Fredag 15. desember
Det finnes ikke mange band i Norges kongeriket som til de grader kan gjøre hva faen de vil og likevel høste publikums uforbeholdne aksept og elsk. Idet duoen Sæther og Ryan, pluss bestekompis Reine Fiske og vikarierende slagkraft Ingvald Vassbø bjeller jula inn på Byscenen står angjeldende musikere i prinsippet fritt til å presentere rein Grateful Dead-fleinsopp eller akustisk pop; de gjør naturligvis begge deler.
Det er en klisjé å verbalisere Motoropsycho som norsk institusjon, men det er like fordømt sant. Du behøver ikke like én eneste låt av dem for nesegrus å elske det de gjør som konsertensemble, hvilket er fint når selve repertoaret småkrangler.
Det negativet man har å melde omkring førjulspsykokonserten 2023 er nettopp valg av låter. Jeg blir ikke blodfan av det diskografiske mellommåltidet «Yay!», men at såpass mye materiale herfra bringes til scenen synes rett og rimelig. Mellotrondraperte «Hotel Daedalus» blir sågar et av høydepunktene, hvor Landberk-Fiske draperer Byscenen-inventaret i sirlig mellotron. Sistnevnte eksil-svenske alternerer uavbrutt mellom klaviatur og gitar, og er så på nett med de to trønderne at man stundom skulle tro de var forløst av samme livmor.
Å tiltre Motorpsycho-konsert gir, uansett musikalske preferanser, en sjelden mulighet til å oppleve musikere som holder 1970-tallsflammen levende: Her kommuniserer man med blikk og tonalitet, og forventer gehør og respons av sine kumpaner, hvilket er en fryd å bevitne om man har snev av musikalsk interesse. Den gitaristiske interaksjon mellom Ryan og Fiske danner skoleeksempel på lek med konsekvenser.
Van Der Graaf Generator-frelste Ingvald Andre Wassbø gjør et minneverdig vikariat; det er neppe bare undertegnede som plutselig kunne ønske fyren fast slagverkplass i Motorpsycho…
Progressiv tungrock på sitt beste las falle av «Psychotzar», og hele Byscenen-gulvet gynger. «Hogwash» og «Nothing To Say» stryker barn av 1990-åras alternative, norske rockescene medhårs, mens jeg – ikke veldig oppbragt – begynner å erkjenne uteblivelsen av «Gullible’s Travails», Motorpsychos kanskje aller beste musikkstykke.
Jeg er, som sagt, ikke alltid dus med bandet når det kommer til å utarbeide liverepertoar, og sliter med å se hvorfor relativt forglemmelige «Entropy» prioriteres fremfor en reell skog av verdenselitiske komposisjoner. Ankepunktet blir imidlertid sekundært i lys av konsert-entiteten Motorpsycho. De er de facto en anomali-smaragd, som balanserer det kompromissløse med det spiselige.
Motorpsycho må aldri gi seg. De fortjener logoen sin på Sodd-spann. 5/6
Tekst: Geir Venom Larzen
Foto: Arne Hauge