NORWAY ROCK MAGAZINE
Hver dag får man servert virus, krig eller annen elendighet. Etter trettifem år som band er ikke bødrene Donald og John Tardy spesielt oppdatert på hva som rører seg av ny musikk, men verdens problemer får de med seg, noe som gjenspeiler tittelen på veteranenes ellevte plate «Dying Of Everything». Tekst: Ronny ØstliFoto: Tim Hubbard […]
It’s billed as «Glenn Hughes Performs Classic Deep Purple». So, you might have expected a «Glenn Hughes show». And if you went expecting that, you’d have been disappointed. As the rest of the tour title makes clear – «Celebrating the 50th Anniversary of the album ‘BURN'», this is a celebration of the music, not a vehicle for the artist. What we were given instead was a first-rate performance of ten songs from Deep Purple’s back catalogue, five of them from the album in question.
Dark Essence Arbeidet med denne fjerde plata til Lumsk startet allerede rett etter utgivelse av deres forrige plate «Det Vilde Kor» fra 2007. Nå, seksten år senere, får vi en litt annerledes plate enn hva band flest gir ut. Nå er det kanskje ikke originalt i seg selv at et band tar for seg dikt […]
Det begynner å bli noen år siden Tigerne fra Whitley Bay kunne minne om fordums prakt som NWOBHM-legender, men bandet har likevel klart å klore godt fra seg opp gjennom årene med sin melodiøse hardrock. I så måte følger deres 13. album i fotsporene til de siste skivene
«Jeg har aldri sett noe liknende, og med en musikk jeg aldri har hørt noe liknende av heller så snakker vi om en noe spesiell kveld.»
Å kalle Hammers Of Misfortunes reise i undergrunnen ensidig musikalsk er å ta hardt. Når bandsjef John Cobbett nå gir ut «Overtaker» på egenhånd, er det en heftig thrash metal skive, sterkt inspirert av norsk prog. Og thrash fra Kolbotn.
Frontiers Ubegripelige ni år har gått siden Wingers siste utgivelse, “Better Days Comin”, men ni år er altså tydeligvis det som må til når samtlige bandmedlemmer er travelt opptatte på hver sin kant. Frontmann Kip Winger har blant annet komponert, debutert og spilt inn det symfoniske verket “Conversations with Nijinski” (som resulterte i en Grammy-nominasjon […]
Søndag 30. april 2023 Det var klassens time for landets trommeslagere da monstertrommis Simon Phillips kom til Oslo med sitt Protocol V-band søndag kveld. Det var tydelig at det ble ført oppmøte, for gjenkjennelsesfaktoren var høy av trommeslagere fra fjern og nær som hadde tatt turen for en leksjon i såvel trommer som bass, gitar, […]
De siste årene har vi blitt vante med at GBZ spiller på Tou Scene her i Stavanger, men denne gangen har de tatt steget opp til Folken. I følge bandet selv har de solgt over fem hundre billetter til konserten, og det tror jeg er det største publikumet de har spilt for her borte. På høy tid at de spiller på Folken og synd og skam at de ikke fikk solgt ut. Konserten i Stavanger ble GBZs siste klubbkonsert i Norge for året, og det ga jo kvelden en litt kul ramme.
Det var nok mange som satte sin utvalgte drikke i halsen da Slipknot mer eller mindre ut av det blå annonserte sitt nye album, og at det attpåtil ble titulert “The End, So Far”. Senere har det dog blitt klart at dette er på grunn av slutten på det langvarige forholdet med Roadrunner, så ingen […]
You find out the identity of a band most of all through their performance – so said Mariusz Duda from the stage at Cosmopolite, talking about Riverside and their own introspective journey during the recording of their eighth album, ID.Entity. They had come to Oslo on tour in support of their new record, four years after their last visit.
“blómi”, meaning “to bloom”, was written by Sundfør as a love letter to her young daughter, a new life entering an unstable world. Sundfør intended her sixth album to be an “antidote to the darkness that dominates our culture today”, to show that there’s “another way to see reality, if one dares to take the leap of hoping for a more beautiful world”, and she achieves that goal.
Tirsdag 25. april 2023 Etter ett års pandemiutsettelse av kveldens konsert var Tori Amos endelig tilbake på norsk jord. Ocean to Ocean (2021) er Amos sekstende studioalbum og er inspirert av Cornwalls mystiske natur (som har vært hennes hjem siden 1997), verdens grusomheter, morens dødsfall og oppturer og nedturer under pandemien. Tori, eller Myra Ellen Amos som […]
Du har rimelig grei kred i rockemiljøet hvis du klarer å skrape sammen en gjesteliste tilsvarende den som Ian Hunter har på sin nyeste skive «Defiance Part 1». Hør bare: Jeff Beck, Johnny Depp, Billy Gibbons, Slash, Duff McKagan, Joe Elliott, Brad Whitford fra Aerosmith, Taylor Hawkins, Ringo Starr, Rob Trujillo fra Metallica, Todd Rundgren, Mike Campbell fra Tom Pettys band, Billy Bob Thornton, og hele Stone Temple Pilots.
W.A.S.P. er i gang med den noe forsinkede 40-årsjubileumsturnéen sin, og endelig har turen kommet til Norge. Et totalt utsolgt Rockefeller i kveld, med påfølgende nesten utsolgt ekstrakonsert i morgen, vitner om at det er mange som har sett frem til det. Allerede før lysene slukkes, er det allsang på «I Wanna Be Somebody» blant de fremste rekkene.
Det har blitt påstått at idiotien historisk sett har florert grunnet mangel på informasjon, men etter at absolutt alle nå har all verdens info tilgjengelig ved et bittelite tastetrykk, kan vi vel fastslå at nei – det var slett ikke her problemet lå. Dumskapen ser ikke ut til å ha noen ende, men heldigvis har […]
21. – 22. april 2023 Det er ikke bare DFDS fra Oslo som har sitt rockecruise – nå har også svenskene fått sitt, fra Stockholm til Mariehamn i Finland og tilbake, med Rocknytt Cruise på Viking Line. Og her var det hovedsakelig melodiøs rock og AOR som sto på menyen, noe som naturlig nok trakk […]
Fredag 28.april spiller Under The Oak og Ghost Avenue på Rock In i Oslo. Konsertplakaten sier støttekonsert til heavymetal.no og Metalheads Against Bullying. Under The Oak tar seg en kaffepause i tirsdagsøvingen for å svare på hva som ligger bak dette initiativet.
Hypocrisy avslutter sin fem konserters Skandinavia-turné med Oslo som eneste stopp i Norge. Som vokalist Peter Tägtgren påpeker, det trenger ikke låte dritt selv om det er siste konserten.
Etter den lengste pausen noensinne mellom to album var det store forventninger til ny musikk fra kongene av norsk stoner. Gledelig er det da at de da følger opp med kanskje sitt beste noensinne.
Amerikanske Joe Bonamassa har hatt en trofast fanskare her til lands med sin lett tilgjengelige blues. Enkelte vil kanskje hevde at han ikke er en ekte bluesgitarist, men mannen har levd og åndet for genren siden han var guttunge. Uansett var det duket for nok en seanse med en av de mest suksessrike bluesgitarister (kommersielt sett) i Oslo Spektrum mens vårsola varmet og utendørsserveringene i Oslos gater var fylt til randen.
Det var endelig tid for gudfedrene av mattemetall å innta vår hovedstad, og denne gang foran et smekkfullt Sentrum Scene. En sær og spesiell intro som kledde bandet perfekt ønsket de mange tilskuerne velkommen før de nærmest ut av det blå satte igang med «Broken Cog» fra sisteslippet «Immutable» og viste oss alle fra første sekund hvor David kjøpte ølet.
I 1993 hadde rocken tilsynelatende stagnert i kjølvannet av Nirvana og Rage Against The Machine, grungen hersket og nu-metal hadde begynt å røre på hodet. Men ett band skilte seg ut blant debutantene – Counting Crows, med dreadlock-prydede Adam Duritz i front var en pussig hybrid av Bob Dylan, R.E.M., Van Morrison og The Black Crowes, og tok spesielt USA med storm med sine tekster som alle kunne kjenne seg igjen i. «August And Everything After» solgte over 10 millioner og gjorde Duritz & co til verdensstjerner.
Ian Anderson opptrer snart mer som religionshistoriker enn komponist, men der 1995s ”Roots To Branches”, for øvrig siste gang et Jethro Tull-album genererte tøylesløs entusiasme, aktualiserte religionsstrukturers intoleranse, i et gjengangerperspektiv, ender dagens Anderson med å tonesette og gjendikte kanoniserte skrifter og mytologier.
Et nytt bekjentskap for meg, norske Maktkamp, men etter å ha blitt totalt blåst bort av singelen “Autosapiens” var det med stor glede og forhåpning man ga seg i kast med å sjekke ut den rykende ferske “Caps Lock Woke Rock”. Noe imponerende som må nevnes er at debutalbumet “I Affekt” allerede kom ut i fjor, så her er det ihvertfall ikke et band som ligger på latsiden.
Nå har vi kommet til fjerde Revolution Saints-utgivelse, og Aldrich og Blades har takket for seg. Susende inn fra sidelinja kommer Joel Hoekstra, mens Jeff Pilson fra Foreigner/Dokken overtar bassen. Man skulle kanskje tro at å bytte ut 2/3 av bandet vil sette sine spor, men nei.
Det var et forlengst utsolgt Sentrum Scene som tok imot Mike Scott og hans firemanns backingband en nydelig vårkveld i Oslo, som sparket i gang med en av de forholdsvis nye låtene, tittelsporet fra «Where The Action Is» fra 2019.
Dette er by far den mest utfordrende anmeldelsen jeg noensinne har gjort, for på den ene siden er Murder Maids et virkelig vitalt norsk rockeband som fortjener absolutt all hype de kan få etter to knalle utgivelser og leverer musikalsk til de grader etter forventningene live. Men i denne typen musikk er det et par ting som er spesielt viktig.
Vinnie Moore er en av de ubestridte gitarheltene fra det glade 80-tallet og han var en av mange såkalte shreddere. Gjennom en årrekke har han vært svært aktiv både som soloartist, men mange vil kanskje dra kjensel på navnet hans fra legendariske UFO hvor han har vært bandmedlem i snart tjue år. Vi tok en prat med gitarvirtuosen i forbindelse med hans rykende ferske soloalbum “Double Exposure” det tiende i rekken hvor han har gjort noe helt nytt og overraskende.
Vi mister legende etter legende for tida, virker det som, men heldigvis har vi noen igjen enda. Vi kunne mistet Joe Lynn Turner allerede i 2018, da han fikk hjerteinfarkt. Heldigvis gikk det bra, og når hans nyeste album «Belly Of The Beast» nå er klart, forteller han historien i melodisk form.
Ny skive fra Metallica er ikke hverdagskost. Faktisk er dette bare den fjerde siden årtusenskiftet, og drøye seks år siden «Hardwired… To Self-Destruct». Har så James Hetfield & co brukt tiden godt når de nå endelig presenterer «72 Seasons»??
Det aner meg i mitt stille sinn at dette blir en av de snodigste utgivelsene jeg kommer til å anmelde i 2023, men Jason Bieler har såpass mye å melde, og har et sinn med kroker man kanskje helst vil unngå å titte inn i, så det er bare å stupe i det. Sånn sett er kanskje tittelen «Postcards From The Asylum» treffende nok.
Etter å ha gjenoppfunnet seg selv som singer-songwriter det siste tiåret, har danske Mike Tramp antagelig innsett at det folk aller helst vil høre fra ham, er låtene som gjorde ham til en verdensstjerne en periode på slutten av 80-tallet, da White Lion solgte millioner av skiver, og turnerte med band som Kiss, AC/DC og Aerosmith.
Denne er vanskelig. Hadde ikke Roger Waters talt Russlands sak i FNs Sikkerhetsråd nylig, ville det vært mye lettere, men denne gang er det skepsis mot fyren – noe som kanskje har resultert i de mange tomme setene i Telenor Arena denne gangen.
Dødheimsgard har på sine siste fire skiver fulgt en åtte års syklus, og med deres diskografi og såpass langt tid mellom platene er det aldri godt å forutsi hva som venter. Denne gangen synes jeg vi får servert hele katalogen deres på en plate, samt enkelte nye elementer.
Alt har en ende, og etter førtito år som band, og nå etter plate nummer tretten er det dags for å takke Holy Moses for sin innsats i metallens tjeneste. Opprinnelig skulle dette albumet, og bandets avskjed finne sted for to år tilbake, da bandet feiret førti. En velkjent pandemi satte en stopper for det. Derfor har det gått ni år siden forrige skive, «Redefining Mayhem», som musikalsk er veldig nær årets svanesang.
«Scandinavian Gods» er første singel fra «Sweet Evil Sun». Om tittelen er ironisk er den slett ikke ubegrunnet. Denne gangen har hjemvendte vokalist Johan Längquist vært med i skriveprosessen og Candlemass nærmer seg stadig det klassiske soundet de skapte sjangeren med på midten av åttitallet, og som mange har savnet.
Legendene innen norsk black metal, Darkthrone, har aldri sluttet å utvikle seg, og årets slipp byr også på nye elementer. «Astral Fortress» er album nummer tjue, og gitarist og vokalist Nocturno Culto forteller at duoen er langt unna veis ende.
De får stadig større og større fanskare, polske Behemoth med Adam Nergal Darski som den ubestridte ledestjerne. Og etter en rekke album som stadig blir bedre og bedre ser han og de ut til å øke standarden enda et hakk med årets slipp. Vi ville ha noen ord om nettopp dette, og fikk nettopp Adam Nergal på tråden for en trivelig passiar rundt slippet, støtte til Ukraina og en homáge til våre helt egne Jørgen Munkeby og Sivert Høyem. Take it away, Nergal
Innan vi öppnar årets påskäggen så är det bara inse att vi har en kylig april månad. Så det är bra timing när vi får förmånen att låta Cannibal Corpse tina upp våra frusna själar i Sverige med special guest Dark Funeral amerikansk dödsmetall respektive svensk black metal.
Den evigunge gitarlegenden Joe Satriani gjestet Sentrum Scene på selveste 01.april, en dag for skjemt og spøk. Kveldens konsert skulle vise seg å bli alt annet enn en dårlig spøk og ikke minst et imponerende startskudd for hans påfølgende “Earth Tour” her i Europa.
Allerede da Nestor var forband for H.e.a.t i fjor vår var det åpenbart at dette var et band som publikum gjerne ville sett som headlinere, og nå var altså tiden moden. Ettersom de fremdeles kun har debutalbumet «Kids In A Ghost Town» (2021) under beltet, visste man at repertoaret ville være begrenset, men det hindret ikke en horde forventningsfulle langhårede gladrockere i å fylle lokalet.
I 2022 er det femten år siden Type O Negative ga ut albumet «Dead Again» og det skal markeres med en nyutgivelse. Albumet skulle dessverre vise seg å bli det siste fra bandet, og i mange år var det utrolig nok forsvunnet. Vi slo av en prat med trommis Johnny Kelly om Type O Negatives tapte album.
Hva får du om du krysser Steve Lukather med John Petrucci? Stivert. Du får stivert. Og Martin Miller. Martin Miller kommer med plate, og den må du faktisk bare høre! Åpningssporet, «Something New» er så bra at man blir bekymret for at han brenner alt kruttet fra start, men heldigvis er det ei jevnspilt skive vi møter i «Maze Of My Mind».
Britiske Haken begynner å nærme seg slutten av sin turné og et av de siste stoppene var Rockefeller. Med på slep hadde de tatt med seg amerikanske Between The Buried And Me som også tilhører den progressive delen av metal. Alt lå altså til rette for en helaften med tekniske detaljer og hyppige taktskifter.
Last In line er straks aktuelle igjen, og med «Walls Of Jericho – som er bandets tredje studioalbum – inviteres vi til mer heavy metal av den tradisjonelle sorten. Albumet åpner interessant med «Not Today Satan», en låt like frekk i toner og struktur som i navn.
Amerikanske Alter Bridge er en real suksesshistorie. Siden oppstarten i 2004 har levningene etter Creed levert storselgere av noen album på løpende bånd. I tillegg har vokalist og frontfigur Myles Kennedy samarbeidet med flere store artister parallelt og blant annet ingen ringere enn Slash. Gitarist Mark Tremonti har også hatt en karriere på si med sitt soloprosjekt Tremonti.
Et stjernelag av musikere fra band som FM, Saxon, Snakecharmer og Mr. Big har slått seg sammen under navnet The Flood, og debuten «Hear Us Out» kan dermed umulig slå feil. Eller kan den det?
Det var duket for en kveld med melodisk power metal ispedd noen gram progressive elementer denne kvelden på Sentrum Scene, og ikke minst litt orientalsk metal fra selveste Tunisia.
W.A.S.P. made their long awaited return to London and played to a sold out crowd at The Roundhouse in Camden as part of their «40 Years Live World Tour», which will arrive in Oslo on 25 and 26 April. Roll up, Roll up, for the Circus of Horrors!
Fra verdens navle Flekkefjord kommer et relativt nytt bekjentskap i form av Kardang. Bandet består av en rekke rutinerte karer som nå ønsker å sette Sørlandet og resten av verden i brann med gassen i bånn med sin fengende og energiske rock. Lettere inspirert av klassisk rock og hard rock fra gamle dager har bandet allerede gjort seg bemerket i utlandet med positiv oppmerksomhet og gjennomgående gode anmeldelser av sitt debutalbum “We Ain’t Dead Yet”.
Less than a year since the death of their beloved bandmate, co-founder and keyboardist Andy Fletcher, Depeche Mode have released their 15th studio album, “Memento Mori” (Latin for “remember that you [have to] die”).
Hva får du når et knippe svenske death metal-musikere oppdager at de har en felles guilty pleasure i 70-80-talls AOR? Da får du – naturlig nok? – sideprosjektet Night Flight Orchestra som ender opp med å formelig velte seg ut av sin tiltenkte lillebror-rolle og bli et vaskeekte kultband.
Da den amerikanske singer-songwriteren Lissie turnerte Norge i høst, benyttet vi anledningen til å ta en lang og trivelig prat med henne om den nye plata, «Carving Canyons», hennes tilknytning til Norge, Øystein Greni, a-ha, Lenny Kravitz, Tom Petty and The Heartbreakers, musikkpopcorn og musikken som er hennes måte å gjøre smerte vakkert på!
Etter å ha markert seg kraftig på den nye og moderne måten, var det på tide for den spesielle duoen SKYND å legge ut på sin aller første turné som headlinere. Vi lot oss ikke be to ganger da vi fikk innpass backstage for en hyggelig blikjent-prat med duoen
Tung metal pyntet med kvinnelig vokal er en formel vi har hørt tidligere fra Sørlandet. Omegashift ramlet mer tilfeldig inn under denne paraplyen, og bringer med seg elementer som gjør «Doctrine Of Dust» til et friskt pust innen den tyngre sjangeren.
Folka i We Låve Rock Concert hadde satt opp denne IQ-konserten for godt og vel to år siden, men først denne snøfylte fredagskvelden ble det mulig å se kvintetten på norsk jord igjen. For de som ikke kjenner bandet så godt, ble det grunnlagt i 1981, og var sammen med blant annet Marillion, Pendragon og Pallas en del av den såkalte neo-progen.
Yes as, akkurat sånn skal det gjøres! Med gassen i bånn og forsterkere på 11 måker Murder Maids på ifra start til slutt på “Dance Or Die”. Jeg vil både danse og dø mens jeg ploger meg igjennom skivas 13 spor samtidig som jeg tråler internettet igjennom for å finne neste konsert i nærheten.
Northern Irish rockers The Answer make a long-awaited return with a brand-new studio album scheduled for release on St Patrick’s Day. Their debut album “Rise” received critical acclaim back in 2006, and they went on to support bands such as The Rolling Stones, Aerosmith and a two year slot on AC/DC’s 2008 Black Ice tour.
Bak det anonyme bandnavnet skjuler det seg en av undertegnedes absolutte favorittvokalister gjennom tidene, Rob Lamothe, mest kjent fra Riverdogs, hvor han har selskap av en av denne skivens gjesteartister, Vivian Campbell fra bl.a. Def Leppard og Dio
Supergrass’s prolific and multifaceted frontman, whose solo output is reminiscent of but also strikingly different from the songs he wrote for that band, came to John Dee on the evening of 14 March, with a full band, towards the end of his European tour in support of his new album «Turn The Car Around», released earlier this year.
Livet byr på mange utfordringer, og mye må ofres for å komme på riktig vei. Soilworks vokalist Björn Strid har aldri hatt det bedre. Hans medlåtskriver er i motsatt ende. Veien til Skåne-sekstettens tolvte plate «Övergivenheten» har vært tung.
«Operation Phoenix» fortsetter der 2021-debuten slapp, med melodisk og fengende hard rock, naturlig nok ikke ulikt det H.e.a.t holder på med. Tittelsporet slår umiddelbart an tonen med en episk intro før det braker løs, det er bare å slenge knyttneven i været og kauke med på de massive allsangrefrengene som kommer som perler på snor.
Dette er den slags nedstemt industriell metal som de fleste musikere fikk ut systemet for over 20 år siden. Det minner mer om en blanding av Marilyn Manson, Zeromancer, Ministry eller White Zombie – men ikke på en god måte.
Et av de mer vellykkede samarbeidsprosjektene som plateselskapet Frontiers har initiert det siste tiåret, er utvilsomt den nordiske unionen mellom den danske vokalisten Ronnie Atkins, kjent fra Pretty Maids, og den svenske gitaristen, låtskriveren og produsenten Erik Mårtensson fra Eclipse. Nå er den tredje Nordic Union-skiva ute, tittelen er «Animalistic», og vi benyttet anledningen til en kaffe og en slarv med dansken når han uansett befant seg i Oslo.
I 1989 dannet fem skolekompiser et hardrockband i småbyen Falköping i midt-Sverige, og prøvde i noen år å slå igjennom uten stort hell. Som med band flest svant det hen da medlemmene fikk seg jobber og kjærester. Tre tiår senere kom de sammen igjen under covid for å omsider lage sin debutskive, og med fjorårets «Kids In A Ghost Town» har Nestor skutt gullfuglen – med en skamløs nostalgiflørt med 80-tallet.
Svenske A.C.T. har så langt ikke nådd de store høyder, men nådde inn til undertegnede da andreskiva «Imaginary Friends» kom i 2001. De hadde en sound man ikke hører i mange artister. Kanskje er It Bites det nærmeste man kommer, og kanskje et bitte lite snev av Mr. Bungle, men det er ikke mye.
We at NRM took a little trip to Bergen to see – no, to experience «Heimhug», the launch event for Enslaved’s new record, «Heimdal».
Progressiv metal kan være så mangt, noe Haken har bevisst helt siden debuten “Aquarius” i 2010. For de som har fulgt bandet siden starten så har de definitivt utviklet seg siden den gang, og “Fauna” viser et modent og veldig eksperimentelt band. Det er bare å holde seg fast i stolen for bandets siste skive er slett ingen enkel affære å fordøye.
Det må ikke være AC/DC eller Iron Maiden for å vite i hvilket landskap en ny plate befinner seg. Ofte har man en anelse. Enslaved derimot, kan vanskelig å spå. Joda, man forventer jo dynamikken hardt og rolig, growling og ren vokal. Også vet man at uansett hva disse gutta finner på kan det kalles progressivt.
Så tok det hele fire år før norske Stargazer fikk ut fingeren og kom med en oppfølger til mesterlige “Sky Is The Limit”. Da er jo det store spørsmålet om bandet har brukt tiden fornuftig?
De vanligvis så bitre nabobyene Alta og Hammerfest har hver sin musiker i den kruttsterke duoen Pil & Bue. Fredag var det slipp-konsert av den rykende ferske skiva «Secret Agents» i kystbyen, dagen etter i Alta.
Et virus sørget for at Katatonias ”City Burials”-turné ble utsatt. I mellomtiden skrev like godt Jonas Renkse ny plate, slik at når svenskene omsider besøker konsertsugne nordmenn så fylles repertoaret av ikke mindre enn fem låter fra årets ”Sky Void Of Stars”.
This 6 LP collection tells the story of the making of an iconic album, from the early demos in Norway, through the tough days in London where they scraped money together and shaped their sound in the studio, to the classic record that we all know and which gave the band deserved global fame.
Nesten tre år tok det før tidligere Queensrÿche-vokalist Geoff Tate returnerte til Trondheim og Byscenen, med en konsert som ble utsatt på grunn av… nei, orker ikke. Endelig var det duket for en ny runde Geoff Tate på Byscenen i Trondheim, og denne gangen med bysbarna Stargazer som support.
John Norum er godt inne i sin andre periode i Europe, og har vært såpass opptatt de siste årene, at det har vært vanskelig å finne tid til å spille inn ny musikk på egen hånd. Som så mange andre artister ble pandemien brukt til nettopp det å lage, og spille inn ny musikk, og nå er hans niende soloutgivelse klar, kalt «Gone To Stay».
Litt over ett år etter forrige utgivelse er duoen bak Pil & Bue, Petter Carlsen og Gøran Johansen, klar med nok et nytt album. Med «Special Agents» har parhestene klart kunststykket å bevege seg i ny musikalsk retning, samtidig som albumet er en naturlig fortsettelse av forgjengeren, «The World Is A Rabbit Hole».
Det er ikke alltid man får bevitne en turnéstart av et internasjonalt band her til lands, men nå var det så til de grader tilfelle med Devin Townsend og kompani som mer eller mindre forlot Sentrum Scene i grus og et publikum som bør synes det var verdt inngangspengene.
I mars 2022 kom den overraskende meldingen om at en gammel kjenning fra Sverige hadde fått jobben som ny frontmann i Skid Row – to år etter at han sluttet i H.e.a.t, er Erik Grönwall tilbake i manesjen. Vi fikk samlet bandets grunnlegger og gitarist Dave «Snake» Sabo og Grönwall for en felles prat på Zoom
Drøyt ti måneder etter forrige utgivelse, «Closer To The Edge», er First Signal klare med nok et album under Frontiers-fanen. Trommis/ produsent Daniel Flores har forlatt skuta, og Harry Hess har teamet opp med bassist og produsent Michele Guiaitoli, som har produsert artister som Issa, Visjons Of Atlantis og Kalidia. Påvirker det sounden på prosjektet? Næh, ikke nevneverdig.
Det er kanskje ikke alle av dere som kjenner igjen navnet Mark Evans, men om den platesamlinga di er verdt fem flate øre, så har du hørt ham spille. For på de mest klassiske AC/DC-skivene fra 70-tallet, «T.N.T.», «Dirty Deeds Done Dirt Cheap» og selveste «Let There Be Rock», så hører du bassen hans ved siden av Angus & Malcolm Youngs gitarer og Bon Scotts vokal. Da Mark var i sommer var i Oslo med en annen australsk institusjon, Rose Tattoo, lot vi selvsagt ikke sjansen gå fra oss til en prat om… tja, hovedsakelig gammal AC.
Et av Norges mest undervurderte band er endelig tilbake. Deres salige blanding av thrash, prog og doom er kanskje ikke unik, men litt uvanlig. Det er særlig deres flittige bruk av tersharmonier som appellerer til meg. Om Metallica og Katatonia hadde gjort et album sammen, så ville kanskje det resultert i noe ala 66crusher.
Au, denne var vond. Avatar er et av tre svenske band som ga meg troen på at jeg ikke var en sur gammel gubbe som mener at alt var bedre før, men er nå et av to band på under et kalenderår som gjør at jeg kanskje må erkjenne at jeg muligens faller inn i den kategorien allikevel.
Stephan Lill og Andy Kuntz er nok mest kjent for sine eskapader med progmetal-bandet Vanden Plas, men driver også med mer straight metal, og er nå klare med debuten av prosjektet All My Shadows. Lill har en teft for fengende gitarriff og melodier, og med Kuntz på laget, er det duket for catchy hooks og iørefallende melodilinjer.
Det er en tid for alt, sier de utdannete tunger, og det er kanskje en viss form for sannhet i det. For Transatlantic tar det slutt 17. februar, når deres siste utgivelse har utgivelsesdato. «The Final Flight: Live At L´Olympia» blir bandets endelikt, og de gir seg med en trippel liveutgivelse, så her får fansen virkelig noe å meske seg med.
Siden H.e.a.t ga ut sin forrige skive «II» i februar 2020, har det skjedd mye hos våre svenske venner. Turnéen måtte avlyses før den så vidt var i gang grunnet covid, og så takket frontmann Erik Grönwall for seg. Det åpnet for at bandets første vokalist Kenny Leckremo kunne gjøre et comeback i rekkene, og i august 2022 slapp bandet sitt nye album «Force Majeure». Da bandet var i Oslo i april og spilte på Vulkan Arena, benyttet vi anledningen til en prat med Leckremo og keyboardist Jona Tee.
Soulseller Det er noe forløsende herlig over folk som ivaretar opprørsk musikks innerste felles vesen, nemlig å gi blanke faen i hva andre måtte oppfatte som ‘korrekt’, selv om dette bryter mot en indrejustis i genren som sådan. Tulus leverer her sin sjuende skive på tjuesju år, og stilmessig ligger dette nokså tett opptil hva […]
Apollon Records Det ville ha vært fryktelig enkelt å skulle spille på bandnavn og platetittel for å trekke sammenlikninger med den temmelig gode forgjengeren «Smooth Failing», men slikt skal vi så klart holde oss for gode for. At de kanskje mer kan virke som to tilfeldig valgte jevngamlinger i en av de mest avskårne innerste […]
Fire år har allerede gått siden Max Cavalera sitt Soulfly beæret oss med siste studioplate, og endelig er rykende ferske “Totem” å finne i hyllene. Vi ville høre detaljene rundt akkurat denne, og fikk en sprudlende samtale med sjefen sjøl.
43 år har de holdt det gående, men nå har de hatt en pause på 14 år siden forrige album. Endelig er King´s X tilbake, og selv om det knapt har gått et år siden forrige prat med den alltid så følsomme Doug Pinnick, måtte vi slå på tråden igjen, for å høre hvordan det står til med favorittrioen vår.
«Never Say Die» var knapt blitt kald fra pressa før vi fikk meldinga om at ei ny skive var på vei fra Wig Wam. Her skal suksessen etter «Peacemaker»-suksessen melkes, naturlig nok. Og hvordan låter så Wig Wam anno 2022?
Machine Head har siden tidlig nittitall vært en av metalens stridsvogner som jevnt og trutt har både gitt ut skiver og vært på turne. Grunnlegger av bandet og frontmann, Robb Flynn, er bandets eneste gjenlevende medlem siden oppstarten og er nå klar både med ny skive og turné. Vi tok en rask prat med Flynn for å sjekke tingenes tilstand.
Three Dogs Music Det har gått sånn omtrent et hundeår siden bikkjene i The Winery Dogs vartet opp med ny musikk, men nå er de endelig tilbake med den så treffende titulerte «III». Det er jo alltid spennende å se om band med såpass aktive musikere i det hele tatt finner tid til å lage […]
David Paich sto i bresjen sammen med avdøde trommis Jeff Porcaro da Toto ble dannet i 1977. Nå er han aktuell med sitt første soloalbum i karrieren, på måneden 30 år etter kompis Jeff gikk bort. Hva blir vel da mer naturlig enn å mimre om fordums helter og se framover mot nye utgivelser med mannen som står bak selveste «Africa»? Vi ringte opp Dave på Zoom for en liten jabbings.
India kan neppe kalles rockens vugge, men her har vi altså et vaskeekte indisk rockeband. Dette er bandets såkalte tredje skive, men i praksis er det debutskiva fra 2014 spilt inn på nytt. Ingen stor overraskelse at plateselskapet bak er Frontiers Records som spyr ut melodiøs (hard) rock over en lav sko, men dette er vel kanskje en av de bedre ideene de har kommet opp med i de senere årene.
Snakker man om melodiøs death metal er gjerne Arch Enemy det første man tenker på. Med årets plate «Deceivers» er det lite som vil endre dette. At det finnes overraskelser er gitarist og grunnlegger Michael Ammot og vokalist Alissa White-Gluz enige om, men målet var ikke mer avansert enn å lage et knippe gode Arch Enemy låter.
Et nytt bekjentskap for meg, svenske Knogjärn – men de har allerede en god del album i bagasjen, og etter musikken å dømme vil jeg tro at de fleste diehards under metalcore-fanen er godt kjente med svenskene fra før.
(Halv)norske The Cruel Intentions var et relativt ukjent band helt til regissøren James Gunn – som står bak en rekke storfilmer og serier – la sin elsk på bandet og brukte hele tre låter fra bandet i HBO-serien “Peacemaker”. Dette førte til at bandet plutselig fikk masse oppmerksomhet. Hvem er så gjengen bak dette bandet? Vi tok en prat med gitaristen i bandet, Kristian Solhaug.
De gamle er fortsatt eldst, noe Mick Box & Co. nok en gang bekrefter med sitt 25-album i rekken. Utrolig nok har de siste skivene holdt relativt bemerkelsesverdig høy kvalitet og “Chaos & Colour” er intet unntak.
Den norske vokalisten Issa har vært en del av Frontiers´ artiststall siden 2010, og er nå ute med sitt sjuende album, «Lights Of Japan». Oppskrifta er den samme; klassisk heavy og melodiske riff fra start til mål. Isabell Martin, som hun egentlig heter, har levert gode skiver hele veien, så forventningene er deretter når «Lights of Japan» nå er ute.
