Crypta har brukt året så langt på veien, og trommeslager Louana Dametto ringer oss hjemmefra Brasil hvor hun nyter noen rolige dager etter sommerens første festivalrunde. Få dager etter denne praten går turen til Tyskland og festivalrunde nummer to. For de som har sett og hørt Louana spille vil jeg anta det er deilig å hvile armer og bein litt.
– De første dagene måtte jeg ta det med ro, men nå har jeg begynt å spille litt igjen. Jeg prøver å spille så mye jeg kan og ha en rutine rundt det å øve. Bortsett fra det er jeg nok ganske normal på fritiden, ser på serier, leser bøker og henger med familien.
Louana startet Crypta i 2019 mens hun fremdeles spilte i Nervosa. Debuten «Echoes Of The Soul» ble sluppet i 2021. Det å skrive en skolestil basert på Cryptas offisielle biografi ville nok gitt en svak karakter, med kommentar tynt innhold.
– Jeg spilte i et death metal band i hjembyen min da jeg ble med i Nervosa, men Nervosa var såpass aktive ble det ikke tid til to band. For omtrentlig fire år spilte jeg kun med dem, men savnet death metal såpass at jeg følte jeg måtte lage et band, om det så kun ble et sideprosjekt i en sjeldent rolig stund. Selv om jeg liker thrash metal, er det death metal jeg liker best. Samtidig handler det også om å utvikle seg musikalsk. Ikke bare låse seg til en sjanger, som eksempelvis det å holde blast beats ved like. Jeg sleit med å spille kjappere saker siden jeg ikke øvde på det lenger. Fernanda (bassist og vokalist) snappet opp tankene mine og var også sugen på å gjøre noe litt annet ved siden av Nervosa. Så vi startet Crypta som et sideprosjekt. Vi forventet virkelig ikke den fremgangen som nå har ført til at dette er vår fulltidsjobb. Tanken var å ha dette ved siden av Nervosa, men så sluttet vi begge der og først da bestemte vi oss for å satse fullt på Crypta.
– Nervosa ble jo etter hvert et europeisk band.
– Ja, det er kun gitarist, og nå vokalist, Prika som er brasiliansk. Men akkurat hvor hun bor og bandet har base er jeg ikke sikker på, men tror kanskje det er Hellas.
– Dere fikk raskt med dere gitaristene Sonia og Tainá. Si meg, vokser teknisk gode kvinnelige metalmusikere på trær i Brasil?
– Kvinnelige musikere vokser virkelig ikke på trær. For det første er det vanskelig å finne kvinnelige death metal musikere, og når du finner dem, uansett hvor enn i verden, så ønsker de ikke å turnere eller å satse fullt på musikken. De studerer, har jobber eller familie. Den virkelige nøtten er å finne en musiker på din egen alder, i ditt eget land og som ønsker å satse. Vi startet bandet med Sonia, men hun er jo ikke fra Brasil. Da vi trengte en ekstra gitarist, hadde vi flaks og fikk en henvendelse fra Tainá. Jeg var i kontakt med noen gitarister, men enten så var geografien et hinder eller så ønsket de ikke å leve av å spille death metal. Og fant vi noen kandidater her hjemme, så likte de ikke death metal, så det var svært vanskelig. Da Sonia ga seg sto vi igjen i denne situasjonen. Heldigvis takket Jéssica, som hadde spilt live med oss en stund, ja til plassen.
Selv om kun to av medlemmene er bosatt i Sao Paulo er dette oppgitt som bandets hjemby. Samme dag som jeg prater med Louana er Sao Paulos skumle gater og høye narkotikamisbruk førstesidestoff her hjemme.
– Sammenlignet med Norge oppfattes det nok som en farlig by, men i Søramerikansk sammenheng skiller den seg ikke ut. Jeg vil ikke kalle det farlig å gå der, men man må jo passe seg. Man går for eksempel ikke med telefonen eller andre verdisaker synlig eller i hånda. Jeg har vært såpass mye i Sao Paulo at jeg føler meg ikke redd når jeg er der, men utlendinger eller turister vil kanskje oppleve byen litt annerledes enn meg.
– Begge platene deres er spilt inn i Sao Paulo, og om det stemmer eller ikke, så høres det da ut som dere har hatt et litt større budsjett denne gangen.
-Takk for det. På debuten ønsket vi et old school sound. Vi ville høres ut som oss. Men det mener jeg at vi ikke endret mye i etterkant eller la på mye ekstra. Både innspilling og miks ønsket vi skulle låte så live som mulig. Denne gangen ønsket vi å polere det litt, og ikke låte to hundre prosent rått. Jeg synes denne låter litt mer moderne, og det er nok den største forskjellen. Selve strukturen og feelingen på låtene synes jeg fortsatt låter oss, så det blir spennende å høre hva folk synes.
– Plata ble mikset i Sverige nå i februar av Daniel Bergstrand og mastret av Jens Bogren. Hadde dere selv gleden av å få med dere Stockholms vinterklima?
– Hehe, nei her ble filene sendt digitalt og korrespondansen gjort via epost.
– Deres andre plate har fått den mørke tittelen «Shades Of Sorrow» (og er anmeldt her!)
– Vi kaller det et konseptalbum. Det er ingen historie som går igjen, men ett tema du vil finne gjennomgående er mental helse og mentale utfordringer. Ting vi går gjennom og som vi vet mange av de som følger oss sliter med. Depresjon, angst og tunge dagligdagse situasjoner det kan være vanskelig å snakke om og som vi mener må belyses.
– «Shades Of Sorrow» er et rimelig variert album. Det starter med den brutale “Dark Clouds” som følges av melodiøse “Poisonous Apathy». Første singel er den mer groovy og thrasha «Lord Of Ruins». Jeg antar det ikke var lett å bli enig om singelvalget?
– Nei, det var litt diskusjon. Vi liker variasjon på platene, og det hadde vært helt uaktuelt for oss å gi ut en skive med bare låter a la «Lord Of Ruins», eller «Trial Of Traitors», vår seneste singel som er litt annerledes enn det øvrige. Er det kun brutal death metal synes vi det blir kjedelig, det samme hvis det er bare melodiøse låter. Vi har alle litt forskjellig smak i bandet, og vi visste vi måtte plukke singler som viste variasjonen i bandet. Men skulle første låt være melodiøs eller mer aggressiv? Vanligvis tror folk at resten av skiva er som første singel. Så vi måtte bare ta en låt, men om det er riktig eller feil valg er ikke godt å si. Jeg håper ikke folk dømmer oss etter en singel, men tar seg tid til å sjekke andre låter om den første ikke faller i smak. På samme måte som jeg håper de ikke blir skuffet over at neste låt ikke høres ut som den forrige.
– Om ikke annet er «Lord Of Ruins» platas siste spor, så folk av den gamle skolen som liker å høre en plate i ett fra start til slutt må høre hele plata før singelsporet.
– Det er sommerfestivalene som står for tur nå, med noen få klubbkonserter innimellom, som kan forsvare reisen til Europa. Tanken er å spille de to singlene som er sluppet til nå på den runden. Enn så lenge er ingen nye låter presentert live.
Mine algoritmer på instagram har ofte ledet til trommevideoer, eller reels som det visstnok heter, av Louana. Jeg begynte å følge henne, og jeg er veldig fascinert av en cymbal hun bruker. En atten tommer Paiste Giga Bell ride, en mindre ride enn folk flest bruker og hvor nærmest brorparten av cymbalen er bjella.
– Jeg liker at riden skal låte kraftig, og jeg bruker hovedsakelig bjella. Jeg bruker kun kroppen tidvis for dynamikken. Jeg liker den kraftige tørre lyden det er i denne lille cymbalen. Jeg er en god venn av Aquiles Priester, og dette er jo hans signaturcymbal. Denne har en veldig god feeling og det er kult at det klaffer med en modell til en trommeslager som betyr såpass mye for meg. Jeg har brukt denne siden jeg ble med i Nervosa, og den har vel på en måte blitt mitt varemerke. Sammen med det stramme skarptrommeskinnet. Jeg tror folk hører det er jeg som spiller. Høy skarp og gigabell, det bråker vel som når toget kommer, hehe.
Oppsettet til Louana er ellers ganske enkelt. Ved siden av ride og hihat har hun to mindre crasher og en china.
– Jeg er ikke så stor fan av splasher og effektcymbaler. Jeg ser ikke poenget med sånt i Crypta. Vi tenker old school, du finner ikke mye sånt på skivene til Deicide, Cannibal Corpse eller Morbid Angel. Jeg kunne godt brukt det i et annet band, for jeg er ikke imot det, men i Crypta hører det ikke hjemme.
– Jeg ser fornuften i bruk av mindre cymbaler. Jeg har selv kilt meg fast i en portal på en flyplass med min tjuefiretommers cymbalbag på ryggen.
– Hehe, ja, jeg får plass til mye annet enn cymbaler i bagen også.
– Crypta er et av de første bandene som ble bekreftet til neste års Inferno.
– Ja, det blir gøy å spille i Norge igjen. Jeg har kun spilt her en gang. Da ankom vi sent på ettermiddagen, spilte og dro nesten rett etter gig. Så jeg har virkelig ikke fått med meg mye av Norge. Og det å spille på Inferno anser jeg som en viktig mulighet for oss, da det er en anerkjent festival. Og jeg håper det blir mulighet til å være der resten av dagen vi spiller, så jeg kan henge litt rundt og se litt band.
– Dere spiller jo på veldig mange festivaler. I hvilken grad liker du å bli igjen på festivalen etter gig og se band?
– Det kommer an på festivalen. Det er festivaler hvor vi er eneste ekstreme aktør, da stikker jeg tilbake til hotellet og slapper av. Jeg er ingen tilhenger av symfonisk metal eller heavy metal. Men på festivaler som Inferno, eller In Flammen nå i juli hvor det er nittiåtte prosent ekstrem metal, der skal jeg definitivt bli igjen og se band.
– Som brasiliansk death metal musiker er det jo interessant å høre hva du mener om Cavalera, hvor Max og Igor har spilt inn Sepulturas to første utgivelser på nytt.
– Jeg synes det er spennende. Jeg har originalene her og ser jo de har oppgradert omslagene til langt mer fancy også. Jeg har enda ikke hørt det som er lagt ut, men synes det er kult at de gjør noe sånt.
Tekst Ronny Østli
Foto: Estevam Romera
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2023