Fredag 09. februar 2024
Året var 2003, og jeg hadde nylig lagt fra meg den røde buksa med de grusomt kleine rompehumor-vitsene klistra på tilfeldige steder og blokkbokstavene G E I R nedover benet. Jeg dro fra redet og til Folkehøyskole hvor man nå skulle «finne seg sjæl». Det var der en av mine nye venner plukka opp et svart album med noe hvit tekst og greier på, og sa «Faen, kis, hør på detta». Og jo, ganske riktig, jeg hørte. Og jeg hørte. Igjen og igjen. Jeg slutta aldri egentlig. Bandet Span med slippet «Mass Distraction» skulle plante seg i hjernebarken som et av albumene som bare ble en del av hva jeg anså som personligheten min.
Til tross for hvor mye jeg digget dette albumet i en relativt ung alder ble det aldri til at jeg fikk sett Span live. De holdt jo bare på til ut 2005, så vinduet var jo ikke fryktelig stort, men det forble et tap for meg.
Det var derfor det ikke var noen tvil om at når Rockefeller annonserte at de skulle være vertskap for Spans 20-årsjubileumskonsert for sitt første slipp, ja da måtte jeg være der.
Et enormt teppe med «Mass Distraction»-coveret henger foran scenen når bandet bak teppet begynner å plukke på gitaren og gir ut den myke starten på «Peaceful». Den umiskjennelige stemmen til Jarle Bernhoft trenger gjennom duken som synger om hvordan den gudommelige kvinnen sover fredfylt. Hele salen har et glis klistra på i påvente av «droppet», og alle forventer at det skal komme med når sangen går inn i den billedlige stormen etter stillheten, men neida. Rocken slår ut, men teppet henger. Jeg ser at noen ser litt på hverandre trekker på skuldrene. Det virket egentlig litt som at teppet ikke slapp når det skulle og at noe gikk galt, men etter refrenget og litt inn i neste vers dropper det endelig til vill jubel fra salen. Nå er det i gang!
Så fort «Peaceful» er ferdig somler de ikke med tiden. Gitaren slenger ut et riff hele salen kjenner igjen med en gang som «Stay As You Are». Gulvet på Rockefeller gynger mens hele salen hopper i takt med trommeslag. Folk er klare med stor k, og det merkes. Etter låta henvender Jarle seg til salen og spør om de har det bra, og en dame skriker ut «dette har jeg venta 20 år på!». Jeg og damen. Jeg og.
Og det er med det jeg fint kan komme inn på bekymringen jeg stod der med. Har jeg gleda meg så lenge til dette nå at de umulig kan nå opp til forventningene mine? Eller vil det motsatte skje? At jeg er så obs på at forventningene er skyhøye så jeg kommer til å plutselig bli alt for analytisk og kritisk? Jeg prøver å legge det fra meg og bare være med i øyeblikket, men som en som aldri har hørt Span live, og kun hørt ihjel de to albumene de slapp, så var det vanskelig å ikke snuble i hodet de gangene noe låt annerledes og kanskje ikke helt tiltenkt.
Alle gutta har jo fortsatt med musikk etter at Span ble oppløst, så det var ingen som hadde levd på latsiden og glemt evnene etter slutten. Jarle spesielt kan sies å ha hatt en forrykende solokarriære som riktignok bryter ganske med hva Span var, men som også er musikk i toppklassen. Og det var som forventet her og. Bernhoft er sterk live der han gliser og smiler med publikum og synger klokkerent og sterkt. Men ikke så rent og sterilt at det ikke blir en annen opplevelse enn å høre på plata heller, og det mener jeg er sånn det skal være. Jeg kom ikke hit for å høre på playback!
Etter at de er ferdige med «Entitled», en låt jeg må innrømme å ikke ha fått med meg tidligere da den var kun på 2-disk utgaven av «Mass Distraction», hoppet de videre til en låt fra albumet Jarle spøkefult poengterer ble tatt imot som en flopp, men som de selv var glade i: «Better Believe It» fra plata «vs Time».
Det ble på dette punktet klart at selv om konserten er en feiring av at det er 20 år siden «Mass Distraction», så skal kvelden bestå av Span og det Span har å by på. Jeg hørte mye på «vs Time» også, men ikke i nærheten av like mye som den første. Jeg var nok noe med på tonene kritikerne gav ut om albumet på generell basis, men «Better Believe It» var blant låtene som virkelig trøkka, og nå fremført live gav det meg en vekker som gjorde det klart for meg at sangen faktisk har vært noe undervurdert selv av meg.
Konserten går fra dette punktet videre stort sett i samme tempo og med samme vibber fra scenen. Showet er akkurat passe engasjerende, men det setter ingen rekorder i livat stemning på scenen selv om publikum er helt med. «When She Stares» møtes med jubel der bandet fremfører nok en av sine flere låter som handler om et kvinnemenneske du ikke har lyst å komme på vondsia til.
Låtene «Living In A Suitcase», «Wildflower», «On My Way Down», «I’m Nothing» og «Cut Like Diamonds» kommer videre i tett løp, og det er rundt her at jeg begynner å føle at showet er noe ensforming. Musikerne spiller stort sett teknisk veldig bra, om det så glipper litt på noen gitarsoloer innimellom, men den grovt sett eneste visuelle forandringen på scenen er hvilken farge LED-lysene har. Det stopper ikke publikum, men jeg klarer ikke riste følelsen av at mange i salen sitter inne med langt mer. Av at om gutta på scenen klarer å slenge ut en line med åte lekkert nok til at det biter på, så kan salen virkelig eksplodere.
De ekstra store fansene får så en liten gulrot fra en av de siste EPene bandet gav ut da de spiller sitt cover av «Psycho Killer». Selv om mange kanskje ikke har hørt denne EPen har de fleste hørt låta fra en av de utallige andre som har covret den, så det bød på allsang i salen, iallfall på refrenget. Det hjelper på og folk kvikner litt. En lett oppvarming for siste heat i konserten rett og slett.
Bandet vet å utnytte det, for neste på agendaen løfter taket i rommet. Det er tydelig mange som ventet på at trommeintroen til «Don’t Think The Way They Do» skulle slå inn stemninga. Det merkes også på bandet. Om det er låta i seg selv, eller responsen fra publikum er ikke godt å si, men det smitter. Gutta våkner litt de og, og det føles som at konserten girer opp til neste nivå. Sangen avsluttes til jubel og alle er spent på fortsettelsen.
Gitarene på scenen begynner å avgi en skringrende lyd som alle fans kjenner igjen om starten på «Found». De drar den ut. De får den til å vare lenge. Mye lenger enn den «skal». Folk står helt klare til å bange hodet til det første dype riffet, men bandet tirrer i stedet for å gønne på. I en demonstrasjon av audibel edging drar trommissen i gang de innledende slagene til riffet før bandet brått slutter alt og demonstrativt holder instrumentene opp mens hele salen snubler der de bommer på headbangingen. Noen ler. Noen hutter med neven. Noen roper «kom igjen’a!». Trommisen kjører på igjen og nå får alle riffet de trenger og dyttes endelig over kanten. En kar bak meg gav fra seg et stønn som ikke kan bety annet enn at han akkurat kom i buksa. Frekt, Span! Frekt! Jeg liker det.
Gutta holder oppe tempoet med «Baby’s Come Back», nok en sang om en gærn kvinne bandet ikke kan annet enn å trenge å ha i livet sitt. Og hele salen er med. Vi må alle ha denne kvinnen. «WA-HO!»» roper hele salen sammen med Jarle som tydelig er imponert over hvor med alle er på tonene. Folk har det bra nå, og det smitter på bandet. Dessverre kommer man til den siste takta i låta, og alt lys skrus av mens gutta vinker og går av scenen slik etikette krever at de gjør før de kan spille de siste låtene sine.
De kommer tilbake og setter i gang med en låt fra «vs Time»;» When I Fall». En låt som jeg ikke kan si er blant det bedre på albumet, men kanskje folk generelt er uenige med meg der. Personlig følte jeg kanskje ikke det var låta jeg ville hatt som en av de to aller siste, og selv om det er fart i denne og, så merket man det på publikum at nå sank stemninga litt.
Vi blir fortalt at nå har de faktisk tatt den obligatoriske avstigningen og kommet på igjen, så nå er det faktisk den helt siste låta. Gitaren introduserer riffet til «Papa» og folk våkner umiddelbart. «I am the papa» roper hele salen mens det headbanges til det ganske saktegående riffet. Jarle griper en mulighet og retter mikrofonen til salen for å engasjere til allsang igjen på andre verset, men det lander ikke helt. Iallfall ikke sammenlignet med hvor høy allsangen har vært ellers denne konserten.
Konserten avsluttes, og folk starter den umiddelbare flukten mot garderobene for å sikre seg jakkene sine før det blir alt for mye kø. Selv blir jeg stående et øyeblikk og kjenne på hva jeg akkurat opplevde. Innfridde konserten 20 år med venting? Nei, men det må det nok også sies at bandet måtte ha kommet inn på scenen på flygende drager og spruta penger og gull ut av gitaren for at det kanskje skulle skje.
Musikkteknisk ble det levert på øverste hylle, og jeg hadde fått alle låtene jeg håpet jeg skulle få høre. Det låt stort sett gjevnt over rent og bra. Fremførelsen var tight, og hadde både elementer av både morsomheter og utagerende rocking. Man skal ikke komme her og si at bandet, og kanskje spesielt Jarle, ikke har publikumstekke!
De som har billett til lørdagen kan bare glede seg! Og har du ikke det er det også muligheter på sommerens Tons of Rock. En ting er iallfall sikkert, ikke gjør samme tabbe som meg og gå glipp av sjansen igjen. Vi kan ikke regne med at de samler seg igjen om ytterligere 20 år for å ta et nytt jubileumsbesøk! 5/6
Tekst & foto: Geir Kihle Hanssen