– Hei, George. Hvordan går det?
– Jo takk, det står bare bra til. Jeg er tilbake hjemme for noen få dager, men jeg liker ikke å være hjemme egentlig, det er mye morsommere å være ute på veien. Jeg liker veldig godt å være på turné, men nå er det tid for å konsentrere seg om det nye albumet. Du vet jeg har mitt eget platestudio her i Athen og jeg må også bruke litt tid her.
– Stemmer det, det heter vel Pentagram Studio?
– Det stemmer og nå er jeg tilbake her for å fullføre en del prosjekter. Back in Business.
– Du har vært ute på turné en stund nå og så skal dere (Lucifer’s Child) på en liten turné i Brasil og resten av Sør-Amerika i løpet av høsten også.
– Det stemmer, vi skal på en turné i Brasil i september og det gleder vi oss veldig til. Det blir første gangen med Lucifer’s Child der. Og ikke bare Brasil, men også flere andre latinamerikanske land. Det blir utrolig spennende.
– Vi må oppklare litt hvordan Lucifer’s Child oppstod. Du var jo med i Rotting Christ i mange år, et stort navn innen ekstrem metal. Hvorfor forlot du bandet?
– Ideen til bandet kom i 2013 og det første albumet kom i 2015. Jeg startet vel egentlig bandet omtrent samtidig som jeg ble med i Rotting Christ. Etter to år med Rotting Christ innså jeg at jeg var avhengig av å skape noe eget i tillegg. Det var viktig for min musikalske identitet. Så jeg satte egentlig bare sammen et band, spilte inn det første albumet og spilte noen konserter. Du vet Rotting Christ har en stor katalog og diskografi, og jeg var med for å drive identiteten deres videre. Men det la litt begrensninger på min egen kreativitet. Det var ikke rom for å gå utenfor den boksen for du må respektere låtene og spille dem så tett opptil utgangspunktet som mulig. Ikke helt likt, men holde deg til essensen. Det følte jeg la noen begrensninger på meg som musiker og gitarist, og derfor var det viktig å ha et prosjekt ved siden av hvor jeg fikk utløp for min egen kreativitet også.
– Det kan ikke bare ha vært lett å hoppe inn i et band som har holdt på siden 80-tallet, og de har jo en ganske distinkt sound. Selv om Lucifer’s Child befinner seg i samme sjanger så høres det ikke likt ut..
– Du vet jeg spilte jo gitar på de tre siste platene deres og når gitaristen blir med i et annet band så vil det naturlig nok bli noen likheter.
– Joda, men nå tror jeg du misforstod meg litt. Det jeg ville få frem var at selv om det er to band i samme sjanger så låter det ikke likt. Lucifer’s Child låter i mine ører litt mer progressivt og variert. Og det er vel her det med kreativiteten kommer inn?
– Sånn ja, Vi forsøker å skape vår egen stil. Og for hver låt og plate prøver vi å oppnå vår egen identitet mer og mer. Det er små steg hele veien. Jeg tror at uansett hvilket band du spiller i og hvor stor du er så vil du aldri bli helt fornøyd, og du vil alltid prøve å utvikle deg. Hovedmålet vil på en måte alltid være å bli enda bedre og få utløp for kreative ideer, og for å få et bedre bilde av den identiteten du prøver å skape med bandet. Det er likheter mellom Lucifer’s Child og Rotting Christ for vi har begge den greske black metal karakteren i bånn. Men utover det så kan du finne mange forskjeller. Jeg synes Lucifer’s Child er mer ekstrem metal, vi er både melodiske, men også tunge. Vi elsker jo Mercyful Fate og det kan du kanskje høre på solopartiene. Der er det noen forskjeller.
– Der er du jo inne på noe interessant. De fleste musikk-kjennere hører fort og ofte at mange black metal og ekstrem metal band har mye tradisjonell klassisk metal i bånn slik som Mercyful Fate så klart, som på sett og vis er black metalens gudfedre i likhet med Venom, men også mer klassiske riffbaserte band som Accept, Judas Priest og Black Sabbath har påvirket og inspirert mange. Men hvilken bakgrunn kommer du egentlig fra? Hvilke band hørte du på som guttunge, og var det noen av de som inspirerte deg spesielt til å plukke opp gitaren? Uten å fornærme deg så er du jo fortsatt bare unggutten siden du er født i 1990, og hvordan kom du inn i den sorte metalens verden? Nå ble det mange spørsmål på en gang, men du får prøve å forklare så godt du kan..
– Vel jeg vokste opp med de samme bandene som deg tror jeg. Slike som Judas Priest, Iron Maiden, Mercyful Fate, Black Sabbath, og når det kommer til mer ekstreme saker så startet jeg med Venom og selvfølgelig Celtic Frost. Og etter hvert også Mayhem og Bathory. Altså klassiske metal-band.
– Hvordan var det å starte opp karrieren som black metal-gitarist i Athen?
– Jeg tror black metal er den mest åpne sjangeren her. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det med mest mulig riktige ord, men jeg opplever at black metal generelt sett er den mest åpne musikksjangeren. Jeg startet å høre på de bandene jeg nevnte, men også Darkthrone spilte en viktig rolle, og så også etter hvert Rotting Christ siden jeg vokste opp her. Alle disse bandene er i utgangspunktet black metal, men er forskjellige, så jeg følte og føler fortsatt at dette er en veldig åpen sjanger der du egentlig kan gjøre akkurat hva du vil. Det er ingen begrensninger og du kan kombinere ulike karakterer og uttrykk akkurat som du selv vil. Det meste var skapt ut av doom, punk, heavy metal altså røttene til black metal, så jeg følte meg fri til å skape noe med utspring derfra. Ingen grenser.
– Så med andre ord ville du kombinere de sjangerne og utforske de videre som musiker?
– Nettopp, jeg ville kombinere det mine helter spilte. Så enkelt.
– Men når startet du egentlig å spille gitar?
– Jeg startet med gitar da jeg var 11 år gammel, altså for 22 år siden.
– Og bare noen få år senere ble du med i et av de største black metal-bandene i Hellas. Det gikk fort. Hvordan kunne det skje egentlig?
– Jeg var veldig heldig fordi til tross for min unge alder så hadde jeg allerede litt erfaring fra turnevirksomhet. Jeg visste hva som skulle til. Da jeg var 18 ble jeg hyret inn av et band som heter Septicflesh som sceneteknikker og ansvarlig for det meste på scenen egentlig. Dette gjorde jeg i tre-fire år, rett etter skolen. Og det var Chris (Christos Antoniou), gitaristen i bandet, som spurte om jeg ville være med. Så da ble det også turne i USA med Satyricon og Cradle of Filth etter hvert og der lærte jeg mye. Tenke deg å hoppe på en slik turne rett etter skolen. Så jeg kom tidlig inn i miljøet og hadde også jobbet som roadie i flere år, og da Rotting Christ søkte etter ny gitarist var jeg veldig interessert. Jeg ville virkelig gjøre dette. Jeg elsket jo å spille musikk og fikk heldigvis et forsøk. Jeg sendte inn noen videoer og deltok på auditions, hadde flere møter med bandet hvor vi både snakket sammen og spilte, og etter hvert var jeg så heldig å få jobben.
– Hm, en interessant historie. Du må virkelig ha jobbet hardt for å få til alt det der i så ung alder. Og dette i tillegg til skole. For du har etter det jeg leste også utdannelse innen musikk?
– Det stemmer. Jeg har diplom som gitarlærer fra London School Of Music. Jeg tok det samtidig som jeg gikk på skole her i Athen. I tillegg har jeg også andre kurs, men ingen grad. Bare ulike kurs og utdanninger. Samtidig som jeg begynte å jobbe for Septicflesh startet jeg opp med kurs innen lydteknikk og musikkproduksjon. Jeg prøvde å kombinere dette slik at når jeg ikke var ute på turne så jobbet jeg med å fullføre det. Samtidig jobbet jeg også i et studio og fikk mye god praktisk erfaring. Det var en rimelig tøff og hektisk tidsplan, men jeg ga faen. Når du er 19-år trenger du ikke så mye hvile og det er bare å kjøre på.
– Med andre ord så er du vant til å jobbe hardt. Men hvordan er det å være musiker og produsent for din del. Er det mulig å leve av det?
– Jeg er veldig heldig for jeg klarer å betale husleien min. Men det er en konstant kamp for å tjene penger for å kunne betale husleie og for å kunne leve. Du kan aldri stoppe å jobbe, for slik som det er for meg så er jeg på en måte freelancer, og må ta på meg det jeg kan av jobber. Og det er jo dette jeg virkelig elsker å jobbe med. Altså musikk. Både som musiker, men også det å drive platestudio. Jeg betrakter det på en måte ikke som bare en “jobb”. Det er mye morsomt som skjer, men også selvfølgelig perioder med mye stress og høyt tempo, men det er først og fremst moro og noe jeg virkelig elsker å holde på med. Spesielt er det mye stress når jeg skal sluttføre en plate og planlegge turneer. I tillegg har jeg jo også en del oppdrag i studioet som ikke er mine egne prosjekter, og kan til tider være hektisk, men det gir meg både inntekt og jeg får brukt kreativiteten min. Så det blir på en måte ikke bare jobb. Jeg føler meg som den heldigste personen på jorda som får holde på med akkurat dette. Det at jeg får spille med mitt eget band og i tillegg drive mitt eget studio, og at det er mitt levebrød. Du sa noe istad om at store band tjener mye penger og det er jo rettferdig. De har alle startet på bånn og jobbet seg oppover. Du jobber ræva av deg så hvorfor ikke prøve å få så mye som mulig ut av det? Du lager plater og turnerer hardt. Du vil aldri få muligheten til å dra på store turneer hvis du ikke jobber veldig hardt. Ingenting kommer av seg selv i denne bransjen, i hvert fall ikke innen metal. Så hvis du klarer det så fortjener du å få betalt for det, og forhåpentligvis nok til at du kan leve av det.
– Du nevnte noe om at du elsket å være på turné. Noen musikere synes det kan være slitsomt i lengden, og spesielt kanskje med tanke på familie og venner. Hvordan opplever du det siden du elsker det?
– Jeg synes det er utrolig gøy å møte nye mennesker, se nye steder, kort og godt det er helt annerledes enn å være hjemme. Mindre forpliktelser og det føles bare veldig fritt. Det er som å leve i en slags boble, eller annen verden om du vil. Og selv om det er mye hard jobbing også på turne, så er det bare veldig befriende. For å være helt ærlig så liker jeg vel egentlig balansen mellom det å jobbe hjemme og det å dra på turné. Jeg liker begge deler bare så det er sagt. La oss si 50/50.
– Det høres ut som du har funnet resepten på et lykkelig liv, så vi skal ikke grave mer i det. Men Lucifer’s Child skal ikke bare til Brasil i høst, dere kommer også tilbake til Norge igjen. Og hvilke flere planer har dere planlagt fremover?
– Vi skal spille på Spetakkel i høst og det gleder vi oss veldig til. Men vi skal ikke bare spille i Norge og Brasil. Turneen starter i høst i Brasil, men vi skal også spille i flere land i Latin-Amerika på turneen, blant annet Uruguay, Chile, Colombia, Mexico m.fl. så det blir en skikkelig turné og så kommer vi til Norge igjen for å spille på Spetakkel. I tillegg jobber vi også med nytt album, og mye er allerede klart, men det må tas mellom konserter, turner og andre prosjekter.
– Så vi kan forvente et nytt album snart også?
– Ja, vi har begynt å samle sammen noen ideer og skal sette dem sammen. Prosessen har egentlig pågått i to år og før vårt siste album kom ut i fjor. I sommer skal jeg samle sammen alle ideene og skissene og sette de sammen til et konsept her i studioet mitt. Sommeren er tiden vi jobber med låtene og setter bitene sammen til et album. Muligens får vi gitt det ut tidlig neste år.
– Det meste er klart for et nytt album altså?
– Jeg vil ikke si for mye, men det er ideer, skisser og demoer, men ikke noe komplett ennå. Jeg tror vi skal klare å få levert albumet ferdig i løpet av høsten.
– Hvordan foregår prosessen med å lage album? Er det hele bandet eller er det du som drar i de fleste trådene og styrer prosessen?
– Det er jeg som er hovedlåtskriveren og det meste som handler om selve musikken og tekstene. Alle i bandet er med i prosessen og får komme med ideer, men det er jeg som i hovedsak lager musikken og komponerer. Resten av gutta i bandet har jeg kjent i mange år og vi har vært venner lenge. Det var jeg som inviterte dem med i bandet. Men som sagt er vi gode venner og har det gøy sammen både på turne og når vi skal spille inn i studio.
– Da er det bare å glede seg til neste år og ny skive, men helt avslutningsvis. Du nevnte noe om Netflix og filmmusikk da vi snakket sammen tidligere under besøket deres i Oslo i vår. Kan du si litt mer om det?
– Jepp, jeg er så heldig å få slike oppdrag også. Jeg holder ikke bare på med metal, men også alle slags mulige sjangere. Musikk er som et hav. Jeg jobber med de fleste sjangere i studio, men jeg er kanskje ikke så god på hip-hop. Det er ikke min greie. Men jeg er ganske åpen og produserer alle slags typer metal samt ambient og filmmusikk, og i tillegg mange typer rock. Det er kort fortalt mye forskjellig, og det er viktig å ikke låse seg til en bestemt sjanger. Til og med jazz og blues har jeg produsert. Det er riktignok ikke så ofte, men det skjer. Jeg synes det er gøy, og jeg går ihvertfall ikke lei med all variasjonen.
– Du bryter litt med stereotypien her og hva slags musikk hører du på bortsett fra metal? Jeg antar at du må holde deg oppdatert på musikkfronten for å henge med.
– Jeg er veldig glad i ambient og hører mye på det, men den siste tiden har jeg hørt mye på Diamanda Galas. Så jeg liker eksperimentell musikk, kan du si. Jeg hører egentlig på det meste, og den siste tiden har jeg også hørt mye på Eloy og Roky Erickson. Alt som høres inspirerende ut og som har sjel er interessant å oppdage og høre på. Hva slags musikksjanger det er spiller nesten ingen rolle.
– Du virker som en nysgjerrig fyr når det kommer til musikk, og kanskje ikke så rart at Lucifer’s Child er vanskelig å sette i en bestemt bås genremessig, utover at røttene helt klart er black og death metal, og det blir spennende å høre den nye skiva. Og helt til slutt så er det bare å ønske dere god tur til Sør-Amerika og ikke minst velkommen tilbake til Norge igjen i høst!
– Jo takk for det, og vi gleder oss til å spille i Norge igjen.
Tekst: Pål J. Silihagen
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2023