Tekst: Geir Amundsen
Foto: Rune Goddokken, BT Stokke
– Når og hvor startet Havari?
– Havari startet i 2020, da alt annet sluttet. Meg og gitarist Marius Ramstad har vokst opp sammen i Rakkestad, men vi studerte begge i Trondheim, selv om vi begge hadde andre planer enn å starte band. På grunn av covid gikk alt vi prøvde på i dass. En lørdag formiddag satt vi på en gressplen med en sixpack, og en av oss spurte «Klarer vi ett band til, da?» – for vi har spilt sammen i flere band tidligere. Og før pilsen var drukket opp hadde vi startet Havari – eller Svartmalt, som det første navnet vårt var.
– Har dere alltid hatt norske tekster?
– Tidligere har vi spilt litt sånn edgy metal på engelsk, som alle andre i hele verden, men det har aldri båret frukter, så da tenkte vi: «Skal vi være litt lure nå? Kjenner vi andre band av vår generasjon, de født på sent 90-tall, synger på norsk? La oss prøve noe vi ikke har gjort før!» Og i ettertid har det lønt seg veldig, etter en treig oppstart. Vi fikk med oss Andreas Magnussen på gitar, veldig viktig i låtskriverprosessen, og han og Marius studerte sammen. Vi tre er den originale trioen, men vi har hatt litt utskiftninger i rytmeseksjonen, og driver nå og øver inn ny trommis, Iver, til konserten vår på Gamla i Oslo om et par uker. Vi spilte litt i Trondheim, hvor vi hovedsakelig skrev låter, ble kjent og utvikla konseptet, før vi begynte å emigrere hver for oss til Oslo, hvor vi er basert nå. Siden starten av 2022 har vi jobbet med å bli det bandet som vi ønsker å være.
– 8. september slippes deres andre EP, «Forlis» – kun digitalt, eller også fysisk?
– Nei, foreløpig er det kun digitalt, med de siste ukene har det skjedd noe, for lyttertallene på Spotify er blitt veldig frisk den siste måneden. Vi slapp debut-EP-en i fjor vår, og drysset noen låter med jevne mellomrom siden – vi vil ikke la det gå lenge mellom utgivelsene. Det trenger ikke være et album, bare en låt i ny og ne.
– Hvor kom den maritime looken fra?
– Jeg tror det var Andreas som kom med forslaget, både til looken og til navnet Havari, over noen pils. Jeg var litt ambivalent til forslaget …
– Plutselig saksøkes dere av Thomas Seltzer …
– Jeg vet! Men kapteinslua har jo både Seltzer og Bjørn Müller og ditt og datt brukt opp gjennom historien, men jeg tror det har gitt oss en estetisk edge. Jeg ble nedstemt, men nå er jeg glad for at jeg ble det. Nå kan vi være den litt halv-uniformerte gjengen som skiller oss litt ut, kontra de klassiske rockebandene med skinn og flanell som alle ligner på hverandre.
– Hvor kan det norske folk få se dere i 2023?
– Vi spiller på Samfundet i Trondheim og på Krøsset i Oslo, begge i november, og på John Dee i Oslo 9. februar 2024.
– Beskriv Havaris musikk for de som aldri har hørt dere. Hvilke andre bands fans bør ha utbytte av å sjekke ut dere?
– Hvis en blanding av Black Debbath og Skambankt høres noenlunde kompatibelt ut, så finner du Havari sånn cirka der i høgget – ifølge følgere, det er ikke mine ord! Men vi har ikke vært veldig flinke til å ha en kontinuitet – vi har ofte tenkt at siden vi gjorde denne greia sist, hva med å prøve en annen greie nå? Tittelsporet på kommende EP er en stil vi aldri har spilt før – og det er en stil jeg håper vi skal fortsette med. Tung rock med skarpe gitarriff.
– Hva er dine vokale forbilder, de du har hørt mest på?
– Mine første forbilder var nok Ozzy Osbourne og James Hetfield, men etter hvert ble jeg imponert av Lzzy Hale. Hun var viktig en stund, fikk til en del syke greier med kraft og rekkevidde som jeg prøvde å stjele fra henne, særlig da jeg måtte brålære meg å synge på slutten av tenårene, for jeg hadde ingen ambisjoner om å bli vokalist. Jeg skulle bare spille gitar, inntil et av bandene mine manglet vokalist, og noen måtte synge – og jeg trakk det korteste – eller lengste – strået.
– I vår var du med på The Voice – og det er jo en del norske rockere som har deltatt tidligere, som Michael Eriksen fra Circus Maximus, Nils K Rue fra Pagans Mind, Jan Thore Grefstad fra Kaasin og Highland Glory – og nå du. Har deltagelsen åpnet noen dører for deg og/eller bandet – eller har det blitt slamret noen dører i trynet på deg?
– Det har faktisk ikke vært noen slamring – enda. Jeg var forberedt på at det kunne bli like mye slamring som åpning. Særlig før jeg takket ja – jeg var skeptisk som juling. Det var ingen seriøse tanker bak påmeldingen min, det var mest for moro skyld. Og jeg hadde ikke drømt om at det skulle gå så langt, for det er mange runder med utsiling før det er snakk om å havne på TV. Og da jeg omsider underskrev kontrakten, følte jeg at nå brenner jeg masse broer.
– Eller masse kred?
– Nettopp! Og det kjente jeg litt på. Men jeg har bare fått gode tilbakemeldinger. Til og med fra Cadaver-bassist Anders Odden, som jeg var i studio med i sommer, som jeg regnet med kom til å rive meg i fillebiter for The Voice-deltagelsen, men selv han ga meg gode tilbakemeldinger basert på det han hadde hørt på The Voice. Så nei, jeg går fortsatt rundt og venter på backlashen, egentlig.
– I forrige uke spurte jeg en av skribentene våre om han kunne anmelde Havari-EP-en, men fikk til svar at: «Kan ikke fordra at rockefolk blir med på det tullet der, så der kommer jeg til å stille negativt innstilt uansett hva jeg prøver på, så jeg vil helst slippe.»
– Fair enough, altså. Jeg hadde akkurat samme innstilling som han før jeg ble med og før jeg ble kjent med konseptet. Men jeg har lest mange rockebiografier om Cash og Elvis og den gjengen der – de ble med på talentshows de også, gjerne sponset av en donut-dude som skulle ha en talentiade på radio for å promotere eget produkt. Der var Johnny Cash med.
– Uten at det har skadet hans ettermæle nevneverdig.
– Nettopp. Men han var en lykkejeger av rang. Kredbegrepet dukket først opp utpå 70-tallet da rocken ble særere og mer feinschmekker.
– Vi kan jo også nevne Erik Grönwall, nå i Skid Row, som vant svensk Idol med å gå helt til finalen med bare Maiden og Skid Row-låter. Fikk du selv velge de låtene du fremførte i The Voice, eller var det noe som ble pålagt deg?
– Den første, min blind audition, fikk jeg velge selv, der står du veldig fritt. («The Lost Boy» av Greg Holden, kjent fra Sons of Anarchy-soundtracket.) Men de ber deg komme med flere forslag, og gir deg en anbefaling. Men jeg var ganske samarbeidsvillig, for det er ikke så lurt å kjempe mot produksjonen. Duellen i runde to var mer en overraskelse.
– «Leave A Light On» av Tom Walker. Herregud for en fantastisk låt!
– Ja, den slo an. Den får fortsatt ganske mange streams.
– Det var ingen låter du ble påtvunget og sto og sang mens du skjemtes?
– Nei, men jeg var redd for at det skulle skje. I tredje runde sang jeg Tom Waits og «Tom Traubert’s Blues» litt på oppfordring fra Ina, som gjerne ville høre meg synge den, og alle låtene deretter tok jeg mer som en utfordring. Det var «Leave A Light On» som jeg var bikkjeredd for.
– Og så ble den ditt beste bidrag.
– Ja, der ser man hva frykt kan gjøre.
– Hadde du pønsket ut en låt du skulle tatt i en eventuell finale, etter Anastasia og Disturbed underveis?
– Ja, alt var planlagt fra starten av. Det legge sopp en plan som om alle skulle nå finale. Og hadde jeg kommet dit, ville jeg tatt en tyngre versjon av «Iris» med Goo Goo Dolls. Men jeg røyk jo i semien, hvor jeg sang «Sound Of Silence» i Disturbed-versjonen. Og egentlig skulle jeg tatt en annen låt der, men Ina byttet på vegne av meg i siste liten. Både hun og jeg hadde fått masse meldinger om at jeg måtte ta «Sound Of Silence», så hun tenkte populistisk for å få meg til finalen. Det fungerte jo ikke, men i retrospekt var det nok lurt, for jeg hadde neppe hatt noen større sjans med den låten jeg selv hadde tatt initiativet til å synge, som var «St. Peter» av Ina Wraalsen. Det hadde jeg plukket ut månedsvis i forveien, for jeg hadde aldri trodd at jeg skulle komme til semien, og gjør jeg det, så kan jeg jo begynne å spille litt røft, ikke sant? Da trenger jeg ikke være forsiktig lenger.
– Hva har deltagelsen der medført karrieremessig for deg personlig?
– For første gang i mitt liv har jeg over 40 000 mennesker som hører på meg på en daglig basis. Jeg ville gjort meg selv en bjørnetjeneste om jeg ikke gjorde noe med det publikummet som jeg aldri har hatt før, så jeg gikk i studio med en god produsentkompis av meg og spilte inn en låt jeg skrev for flere år siden, «Could Not Ask For More». Men til motsetning fra Havari, så er dette mer høymelodisk og tilgjengelig og på engelsk, ikke minst. Bare for å vedlikeholde lyttertallene og se om jeg kan få det til å stige. I øyeblikket er jeg på 43 000 og stigende, mens Kira som vant er på 50 000 og synkende, så jeg har en liten drøm om at kanskje jeg før jul kan vinne The Voice posthumt!
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2023