Tekst: Ronny Østli
Foto: Martin Häusler
Livefoto: Anne-Marie Forker
Ikke bare er det fredag, det er også starten på sommerferien. For å gjøre dagen enda mer perfekt venter en ettermiddagsprat med familien Dirkschneider. Den første som logger seg på Zoom er junior og trommeslager Sven. Han ligger et steg foran meg, for han har allerede rukket å åpne en øl. I påvente av senior starter vi praten med litt løst og fast og jeg bemerker at sommeren til U.D.O. ser veldig behagelig ut med noen spredte festivalopptredener enkelte helger.
– Vi spiller nitten konserter i perioden mai til oktober. August blir ganske travel og september har også noen spredte show, men akkurat nå har vi et lite pusterom. Ved siden av dette jobber vi med å planlegge neste turné. Jeg har kone og to barn, så det er veldig fint å ta tid til å være en helt vanlig pappa på sommeren også. Vi lever på mange måter et unormalt liv, med lange tider på veien, men det er jo sånn det er og sånn vi liker det.
Senior har logget seg på og det er ikke sånn at Sven kan sende barna til bestefar hele sommeren, for Udo opplever ikke periodene mellom spillejobber som dødtid.
– Selvfølgelig har jeg jo noe tid mellom slagene jeg også, men jeg har en rimelig hektisk intervjumaraton denne sommeren. Og gjerne litt mer jobb på festivaler enn resten av bandet. Så i fritiden liker jeg aller best å bare chille, som det vel heter, hehe.
I min tid som aktiv Wackengjenger mener jeg å huske deg fra presseområdet selv om du ikke spilte der.
– Ja, Wacken er såpass stor med presse fra hele verden, så det er et viktig og naturlig sted å være. Også i år skal jeg dit, selv om vi ikke spiller. «Touchdown» slippes 25. august, så akkurat i år er det helt naturlig å være der for å gjøre presse.
Udo er blitt 71 år, og jeg tenkte det var tid for å pensjonere seg da forrige plate het «Game Over».
– Pensjonere meg? Hva er det for noe, haha. «Game Over» reflekterte pandemien. Det var ingenting å gjøre, det eneste man kunne var å sitte hjemme. Det var «Game Over». Vi var heldige som kunne jobbe litt med studioarbeid, men man kunne jo ikke besøke familie og venner. Det var tøft, og tittelen beskriver følelsene rundt det.
Årets «Touchdown» (anmeldt her!) virker jo da litt mer motiverende, da både tittel og cover leder oss over i sportsverdenen. Men innerst inne tenker jeg at dette er symbolsk, og at vi ikke snakker en tretten låter lang idrettsgalla.
– Vi synes jo det er en sporty skive, ler Udo og utdyper, Vi hadde ingen klar tittel på skiva, selv om det forelå en arbeidstittel på et tidligere stadium. Vi satt i en sportsbar på flyplassen i Brasil hvor de viste amerikansk fotball på storskjerm. Og hele tiden var det touchdown, touchdown, touchdown. Så slo det meg at «Touchdown» kan jo bli tittelen på plata. Fotball er jo en veldig kraftfull ting, og det er jo musikken vår også. Og begge deler ender jo med en scoring, eller landing om du vil, så tittelen passer veldig godt. Vi er ikke store fotballentusiaster, men amerikansk fotball er en idrett som har økt kraftig i popularitet her i Tyskland i senere tid. Nå har en av de største TV-kanalene har sikret seg rettighetene for å vise kamper også, uten at det har noe med plata å gjøre. Men vi synes musikken og tittelen passer godt sammen.
– Er det stort sett i sportsbarene man finner U.D.O.?
– Jeg vil si vi har et ganske avslappet og normalt forhold til sport generelt, svarer Sven. Vi følger litt med på europeisk fotball, ser litt hockey og vinteridrett hvis sjansen byr seg. Det er moro å se på, men det er ikke sånn at vi er fanatiske og følger noe bestemt lag.
På innercoveret til «Steelfactory» fra 2018 skriver Udo at dette var en plate utarbeidet av alle i fellesskap på øvingslokalet. Dette er en arbeidsmetode Udo virkelig foretrekker, og som naturlig nok ikke lot som gjøre med oppfølgeren «Game Over», som ble til under pandemien.
– Det lot seg ikke gjøre denne gangen heller. Vi startet med denne rett etter «Game Over» kom ut, da det fremdeles var restriksjoner. Mens vi jobbet med «Game Over» sa vi at på neste plate skal vi jobbe som på «Steelfactory». Men pandemien varte og rakk, og det var fremdeles ikke mulig å reise eller være samlet i studio, så det var ikke sjans i havet til å gjøre det slik vi ønsket. I tillegg ble huset til Sven berørt av flommen her for to år siden. Hele kjelleren sto under vann, og der hadde vi nettopp bygget ferdig nytt studio. På toppen av det hele ble vi også direkte berørt av krigen i Ukraina, siden vår gitarist Andrey Smirnov bodde der da krigen brøt ut. Så på denne platen møtte vi hindringer som pandemi, flom og krig, og jeg tror det kan høres gjennom at det er en mer aggressiv plate enn forgjengeren.
Når jeg følger opp med å spørre hvordan Andrey opplever tiden nå, skjønner jeg fort dette er et tema som preger spesielt Sven.
– Vi hadde hele tiden kontakt med ham og skjønte vi måtte gjøre det vi kunne for å få ham ut. Andrey bodde i Tsjuhujiv, en av byene som ble først invadert. Det var soldater overalt og han stengte seg inne i kjelleren i flere uker. Vi var sjeleglad hver gang vi fikk en melding og skjønte han var i live. Til slutt puttet han familien i bilen og satte kursen mot grensen til Polen. Og da snakker vi om å forlate alt man eier og har på sekundet når muligheten er åpen. Han kjørte ikke hovedveien, men tok noen bakveier og det hele var ganske farlig. Jeg plukket dem opp på grensen og det var et hjerteskjærende syn. Det er helt forferdelig å oppleve en person som står deg så nær gå gjennom noe sånt.
– Hvordan preger dette Andrey personlig?
– Ut fra situasjonen har han det bra. De starter jo et nytt liv fra scratch her i Tyskland, og det er mye som må ordnes. Han har jo mye familie som fremdeles er igjen der, og det er et tungt tema som vil prege dem for resten av livet. Som et eksempel så snakker bestemor fremdeles om andre verdenskrig. Sett fra et musikalsk perspektiv synes jeg han har kommet sterkt ut av det. Han er en person som kjemper og vil legge det verste bak seg. Og låtene han kom opp var fantastiske allerede på demostadiet. Sluttresultatet er bra, selv om veien dit har vært tung og noe alle gjerne skulle vært foruten.
Et lyspunkt i elendigheten er at Udo igjen jobber med sin gamle Accept-makker, Peter Baltes. Sammen gjorde de Dirkschneider & The Old Gang under pandemien, og da U.D.O. bassist Tilen Hudrap måtte stå over turnering grunnet sykdom, steppet Baltes inn. Men noen plan om fast medlemskap var aldri tanken.
– Nei, og også Peter var klar på at han kun skulle hjelpe oss mens Tilen var sykmeldt. Midt i turneen kommer det en epost fra Tilen om at han ikke ønsker å returnere til bandet, uten at noen av oss skjønte hvorfor eller har fått oppgitt noen grunn. Så da begynte vi å snakke om å finne ny bassist, hvorpå Peter svarer at han gjerne tar jobben. ‘Er du virkelig sikker på det?’ ‘Javisst’. Nå var det ikke sånn at vi umiddelbart grep denne muligheten, for dette måtte vi diskutere. Han bor i USA, noe som kan skape utfordringer. Og der er han veldig opptatt med komponering og produsering, så det er jo også oppgaver han måtte vurdere mengden av før vi ønsket ham velkommen som fast medlem. Han fikk noen dager på seg til å tenke, men tror vi fikk bekreftelsen kun etter to, hehe.
Sven tar over.
– I forhold til turneen han hjalp oss med er vi svært takknemlige. Vi spurte ham på en søndag om han kunne være i Berlin på onsdag. ‘Dette er setlisten.’ ‘Ok, gi meg fem minutter så ringer jeg dere igjen,’ var svaret, og heldigvis var svaret da at det kunne han, hehe. Den turneen gikk veldig bra. Det var god stemning og jeg tror han hadde det kjempegøy. Vi spilte jo noen Acceptlåter også, som han naturligvis kjenner. Peter er en herlig kar, i tillegg til å være en god bassist.
– Han kan være verdens beste bassist, men fungerer han ikke i samspill med deg ramler jo hele grunnstammen i U.D.O. sammen.
– Han har jo kjent meg hele livet, og for meg var det veldig artig å endelig spille med ham. På den første turneen var det selvfølgelig konsentrasjon for å få jobben gjort. Han måtte lære seg tjuefire låter på tre dager, noe han gjorde ganske lett. Nå er situasjonen en annen, nå er det mer moro. Vi ser på hverandre og gjør noen småting underveis og det har utviklet seg til et godt samspill. Og det på veldig kort tid egentlig. Jeg tror også publikum kan se at vi har det gøy sammen.
Ved at Peter er blitt med har Udo merket seg et løft når Acceptlåtene fremføres.
– Fra den nevnte turneen har kjemien vært veldig god i forhold til gitaristene hvis Peter har påpekt ting på disse gamle låtene. I tillegg kommer han med ideer som spriter opp låtene og som får dem til og føles friskere. Peter har sin egen stil og jeg gleder meg veldig til å ha med han i låtskriverteamet på neste skive. Denne gangen kom han til dekket bord hvor det kun var å spille. All komponering var ferdig. Jeg føler på stemningen i bandet at alle er komfortable med dagens besetning.
Det er selvfølgelig svært beleilig å ha med Peter Baltes i Dirkschneider, som er navnet U.D.O. bruker når de kjører rene Accept konserter. Dette var ment som en runde for snart ti år siden, hvor Udo skulle lukke Acceptkapittelet en gang for alle. Så sent som nå i mai spilte Dirkschneider på Karmøygeddon. Vi kan vel trygt si at mission failed når det kom til å bli ferdig med Accept.
– Hahaha. Det ble vel to eller tre år og rundt tre hundre konserter. Og jeg var nok litt kjapp da jeg sa at nå er det nok. Jeg ønsket ikke å gjøre Acceptlåtene mer, vi hadde mer enn nok U.D.O.-materiale å fylle konsertene mer. Men forespørslene fortsatte å komme, og av og til må man stikke fingrene i jorda og høre på hva folk vil ha, og gi dem det. Det er jo samme bandet, og noen ganger spør promotørene om vi kan spille gammelt og annonsere det som Dirkschneider. Det sier vi ja til, og jeg har ingen problemer med det. Spesielt ikke nå, med Peter. Vi er tross alt i underholdningsbransjen, det handler om å gi folk det de vil ha.
Denne sommeren ser jeg dere spiller omtrent annenhver konsert som U.D.O. og Dirkschneider. Sven mener dette er forfriskende.
– Har du samme setlista gjennom et helt år, havner du fort i en boble hvor du gjør det gjør i ren rutine. Så det hender vi ringer hverandre og spør hvilket band vi skal spille med neste uke. Og da må man gå gjennom det materialet. Samtidig varierer disse konsertene i tid, og vi har setlister på en time og en og en halv. Dette skaper variasjon og gjør at vi må tenke, noe jeg føler gjør at det virker friskt når vi fremfører det.
Ved siden av disse to bandene, har vi også nevnt Dirkschneider & The Old Gang, som Udo gjorde med Peter og Sven, og et par gamle ringrever som Stefan Kaufmann og Mathias Dieth. I forbindelse med Udos 70-års dag i fjor slapp han soloplata «My Way» som er en samling coverlåter. Er det noe annet du har store ønsker om å gjøre musikalsk?
– Det jeg virkelig har drømt om, gjorde på «We Are 1» plata, hvor vi samarbeidet med Das Musikkorps Der Bundeswehr. I likhet med andre band har også vi jobbet med orkester tidligere, men da har det vært snakk om å omarrangere gammelt materiale. Her skapte vi ny musikk sammen med orkesteret, og det var veldig interessant. Det er det ikke mange band som har gjort. Jeg husker jeg gledet meg til å se Metallica med orkester, men ble litt skuffet da det var gamle låter med orkester oppå. Så det å lage ny musikk sammen med et orkester ble da en drøm for meg. Det ble noen låter til overs etter «We Are 1» prosjektet. Så da pandemien kom, brukte vi disse til Dirkschneider & The Old Gang. Denne EP-en ga vi ut som veldedighet, hvor inntektene gikk til crewet vårt. Nå ble dette blåst opp som et nytt band, men det var ikke tilfelle. Det var en engangs greie slik at vi kunne bidra litt til crewet vårt, som naturlig nok ikke hadde store inntekten. «My Way» er også et resultat av at jeg kjedet meg under pandemien. Det var heller ikke noe jeg hadde planlagt lenge, det bare ble sånn. Men der gjør jeg jo en del forskjellig, og det var interessant for meg å finne ut hva stemmen min var kapabel til. Absolutt artig, men U.D.O. vil selvsagt være hovedprioriteten.
U.D.O. spilte i fjor høst på steder her i Norge som få andre besøker. Det går litt tid mellom hver gang de største navnene innen hard rock besøker Kristiansund og Nord-Odal.
– Tidene endrer seg. Med mindre du er Metallica, Iron Maiden eller Rammstein så tror jeg arenaformatet er i ferd med å forsvinne. Personlig liker jeg veldig godt mindre scener hvor du får en annen nærhet til publikum. Så er det gøy å spille på større festivaler. Så lenge vi trives med det gjør er det ikke så viktig for meg om salen rommer noen få hundre eller flere tusen. Akkurat Norge er jo et veldig vakkert land hvor vi har mange gode minner fra, men jeg håper virkelig vi kan spille der mer på sommerstid. Vi har gjerne spilt der i vinterhalvåret og jeg er virkelig ikke glad i snø og kulde.
Hvordan er det når dere samler familien for en felles søndagsmiddag, klarer dere å holde det til en familiemiddag eller blir det et businessmøte? Her er begge, kanskje heldigvis, samstemte.
– Siden vi har den jobben vi har, og det er lidenskapen vår, så kan vi ikke unngå noe jobbprat til tider. Men sånne sammenhenger er gjerne veldig privat. Vi er normale mennesker med normale menneskers vanlige dagligdagse utfordringer.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2023