Mandag 11. desember 2023
Det var nesten en ren minimetalfestival som inntok Vulkan denne mandagskvelden, med hele fire band på plakaten. God valuta for pengene med andre ord. Dessverre fikk undertegnede ikke med seg de to første, men entret lokalet omtrent samtidig som Butcher Babies entret scenen.
Og selv om jeg har fått med meg navnet må jeg si at jeg ikke kjente til musikken på forhånd, men det kom kjapt frem at disse er ganske solid plassert i metallcore-land. De hadde en helt grusomt ullen lyd i starten, såpass at jeg slet med å høre hva bass og gitar spilte – men heldigvis bedret dette seg i løpet av tre-fire låter. Rundt her kom det første høydepunktet i form av “Monster’s Bell”, en meget fengende sak som skapte litt liv i et noe avventende publikum.
Frontfigur Heidi Shepherd (de er egentlig to, men kompanjong Carla Harvey måtte bli hjemme pga en øyeoperasjon) gjorde en heroisk innsats for å fyre opp publikum, og spesielt grepet med å få én tilfeldig i publikum (Mr. Infected Rain T-shirt) til å sette igang neste moshpit funka meget bra. Dette var da også den største moshpitten under settet som jeg fikk med meg. Det passer vel også fint her og gi litt skryt for en vokalprestasjon som viser mildt sagt imponerende.
Bandet spilte fint og så ut til å kose seg på scenen, og det ble da god lyd fra publikum etterhvert og etter som lokalet fylte seg under konserten. Mot slutten av settet fikk vi en meget sterk tale om mental helse og selvmord, og det var visst ikke mye om å gjøre før hun ville forlate livet – og “Last December” som fulgte ble ekstra sterk da man visste historien bak. En bra kveld på jobb for slakterbabyene. 4/6
Men så var det tid for både headliner og hovedakten Fear Factory. Jeg ble lidenskapelig fan av bandet fra rundt “Demanufacture”, og fra den gang er det kun gitarist Dino Cazares igjen fra gamle dager etter at vokalist Burton C. Bell forlot skuta for et par år siden, omtrent samtidig med skiveslipp. Derfor var det med en solid dose spenning, og litt sunn skepsis, på hvordan nykommer Milo Silvestro skulle klare brasene. Bell var jo ikke helt uviktig for sounden til bandet, men Silvestro skulle så absolutt få sjansen til å bevise seg plassen verdig.
“Ladies and gentlemen, please put your hands together for Fear Factory!” lød brått over anlegget og konserten var igang. Overraskende lavt bak i lokalet, men det var vel kanskje greit med tanke på de som hadde vært tilstede hele kvelden. Når det er sagt så var samtidig lyden nå krystallklar, og en åpning bestående av “Shock” og “Edgecrusher” er jo heller aldri feil.
Milo klarte seg fint han, men han er nok hyra inn for å være Burton 2.0, for den vokalen var rimelig lik. Til og med utseendemessig kunne han se ut som den langt yngre lillebroren hans, men han skal ha for å synge et par hakk renere enn sin forgjenger.
Under “Recharge” ble det noen tekniske problemer, for etter et lite smell i høyttalerne forsvant gitarlyden til Dino helt og han forsvant fra scenen en liten stund mens resten av gjengen fortsatte profesjonelt nok. Litt av en ilddåp å lande den utfordringen, men det løste han fint. Et par ord med publikum, så ble det lyd i øksa igjen og konserten kunne fortsette som normalt.
Og da var det med en energi som nesten blåste oss ut i vintermørket igjen, akkurat som en konsert med Fear Factory skal være. “Linchpin” var et meget godt eksempel på akkurat dette, og man ble godt minnet på hvorfor man en gang ble fan.
Dino skal ha nektet å spille noenting fra skiva “Archetype”, men ble overtalt til å få med både “Slave Labor” og tittellåten. Dette er bare å fortsette med, for der svingte det også meget bra – selv om de faktisk var litt utighte mot slutten av førstnevnte.
Herifra og ut var det på tide med klassikerne, og de startet med “Martyr”, og her kom Heidi fra Butcher Babies opp på scenen også for duetten fra helvete. Dessverre ble dette også det siste jeg fikk med meg da kollektiv hjem måtte rekkes, og jeg må atter en gang komme med et lite hjertesukk da det er omtrent klin umulig å få med seg en hel konsert, og samtidig komme seg hjem i grei tid så man funker på jobb dagen derpå når konserten starter såpass sent. Noen av oss bor jo på bøggda og da trenger vi litt tid hjem.
Så da missa jeg hitparaden til slutt, som jeg bare kan anta bestod av “Replica” og “Demanufacture” blant annet – men jeg kan ikke for mitt liv se at det kan ha lagt en demper på stemningen. En stemning som virkelig kom seg etter noen innkjøringslåter og gitarstrul. Milo ser ut til å ha landa drømmejobben og fremstår deretter også, og i forhold til andre vokalistbytter i legendariske metallband må jeg si at han knapt kunne ha gjort en bedre jobb. Bandet leverte også varene, spesielt trommisen Pete Webber som tok helt av bak bøttene var gøy å se på. Jeg tror nok publikum også var godt fornøyde med kvelden, selv om jeg tror jeg kunne skimte at det ble stadig noe tynnere befolket bakerst i lokalet mot slutten av konserten. 4.5/6
Tekst: Sven O Skulbørstad
Foto: Anine Desire