Last in Line, named after the 1984 Dio album The Last in Line, was formed in 2012 by former members of Dio’s band. They played London’s O2 Academy Islington on Wednesday night, a couple of days before their appearance at Download Festival, supported by Diamond Head.
Amerikanske Halestorm har både fått Grammy-priser og vært på Topp 5 på Billboard-lista, men i Norge har det liksom ikke tatt helt av – enda. Men mye tyder på at det kanskje kan endre seg med den nye skiva «Vicious». Bandets soleklare midtpunkt, den underbare frøken Lzzy Hale, tok seg til til en munter passiar more »
Da Nazareth stoppet innom Drammen underveis på en liten Norges-turnè for å slippe seg løs på Union Scene ble Norway Rock Magazine i den anledning invitert til et aldri så lite kaffeslabberas med bandets sluttede ring; Eneste gjenværende originalmedlem og den meget snakkesalige Pete Agnew, samt sisteankomne til badet og ikke minst arvtaker etter selveste more »
Norsk rock lever i beste velgående og Underwing fra det blide Sørlandet, nærmere bestemt Arendal, er et levende eksempel på det. «Spirals» er deres andre EP, og i likhet med deres første «Kaela Upsweep» fra 2017 så befinner de seg fortsatt i 90-tallets alternative lydbilde.
Tanken bak prosjektet Sweet Oblivion var å få Geoff Tate tilbake i det musikalske landskapet som vi kjenner ham best fra, og det har de utvilsomt klart. Tittellåta «Sweet Oblivion» låter akkurat slik vi har håpet å få høre Geoff Tate igjen – akkurat som klassisk Queensrÿche anno «Operation: Mindcrime».
Den gamle Dire Straits-sjefen Mark Knopfler har blitt en hyppig gjest i Norge, og har tidligere denne helgen spilt i både Ålesund og Bergen før han søndag kveld inntok et utsolgt Oslo Spektrum.
Chicago-bandet Styx har vært trofaste slitere på “classic rock” eller AOR-scenen i 47 år, og deres blanding av melodisk progressiv rock, ispedd elementer av tungrock, pop, musikal og rockeopera har hele tiden hatt en solid fanskare, ikke minst i USA, men også internasjonalt.
I mars slapp Yngwie Malmsteen albumet «Blue Lightning», og i den forbindelsen tok NRM en kjapp prat med en selvkritisk og glemsk legende. I et musikalsk univers, der blant annet vår egen hardrockkonge, Jørn Lande, har blitt persona non grata – har gitarlegenden total kontroll.
Det er en befriende følelse å ikke ane hva man går til for en gangs skyld – er det en konsert i god gammeldags form eller musikalsk standup? Hadde ikke peiling idet jeg entret Oslo Spektrum, foruten at forventningene om mye latter var rimelig høye.
De siste tretti år har Steve Vai bevist at han er en av planetens ypperste gitarister, og spilte sammen med både Frank Zappa, Whitesnake og David Lee Roth i starten av sin karriere. De siste to tiårene har han derimot vært soloartist, og vi tok en prat med trollmannen i turnebussen hans før konserten på more »
Det har aldri vært noen happy ending med Smashing Pumpkins. Alle kjenner historien, og hvis du er mellom 30 og 45 i dag så er sannsynligheten stor for at Chicago-bandet sto for deler av soundtracket til din opprørske ungdomstid. I går sto de på scenen i Oslo Spektrum.
«Men jøssenamn, er det ikke D.A.D. da?! Gamle ørn! Det var lenge siden! Og takk for sist, det ble jo litt av et haraball!» Omtrent sånn er det lett å tenke når man første gang hører «A Prayer For The Loud» – det er som å treffe en god gammel kompis igjen.
Når vokalisten i et band må kaste inn håndkleet pga ryggproblemer tre dager før en turnè starter er det vanligvis bare å avlyse hele turneen. Metalcore’erne i Atreyu derimot, lar ikke en slik ting hindre dem i å turnere. Løsning: Flytt trommisen over på vokal, og la en fra crewet ta tromme
Denne kvelden i Spektrum var det en mer rocka utgave av Kravitz vi fikk møte, etter at han har hatt sin funky James Brown-periode med hvit dress, kordamer og blåserekke – nå var dreadsene tilbake, skinnjakke og jeans og solbriller, og et firemannsband med gitar, bass, trommer og keyboards.
For femte år på rad hadde ildsjeler dratt i gang en progrock-festival i idylliske omgivelser, i en låve langt ut på Hurumlandet, fjernt fra kollektivtransport og trikkeskinner. Værgudene var også på arrangørenes side, og folket stimlet til og forsynte seg av det rikholdige tapasbordet.
Det er ikke lenge siden canadiske Monster Truck var i Norge som support for Black Stone Cherry, men denne onsdagskvelden på John Dee var deres kveld. John Dee var langt i fra fylt til randen, men det skulle så visst ikke legge noen stor demper på stemningen.
Jada, jeg er fullt klar over at overskriften alene kvalifiserer til jobbintervju i tabloidavisene. Men faktum er at «GastiR – Ghosts Invited» er en knallfet plate og også en smule uventet. For meg har Gaahls Wyrd kun vært et liveband som spiller låter fra Gaahls karriere som vokalist i band som Gorgoroth, God Seed og more »
Jeff Scott Soto er til tross for sin nå relativt voksne alder fortsatt over gjennomsnittet produktiv. Siden oppstarten med Malmsteen på 80-tallet har han en merittliste utenom det vanlige, og har i tillegg til en rekke band og sideprosjekter klart å holde en solo-karriere gående.
Innlemmelsen av danske Rasmus Andersen har løftet ærverdige Diamond Head til uante høyder. Bandets selvtitulerte skive fra 2016 markerte et kvalitativt comeback for Brian Tatlers mannskap, trass i at bandet har til gode å levere svake plater.
Norgesbesøk av Symphony X er ikke dagligdags. Hele 12 år siden er det bandet sist var i Norge. Med andre ord skandaløst lenge siden og det var en sulteforet fanskare som hadde møtt opp på Rockefeller denne tirsdagskvelden. Det skulle vise seg at den som venter på noe godt ikke venter forgjeves.
Våre tyske venner er omsider tilbake etter ti års albumpause, og det med et brak. En stadionturné på trappene som solgte ut på minutter – deriblant vår helt eget Ullevaal Stadion et halvt år før skiva det skal turneres for i det hele tatt har nådd butikkhyllene eller strømmetjenestene er sterkt, uansett artist.
Den tredje utgivelsen fra prosjektet First Signal, sentrert rundt Harem Scarem-vokalist Harry Hess, fortsetter der hvor forrige slapp – med mer melodiøs hard rock med massive og fengende refrenger, godt forankret i sen 80- / tidlig 90-tallsrock.
Det føltes nesten som om det var i går at Elder spilte på Parkteateret sist. Men det var faktisk nesten eksakt ett år siden. Det var en real oppvisning i atmosfærisk tung riffing, og denne lørdagskvelden føltes som en ønskereprise.
Dersom en symbiose av Machine Head og Justin Bieber egger din interesse vil dette utspjåkete fjaset muligens øve appell, men alle andre bes imøtegå faenskapet med favnen full av varseltrekanter. Kompositorisk er dette komplett infantilt, hjernedødt og grenseløst usjarmerende.
Siden det 16.mai er ni år siden Ronnie James Dio døde, plukket vi frem dette intervjuet vi gjorde med mannen med den store røsten i forbindelse med utgivelsen av det som skulle bli hans siste studioskive, «The Devil You Know» sammen med Heaven & Hell. Og det ble også hans siste intervju med oss.
Den etterhvert så rutinerte Big Bang-gjengen har nok en gang servert oss et album av meget god kvalitet som jeg nekter å tro at noen av bandets tilhengere vil bli skuffet av. Akkurat som forventet.
Aeon Zen serverer på sitt femte album et realt progressivt festmåltid, ikke særlig lettfordøyelig men det smaker ganske godt. Aeon Zen er i hovedsak en engelskmann ved navn Rich Hinks, en kar som også spiller bass i et ganske så kjent canadisk band ved navn Annihilator. Men dette låter ganske så annerledes.
Siden Steve Hackett bestemte seg for å gjenopplive Genesis Revisited-prosjektet i 2012, har han en rekke ganger besøkt steinrøysa her i nord med et show stappfullt av alle de låtene Genesis-fansen egentlig vil høre. Denne gangen var det Genesis-klassikeren «Selling England By The Pound» og soloskiva «Spectral Mornings» som sto for hovedbidragene på settlista.
På slutten av 80-tallet var Jason Becker en av de hotteste gitaristene i verden. Han ble løftet opp i øverste divisjon for å erstatte Vai i David Lee Roths band, og de rakk akkurat å spille inn skiva ”A Little Ain’t Enough” før Jason ble rammet av nervesykdommen ALS og havnet i rullestol. Men han more »
Battle Beast er et drivende dyktig liveband som kan å lage show, og spesielt vokalist Noora Louhimo vet å tekke fansen, noe publikum på Parkteatret i Oslo fikk erfare da finnene gjøv løs på dem fra scenen.
Under hele solokarrieren til Airbag-gitaristen har ankepunktet vært at det stadig er mer å hente på å ta ut noe mer tyngde og trøkk. Der han på fjorårets EP gikk lengre inn i det svevende Marillifloyd-landet, utfordrer han denne gang gledelig også noe mer mot det blytunge, nært Sabbathske – og effekten blomstrer!
Motorpsycho avsluttet sin Norgesturné på Sentrum Scene i går, før ferden går videre ut i Europa for en rekke konserter i resten av mai. Og trønderne beviste nok en gang at de er blant de beste livebandene kongeriket noensinne har fostret.
Det har gått seks år siden sist vi fikk ny musikk fra den tidligere Montrose- og Van Halen-frontmannen Sammy Hagar, og han varsler at «Space Between» antagelig blir hans siste skive – mannen har tross alt passert 71 år, men stemmen holder fortsatt mål.
I en trang og mørk kjeller et steinkast unna langt mer glamorøse Rockefeller og Sentrum Scene befant doomlegendene Eric Wagner og Ron Holzner seg sammen med en håndfull fans denne torsdagskvelden, nesten nøyaktig tre år siden forrige visitt ved samme sted.
Det har gått hele åtte år siden sist David Coverdale og hans Whitesnake ga oss ny musikk, og «Flesh & Blood» fortsetter i samme stil som de foregående skivene. Du lærer ikke uten videre nye triks til en gammel hund.
En gang i året forvandles Kopervik om til paradoksets høyborg. Der du i samme kvartalet kan møte dypt troende mennesker og senere møte en fyr i bar overkropp som holder en t-skjorte fram for alle som vil se der det står «Jesus Is a Cunt». Velkommen til Karmøygeddon – en utrolig veldrevet festival som har holdt more »
Panzerpappa har tjent den jazzprogressive rocken siden 90-tallet, som et morsomt tilskudd til en norsk, subversiv musikkflora. Smått om senn festet sågar fedrene kompositorisk grep; ”Pestrottedans” fra 2016 markerer et kvalitativt skille i bandets diskografi, og årets oppfølger etterlever nyvunne forventninger til kvintetten.
Progmetallens ubestridte konger, Dream Theater fra New York, er tilbake med en ny skive, ”Distance Over Time”, hvor de går tilbake til sine røtter, og med en opptreden på Tons Of Rock i Oslo på tapetet i sommer. Vokalist James LaBrie slo på tråden for å oppdatere oss på ståa i Dream Theater.
Man skulle tro at det å spille på hjemmebane var en behagelig øvelse for et band som Motorpsycho, men siden 90% av alle tilstede har vært på minst 10 konserter, er det mye å leve opp til. Det er snakk om tough love. Derfor blir det litt mumling i salen når de kjører i gang more »
Forrige gang The Savage Rose var i Oslo blåste de både vår skribent og resten av de fremmøtte veggimellom, og leverte årets konsert. Der lå lista før kveldens evenement på Rockefeller, og det virket som en list som umulig kunne nås. Eller?
For et kvart århundre siden startet to gutter fra Østfold opp et black metal-band, Kampfar. Det unike ligger i at de ikke har brydd seg stort om gjeldende regler innen sjangeren, og kanskje nettopp derfor låter bandet sterkere enn noen sinne når de nå slipper sitt åttende album «Ofidians Manifest».
Kampfar fra Østfold er ute med sin åttende skive, og etter 25 år i bransjen begynner herrene virkelig å få grepet på dette med black metal!
Det er ganske godt gjort å krysse av absolutt alle kjente klisjéflagg i stort sett samtlige spor gjennom en hel skive – og samtidig halvveis slippe unna med det. Det meste handler om vikinger, sverd, saltmat & gull i denne avkrok av verden, og det låtmessige i seg sjøl er ikke all verden.
Nå er det endelig tid for Ginger å dra i gang The Wildhearts nok en gang, og det var på høy tid. Gledelig nok har de gått bort i fra det latterlige forsøket på «modernisering» fra siste korsvei og kastet all elektronika-tjafs på båten for å konsentrere seg om det de virkelig kan, nemlig rock.
Mike Rutherford og hans mekanikere var tilbake i Oslo for å avslutte turnéen som begynte for drøye to måneder siden, og et nesten fullt Rockefeller fikk en solid dose av hitlåter fra både Mike + The Mechanics og fra Genesis.
Etter en tung periode med uvisshet er de tre finske brødrene endelig tilbake med sitt syvende album «War Is Over». Vokalist Mikko Von Hertzen oppdaterte oss på hva som har skjedd i bandets vanskeligste år siden starten, hvor bandet nesten gikk i graven.
Sekstisjuårige Ace Frehley, også kalt gitaristen fra ytre rom, feirer tolv års alkoholisk forsakelse med sitt tredje soloalbum siden 2014. Riktignok er ”Spaceman” første egenkomponerte fonogram siden ”Space Invader”, men at det tidligere Kiss-medlemmet drikker av helseforeskrevne foryngelseskilder på sine eldre dager, synes sikkert som Saturns ringer.
Vår gode kanadiske venn Danko Jones er tilbake og låter akkurat som du tror han gjør. Har vi gått lei etter 23 år i samme tralten? Les og finn ut!
Det er noe genuint og organisk over hele denne skivas sound – jeg vil tippe det meste av grunnkompet er gjort live i studio. Det krever mye av et bands indre dynamikk og samspill å gjøre det slik, men et band som er bra nok til å gjøre det, har allerede vunnet sitt rette element; more »
Lonerider er en ny «supergruppe» som frontes av en av Englands beste og mest sjelfulle vokalister, Steve Overland, mest kjent fra FM, og bak slagverket finner vi en av de virkelig gamle traverne, selveste Simon Kirke fra legendariske Free og Bad Company.
Tesla fra California er ute med sin åttende studioskive, og har her fått god hjelp av Def Leppard-gitarist Phil Collen som både låtskriver og produsent. Og det høres, klart og tydelig. Fansen er svært splittet i synet på om det er en god ting eller ikke. Teslappard? Tja…
Det finnes haugevis av Iron Maiden tribute-band, men forholdsvis få kvinnelige. Men vi har The Iron Maidens fra L.A. Et fullstappet og forholdsvis testosterontungt John Dee skulle få oppleve fem damer i sin beste alder som leverte et knippe kjente og mindre kjente Iron Maiden-låter…
Tre av gutta fra The Black Crowes er nå samlet i et nytt band, The Magpie Salute, som virkelig ivaretar arven etter Crowes uten å kopiere stilen. Vi fikk samlet gitarduoen Rich Robinson og Marc Ford sammen med vokalist John Hogg for en prat og en søndagspils.
Tedeschi Trucks Band er et 12-personers stort band basert på to tidligere band til hhv Susan Tedeschi og Derek Trucks som har slått seg sammen og bl.a. vunnet en Grammy for beste Blues-album i 2012. En miks av blues, americana, roots og soul er beskrivelsen som følger, en beskrivelse som viser seg ikke er helt more »
I fjor sommer annonserte de britiske legendene i UFO at deres aller siste turne var nært forestående, og at en måneds rundtur i fedrelandet skulle kulminere med en siste konsert i hjembyen London. Det kunne vi ikke gå glipp av.
Trondheim fikk en trippel dose rock’n’roll da Byscenen ble invadert av Backstreet Girls fra Oslo, og som support stilte trønderbandene Barbed Wire og Sugar Louise. Det ble en lang, fet og het aften, ifølge vår mann på stedet.
The Alarm fra Wales var tilbake i Norge for første gang på ti år, med en utsolgt konsert på John Dee, 35 år etter den klassiske debuten «Declaration». Bandet ble dannet i 1981 med Mike Peters på vokal, og han er i dag eneste gjenværende originalmedlem.
Ingen musikk for gæmlisene, Riverside – ihvertfall ikke ifølge frontfigur og låtskriver Mariusz Duda da de gjestet Oslo i forbindelse med deres siste utgivelse «Wasteland» – bandets første siden gitarist Piotr Grudzinskis tragiske dødsfall.
Det var en smule uvant å finne Devin Townsend på en scene som Edderkoppen. Det var definitivt noe annerledes ved å se “Hevy Devy”, primus motor bak en rekke metallband, i akustisk setting med publikum parkert godt nedi plysjbekledde teaterstoler.
Det er fristende å slå fast at Townsend er reinkarnasjonen av Frank Zappa. Dette albumet er i hvert fall et bevis på at han er vår tids Zappa. Så er du klar for en god dose kreativ galskap og vellyd er det ingen tvil om hva du bør gjøre. Liker du derimot best å høre more »
Det er litt pussig at i løpet av siste halvdel av mars så slipper alle de Tre Store innen AOR hver sin konsertfilm hvor de spiller låter man normalt sett aldri ser de fremføre. Både Foreigner og Toto har sine DVD/BluRays ute, og her kommer Journey med sin utgivelse, også tilgjengelig med to CDer.
To år etter at TNT spilte på plateselskapet Frontiers egen festival hjemme i Italia, og halvannet år etter at Tony Harnell og bandet nok en gang hadde skilt lag, er omsider dokumentasjonen av hva som foregikk på scenen denne kvelden tilgjengelig på BluRay og CD/DVD.
AOR-kongene Toto var i fjor ute på veien med sin 40-års jubileumsturné, som også førte de til Oslo Spektrum, og et par uker senere spilte de foran 18000 nederlandske fans på Ziggo Arena i Amsterdam, en konsert som ble filmet til en BluRay-utgivelse som nå er ute på markedet.
Det skulle metalles fra flere kontinenter denne småkjølige søndagen på Parkteatret i Oslo by da både Nord-Amerika, Asia og Europa var representert blant underholdningen. Øresus er så absolutt internasjonalt.
Ammunition er på veien med en oppdatert versjon av deres «Tear Your City Down Tour» og selvfølgelig var Vulkan Arena på plakaten. Vi droppet gullrekka på NRK for å se og høre hva Nilsen, Mårtensson & co kunne tilby av underholdning en fredags kveld.
I 2019 er vi blitt så vant til å høre Foreigners hitsingler og ballader på radio at det er fort gjort å glemme at de var et gitarbasert rockeband i starten av sin karriere, og det er denne DVD/BluRayen en effektiv påminner om – her ser vi et pur ungt band med kun en skive more »
Det har vært snakk om filmatisering av en av rockehistoriens drøyeste biografier i en evighet, såpass at det lenge så ut til at det aldri kom til å skje. Men nå har det skjedd altså, og endelig er filmen om Mötley Crüe her.
Gjør deg klar for vårens mest kjærkomne bidrag innen melodisk rock. The End Machine består av ingen ringere enn George Lynch, Jeff Pilson, Mick Brown og Robert Mason. De tre førstnevnte med en ikke ukjent historie som kollegaer i Dokken, og sistnevnte med en historie som vokalist i George Lynch sitt band Lynch Mob.
Doug Aldrich er en over gjennomsnittet produktiv kar, men med sitt «sideprosjekt» Burning Rain som han grunnla i 1998 har det gått latterlig lang tid mellom hver utgivelse. Ja, det har faktisk gått hele seks år siden smått formidable «Epic Obsession».
De liker å holde seg aktive, Oslo-gjengen som ved siden av å spille i et suksessfullt rockeband spiller i et annet suksessfullt rockeband i tillegg til å arrangere festival for byens vanskeligstilte. Vokalist/gitarist Åsmund og bassist Knut-Oscar tok en prat med vår mann rundt sisteslippet «Frie Radikaler», =Oslo, Svalbard og hva som ellers skjer i more »
Da Mr Big ga ut sin «…The Stories We Could Tell» i 2014 var tilfeldigvis superbassist Billy Sheehan en tur i Oslo for å avholde bassklinikk på en musikkforretning. Vi benyttet selvsagt anledningen til å slå av en prat med bassguden over alle bassguder, om både Mr Big, The Winery Dogs, og hans tid med more »
Utenfor Hønefoss en plass befinner det seg noen karer med en enorm kjærlighet for åttitallet og popkultur. Sammen har de laget Mute Mutant og gitt til nå to fullengdere med mer eller mindre instrumentalt materiale.
På 80-tallet var han en av gitaristene og låtskriverne i et av de største bandene i verden, og holdt Judas Priest flytende gjennom de harde 90-årene. Men i 2011 sluttet han brått og uventet i bandet han hadde dannet 40 år tidligere, og så ble det lenge stille. Hvor faen ble det av… K.K. Downing?
John Dee var åpningsarena for den forestående europaturneen til den svenske supergruppa Soen, en slags avlegger av Opeth og Willowtree, og med et rykende ferskt og alldeles strålende album «Lotus» i baklomma var svenskene klare for å forføre Oslo-publikummet med sin melodiøse, melankolske og storslåtte progressive metal/rock foran et så å si utsolgt John Dee.
Det engelske indierockbandet Florence and the Machine besøkte Oslo Spektrum tirsdags kveld som en del av deres «High As Hope»-turnè. Ironisk nok startet konserten med en barbeint Florence Welch som sang ‘The show was ending’ fra den eteriske låta «June», et ypperlig valg som åpningslåt.
Fredag var det AOR-fansen sin tur å ha en høytidsaften i Oslo, og det var utsolgt på Olsen På Bryn lang tid i forveien da engelske Dare og svenske Degreed skulle komme på besøk.
I forbindelse med sitt jubileum for den strålende «Consuming Impulse» fra 1989 avla nederlandske Pestilence en liten visitt på lille Blå for å fremføre deathmetal-klassikeren i sin helhet.
Om et par uker er det premiere på Jonas Åkerlunds film om black metal-miljøet i Norge på 90-tallet, med alt som hørte til med kirkebranner, selvmord og drap. Vi har vært på Kosmorama Filmfestival i Trondheim og fått en forhåndstitt.
Konserten med britiske The Pineapple Thief og supportbandet O.R.k. ble opprinnelig satt opp på John Dee, men på grunn av stor interesse ble arrangementet flyttet en etasje opp til Rockefeller. Oslos progpublikum fikk en lang og fin onsdagskveld mens snøen lavet ned utenfor.
Det er litt av en triumf-ferd våre svenske sirkusvenner går igjennom for tiden, med flere utsolgte konserter både her på berget og over dammen. Det kan vanskelig kalles noe annet enn fullt fortjent all den tid de fortsetter å tilintetgjøre konsertlokaler hver bidige gang, så også på John Dee denne kjølige søndagskvelden.
Rival Sons gjorde denne kvelden sin tolvte konsert i Oslo siden 2011 – noe som i seg selv kvalifiserer til tittelen ‘Norgesvenner’, i hvert fall når man er fra California. De fleste andre band introduserer nye låter gradvis for sitt publikum, men Rival Sons er ikke som andre band.
Enkelte ganger dukker det opp høyst ukjente nye band som overrasker. Både positivt og negativt. Svenske Skeleton Crew består av to skjeggete karer som har lagt sin elsk i 70-tallet og hovedsakelig klassisk rock med sterke sørstatsvibber. De finnes det nok av sier du? Vel, da er det bare å tenke seg om to ganger.
Lorenzo Fornasaris progressive, akronymtitulerte kvartett – som også inkluderer King Crimsons Pat Mastelotto og Porcupine Trees Colin Edwin – har så langt forarbeidet kurante plater, med begrenset holdbarhet. ”Ramagehead”, gruppas tredje, forteller en litt annen historie.
I mai 2016 kom den ambisiøse skiva «Feathers & Flesh», et konseptalbum som omhandler en ugle og dens krig mot narsissisten ørnen. Ved innspillingen av videoen til andresingel «Night Never Ending» ble NRM som eneste blad invitert ned til Göteborg for å overvære innspillingen, samt et eksklusivt intervju med vokalist Johannes Eckerström.
Backyard Babies og Dregen er tilbake med sin andre skive etter comebacket i 2015, og Stockholmarna har en del å bevise for den store delen av fanskaren som ikke var henrykt over forrige skive «Four By Four».
Det er gått 10 år siden VGs anmelder trillet en lite flatterende 1’er på terningen for debutalbumet til White Lies. «To Lose my Life» var etter sigende et ‘Prangende monument over skamløs, talentløs etteraping av Joy Division og The Cure.’ Han om det. Samme år spilte postpunk/new wave-trioen faktisk på Rådhusplassen foran det sedvanlige folkehavet more »
Göteborgmetallerne In Flames er ute med sin trettende skive «I, The Mask» i dag, et kvart århundre etter debuten, og bandet holder seg fortsatt tro til den moderne alternative metallen.
Syv måneder etter at Slash sto på scenen med Guns N Roses på et utsolgt Valle Hovin, er han tilbake i Oslo, denne gang på et like utsolgt Sentrum Scene med sitt eget band med det velklingende navnet Slash featuring Myles Kennedy and the Conspirators.
Endelig er et av progmetalens absolutt største og beste band tilbake med nytt materiale. Det tredje med Todd La Torre på vokal. Ingen skal ta fra Tate det han tidligere har gjort med bandet, men La Torre gjør fortsatt sine saker så bra at ingen kan med hånda på hjertet si at de savner Tate
Etter over tredve års fartstid var det jaggu på tide med en full liveskive fra de britiske AOR-heltene FM, og konserten fra Italia i fjor inneholder de aller fleste klassikerne som Steve Overland & co har å by på. Fansen har en høytidsstund i vente foran TV-skjerm og høyttalere.
Endelig har Lamb Of God-gitarist Mark Morton fullført sin drøm om et soloalbum, som inkluderer gjester man aldri ville forvente seg på en metalskive. Og for å si som samen; dette gikk no inn og ut samme øret.
Candlemass – som ikke burde være forband for noen – var tildelt plassen som spesialgjest hos Ghost sist torsdag. En knapp time hadde de til rådighet, noe som bød på så vel repertoarmessige som lydmessige utfordringer. Allikevel leverte de en bevegende konsert.
Det var en høytidsaften for fans av progressiv rock da engelske Haken, danske VOLA og amerikanske Bent Knee slo seg sammen for en trippel whammy på John Dee på lørdag.
Å gå fra den særdeles stramt regisserte teateroppvisningen til Ghost dagen før var det veldig gøy å bevitne den rake motsetningen i Hedvig Mollestad Trio der ting er langt løsere, men viser den ekstremt store bredden i begrepet «rockekonsert» og at begge deler fungerer særdeles godt.
De svenske doomkongene Candlemass nye album ”The Door To Doom” drysser av bombastiske riff, omslag i tempi og dynamikk, og forstemmende melodilinjer, og klinger så destillert Candlemass det er mulig å komme i 2019.
Det har tatt noen år, men endelig er Ghost der hovedmann Tobias Forge hele tiden har hatt ambisjoner om at de skal være – på en stor scene med full produksjon for å presentere noe som er langt mer enn en vanlig konsert, men mer ett storslagent rocketeater kombinert med katolsk messe, fullt av dramaturgi, more »
Progmetallens ubestridte konger Dream Theater er ute med sin nye skive «Distance Over Time», og mange av fansen har vært litt avventende til denne, siden forrige utgivelse (det doble konseptalbumet «The Astonishing») blant de fleste anses som en skivebom.
Da Manchester-bandet Blood Red Saints debuterte for fire år siden, låt de som et klassisk britisk AOR-band med røttene godt planta i 80-tallet. Når tredjeskiva nå er ute, er det et atskillig mer moderne, hardere og skarpere band vi møter, som har bøllet seg ut av komfortsonen sin og oppdatert lydbildet. Og «Pulse» låter steintøft.
Har Vivian Campbell & Co klart å videreføre arven etter Ronnie James Dio? Svaret er tja. Bandets første album “Heavy Crown” var en aldri så liten sjokkerende åpenbaring , men oppfølgeren er dessverre ikke like overbevisende…
For andre år på rad inviterte Skambankt til fest på Rockefeller, og med tanke på at det var meget godt befolket denne gangen også kan det meget godt bli en årlig tradisjon.
