Tekst: Geir Amundsen
Foto: Jenny Risher
Livefoto: Anne-Marie Forker
– God morgen, Vince, står til? Jeg har forstått at du er på turné i Europa med The Hollywood Vampires for tiden?
– Ja, vi spiller i Frankfurt i Tyskland i kveld. Vi har allerede gjort femten konserter i Europa, og vi skal gjøre femten til. Men å turnere med The Vampires er litt annerledes enn å jobbe med mitt eget band, dette er mer som et bar-band. Johnny Depp er en virkelig god gitarist, og det er selvsagt også Joe Perry fra Aerosmith. Det er jo et all star-band, men det låter virkelig tight. Veldig, veldig bra,
– Og du har med deg Glen (Sobel, trommer) og Tommy (Henriksen, gitar) fra solobandet ditt også i The Vampires?
– Ja, vi trengte en ny trommis, og jeg sa fra om at den beste trommisen i bransjen er Glen Sobel. Og The Vampires sa seg enige i det. Og jeg fikk med meg Tommy fordi han er i praksis den musikalske bandlederen – som han er i mitt band. Han er en gnistrende gitarist, men han er den som alle vender seg til hvis det er et spørsmål om musikken. Jeg fikk ham med for å få en viss sammenheng, og det flotte er at i begge band er alle bestevenner. Det har aldri vært en eneste krangel i The Hollywood Vampires. Jeg har aldri overhørt noen uoverenskomster. Og det samme i mitt soloband, det har aldri vært noen egoproblemer. Alle er gode venner, alle har det gøy.
– Det hadde vært lett å anta at The Hollywood Vampires er et band med alfahanner som alle er vant til å få det akkurat som de vil.
– Ja, og kanskje det er det som er greia – her er det ingen som er større enn noen andre. Vi behandler hverandre med respekt, og jeg kan ikke sitte der og si at jeg er sjefen i dette bandet. For Johnny og Joe og jeg har alle like mye makt. Og ingen av oss har lyst til å være sjefen! Vi skulle jo bare være et bar-band! Men så endte det opp med å ta helt av.
– Jeg har skjønt at du og Joe Perry har hatt et langt forhold til hverandre – lengre enn de fleste er klar over.
– Ja. Hvis Joe Perry ikke spilte i Aerosmith, ville han sikkert ha spilt i The Alice Cooper Band. For både Aerosmith og Alice Cooper er tuftet på arven fra Yardbirds, The Who, The Kinks og The Beatles. Det var de bandene vi lærte alt fra. Og The Rolling Stones, så klart. Hadde du satt Aerosmith med Alice Cooper på en scene, så kunne vi antagelig ha spilt enhver Yardbirds-låt.
– Men du og Joe jobbet litt sammen på tidlig 80-tall, var det så?
– Ja, vi skrev noen låter sammen. Det artige er at vi skrev noen låter for en film («Monster Dog»), og min manager (Shep Gordon) eide et flott gammelt hus i Copiague, New York, som vi kunne bruke til det formålet. Men det viste seg at dette huset var fullstendig hjemsøkt. På et tidspunkt dro jeg derifra, fordi det var for skrudd. Det kom rare, høye lyder fra kjelleren, ting forsvant – jeg kunne legge fra meg noe, gå inn i neste rom, og da jeg kom tilbake, var det borte. Ting som munnspillet mitt og Joes gitarstrenger. Masse poltergeist-greier skjedde. Jeg og Joe snakker fortsatt om dette, vi kan ikke forklare det.
– Var det inspirasjonen til «This House Is Haunted» (fra «The Eyes Of Alice Cooper», 2003)?
– Haha! Det kunne det fint ha vært! Men dette huset var faktisk hjemsøkt! Jeg ringte Shep og fortalte hva som hadde skjedd og at vi hadde dratt derifra, og han sa: ’Ja, riktig! Han som skrev «The Amityville Horror» skrev det i dette huset!’. Og jeg bare: ‘Ok? Og det falt deg ikke inn å fortelle oss det?’. Så ja, det var en virkelig bisarr opplevelse. Men Joe og jeg har hele tiden holdt kontakten, han spilte jo også på «Trash»-skiva mi. Vi har alltid hatt nær kontakt.
– Hovedgrunnen til at vi prater sammen i dag er jo den nye skiva «Road», og om det ikke er en konseptskive, så er det i hvert fall en tematisk skive om det å turnere som rockemusiker. Det kan vel kanskje kalles den mest selvbiografiske skiva i hele din karriere?
– Ja, jeg tror at det de fleste har innsett med denne skiva, er at den høres ut som en 1970-talls gitardominert rockeskive. Og det tar jeg som et stort kompliment. Jeg ville at den skulle høres slik ut. Og jeg tror det er fordi jeg virkelig kjørte frem gitarene. Og jeg ville vise frem hvor bra livebandet mitt faktisk er. Så vi gjorde i praksis alle grunnsporene live i studio. I motsetning til tidligere skiver, som f.eks. «Welcome To My Nightmare», hvor man først spiller inn trommene, så spiller man inn bassen, så gjør man ditt og datt. På denne skiva sa jeg at jeg ville at bandet skulle lære seg den nye låten, og så spille den inn live i studio, og så la jeg på vokalen senere. Så dette er egentlig en liveskive innspilt i studio, noe som viser hvor fordømt bra dette bandet er. De spiller ikke bare «Eighteen» og «Under My Wheels» – de spiller inn alle de splitter nye låtene live i studio.
– Og de har også vært med på å skrive låtene, er det så?
– Ja. Jeg sa til dem at jeg trengte innspill fra alle sammen. Skriv låter, kom med riff og ideer! Så alle kom med sine innspill, og Bob Ezrin og jeg formet deretter disse til Alice Cooper-låter. Og det kule med dette var at alle var så samarbeidsvillige. De fikk høre låten sin da vi var ferdige med den, og sa: ‘Jøss! Jeg hadde ikke forventet at den skulle bli slik!’.
– Var det bare teksten som fikk deg til å gjøre en ny versjon av «Road Rats» (fra «Lace And Whiskey», 1977), eller føler du at det er en av dine mer undervurderte låter som fortjente en ny sjanse og et nytt publikum?
– Det var bare den perfekte låten for denne skiva. Den er en hyllest til trailersjåførene og til alle stedene og til alt som skjer underveis. Ezrin og jeg gjorde den jo på «Lace And Whiskey», men jeg sa at denne låten fortjener å bli hørt igjen på denne skiva, og la dette bandet filleriste låten. Og de virkelig nailet den, de elsket låten. Og vi har jo en nyinnspilling til på denne skiva, en coverlåt, og det åpenbare for min del var å gjøre «Magic Bus» av The Who. Jeg gir alltid bandet et valg – vi kan enten fly til neste by, eller vi kan bruke bussen vår. Og alle foretrekker alltid bussen. For det er noe med bussen som gjør at du føler at nå er vi virkelig på veien. Det er vårt andre hjem. Vi har hoteller, men vi har også bussen. Samme med The Hollywood Vampires. Vanligvis ville vi reist i privatjet. Men i år sa både Johnny, Joe og meg selv: ‘Nei, la oss bruke bussen’. Av en eller annen grunn er bussen en del av turneopplevelsen. Derfor sa jeg at vi burde spille inn «Magic Bus», for den handler om akkurat den opplevelsen.
– Jeg antar at bandet er ekstra ivrige på å spille disse låtene på kommende konserter?
– Ja, det er så mange forskjellige aspekter av turnelivet. Ta låten «White Line Frankenstein» som handler om en trailersjåfør som bortimot bor i den bilen. Det er hans trailer, hele livet hans er basert rundt den traileren. Og han blir bilens herre, han blir «White Line Frankenstein». Jeg kjenner sjåfører av turnetrailere og turnebusser som hopper fra turné til turné, jeg tror ikke de noensinne er hjemom – hvis de i det hele tatt har et hjem! De blir veiens monstre i bussene sine.
– Det minner meg om at en annen av mine favoritter blant dine låter handler også om en kar som ‘drive a truck all night long, listening to Judy Garland songs’. («The Saga Of Jesse Jane» fra «Dirty Diamonds», 2005.)
– Ja, riktig! Den låten er så morsom, spesielt i dagens situasjon med kjønn. Noen burde gjenutgi den låten. Men jeg vet ikke om hele denne woke-bevegelsen har noen sans for humor! Alle tar alt så fordømt seriøst nå for tiden! Man tør jo ikke si noe som helst lenger, og det er bekymringsverdig. Det er nesten som om vi har fått et politi som følger med og forteller deg hva du kan si og hva du ikke kan si. Og det stryker meg skikkelig mothårs. Men «White Line Frankenstein» og «Rules Of The Road» er selvsagt overdrevet. Den eneste låten som ikke er overdrevet eller blåst ut av proporsjon, er «Baby Please Don’t Go», og den handler om noe som alle har gått gjennom. Det er om morgenen når du er nødt til å dra hjemmefra for å starte en lang turné, og din kone eller kjæreste ligger i senga, og du må ta farvel. Det gjør alltid vondt i hjertet, og jeg ville ha en sang som virkelig knuser hjertet ditt. Det er den eneste som fremstiller en genuin opplevelse av turnelivet.
– Helt siden jeg hørte «How You Gonna See Me Now» har jeg skjønt at ditt forhold til Sheryl (Alices kone siden 1976) må være veldig, veldig spesielt. Turnerer hun med deg nå også?
– Ja, hun tar alle de høye koringene med The Vampires, for det er enkelte toner som oss gutta ikke når opp til. Hun synger på hver eneste låt. Men på Alice Cooper-konsertene har hun tre viktige roller i showet, og tar de høye koringene der også. Så når jeg drar hjem, tar jeg henne med meg hjem.
– Så dere trenger ikke ta farvel ved turnestart.
– Nei, riktig! Det artige er, etter å ha vært gift i 47 år, så er Sheryl og jeg alltid sammen. 90 % av tiden er vi sammen. Og jeg vil heller tilbringe tiden min med henne enn med noen annen. Vi har samme humor. Jeg blir aldri lei av henne. Jeg prøver aldri å komme meg unna min kone. Og hun føler det på samme måte. Jeg er hennes konstante følgesvenn.
– Det høres ut som den type forhold som alle ønsker seg.
– Det er det så absolutt!
– Hvordan er situasjonen i bandet ditt nå? Nita Strauss (intervju her!) tok permisjon i fjor for å turnere med Demi Lovato, og du fikk Kane Roberts tilbake for en stund. Hva er ståa nå?
– Jeg har et åpen-dør-system i bandet mitt. Det har jeg alltid hatt. Hvis f. eks Ryan Roxie har lyst til å ta ett års pause for å lage en soloskive, så ville jeg sagt: ‘Sett i gang! Men du er alltid velkommen tilbake!’. Du vil ikke bli straffet om du slutter. Det blir ikke tatt personlig. Jeg vil gjerne at de lykkes på egen hånd. Jeg vil jo helst ha med Ryan, men jeg finner jo en annen gitarist! Og jeg vet jo at alle i bandet driver med egne greier når de ikke turnerer med meg. Så da Nita hadde lyst til å gjøre den greia med Demi, fikk hun min velsignelse med en gang, og ble ønsket velkommen tilbake når enn hun ville. Og jeg spurte bandet hvem de syntes burde erstatte Nita. Jeg gir dem alltid muligheten til å komme med forslag og innspill. Jeg er ingen diktator. Jeg har siste ord, men jeg vil at de skal ha medbestemmelsesrett. Og de sa alle sammen ‘Kane Roberts!’. Og jeg var positiv, Kane er herlig, jeg ville gjerne få ham inn igjen. Og han sa seg villig til å vikariere i ett år, men han hadde ikke lyst til å turnere i syv av årets tolv måneder. Så innen vi var ferdig med den turneen, ringte Nita og meldte seg til tjeneste igjen, og jeg sa bare ‘Flott, velkommen hjem!’. Det var aldri noe negativt ved det.
– Dere turnerer i USA i august og september – er det noen planer om å komme tilbake til Europa i år eller neste år?
– Ja, The Alice Cooper Band kommer til å turnere Europa i 2024, og The Hollywood Vampires skal turnere i Amerika. Det vanskeligste med The Vampires er at Johnny spiller inn filmer og regisserer, og Joe Perry gjør en siste runde med Aerosmith. Alle må få samkjørt timeplanene sine slik at vi finner en tremåneders periode når bandet kan legge ut på en turné igjen. Og det er nesten enda vanskeligere å lage en skive, for vi har ikke tid utenom hovedjobbene våre. The Vampires kommer sammen når enn vi kan, det er der det ligger.
– Kan jeg anta at dere på den kommende turneen kommer til å åpne med «I’m Alice» og «Welcome To The Show» fra «Road»?
– Ingenting er spikret enda, men ja, «I’m Alice» er absolutt åpningslåten!
– Det er vel akkurat det den er lagd for å være.
– Nettopp! Og «Welcome To The Show» kan fint være den andre låten. De to låtene er veldig essensielle på den nye skiva. Og jeg tror vi kommer til å spille «Big Boots» på konsertene også.
– Den er litt artig. Jeg måtte sjekke tittelen første gang jeg hørte den.
– Ja! Alle tror jeg snakker om pupper, mens jeg egentlig snakker om skoene!
– I fjor snakket jeg med en viss Dennis Dunaway om skiva og filmen «Live From The Astroturf», som har en interessant tilblivelse. (Les det intervjuet her.)
– Jeg tror det er én ting som folk flest har feil oppfatning av. Da bandet ble oppløst, var det ikke noe vondt blod mellom oss. Ingen var sinte på noen. Det var ingen søksmål. Ikke noe sånt. Vi var bare dysfunksjonelle. Etter å ha hatt fem skiver på rad som alle solgte til gull, var vi bare utslitte. Vi var utmattede. Og jeg hadde ideen om å gjøre «Welcome To My Nightmare», som skulle vise seg å være enda mer utmattende. Jeg vil ikke engang si at bandet splittet opp, jeg vil si at vi separerte. For alle gikk videre til å gjøre sine egne prosjekter. Og «Welcome To My Nightmare» var enda mer utmattende enn både «Billion Dollar Babies» og «School’s Out».
– Men det var «Live From The Astroturf»…?
– Dennis Dunaway er min eldste venn. Dennis, Neal og Mike er mine tre eldste venner. Vi har nylig skrevet 13-14 sanger sammen. Vi har egentlig aldri vært uenige om noe som helst. Jeg elsker å jobbe med Dennis, han er en helt unik person. Vi gikk på kunstskole sammen, vi hadde journalistikktimer sammen. Og vi startet bandet sammen.
– Men hvordan var det for din del å stå på en liten scene i en platebutikk, fullstendig uten make-up eller rekvisitter, men som bare en av gutta i bandet? Føltes det rart, eller bare godt og naturlig?
– Neida. Det artige var at vi tenkte ikke så mye på showet. Vi startet som et barband. The Beatles var et barband. The Rolling Stones også. Alle de store bandene startet med å spille på barer i fire timer per kveld. Og for min del var det hva dette var. Jeg kom ned dit på ettermiddagen, de spurte om vi skulle gjøre noen låter, og jeg sa tvert ja, la oss kjøre på! Jeg fikk med meg Ryan Roxie til å ta Glen Buxtons plass. Ryan er en av de folka som kan spille enhver rock’n’roll-låt. Jeg tenkte ikke engang på å spille in en skive, det var bare gøy å spille med det originale bandet. Sist gang vi gjorde det, var da vi ble innlemmet i Rock ’n’ Roll Hall Of Fame (i 2011). Jeg synger annerledes når jeg synger med det bandet. Det originale bandet spiller låtene litt tyngre, jeg spiller dem oftest litt raskere og skarpere.
– En del av hverdagen for musikere nå for tiden er å gjøre Meet & Greets med fansen. Hvordan er det for deg? Er det gøy, eller er det et ork og et pliktløp?
– Det er egentlig den eneste gangen man møter fansen og har tid til å snakke med dem. Vanligvis går vi bare på scenen foran et publikum, vi opptrer, og så drar vi. Det er aldri et øyeblikk at man er på tomannshånd med en fan. Så jeg har overhodet ikke noe imot å gjøre det med Alice Cooper-greia. Men det er noe helt annet med The Hollywood Vampires, for der ønsker samtlige kvinner å møte Johnny Depp! Og han er en så hyggelig fyr at han bruker masse tid på dem. Han setter seg ned og prater med dem, gir dem kyss på kinnet og stiller opp på selfier. De er bare der for å møte Johnny Depp. Og vi skjønner det, Joe og jeg ler av det hele tiden. «Hvorfor gidder vi engang å komme?» Det er 99% kvinner, og de er kun der for å møte Johnny, Joe og meg blir nesten ignorert! Og jeg synes det er sjarmerende at Johnny ikke bare føyser dem vekk. Han tilbringer kvalitetstid med dem.
– Da er tiden vår ute, håper vi ser deg i Oslo neste år. Du hang jo her i tre dager sist.
– Jeg elsker å spille i Oslo, det er en nydelig by og det er et glimrende rockepublikum der. Vi kommer definitivt tilbake neste år!
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2023