– Det slo meg da jeg hørte gjennom katalogen til Dømt, at dette er ikke rein punk, men også elementer av ska og reggae, for eksempel.
– Jada, og kanskje litt metal også. Vi synes det er gøy å lefle med flere sjangre på én gang.
– Hvordan gikk det til?
– Det er kanskje sammensetningen av menneskene, tenker jeg. Jeg hører jo til generasjonen som er oppvokst under 90-tallspunken, så for meg er melodi viktig, men når jeg skriver, er det også viktig for meg at bandmedlemmene krydrer med sine personligheter. Trommisen vår, Sven O. er jo egentlig sortmetall-trommis, men spiller også punk, noe som er en kombo jeg liker veldig godt, og det påvirker sounden vår. Vi har skrikende, kvinnelig vokal og blast-beats, noe som ikke er så vanlig.
– Akkurat den tanken slo meg også, det er ikke mye blast-beats i punk.
– Nettopp, og der har vi vært heldige med begge trommisene vi har hatt; begge holder følge uansett hvilket tempo vi ønsker å spille i.
– Påvirker det konsertene deres? Hvor spiller dere som oftest?
– Vi spiller jo stort sett på punk-scener, til tross for at det er bare det ene beinet som er i punken. Det andre beinet flytter seg jo mellom metal eller ska/ reggae, men stort sett så er det punk-venues som får besøk av oss.
– Sleng på ei blåserekke, så blir dere kanskje invitert på ska-scener også.
– Det hadde vært jævlig moro, men vi har ikke nok låter i ska-land til å dra med ei blåserekke på konsertene, det hadde blitt kjedelig for blåserne når de bare er med på et par låter.
– Send de i baren så lenge.
– Haha, det var ikke dumt!
– Men vi må få litt historie, for dere har jo holdt på ei stund.
– Jada, vi spilte vår første konsert på Elm Street i desember 2011, så vi rakk akkurat å spille der før de stengte nyttårsaften 2011. Frank, gitaristen vår, jobba der, og hadde veldig lyst til å stå på scenen før det var over.
– Og dere har vært i utlandet også?
– Ja, vi var i England i fjor, og spilte blant annet på Rebellion, som er en ganske stor punk-festival i europeisk sammenheng, det var veldig moro. Der spilte vi på en slags «up-and-coming»-scene. Det har ikke vært så mange norske punk-band der før, bare ett faktisk, men i fjor var det to; Dømt, og Danger!Man, som fikk muligheten til å spille.
– Hvordan lander man en sånn gig?
– Vi sendte inn en søknad og krysset fingrene. Vi hadde vel flaks, kan man si, er det lov å si at man har litt skills også?
– Selvfølgelig!
– Da har vi skills, hehe. Dessuten var vi i Romania og spilte, i Bucuresti, for ti år siden. Vi var der samtidig med Pride-festivalen der nede, og det er en helt annen Pride-festival enn det vi har her hjemme. Det var flere væpna politifolk enn det var Pride-deltakere. De hadde fått lov på nåde, alle var redde for at det skulle skje noe, så det var en ganske spent stemning, kan du si. Vi dro nedover for å være til stede, og for å vise solidaritet fra oss i heldige Norge, så Karsten, vår daværende trommis, og gitaristen vår, Frank, gikk og holdt hender, vi hengte opp plakater sammen med deltakerne der, og forsøkte bare å være til stede for de, rett og slett. Det var en helt annen verden enn det Pride-festivalen er her. Der nede blir man uglesett, mens her hjemme får man applaus.
– Hvordan er det rumenske punk-miljøet?
– Det som kanskje var litt rart, var at punk-miljøet der nede, de liker ikke rom-folk. De var litt sånn «good riddance» da folk reiste for eksempel til Norge. Det ble nok en liten klinsj akkurat der, ‘dette er mennesker, folkens’. Det er kanskje en historie der som vi kulturelt ikke helt forstår. Bortsett fra akkurat den biten der, var det et ufattelig imøtekommende og inkluderende samfunn vi møtte. ‘Jeg har to øl, da er én av de dine’, rett og slett utrolig omfavnende.
– Punken er jo kjent for å ha samfunnsengasjerte tekster, og akkurat det med samfunnsengasjement er du inne på det allerede her. Hvordan skriver dere tekster?
– Jeg skriver det meste, og kanskje skriver jeg mer personlig enn samfunnsrelatert, men joda, jeg er opptatt av det som skjer rundt meg jeg også, noe som gjenspeiler seg i tekstene. «Fucking Shit», åpningssporet på den nye skiva er politisk rettet, og handler om at høyresiden har tatt over politikken og fucker over alle, og bare sitter og melker pengene og gir de bort. Den er veldig politisk, mens mye av det andre er mer følelsesrelatert, og kommer ut fra opplevelser, følelser, mennesker man møter. Livet, rett og slett.
– Kanskje ikke helt punk?
– Kanskje ikke, men det funker for meg, også rent terapeutisk. Skriv ut følelsene, og spill dem for så mange som man kan. Jeg har spart mange penger på psykolog ved å jobbe på denne måten, haha!
– Hvordan har den nye skiva blitt mottatt?
– Hehe, Norway Rock Magazine var heller lunkne, men Torggata Blad vet jeg har blitt veldig glad i den, og kaller den ‘vår mest aggressive utgivelse’, noe jeg antar handler mest om tekstene. Spesielt sistesporet, «This Is The End», som handler om den eneste gangen jeg måtte søke om sosialhjelp, da det meste gikk skeis etter en arbeidsulykke, og jeg ikke fikk penger fra jobben, fordi de fant et lite smutthull, og masse shady shit. Det er mange år siden nå, men da jeg søkte om sosialstønad møtte jeg verdens kjipeste sosialarbeider, noe som endte med at jeg dro hjem og skrev «This Is The End», som handler om å torturere og drepe noen. Som sagt; det er mye terapi i tekstskriving. Det er noen sånne tekster på den plata; litt sånn Dexter-inspirert. Jeg liker å tro at jeg er et hyggelig menneske, men jeg har noen mørke tanker innimellom, som er greit å få ut av systemet i form av musikk.
– Har dere gjort noen promoteringskonserter?
– Noen, men ikke så mye. Plata kom i mai, og vi gjorde noen konserter da, og i løpet av sommeren. Vi håper å få til noen i høst også, men for vår del forsvant festivalsommeren ettersom skiva kom såpass seint. Ellers håper vi å komme oss tilbake til Garage i Bergen, kanskje Steinkjer, der vi kjenner mange nydelige mennesker.
– Uffa og Verkstedhallen i Trondheim burde kanskje vært i deres gate?
– Absolutt! Uffa og hele Svartlamo´n synes jeg har naila hele opplegget så sinnssykt, med bofellesskap, dugnadsånd og så videre. Det synes jeg faktisk Oslo-punken kan misunne dem litt. Dit vil vi veldig gjerne.
– Slike miljøer inspirerer kanskje?
– Helt klart! Vi har jo ikke ligget på latsida etter vi var ferdige med «Glasgow Grin» heller, men jeg føler vi brukte litt for mye tid på den skiva. Vi har sikkert lagd 12-15 nye låter allerede, så vi er veldig klare for å gjøre noe nytt. Den originale bassisten vår kom tilbake etter å ha vært ute en stund, etter hun fikk barn. Nå er ungen 7 år gammel, så det er mulig å drive med musikk på siden av det å være mamma. Det var viktig for oss å få henne tilbake, for hun korer noe aldeles vanvittig!
– Det er noe ved det å får tilbake kjernemedlemmer.
– Utvilsomt! Hun har dedikert seg til å bli en bassist som ikke bare holder grooven, men også lager melodispill og legger fills over hele gripebrettet. Det var veldig fint å få henne tilbake!
– Du lyser opp litt her nå, hehe.
– Haha, det gjør jeg sikkert. Vi er barndomsvenner, og bestemte oss tidlig for å spille i band sammen. Min første el-gitar fikk jeg av henne, hun kjøpte den for 300 kroner brukt. Da var jeg 16 år. Kan ikke få den stemt for kalde møkka, men det var min første gitar, og jeg har den enda. Jeg har naturlig nok kjøpt litt bedre utstyr etter det, men det er noe med ens første gitar.
– Akkurat sånn det skal være. Avslutningsvis – har du noen morsomme anekdoter eller historier å by på?
– Hehe, vi har vel noen historier vi helst skal holde for oss selv, men jeg gjorde en liten turné med to innleide musikere en sommer, da ingen i bandet kunne være med. På det første stedet vi spilte endte eieren opp med å bli skikkelig fan, og inviterte oss opp backstage, der kjøleskapet var stakka opp med Budweiser, og vi kunne tylle i oss det vi orka, og ble det tomt, så nærmest klappa han bare i hendene, så ble det fylt opp igjen. Med såpass mye øldrikking må man på do til slutt, men vi fikk ikke bruke toalettet backstage, for der bodde det nemlig en kråke. Han hadde reddet en kråke året før, som hadde skadet vingen sin, så han tok den inn, og den endte opp med å flytte inn på toalettet hans. Hobbyen til kråka er faktisk å hakke i stykker tastaturet på PC-en hans, så han kjøper sikkert to tastaturer i måneden, haha!
– Og med den historien takker vi for praten.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2023
