Adrian Vandenberg er et navn som nok klinger kjent for de fleste. Vandenberg gjorde seg sterkt bemerket tidlig på 80-tallet med tre sterke album under slektsnavnet før han ble hentet inn av selveste David Coverdale for å svinge øksa i Whitesnake. Ting gikk ikke helt etter planen, og Vandenbergs karriere var både et gledens og sorgens kapittel ifølge han selv. En skade i høyre hånd gjorde at han fikk en amputert karriere i bandet, og det var lenge tvil om han noensinne kunne spille igjen. Heldigvis klarte han å trene seg opp og fortsatte karrieren etter Whitesnake i det kortvarige prosjektet Manic Eden, før han deretter slo seg sammen med David Coverdale akustisk i en stakket stund, men så ble det helt stille og det tok mange år før han returnerte med Vandenberg’s Moonkings i 2014. Hva skjedde egentlig? Det og litt til fikk vi svaret på av hovedpersonen selv, Adrian Vandenberg. Og selvfølgelig snakket vi også om det rykende ferske Vandenberg albumet “Sin”.
Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: HP van Velthoven, Neil A. Lim Sang, Norman Ferianto
– Hei, Adrian. Hvordan går det? Takk for at du har tid til å ta en prat med oss.
– Hei, bare hyggelig. Unnskyld for at jeg er litt forsinket. Jeg gikk litt over tiden her, og hvis jeg hoster litt mye så er det bare fordi jeg tok en sykkeltur i dag tidlig og svelget masse insekter og andre ting fra skogen som har satt seg i halsen. Mulig jeg har fått høysnue.
– Vi får satse på at det går bra. Du er jo høyaktuell med nytt album nå. Hvordan synes du mottagelsen har vært?
– Fantastisk, og jeg kunne ikke ha bedt om mer. Det er første gang siden 80-tallet at vi også har klart å komme inn på den tyske hitlisten. Det er spennende, for det betyr på en måte at budskapet har nådd frem. Anmeldelsene har også vært gode, og det virker også som om fansen liker den nye skiva.
– Misforstå meg rett, men “Sin” (som er anmeldt her!) høres enda mer tilbake til røttene fra 80-tallet med mye melodisk hard rock og mindre blues enn forrige skiva og Vandenberg’s Moonkings. Vil du si litt om det?
– Ja, det stemmer. Moonkings var et mer bluesorientert band og da jeg startet det gjorde jeg bare det jeg følte var riktig den gangen. Allerede på det andre albumet ble det litt tyngre, så da jeg pusset støvet av Vandenberg skrudde jeg volumet opp til 11 igjen, akkurat som Spinal Tap og Nigel Tufnel gjorde. Det er vesentlig forskjell på Vandenberg og Moonkings selv om utspringet er det samme. Som sagt ville jeg at Vandenberg skulle låte litt tyngre, og jeg føler at vi har lyktes med det på “Sin”.
– Ingen tvil om det, det var lett å høre at du har skrudd opp noen hakk og det låter umiskjennelig veldig 80-talls Vandenberg og Whitesnake ut. Og det er jo ikke feil. Men nå er Vandenberg’s Moonkings helt lagt på is?
– Ja, jeg visste allerede da jeg satte sammen Moonkings at Jan Hoving, vokalisten vår, på et eller annet tidspunkt måtte bruke mer tid på jobben sin. Han har en veldig stor gård, og det ble vanskelig for han å dra på turné og bruke mye tid på bandet. Så etter hvert fant jeg ut at jeg ville vekke Vandenberg til live igjen, og da hadde han allerede sagt at han ikke hadde tid til å drive med musikk lenger. Da måtte jeg sette sammen et nytt band uten han dessverre, og det føltes mest riktig å starte opp igjen med Vandenberg og ikke bruke Moonkings-navnet videre. Han elsket å drive gården sin like mye som musikken, og jeg savnet å dra på turné, så det var også en viktig avgjørelse med å starte opp igjen Vandenberg. Og vi har allerede vært på flere turneer. Det var virkelig noe jeg savnet. Vi har spilt i USA, Frankrike, England, Belgia og det jobbes nå med å sette opp en Europaturné. Det vil bli noen konserter allerede i år, men sannsynligvis mange flere neste år. Inkludert en turné i Amerika.
– Så du har virkelig savnet turnelivet?
– Ja, det har jeg savnet hele tiden for jeg har alltid likt internasjonale turneer. Det å få muligheten til å reise til forskjellige land, oppleve ulike kulturer og ikke minst prøve å gjøre folk glade med musikken min er noe jeg liker. Det har alltid vært min favoritting å gjøre. Og vi har allerede fått mange forespørsler etter at det nye albumet kom ut, og det er stort.
– Du var jo ute av musikkindustrien i mange år og lite aktiv før du plutselig var tilbake med Vandenberg’s Moonkings. Kan jeg spørre om hva du gjorde i alle disse årene? Det var jo helt stille.
– Jeg brukte mye tid på kunst, altså det å male kunst. Jeg ville ta opp igjen gamle malekunster, noe som alltid har vært viktig ved siden av musikken. Men hovedgrunnen til at jeg stoppet opp etter Whitesnake i 1999 var at jeg ville og måtte bruke mer tid på datteren min. Det tok slutt med kjæresten min gjennom 17 år, og tre år etter at vi fikk datteren vår ble det slutt. Jeg var hovedsakelig på farten med turneer i alle de årene vi var sammen, og da jeg var ferdig med å turnere fant jeg egentlig ut at vi ikke passet så godt sammen. Uheldigvis gikk forholdet skeis, og da var datteren min som sagt tre år gammel. Da tenkte jeg at hvis jeg skal starte å turnere igjen nå, så vil jeg bli en av de fedrene som bare stikker innom om og sier hei to til tre ganger i året. Jeg er pappaen din, men nå må jeg dra igjen. Jeg ville ikke at det skulle bli sånn. Jeg ville være en del av min datters oppvekst. Da hun ble tolv år, kunne jeg endelig fortelle henne hva jeg egentlig drev med og det var da jeg startet opp Moonkings.
– Da hadde du en veldig god grunn til å legge musikkarrieren på is, det er nok mange som angrer på at de gikk glipp av barnas oppvekst.
– Nettopp, og jeg gjorde det ikke bare for min egen del, men spesielt for min datters skyld. Jeg ville være en del av både oppveksten og utdanningen hennes, og jeg kan gjøre andre ting for henne enn det mammaen kan. Det gikk heldigvis fint for hun var liten da det skjedde og skaden ble kanskje ikke så stor da hun skjønte lite da vi skilte lag. Hun har sagt at hun husker at vi plutselig ikke bodde sammen lenger. Jeg forklarte for henne hva som skjedde og at mamma og pappa fungerte bedre som venner, og at det var lettere å være venner når vi ikke bodde sammen. Allerede da hun bare var 3-4 år gammel forstod hun det da jeg forklarte hvorfor vi ikke skulle bo sammen lenger. Og det var bra.
– Det er nok mange som går i fella med å holde sammen for barnas skyld, og noen ganger er det dessverre uunngåelig at man må skille lag og ikke minst for barnas skyld.
– Nettopp, det er ikke bra å vokse opp med masse anspenthet mellom foreldrene. Jeg leste mye om det i forkant av avgjørelsen. Mange mennesker har vokst opp i et hjem der de voksne ikke burde bo sammen og være i et forhold. De får ofte problemer i sine egne forhold når de blir voksne. Så jeg følte at det var den riktige avgjørelsen å ta den gangen selv om det var vanskelig. Spesielt vanskelig ble det også da det mest vanlige er at barna blir værende igjen hos moren sin, og du vet at det mest vanlige er at dommerne oftest bestemmer at barnet skal være hos moren sin. Det er ingen lett kamp.
– Men datteren din vet at du la karrieren din på vent og at du stilte opp og var til stede under oppveksten hennes. Det glemmer hun nok ikke.
– Det vet hun, og vi har en veldig nær relasjon. Det var absolutt verdt det. Og da jeg startet opp igjen med musikkarrieren var hun gammel nok til å forstå hvorfor jeg var mye borte, og hva jeg drev med. Og at det ikke hadde noe med henne å gjøre.
– Selv om du ikke var på turné og var aktiv musiker, så sluttet du vel ikke helt å spille gitar?
– Tja, jeg spilte nesten ingenting, for hvis jeg gjorde det så savnet jeg det å spille i band enda mer. Så jeg lot være for å slippe å savne det så mye. Jeg kastet meg ut i malingen i stedet. Helt siden jeg var barn har jeg holdt på med begge deler. Og det hjalp virkelig mot savnet av å spille konserter og være på turné.
– Det stemmer vel at du har designet flere av Vandenberg-coverne selv, og at de flyvende haiene er ditt påfunn og varemerke?
– Det stemmer, jeg gjorde det på det andre Vandenberg-albumet. Det var i utgangspunktet et stort oljemaleri. Jeg malte tre haier som flyr over en motorvei mot deg og jeg tenkte at det var kult at de kom flyvende inn mot New York på det nye albumet, byen som blir kalt “the city of sin”. I tillegg ble det også en kobling siden New York blir kalt “the apple”. Den originale synden var med slangen og eplet, og Adam og Eva, men jeg tenkte at det var kult med haiene som på sett og vis symboliserer det samme som slangene. Jeg tenkte at det var en kul kobling.
– Du er vel ikke kjent som den store synderen selv, og mange vil si at du ikke er en typisk rockegitarist, da det har vært fint lite skandaler og bråk rundt deg. Hverken med alkohol, stoff eller andre syndige ting. Jeg har i hvert fall ikke fått med meg noe slikt, og det er nesten godt gjort med så mange år i musikkbransjen i bagasjen. Du er sikkert lei av å snakke om Whitesnake-tiden også, men det må jo ha skjedd ting? Du sa jo også nei til Thin Lizzy i sin tid på grunn av åpenbare rusproblemer i bandet.
– Det er jo gode nyheter, at det ikke har skjedd noen skandaler med meg innblandet. Du vet tilbake til Whitesnake-årene måtte jeg klype meg selv i armen etter å ha spilt for 30-40000 mennesker hver kveld. Det var uvirkelig og opplevdes til tider som en drøm. Jeg tenkte alltid at jeg var veldig heldig som fikk oppleve dette og at jeg var heldig som kunne leve av min lidenskap, som var musikk og maling. Og det er ikke for alle, så jeg var fullstendig klar over at jeg var heldig, så jeg jobbet veldig hardt med musikken. Mye av tiden går bort når du er på turné med å vente på fly og lignende, men alt er et middel for å nå målet som er et par timer på scenen. Men det er verdt det, og jeg elsker å spille rock i et bra band, og det har jeg med Vandenberg. Og selvfølgelig Whitesnake. Med Vandenberg fikk jeg dra på turné med Ozzy Osbourne og Kiss, og det var selvfølgelig stort også. Et av mine favorittsitater er “det å skape et godt liv er å skape et liv med gode minner”, det har alltid vært et motto for meg og jeg har hele tiden hatt det i bakhodet. Hvis du ikke stikker frem hodet, så vil ingenting skje. Men det handler om å skape gode minner og gjøre konstruktive ting som er positive. John Lennon sa også noe om det, men jeg husker ikke ordrett hva det var, men det var noe om at du lager planer, men så skjer noe annet. («Life is what happens to you while you’re busy making other plans» – på «Beautiful Boy» på «Double Fantasy» fra 1980! – Red. anm.) Og det er vel poenget det er sånn livet er. Du lager planer, men så skjer det ting som endrer planen, og du får en ny plan.
– Du er sikkert lei av å bli spurt om det, men tilbake til Whitesnake igjen, så måtte du jo endre planen din da du fikk denne skaden i høyrehånden. Det er vel et eksempel på at du hadde en plan som endret seg drastisk? Du ga jo ikke opp karrieren selv om det var veldig alvorlig.
– Det stemmer, ting skjer, og det var et godt eksempel på at jeg måtte lage en ny plan. Jeg fant en annen vei rundt det, selv om det var aldri så frustrerende. Legene visste ikke om jeg noensinne ville kunne spille igjen, men jeg fant sakte, men sikkert en ny måte å spille på som gjorde det mulig å fortsette karrieren. Jeg fikk aldri tilbake bevegeligheten i høyre håndledd, så jeg måtte begynne å spille med neglene. Det er derfor jeg har så lange negler på høyrehånda. Jeg bruker neglene som plekter rett og slett. Når jeg bruker fingrene, altså neglene, så bruker jeg en annen bevegelse enn hvis jeg skulle holdt et plekter. Det blir for belastende og fungerer ikke.
– Det visste jeg faktisk ikke, men før skaden så brukte du plekter?
– Ja, og det å spille med neglene blir ikke like presist, men for meg handler det å transformere det jeg hører i hodet mitt over til gitaren, altså over på strengene. Og det klarer jeg så jeg er fornøyd.
– Det er en god forklaring på hvorfor du har en unik teknikk og spillestil, men etter å ha gått igjennom diskografien din på nytt så sitter jeg og lurer fælt på hvem som har inspirert deg mest. Og med det så mener jeg hvilke gitarister for jeg kan høre både blues a la Eric Clapton, litt Jimi Hendrix, Ritchie Blackmore, Eddie Van Halen og en ganske god miks av mye forskjellig egentlig fra ulike genre. Hvem kan du si har inspirert deg mest og har hatt betydning for deg som gitarist og komponist?
– Jeg er alltid veldig åpen og stolt over mine inspirasjoner. Du nevnte noen, og de var veldig viktige i oppveksten og i starten av min karriere som gitarist. Du nevnte Jimi Hendrix og han var veldig viktig i tillegg til Ritchie Blackmore, Brian May, Leslie West, Michael Schenker, Jeff Beck og Eric Clapton som du også nevnte da han var med i Cream. Fellesnevneren er at alle spiller veldig melodisk. Jeg husker at jeg snakket med Eddie Van Halen om hvem som hadde påvirket oss, og første gangen vi snakket om det, så spurte Eddie hvem som var min største inspirasjon, hvorav jeg svarte det er sannsynligvis Hendrix. Og da svarte Eddie at han syntes Hendrix var for sleivete og gjorde mye rart, blant annet tenne på gitaren og kaste den mot Marshall-kabinettene. Eddies største inspirasjon var Eric Clapton fra hans Cream-dager. Han kunne spille “Crossroads” note for note og helt perfekt, Eddie altså. Jeg satte på litt Hendrix for han og da sa han “nå forstår jeg”. Det var stor forskjell på Jimi Hendrix i studio og live. Live ble det mye påtenning av gitarer og diverse, mens på studioinnspillingene var det lettere å høre hva han egentlig gjorde og kunne. Det var ganske interessant å diskutere.
– Så du hadde god kontakt med Eddie Van Halen opp gjennom årene, dere er jo begge opprinnelig fra samme land, så det var kanskje en ekstra kobling der, utover at dere begge spilte gitar og i store band på 80-tallet.
– Det var mest på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet vi snakket mye sammen. De siste årene før han døde hadde han mye helseutfordringer og vi snakket ikke så mye sammen, men innimellom. Det var som sagt mest i gamle dager, men han var en veldig hyggelig og spesiell fyr. Og ikke minst en fantastisk gitarist. Og ja, vi snakket nederlandsk da vi traff hverandre.
– Det var det sannsynligvis bare dere som forstod. Men du har vært i musikkbransjen i mange år og ting har endret seg, Hvordan opplever du det?
– Det har blitt vanskeligere selvfølgelig å tjene penger på musikk, spesielt med tanke på fysiske plater. Det meste blir streamet og det skal mange avspillinger til før du tjener penger. Derfor er man avhengig av å kunne dra på turné, spille konserter og selge merchandise. I gamle dager så ble det en boom da CDene kom og alle mente at det var fantastisk bedre enn vinyl, men nå er det digitale medier og streaming som gjelder. Og det er det ikke like lett å tjene penger på. Spesielt etter at Spotify kom så ble det vanskelig å tjene penger på skiver. Budsjettene til plateselskapene har senket seg betraktelig med tanke på plateinnspillinger. Spotify er latterlig da du bare får en promille betalt for avspillingene. Du er helt avhengig av å spille konserter for fulle hus for å kunne leve av musikken i dag. Det er sånn det er, og jeg skal ikke klage for jeg kan fortsatt leve av det heldigvis. Men det er ingen selvfølge.
– Du virker ikke som en fyr som klager mye og du må ha gjort noen grep for å kunne holde på med musikk i så mange år. Bevisste valg både med tanke på familie som vi har snakket om, men også andre private valg.
– Ja, det har jeg jo. Jeg liker å sykle og holde meg i form. Røyke har jeg aldri gjort og drikke har jeg aldri heller gjort så mye av, bortsett fra at jeg er glad i god vin. Men aldri så mye at det tipper over. Som musiker har du et stort ansvar og da tenker jeg på det å opptre. Fansen betaler mye penger for å se deg og da bør du gi noe tilbake, og det å være i god form er viktig for å kunne gjøre det. Jeg drikker som sagt sjelden, og når jeg først gjør det, så bør det være en god vin. Hvis ikke så er det bortkastet tid.
– Vi må dessverre runde av nå, Adrian, tiden renner ut her. Det blir spennende å følge Vandenberg videre og avslutningsvis for å runde av der vi egentlig startet, hva er planene fremover nå?
– Som sagt så skal vi spille en del konserter i Nederland og så jobbes det med en større turné både i Europa og USA. USA vil nok ikke bli før i mars/april neste år, men det er mye som kommer til å skje fremover. Vi jobber også med å promotere “Sin” enda mer, og kommer nok til å spille noen låter både fra den og de andre Vandenberg-skivene på konsertene. Og ikke har vi planer om å gi oss med det første heller.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2023