24. februar 2024
Historiens første NidaRock gikk av stabelen på Tapperiet Arena i Trondheim lørdag kveld, i bygget som ligger på Dahls Arena, der Trondheim Rocks ble avholdt i fjor, med en ny runde i sommer. Passende nok avholdes altså disse festivalene i og ved de gamle lokalene til E.C. Dahls bryggeri, for alle vet at øl og rock passer som leskende drikke på strupehodet. Mens Trondheim Rocks har hatt sitt fokus rundt klassisk 80-tallsrock og hair metal, tilhører NidaRock det litt tyngre segmentet, selv om enkelte av elementene lørdag kveld nok hadde klart brasene utendørs vel så godt som inne i de gamle bryggerilokalene. Klokken 17 lørdag ettermiddag åpnet dørene, og horder av øl- og musikktørste trøndere og tilreisende strømmet til tappekranene for å svinge et beger eller tre før sju band skulle riste støvet av veggene i over seks sammenhengende timer.
Klokka 18 spankulerte fire lettkledde østlendinger på hovedscenen, kalt E666, og startet showet med bredbeint og humørfylt rock, og tonen var satt for aftenen. Lydbildet var ryddig, selv om vi gjerne skulle ha hørt vokalen bedre, med de tekstene Black Debbath lirer av seg, og når “Hvor I Helvete Blir Det Av Satan” supplementenes med bannere med påmalte flammer er det bare å slippe latteren løs; vi vet hvor dette ender. Mellom låtene blir vi presentert for Black Debbath kunderadio, som serverer oss tilbud på sjokolade fra Freia og øl fra Hansa, før frontmann Lars Lønning blir behørig mobbet for sitt lett grånende hår. Det groover godt av gutta, og samtlige Flying V gitarer og basser får kjørt seg. “Pappa Lukter Tusj” letter igjen stemningen i publikum, som enda ikke er helt varme i trøya, men det endrer seg når kveldens første (og ikke langt unna eneste) ballade presenteres, for selvfølgelig skal “Voggesang Til Trønderen” presenteres, og ironisk nok stiller nærmest hele bandet i trønderbunaden skinnvest. Voggesangen var utvilsomt undertegnedes høydepunkt under debattantenes tilmålte tid. De proklamerte at det var “Problemer Innad I Høyre”, før dongerishorts ble til dongeritruser, og den sløye shuffle´n “Den Femte Statsmakt” fikk løsna publikum skikkelig. Øl, rock og humor hører så til de grader sammen, og åpningssettet til Black Debbath kunne gjerne fortsatt lengre for undertegnedes del. 5/6
Black Debbath var enda ikke ferdige med outro-tapen, før svenske Ambush sto klare på den mindre NidarosDoomen-scenen i motsatt ende av E666-scenen, og umiddelbart skulle kveldens store problem vise seg. Lydbildet var usedvanlig grøtete, og spesielt under Ambush´ sett var det store problemer. En drøy halvtime med mer basstromme enn noe annet er ikke å anbefale. Bandets lydmann valset rundt i lokalet med mikseren på iPad- og virket ikke å ense det katastrofale lydbildet. De eneste gangene vokalen hørtes, var under de høyeste primalskrikene, men ellers var det lite å høre til vokalisten. Riffbasert rock n´ roll med tydelige aner av NWOBHM var dog noe som publikum visste å sette pris på, det kokte godt foran scenen fra tidlig av. La oss håpe på bedre lydforhold neste gang, så kommer kanskje låtene fram også. 4/6
Neste headliner skulle egentlig ha vært Bokassa, men ryggproblemer satte rævkrok for de, men Combos tok utfordringa på strak arm, og peisa på med et sett høyenergisk rock med elementer av såvel punk som rap, og det er lett å vende blikket i retning USA på 90-tallet. Bandet dro i gang showet med en høyenergisk intro fra trommevirtuos Andreas Kjøl Berg på låta “Meme”, og derfra og ut var energinivået like høyt som lydnivået på småpene 105db i støtene. Igjen drukna vokalen, men denne gangen var det gitarene som lå i forgrunnen. Høyenergisk, men dog dynamisk, dette er rutinerte gutter, og de visste hvordan de skulle holde publikum fokusert på det som skjedde på scenen. Grøtete lydbilde til tross, bandet spilte på hjemmebane, og publikum var virkelig med på notene, og den enorme mosh-pit´en holdt ut lenge og vel, og spesielt under “Sign In Band” koka det rimelig greit der inne. Slap-bass har vi knapt hørt i tungrock siden Faith No More herja som verst, men hos Combos var dette like naturlig som Dahls pils på Dahls Arena. Kan vi få mer av det framover, for det er så tøft at dette er bare å la seg rive med. “Combos For Life”, som de så treffende formulerer det selv. 5/6
Det er duket for et lite stemningsskifte når norsk-svenske Årabrot setter i gang i den gamle bryggerihallen. Med sitt store lyskors som backdrop settes stemningen umiddelbart, og selv om trioen er kledd i hvitt, maner de frem en mørk atmosfære gjennom seig gitarriffing og synthbassing, og ikke minst svært insisterende vokal, kanskje best formidlet i låten «We want blood». Kjetil Nernes (gitar/vokal) og Karin Park (keyboards/vokal) utfyller hverandre elegant, og har en helt egen kjemi i hvordan de formidler låtene på. Publikum lar seg begeistre av dronegitar og repeterende partier, mens Årabrot er aller best når de lar melodiene lede an, som i låten «Horrors of the past». 5/6 (Bård Nordvik)
Det er store forventninger til svenske Enforcer, som ga ut et av fjorårets beste album i «Nostalgia». Det er åpenbart en spillesugen gjeng som kaster seg ut i første låt mens kveldens konferansierer fra radioprogrammet Stjernepose på P13 fremdeles står på scenen. Bandet åpner med «From Beyond» og leverer et heseblesende show med gasspedalen trøkket til gulvet gjennom hele konserten, bare med et lite hvileskjær med tittellåten fra nevnte album. Høydepunktet er «Coming alive», som må kunne kalles et moderne mesterverk innenfor klassisk hardrock. Imidlertid er det noe i måten svenskene kjører gjennom showet sitt med utstudert presisjon på instrumentering og hvordan bandet beveger seg på scenen. Det er som tatt ut av læreboken, samtidig som det blir så «perfekt» at det det fremstår som litt påtvunget og kunstig. I kveld uteblir den grunnleggende kontakten mellom band og publikum, til tross for iherdig innsats fra scenen. 4/6 (Bård Nordvik)
Slomosa så ut til å nyte respekt i publikum, for her strømma folk til rimelig raskt etter enforcer takket for seg, og forventningene ulmet i salen. Bandet viste hvor de har sine sympatier med det palestinske flagget hengende over bass-ampen. Jubelen sto i taket fra første tone, men igjen var det dette med lydbildet da. Dette var første konsertopplevelse i lokalet som fikk navnet NidarosDoomen under NidaRock, og det var tydelig at det er et vanskeligere rom å skru lyd i enn i hovedsalen like ved. Bandene brukte i hovedsak samme trommesett, noe trommelyden bar preg av. De låt rett og slett ikke bra. Trommenerden i meg led, men publikum var i storslag under settet til Slomosa, og den ferskeste utgivelsen, singelen “Rice”, som var en uke gammel, fikk strålende mottakelse. 4,5/6
Mens Slomosa spilte sitt sett, var de mest ihuga Spidergawd-tilhengerne allerede på plass foran E666 for å få med seg den lille lydsjekken (vi kan kanskje bare kalle det linjesjekk først som sist) til kveldens siste deadliner. Bandet feirer 10-årsjubileum i år, og det hersket liten tvil om at de jobbene bandet har gjort rundt i Europa i januar og februar har gjort bandet svært samspilt. Velsmurt maskineri, var det det De sa? Endelig var det et lydbilde som var transparent nok til at man fikk med seg det meste, men jeg skulle ønske Rolf Martin Snustads saksofoner kom mer fram i lydbildet. Når et rockeband stiller med sax i besetningen, er det som oftest en grunn til det, og den druknet hakket for ofte, dessverre. Åpningslåta “Sands Of Time” har et særdeles catchy refreng, og den energien bandet leverer står til toppkarakter, for med fasilitetene arenaen har backstage, er det nok ikke mye ro i ørene for artistene verken før eller etter egen gjennomføring. Trommis Kenneth Kapstad har fått nytt, skinnende trommesett, og lar skinn og blekk få gjennomgå. Vi vet hva ham er kap(stad)abel til, og det er ren og skjær underholdning fra første til siste slag. En av Spidergawds store styrker, er evnen de har til å dele på vokalen. Joda, Per Borten er sjef og hærfører, men både bassist Hallvard Gaardløs, gitarist Brynjar Takle Ohr og saksofonist Snustad leder an på sine respektive låter. Og når vi nå er inne på Snustad igjen; kan vi få mere barytonsaksofon med oktaver på? Makan til effekt har vi ikke hørt siden bassistene oppdaget oktaveren i hine hårde dager. Spidergawd har turnert sammen med Årabrot i det siste, og inviterte med seg Karin Park opp på scenen under “Is This Love”, og ‘love’ så det ut til å være. Bandet prikket inn toppformen på hjemmebane, til tross for at publikum begynte å forlate området underveis i settet deres. Det tar på med dundrende hardrock i drøye seks timer non stop. 5,5/6
Historiens første NidaRock viste at det virkelig er plass til en festival av dette kaliberet i landets rockehovedstad, og Tapperiet og E.C. Dahls Arena har vist seg å fungere aldeles utmerket til formålet, til tross for de lydmessige utfordringene denne lørdagen. La oss håpe at vi får beholde området til rock, øl og moro lenge, for dette frister til gjentakelse!
Tekst: Jan Egil Øverkil