Gjør deg klar for vårens mest kjærkomne bidrag innen melodisk rock. The End Machine består av ingen ringere enn George Lynch, Jeff Pilson, Mick Brown og Robert Mason. De tre førstnevnte med en ikke ukjent historie som kollegaer i Dokken, og sistnevnte med en historie som vokalist i George Lynch sitt band Lynch Mob.
Doug Aldrich er en over gjennomsnittet produktiv kar, men med sitt «sideprosjekt» Burning Rain som han grunnla i 1998 har det gått latterlig lang tid mellom hver utgivelse. Ja, det har faktisk gått hele seks år siden smått formidable «Epic Obsession».
De liker å holde seg aktive, Oslo-gjengen som ved siden av å spille i et suksessfullt rockeband spiller i et annet suksessfullt rockeband i tillegg til å arrangere festival for byens vanskeligstilte. Vokalist/gitarist Åsmund og bassist Knut-Oscar tok en prat med vår mann rundt sisteslippet «Frie Radikaler», =Oslo, Svalbard og hva som ellers skjer i more »
Da Mr Big ga ut sin «…The Stories We Could Tell» i 2014 var tilfeldigvis superbassist Billy Sheehan en tur i Oslo for å avholde bassklinikk på en musikkforretning. Vi benyttet selvsagt anledningen til å slå av en prat med bassguden over alle bassguder, om både Mr Big, The Winery Dogs, og hans tid med more »
På 80-tallet var han en av gitaristene og låtskriverne i et av de største bandene i verden, og holdt Judas Priest flytende gjennom de harde 90-årene. Men i 2011 sluttet han brått og uventet i bandet han hadde dannet 40 år tidligere, og så ble det lenge stille. Hvor faen ble det av… K.K. Downing?
John Dee var åpningsarena for den forestående europaturneen til den svenske supergruppa Soen, en slags avlegger av Opeth og Willowtree, og med et rykende ferskt og alldeles strålende album «Lotus» i baklomma var svenskene klare for å forføre Oslo-publikummet med sin melodiøse, melankolske og storslåtte progressive metal/rock foran et så å si utsolgt John Dee.
Det engelske indierockbandet Florence and the Machine besøkte Oslo Spektrum tirsdags kveld som en del av deres «High As Hope»-turnè. Ironisk nok startet konserten med en barbeint Florence Welch som sang ‘The show was ending’ fra den eteriske låta «June», et ypperlig valg som åpningslåt.
Fredag var det AOR-fansen sin tur å ha en høytidsaften i Oslo, og det var utsolgt på Olsen På Bryn lang tid i forveien da engelske Dare og svenske Degreed skulle komme på besøk.
I forbindelse med sitt jubileum for den strålende «Consuming Impulse» fra 1989 avla nederlandske Pestilence en liten visitt på lille Blå for å fremføre deathmetal-klassikeren i sin helhet.
Om et par uker er det premiere på Jonas Åkerlunds film om black metal-miljøet i Norge på 90-tallet, med alt som hørte til med kirkebranner, selvmord og drap. Vi har vært på Kosmorama Filmfestival i Trondheim og fått en forhåndstitt.
Konserten med britiske The Pineapple Thief og supportbandet O.R.k. ble opprinnelig satt opp på John Dee, men på grunn av stor interesse ble arrangementet flyttet en etasje opp til Rockefeller. Oslos progpublikum fikk en lang og fin onsdagskveld mens snøen lavet ned utenfor.
Det er litt av en triumf-ferd våre svenske sirkusvenner går igjennom for tiden, med flere utsolgte konserter både her på berget og over dammen. Det kan vanskelig kalles noe annet enn fullt fortjent all den tid de fortsetter å tilintetgjøre konsertlokaler hver bidige gang, så også på John Dee denne kjølige søndagskvelden.
Rival Sons gjorde denne kvelden sin tolvte konsert i Oslo siden 2011 – noe som i seg selv kvalifiserer til tittelen ‘Norgesvenner’, i hvert fall når man er fra California. De fleste andre band introduserer nye låter gradvis for sitt publikum, men Rival Sons er ikke som andre band.
Enkelte ganger dukker det opp høyst ukjente nye band som overrasker. Både positivt og negativt. Svenske Skeleton Crew består av to skjeggete karer som har lagt sin elsk i 70-tallet og hovedsakelig klassisk rock med sterke sørstatsvibber. De finnes det nok av sier du? Vel, da er det bare å tenke seg om to ganger.
Lorenzo Fornasaris progressive, akronymtitulerte kvartett – som også inkluderer King Crimsons Pat Mastelotto og Porcupine Trees Colin Edwin – har så langt forarbeidet kurante plater, med begrenset holdbarhet. ”Ramagehead”, gruppas tredje, forteller en litt annen historie.
I mai 2016 kom den ambisiøse skiva «Feathers & Flesh», et konseptalbum som omhandler en ugle og dens krig mot narsissisten ørnen. Ved innspillingen av videoen til andresingel «Night Never Ending» ble NRM som eneste blad invitert ned til Göteborg for å overvære innspillingen, samt et eksklusivt intervju med vokalist Johannes Eckerström.
Backyard Babies og Dregen er tilbake med sin andre skive etter comebacket i 2015, og Stockholmarna har en del å bevise for den store delen av fanskaren som ikke var henrykt over forrige skive «Four By Four».
Det er gått 10 år siden VGs anmelder trillet en lite flatterende 1’er på terningen for debutalbumet til White Lies. «To Lose my Life» var etter sigende et ‘Prangende monument over skamløs, talentløs etteraping av Joy Division og The Cure.’ Han om det. Samme år spilte postpunk/new wave-trioen faktisk på Rådhusplassen foran det sedvanlige folkehavet more »
Göteborgmetallerne In Flames er ute med sin trettende skive «I, The Mask» i dag, et kvart århundre etter debuten, og bandet holder seg fortsatt tro til den moderne alternative metallen.
Syv måneder etter at Slash sto på scenen med Guns N Roses på et utsolgt Valle Hovin, er han tilbake i Oslo, denne gang på et like utsolgt Sentrum Scene med sitt eget band med det velklingende navnet Slash featuring Myles Kennedy and the Conspirators.
Endelig er et av progmetalens absolutt største og beste band tilbake med nytt materiale. Det tredje med Todd La Torre på vokal. Ingen skal ta fra Tate det han tidligere har gjort med bandet, men La Torre gjør fortsatt sine saker så bra at ingen kan med hånda på hjertet si at de savner Tate
Etter over tredve års fartstid var det jaggu på tide med en full liveskive fra de britiske AOR-heltene FM, og konserten fra Italia i fjor inneholder de aller fleste klassikerne som Steve Overland & co har å by på. Fansen har en høytidsstund i vente foran TV-skjerm og høyttalere.
Candlemass – som ikke burde være forband for noen – var tildelt plassen som spesialgjest hos Ghost sist torsdag. En knapp time hadde de til rådighet, noe som bød på så vel repertoarmessige som lydmessige utfordringer. Allikevel leverte de en bevegende konsert.
Det var en høytidsaften for fans av progressiv rock da engelske Haken, danske VOLA og amerikanske Bent Knee slo seg sammen for en trippel whammy på John Dee på lørdag.
Å gå fra den særdeles stramt regisserte teateroppvisningen til Ghost dagen før var det veldig gøy å bevitne den rake motsetningen i Hedvig Mollestad Trio der ting er langt løsere, men viser den ekstremt store bredden i begrepet «rockekonsert» og at begge deler fungerer særdeles godt.
De svenske doomkongene Candlemass nye album ”The Door To Doom” drysser av bombastiske riff, omslag i tempi og dynamikk, og forstemmende melodilinjer, og klinger så destillert Candlemass det er mulig å komme i 2019.
Det har tatt noen år, men endelig er Ghost der hovedmann Tobias Forge hele tiden har hatt ambisjoner om at de skal være – på en stor scene med full produksjon for å presentere noe som er langt mer enn en vanlig konsert, men mer ett storslagent rocketeater kombinert med katolsk messe, fullt av dramaturgi, more »
Progmetallens ubestridte konger Dream Theater er ute med sin nye skive «Distance Over Time», og mange av fansen har vært litt avventende til denne, siden forrige utgivelse (det doble konseptalbumet «The Astonishing») blant de fleste anses som en skivebom.
Da Manchester-bandet Blood Red Saints debuterte for fire år siden, låt de som et klassisk britisk AOR-band med røttene godt planta i 80-tallet. Når tredjeskiva nå er ute, er det et atskillig mer moderne, hardere og skarpere band vi møter, som har bøllet seg ut av komfortsonen sin og oppdatert lydbildet. Og «Pulse» låter steintøft.
Har Vivian Campbell & Co klart å videreføre arven etter Ronnie James Dio? Svaret er tja. Bandets første album “Heavy Crown” var en aldri så liten sjokkerende åpenbaring , men oppfølgeren er dessverre ikke like overbevisende…
For andre år på rad inviterte Skambankt til fest på Rockefeller, og med tanke på at det var meget godt befolket denne gangen også kan det meget godt bli en årlig tradisjon.
Evergrey fortsetter sin triumf-ferd innen progressive metal med sitt nye verk «The Atlantic». Svenskene har siden oppstarten endret både image og sound og har blitt tyngre og tyngre. Deres siste album er spekket med så feite låter at høyttalerne nesten svetter olje.
Quiet Riot skrev seg i 1983 inn i musikkhistorien da de med «Metal Health» ble første tungrockbandet som noensinne toppet Billboard-lista. Men fra toppen kan det kun gå nedover, og det gjorde det ganske kjapt for Quiet Riot. Men har de gitt seg, tross frontmannens død i 2007? Neida.
2018 var et særdeles dårlig år for musikk generelt, men kanskje spesielt for kvinnefrontet metal. Det virket som mange hadde tatt seg et fri-år. Gledelig er det derfor å starte det nye året med en av de ledende pionerene innen sjangeren.
Pantera er uten tvil et av de beste og viktigste metalbandene i historien. Selv om det var på 90-tallet bandet hadde sin storhetstid, så strekker bandets historie seg tilbake til 1981. Vi fikk tak i originale vokalist Terry Glaze via telefon fra USA og han svarte villig på det vi lurte på om bandets første more »
Rival Sons performed their first full gig in London since 2015 after being busy touring with Black Sabbath and writing their eagerly anticipated new album, «Feral Roots». «Hello London! Good to see you and hear you. Fucking took us long enough, didn’t it?» frontman Jay Buchanan exclaimed.
Kvelertak er på nok en turne med en gigant, og denne gangen med Mastodon som tok de under “håret” allerede i 2012. Kanskje ikke like gigantisk som Metallica, men uansett skulle det vise seg at lille David (Kvelertak) dunket store Goliath (Mastodon) langt ned i støvlene denne kvelden og etterlot giganten nesten som et barbert more »
Black Debbath har siden sent 90-tall saumfart Norges musikkscener og andre etablissementer av ymse slag med sin bredbeinte rock. Men nå er de i følge seg selv altså et partyband. Rutinerte som få og med sitt nye epos “Norsk Barsk Metal” under beltet lå alt til rette for en underholdende kveld på Rockefeller fylt med more »
De aller mest oppmerksomme av oss har fått med seg at det i år er 20 år siden 1999. Det betyr også at det er 20 år siden Madrugada sitt debutalbum «Industrial Silence» kom ut.
Bandet låt som en kule med sine ekstremt dyktige musikere og frontfigur Doogie White har vel kanskje aldri sunget bedre.
Oppklipte stemmer fra et barnekor messer «Jesus Christ, I shall not forgive» i minuttene før konsertstart. På sceneteppet (som er hengt opp for å skjule oppriggingen) flimrer et omrisskart av Norge med et strategisk plassert oppned-kors fra Trøndelag til Lindesnes.
Etter litt frem og tilbake arrangørmessig var det igjen tid for Rock The Boat på harryturenes mekka, Danskebåten. Bra sprik blant underholdningen og et meget svartkledd klientell i forhold til hva som er vanlig skulle by opp til fest, og fest ble det.
Noen ganger vet man med utvistelig sikkerhet hvor skiva man putter i den stadig oftere imaginære spilleren kommer til å havne i det soniske landskapet, annet enn hvilken tonal krydderblanding den er smaksatt med. Og bra er det, i dette tilfellet!
Rival Sons fra California er tilbake med sitt sjette album, «Feral Roots». Resepten er stort sett den samme som før: en god dose blues, litt gospel og selvsagt masse Led Zeppelin.
Helt fra starten av skilte Skunk Anansie seg ut fra mengden med å være et forrykende liveband som nærmest grep publikum om halsen, filleristet de og slengte de fra seg. Likevel er dette den første skikkelige liveskiva fra Skunken, om vi da ser bort ifra den akustiske utgivelsen «Live In London» fra 2013.
Godeste Tony Harnell er tilbake med sitt alter ego, Starbreaker. Med gitarist og låtskriver Magnus Karlsson på laget er han nå ute med Starbreaker sitt tredje album, og ingen skal komme og si at dette er et produktivt prosjekt. Det har gått intet mindre enn 11-år siden “Love’s Dying Wish”.
Toby Hitchcock er nok et ukjent navn for de fleste der ute – men han har i over femten år vært vokalisten i Pride Of Lions, bandet til Jim Peterik, et navn dere alle bør kjenne fra Survivor. Han er nå ute med sin andre soloskive.
Hele fire band stod på plakaten denne relativt iskalde Oslo-kvelden. Det er som kjent dårlig med peisvarme inne på Rockefeller, men et så og si stappfullt lokale og en real dose metal burde få varmen i selv den mest frosne…
Magic Pie fra Moss skal om et par uker representere Norge i det prestisjefylte prog-cruiset Cruise To The Edge, og denne opptredenen på Krøsset i Oslo var mest ment som en oppvarming til dette – samt til å sjøsette egne nye låter.
Det er mindre enn fire år siden sist Magnum ga oss en liveskive, så man kan kanskje lure litt på nødvendigheten av «Live At Symphony Hall». Men den er en solid dokumentasjon på hvor bra de britiske veteranene er på en scene foran et entusiastisk hjemmepublikum anno 2018.
Monster Magnet har utrolig nok overlevd det meste, både dårlige utgivelser, omorganisering av medlemmer og Dave Wyndorf sine indre demoner. Storhetstiden kommersielt sett har passert, men tiden har definitivt ikke løpt fra Wyndorf og hans kompanjonger. Nok en gang var bandet på Norges-besøk og denne gangen foran et fullsatt Parkteateret.
Så var det omsider på tide med ny musikk fra en av våre moderne kulturskatter Raga Rockers, i form av låta «Faneflukt» – en låt som burde gi deres faste tilhengere vann i munnen.
Norway Rock Magazine har et lite team med fotografer som vi er veldig stolte av, og vi vil med dette presentere de konsertbildene som de selv er mest fornøyde med i løpet av året som har gått, samt en liten kommentar til hvert bilde. Enjoy!
Da var 2018 unnagjort, og i løpet av året har det kommet utallige skiver av høyst varierende kvalitet. Under finner du en Topp 10-liste over årets beste skiver, satt sammen av Norway Rock-skribentenes personlige vurderinger som du finner lenger ned på siden.
Tradisjonen tro var Big Balls klare for å jukke julen inn nok en gang, men denne gangen for aller, aller siste gang. Det skulle vise seg å bli et mer enn verdig farvel med bandet som har saumfart hele Norge de siste 24 årene med sin AC/DC-hyllest.
Våre alles kjære Seigmen har lagt ut på en drøy ukes førjulsturné, som hadde vært innom Drammen og Stavanger før turen på onsdag kveld var kommet til hovedstaden og Rockefeller. Dere som skal se de i Trondheim, Ålesund og Tønsberg de kommende kveldene før jul har en knallaften i vente. Gled eder.
Til sommeren kommer et av tidenes mestselgende band, Def Leppard, til Norge for å spille på Tons Of Rock-festivalen i Oslo. Vår irske stjernefotograf og skribent tok pulsen på Leppard i Birmingham her om dagen, og det lover visst godt for sommeren!
Danskenes nasjonalskatt Volbeat ble nylig klare for Tons Of Rock-festivalen i Oslo i sommer, og passende nok slapp de cirka samtidig et livealbum som utrolig nok imponerte vår ikke spesielt Volbeat-vennlige anmelder…
Dimmu Borgir avslutta nylig sin Europaturné med en konsert i Londons storslagne Roundhouse, og vår lokale skribent & stjernefotograf tok turen for å overvære Shagrath & co’s møte med den engelske fansen.
Etter at Graham Bonnets karriere i både Rainbow og Michael Schenker Group hadde endt etter bare ett album i hvert band, satte han i 1983 sammen sitt eget band, Alcatrazz, som ga ut tre studioskiver før også det kollapset. Alcatrazz huskes nok ikke først og fremst for musikken sin, men for at det var her more »
En fin liten smakebit på den kommende skiva er det vi får av Dangerface. Fet rawk i Turboneger-ånd, og akkurat her ligger litt av problemet da det blir litt vel likt i mine ører.
Parkteateret var utsolgt ukesvis i forkant da de nord-irske altrockerne Ash nok en gang stakk innom hovedstaden. Og Ash fremfører det de kan uten noe fiksfakseri og til den gamle fansens fornøyelse.
Førjulsfest med to giganter innen norsk rock er for mange årets begivenhet. Tradisjonen tro skulle Stage Dolls og Return rocke julen inn foran et feststemt og nesten fullsatt Sentrum Scene.
Samtidig som «Into The Electric Castle» kommer i remikset utgave blir det også offentliggjort at klassikeren skal fremføres live til neste år. Vi tok en prat med den folkeskye hollenderen bak navnet Ayreon, multi-instrumentalisten Arjen Lucassen.
En av tidenes råeste metallkvelder i Oslo by sto på tapeten denne førjulskvelden, noe som bare skulle mangle da en av de absolutte gigantene omsider har bestemt seg for å legge inn årene. Tre av de fire på plakaten er stort sett soundtracket til oppveksten til undertegnede, så dette kom helt klart til å bli more »
Det er nå tretti år siden Dumdum Boys slapp debutskiva si, men når de selger ut tre kvelder på Rockefeller lang tid i forveien, er det ingenting som tyder på at trønderne har mistet grepet på publikum.
Etter en mildt sagt begivenhetsrik konserthelg i hovedstaden, var det på tide å stifte nok et bekjentskap i form av danske Amalie Bruun sitt alter ego, nemlig Myrkur. Sist gang undertegnede så det danske folk/metal-bandet på en scene varmet de opp for Solstafir på Parkteateret for nesten nøyaktig et år siden.
Som en redaksjonskollega uttrykte: «- Du skal være ganske brutal drittsekk for å slakte denne!» Dog har jeg sjelden vært sikrere på ei skives kvalitet før første spinn. Historien om Becker er en av gitarhistoriens tristeste, men samtidig en av de aller, aller mest inspirerende.
For andre gang på under ett år svingte turnebussen til Gary Numan innom hovedstaden for å gi sine trofaste ‘numanoids’ nok en smak av «Savage»-turneen fra fjorårets album. Kloke hoder har skrytt konserten på Parkteateret i desember i fjor opp i ytre stratosfære, så det var bare å la mandag være mandag, sofa være sofa more »
Islendingene i Solstafir var tilbake i byen for tredje gang på under et år. Vi tok turen til Vulkan for å se om de heretter kan kalles norgesvenner, eller om de fortsatt kunne overraske Oslopublikummet.
Hovedstadens progrock-fans hadde en høytidsstund i helgen, da Cosmopolite fikk besøk av to av sjangerens store navn, amerikanske Spock’s Beard og svenske The Flower Kings. Vår svenske gjesteskribent hadde en storartet aften.
Det var tid for glam, glitter og grrrlpower da Cocktail Slippers innbydde til fest denne førjulshelga. Herr Nilsen var fylt til randen av et meget variert blues-klientell og samtlige ga de fargesprakende damene en velfortjent hyllest da de entret scenen.
«Smells Funny» låter umiskjennelig Hedvig Mollestad Trio som ingen andre gjør fra start til slutt, og når de i tillegg har fått lydopplevelsen enda et par hakk opp fra tidligere utgivelser mener jeg på det sterkeste at de akkurat har tilbydd oss deres beste album hittil. Vel spilt!
Det finnes et hav av retroband, og et av disse er norske Orango. “Evergreens” er deres 7.album og utrolig nok har ikke dette bandet fått den oppmerksomheten de fortjener her til lands. Hva det skyldes vites ikke, det har ihvertfall ingen sammenheng med kvaliteten på bandets samtlige utgivelser.
Det tok eksakt ti år fra Shinedown første gang var i Norge, som support for Disturbed i 2008, og til de kom tilbake – i mellomtiden har de gradvis blitt større og større, og ble belønnet med et fullsatt Sentrum Scene i Oslo.
Dette er ikke det første live-albumet med Accept, og ikke er det deres beste heller. Likevel har det en viss verdi, ikke så mye på grunn av symfoniorkesteret som hadde forvillet seg inn på scenen i Wacken 2017, men enkelt og greit det høyst varierende repertoaret.
Uriah Heep og The Zombies, to av den britiske rockens giganter fra 60- og 70-tallet, besøkte før helgen Trondheim, og ett av bandene var klart bedre enn det andre…
Da The Black Crowes imploderte for snaue fire år siden, kastet ikke bandets gitarist og låtskriver Rich Robinson bort tiden før han satte sammen et nytt ensemble, The Magpie Salute. I sommer kom studiodebuten «High Water», hvor det var tydelig at The Black Crowes’ ånd lever videre i beste velgående.
De britiske AOR-prinsene i FM hadde ikke vært i Norge siden Danmark vant fotball-EM, Kurt Cobain gikk på to bein og TV2 var en splitter ny kanal, men da de i høst dukket de på to ukers varsel opp på Rockefeller, lot vi ikke sjansen gå fra oss til en passiar med en av rockens more »
Røverstaden var åsted for en real metal bonanza med tre relativt varierte band på scenen. De to største Amaranthe og Triosphere var nok hovedårsaken til et stappfullt lokale, og med en relativt lav takhøyde ble det forholdsvis hett utover kvelden…
God progressiv metal skal være innovativ og spennende, og med sitt femte album “Vector” lykkes Haken så til de grader.
The Smashing Pumpkins’ “Shiny And Oh So Bright Vol 1/LP: No Past. No Future. No Sun” er straks i handelen. Plata, som er bandets tiende, byr på åtte låter hvorav seks av dem holder seg under fem minutter. Det er med andre ord et kort og effektivt album vi har med å gjøre.
Norgesaktuelle Amaranthe er ikke bare aktuelle med ny plate, men også påfølgende turne. Svenskene er et av de store bandene innen moderne metal, og har fått en stor fanskare også her til lands. Vi tok en liten koseprat med bandets frontfigur og primus motor Elize Ryd som har mange jern i ilden…
Så var det endelig dags for et gjensyn med supergitaristen Mark Tremonti. En kar som er vant med å spille for et langt større publikum enn den trange kjelleren, John Dee. Det skulle vise seg at dette slett ikke la noen demper på stemningen, og Tremonti blåste rett og slett murpussen av veggene denne kvelden.
Sørstatsrock står høyt i hevd her på berget, og Black Stone Cherry er et av flere band som har fått et realt fotfeste siden oppstarten i 2001. Denne kvelden på Vulkan var nok en bekreftelse på at Kentucky-banden har en solid fanskare her til lands og det luktet til tider både fritert kylling og svidde more »
Du snakker om triumf-ferd trønderne går igjennom akkurat nå. Fra comebacket i fjor med EPen «Attersyn», som sluppet til stående ovasjoner igjennom hele musikk-Norge til en konsertrekke som har kort og greit blåst bort folk land og strand rundt. Og for ikke å glemme albumgjenkomsten «Svevn» som akkurat er utgitt til minst like stående ovasjoner more »
Etter en skivepause på fem år og vokalistbytte underveis var det forholdsvis stor spenning rundt Blood Command da de slapp sin etterlengtede «Cult Drugs» i fjor. Rungende knallkritikker omtrent rundt alt som kunne krype og gå verden rundt beviste at det var vel verdt og vente på, og etter en suksessfull rundtur rundt i Europa more »
Begrepet vikingmetall har det siste kvarte århundret gitt oss ganske så varierte og tidvis diffuse musikalske krumspring. Før hornene på hjelmene ble fyllt med øl og humor tok overhånd, startet det hele med majestetisk metal som hyllet det norrøne. En av pionerene innen sjangeren er Haugesunds Einherjer, som nå er ute med albumet «Norrøne Spor». more »
Änglagård-bassist Johan Brand har beskjeftiget seg i fem år med 2018s mest bemerkelsesverdige utgivelse, sett med progressive rockebriller.
Neste nummers frontcoverstjerne er i disse dager ute med ny skive, «Spaceman». Sine små svakheter til tross, dette er Frehley med nesa i den retninga vi vil ha ham, og da tar vi skiva som det den er, verken mer eller mindre.
Dette var Ljungbluts aller første konsert i Oslo. Et mer stemningsfylt lokale enn Jakobskirken går det nesten ikke an å få, og det kledde Ljungbluts like stemningsfylte og melankolske musikk som hånd i hanske.
«Atlas» byr på klassisk rock i moderne innpakning ispedd noen småprogressive elementer, og Queen ligger og ulmer i bakgrunnen. Her er Eirik Søfteland i sitt rette element.
“Tiara” er intet mindre enn et lite progressivt mesterverk fylt med melodiøse perler. For de som husker “The Great Escape” fra 2010 så låter det slett ikke veldig ulikt, bare enda bedre og mye skyldes en langt bedre produksjon. Som på den forrige skiva så glitrer Tommy Karevik med sin utsøkte stemme.
Det finnes morsom prog og kjedelig prog i mine ører. Rikard Sjöblom befinner seg i sistnevnte kategori for min del. Joda, det låter pent og pyntelig. Flinke til å spille er også ensemblet hans, men det låter bare så gudsjammerlig kjedelig.
Selveste Jake E. Lee bør ikke trenge noen nærmere presentasjon. Nå er han tilbake med sitt Red Dragon Cartel etter fem år i stillhet. “Patina” er oppfølgeren til kartellets selvtitulerte debut, og bare så det er sagt med en gang; den låter helt annerledes.
Er det en ting Steven Wilsons fans har (eller burde ha) lært seg, så er det at denne mannen liker ikke å gjøre ting halvveis. En av hovedgrunnene til at han droppet Porcupine Tree og gikk solo, var at da kunne han legge så mye penger som han selv ønsket i sceneproduksjonen, uten å måtte more »
Nordic Union gir oss nok en skive med klassisk, fengende, melodiøs hard rock som det er umulig å la være å kauke med på etter noen gjennomhøringer. Var du fan av debuten, av Eclipse, W.E.T. eller Pretty Maids, så er ikke dette noe å lure på – denne skal du ha i samlinga.
Vi har vanligvis ikke for vane å anmelde spillefilmer her i Norway Rock Magazine, men siden vi er nettopp et rock magazine, så gjør vi et unntak for «Bohemian Rhapsody», filmen om Freddie Mercury – og til en viss grad om Queen.
Det hersker ingen tvil om bakmannen på «Villa Carlotta 5959» da moderbandet Seigmen gjennomsyrer det meste av musikkstil på disken. Langt mer lo-fi enn gutta er det riktignok, men sounden låter umiskjennelig som vi har vært godt vant med fra Kim Ljung.
Hele fjorten år har gått siden sist gang vi fikk et fullt album med nye låter fra trønderfavorittene i Gåte. Nå er endelig «Svevn» her, og forventningene er høye til søskenparet Sundli & co.
