men følgerne hennes er nok meget klar over hennes to fullengdere som har fått jevnt over gode anmeldelser. Hun kaller musikken for dødsgospel, et begrep som passer til å beskrive tittellåta som åpner EPen.
Rockens historie er full av villmenn, og noen av disse synes virkelig ikke å ha blitt levert med full tank. Man tenker da gjerne på engelskmenn som Ozzy Osbourne og Sid Vicious, men The Merrica kan skilte med minst like mentalskadde tilfeller, som G.G. Allin – og Iggy Pop.
Kari Rueslåtten lager alltid nydelige plater. Vi ble oppringt av selveste for litt info rundt sisteslippet “Sørgekåpe” – hennes første norskspråklige på 25 år pluss mye annet – deriblant litt nødvendig snakk rundt 3rd And The Mortal og enda mere til. Take it away Kari!
De danske hardrocksveteranene Pretty Maids mest «klassiske» skive er utvilsomt «Future World» fra 1987, og de gjorde en rekke konserter hvor de fremførte denne skiva i sin helhet i anledning 30-årsjubileet. Denne utgivelsen dokumenterer to konserter i Kawasaki i Japan i november 2018 på en klubb på størrelse med Rockefeller, foran 1300 særs entusiastiske fans.
FM har etter over 30 års tro tjeneste (riktignok med en solid permisjon på 90-00-tallet) inntatt posisjonen som britisk AORs gudfedre, og har etter comebacket i 2007 fortsatt å trille ut solide album med et par års mellomrom. «Synchronized» er deres tolvte studioalbum, og deres syvende etter gjenforeningen i 2007.
Egentlig skulle Biffy Clyro ha sluppet sitt nye album ”A Celebration Of Endings” i mai, og planen var å snakke med frontmann Simon Neil om dette i detalj. Nå gjorde Corona-situasjonen at skiveslipp ble utsatt til august, så da handlet praten istedet om karantene og savn, om Rush og Neil Peart, om den nye singelen more »
I dag er det ufattelige ti år siden tidenes tungrockvokalist forlot denne jammerdal, og vi har i den anledning gravd frem et intervju fra arkivene våre. Dette fant sted i 2007 da han var gjenforent med Iommi, Butler og Appice for Black Sabbath-samleskiva «The Dio Years».
Et klokt hode uttalte om Celtic Frosts ”Into The Pandemonium” at det eneste som stagget bandnestor Thomas Gabriel Fischer var mangel på talent. Påstanden medfører delvis riktighet. Sveitseren hadde trolig vært over alle musikalske hauger om det ikke var for dennes selvinnsikt som begrenset utøver.
Forrige slipp fra de britiske gothlegender slo meg omtrent rett tilbake til 1992 og gjorde meg til fan på ny etter tiår på sidelinjen. Derfor var det meget velkomment at de annonserte “Obsidian” og forventningene var denne gang enorme.
Luke Elliots tredje album «The Big Wind» er oppfølgeren til 2016s «Dressed For Occasion», og også denne gangen byr han på melodisk, meloankolsk og nokså lavmælt musikk i grenseoppgangen mellom rock og alternativ pop.
Fem år etter at de gjorde sin forrige konsert, i oktober 2014, er endelig progpoppens supergruppe #1 tilbake med sitt tredje album, ”Third Degree”. Instrumentalistene i bandet – Steve Morse, Mike Portnoy, Dave LaRue og Neal Morse – er kanskje mer navngjetne enn deres frontmann Casey McPherson, og det er jaggu ikke mange band hvor more »
Det er fjorten år siden vi hørte noe nytt fra disse sørlendingene. For noen år siden begynte de å røre på seg igjen, og man var jo spent på om det skulle komme ny musikk. På dette comebacket får vi tjuefem minutter helt nyskreven musikk, fordelt på tre låter. Det er også en nyinnspilling av more »
“Dræbe” starter med øspønkeren “Dypt Vann” og viser umiddelbart hvilket land de hører hjemme i musikalsk, hvis noen ikke skulle ha fått det med seg. Nytt for året er engelske tekster, som i Turbonegro-hyllesten “Sonic Reducer” – et skummelt grep for et band som fra før av hadde relativt mange TRBNGR-referanser som det var allerede.
Det beste Tuomas fra Nightwish noensinne har gjort var å få Kari Rueslåtten til å lage musikk igjen, og fra første anslag på den nydelige tittellåta som starter hennes rykende ferske sisteslipp sitter man som vanlig som trollbundet helt til siste tone fra albumenderen “Storefjell” ebber ut.
For fem år siden startet Mayhem en ny æra med ny låtskriver. Gitarist Teloch besto eksamen med glans, og nå er Norges svarteste legender igjen plateaktuelle med «Daemon».
For tredve år siden ble Tesla en av spydspissene i «Unplugged»-bevegelsen, da de ga ut den helakustiske liveskiva «Five Man Acoustical Band» lenge før det ble trendy og nær sagt obligatorisk å gjøre noe slikt. Nå er de ute med «Five Man London Jam», innspilt live foran et lite og eksklusivt publikum i legendariske Abbey more »
Ikke bare unnlater norske Leprous å flyte makelig på fordums bravader – siden ”Coal” og 2013 er et musikalsk forstemmende og vakkert idiom endog loset av tung og stadig mer individorientert tematikk. ”Pitfalls” ble, i følge dekan og komponist Einar Solberg, påbegynt simultant med gryende depresjon.
Svenskene, som siden 2009s uovertrufne “Night Is The New Day” utelukkende har prestert høybårne tårepersefonogram, danner et moderne paradoks i så måte at bandets progressive lødigheter speiles i et harmonisk subtilt men komplekst tonespråk, snarere enn på rasende metrikkbrekknivå.
Nærhet til en omskiftelig natur er tematisk førende for Tirill Mohns fjerde soloplate, hvor det tidligere White Willow-medlemmet hovedsakelig står ansvarlig for musikk, vokal og akustiske gitarer, mens et koppel gode hjelpere håndterer alt fra harpe og lyre, til kontrabass, cello og hardingfele. I motsetning til ”Um Himinjodur” fra 2013, hvor Mohns progressive rockearv ble more »
Norwegian
Arabic
Chinese (Simplified)
Dutch
English
French
German
Italian
Portuguese
Russian
Spanish