Fredag 15. mars
Det er ikke ofte man kan si «Ok, da stikker jeg i kirka» uten sarkastiske motiver, men det bærer all verdens mening at Hitra-fødte Sara Fjeldvær holder plateslippfrest i Bakke kirke, som i likhet med øvrige såkalte gudshus utlever sitt makspotensiale når de får beramme live-musikk.
Og er det noe unge Fjeldvær kan, så er det musikk. Både på plate og i konsertsetting bakkes hun av et førsteklasses band, inkludert Tuva Halse på fiolin, Audun Rørmark på bratsj og Live Smidt på cello, samt Amund Storløkken Åse på vibrafon og klaviatur. Sistnevnte besørger arrangementene, og noen av dem er skremmende gode.
Det hersker noe så sjeldent som en fantastisk trend i tiden, hvor unge, og gjerne kvinnelige, artister uteksamineres fra jazzlinja ved NTNU, for så å gjøre alt annet enn normert, tannløs jazz. Tuva Halses solokarriere tjener til et godt eksempel herom. Sara Fjeldvær nytter også jazzen som bakteppe, i et soignert og sjangeroverskridende terreng. Bevisst eller ei, Fjeldvær har mer til felles med storhetene Joni Mitchell, Kate Bush, Rufus Wainwright og Susanne Sundfør enn gjengse populærmusikalske jazzutøvere, og besitter en immanent teft for melodi – det viktigste av alt – samt dramaturgi.
I et nært utsolgt gudshus leverer artist med stjernelag et fantastisk anslag i spreke «Hold Me Then», som spenner fra livsbejaende gospel, grunnet over bassostinat, til rampete vaudeville-vals. Lyden er så god og balansert at jeg ikke lengre tviler på at Bakke kirke først og fremst ble bygget som konsertstue. Hovedpersonen selv er i alle fall satt på denne jord for å synge, og kommuniserer sjarmerende begeistret med et lydhørt publikum. Hele menigheten smelter under Fjeldværs introduksjon til «Come Undone», hvor det innmeldes et aha-øyeblikk over at andre «snåle» mennesker har vandret kloden med de samme «snåle» tankene som en selv. Det kalles perspektiv.
«Come Undone» er forøvrig ingen platefavoritt, men gis et uforutsett løft i konsertsammenheng.
Hele «Stars», Fjeldværs andre album, oppføres denne kvelden, og ikke overraskende skyter ekstasen gjennom kirkespiret ved rockesmektende «Indulge Me», låten alle lesere av herværende forum behøver å stifte bekjentskap med i år; strykerarrangementet er alene verdt din oppmerksomhet. Som et sjelfullt, intelligent kunstpopstykke antar «Indulge Me» inkarnasjonen av terningkast seks, med et par dur/moll-alterneringer jeg er sikker på at snekkeren fra Nasaret døde på korset for. Ekstranummeret, tilhørende et annet bandmedlem, forbigås i stillhet, men foruten nevnte øyeblikk går ikke én eneste sjel ut av kirka med annet enn vissheten om å ha overvært en glimrende konsert. 5/6
Tekst: Geir Larzen
Foto: Arne Hauge