Fredag 11. august 2023
Trondheim fortsetter å få besøk av fordums helter, og publikum møter opp i tusentall for å være med på festen. Mens sola enda hadde noen stråler igjen å kaste gjennom det lette skylaget samlet trønderne seg for å få med seg gamle helter, og kanskje få noen nye. Tre av Storbritannias største band hadde tatt turen over pytten for å underholde oss, men først skulle Trondheims eget Stargazer åpne showet.
Fem små minutter før klokken 18 begynte introtapen å rulle, og medlemmene i bandet ruslet ut på scenen for å gjøre seg klare. «Will I Come To Heaven» har vært åpningslåta de tre gangene jeg har sett bandet i år, og det viste seg allerede nå at Stargazer ikke tok lett på oppgaven å stå på scenen foran tre storheter. Bandet var hvassere enn de to foregående gangene jeg så de, og den som alltid blidspente frontmannen Tore André Helgemo fremsto i kjempeslag! Han synger alltid bra, men denne fredagen hadde han dagen allerede fra start. Kompet låt tightere enn tidligere, og spesielt bassist Jomar Johansen låt lekent gjennom hele settet, som var over på en halvtime. «Rock The Sky» er også en av bandets sterke kort, og her fikk vi oppleve hvilken gitarist William Ernstsen er. Man kan alltids være en surmaget kritiker og si at han pløyer gjennom masse klisjeer i sine soli, men det gjennomføres med overbevisning og bravur hver eneste gang, så man blir egentlig bare fornøyd med å høre at vi har gitarister som Ernstsen også her til lands. Et kort sett til tross fikk vi også med oss en ballade, i form av «Heartbroken», ei låt som har vokst for hver gang jeg hører den. «Live My Dream» har avsluttet showet til Stargazer tidligere, og gjorde det også i kveld. Om jeg leste bandet på scenen riktig, levde nok trønderne drømmen denne kvelden. 5/6
Etter en halvtimes change-over var det duket for Nazareth, et band som har besøkt Norge flere ganger, men som sto på scenen i Trondheim for første gang siden 1986. Besetningen var noe endret siden den gang, om man kan si det på den måten, og dessverre påvirket det sounden i meste laget. Det var ingenting som minnet om at det var Nazareth som sto på scenen, og naturlig nok var det savnet etter vokalist Dan McCafferty som veide tyngst. Hans karakteristiske stemme var mye av sounden av Nazareth frem til han trakk seg tilbake i 2013. (Han gikk bort 8. november i fjor.) Joda, Carl Sentance kan synge, men særegne karakteristikker lar seg ikke erstatte så lett. Som forventet var det en tung andel gammelt materiale, fra start kom låter som «Miss Misery» og publikumsfavoritten «Razamanaz», før de fant plass til en Joni Mitchell-cover, i form av «This Flight Tonight». Kanskje litt overraskende at de velger å ha med coverlåter i et sett på en time, men all den tid de har gitt den ut på skive er vel valget innafor. Dessverre var lyden under pari gjennom det meste av settet, noe som påvirker helhetsopplevelsen av at man hørte et hvilket som helst band lire av seg Nazareth-låter. Ikke at det var en dårlig konsert, men når ikke en gang «Dream On» og bandets hitversjon av «Love Hurts» (The Everly Brothers) henter fram go´følelsen, blir det vanskelig å la seg rive med. Og ikke fikk jeg en av mine favoritter heller, «Java Blues», pokker også. 4/6
Det lå spenning i lufta over Sverresborg da Uriah Heep var ventet på scenen, for anmeldelsene de har fått den siste tida har vært formidable. Dessverre startet konserten nærmest på verst mulig vis, men grøtete lyd, og med et høyere volum enn de to foregående bandene, ble starten tung for bandet som feirer 53 år i år. Ikke at det så ut til å påvirke musikerne i nevneverdig grad, for Mick Box & co fremsto i strålende humør og nøt den trønderske sensommeren, og påpekte at de var litt bekymret for om regnet skulle melde sin ankomst. Kanskje burde de holdt kjeft om akkurat det, for få minutter senere kom de små dråper over det naturlige amfiet på Sverresborg. Ikke mye, men akkurat nok til at det ble humret blant publikum. Stemningen var upåklagelig blant de drøyt 3000 fremmøtte, og selvfølgelig kunne man ønsket seg flere, all den tid Sverresborg Arena rommer 10´000 tilskuere. Det tok litt tid før publikum våknet, det var ikke før «Stealin´» kom, som fjerde låt at det virkelig begynte å livne til i lundane foran scenen. Ølbeger fløy, de velkjente fingrene i «horns up»-positur og allsang fra fulle halser (jada, her kan det lett tolkes i begge retninger). Derfra og ut var det en parademarsj fra Uriah Heep, og det må meldes at til tross for at Bernie Shaw har nådd respektable 67 år, er virkelig stemmen i behold enda. Han når samtlige topper, og strutter av energi. Måtte det bare vare, for dette bandet ser vi gjerne flere ganger. Selvfølgelig blir setlista kuttet når man spiller bare en time, så det er låter man ikke fikk, som man gjerne skulle ha fått med seg. Denne skribenten har hatt en forkjærlighet for Uriah Heep svært mye på grunn av bandets bruk av instrumenter som Hammond-orgel og Moog, noe som glimret med sitt fravær denne gangen. Da blir man pittelitt surmaga altså, selv om det er aldri så forventet. «Gypsy» uten at det røskes i et digert orgel blir aldri det samme, uansett hvor bra det låter. Jeg måtte faktisk sette på «Live» fra 1973 etter jeg kom hjem, bare for å få hørt den rå orgellyden derfra. Nå kom perlene på snora, og vi fikk «July Morning», «Lady In Black», «Sunrise» og «Easy Livin´» på rekke og rad. Da er det vanskelig ikke å la gliset slippe seg løs, og bare nyte et band som låter strålende i et lydbilde som kom seg betraktelig underveis. Man kunne saktens ønsket seg litt av løssluppenheten bandet var kjent for i tidligere år, men det får da være måte på storforlangenhet, nei dette var virkelig et band som leverte varene. 5,5/6
Saxon har holdt det gående siden 1979, men var virkelig et av bandene som gjorde seg bemerket på 80-tallet. For første gang fikk vi oppleve bandet i Trondheim, og et publikum som har holdt det gående siden klokken 18 var godt oppvarmet da «Carpe Diem» dro i gang showet for kveldens siste band. Vi trodde kanskje at de skulle starte med noe fra hine hårde dager, men neida, de gikk ikke lengre tilbake enn til 2022, men det var det da ingen som gjorde seg bemerket av. «Motorcycle Man», derimot, er av godt gammelt 80-tallsslag, og at gutta var godt innøvd var det ingen tvil om. Og 80-tallet var godt innprentet i instrumenteringa også. Overtoner på begge gitarer, gode, gammeldagse ruller på trommene som må ha satt i gang følelsesapparatet til TNT-trommis Diesel Dahl, som var i publikum denne kvelden. Ikke bare han, men mange av Trondheims musikkliv var godt representert denne gangen også. Vokalist Biff Byford har faktisk passert 72 år, og også han er fullt i stand til å holde ut oppe i høyden i selvsamme 60 minutter bandet hadde til rådighet. Det er faktisk bare å la seg imponere av disse herrene i voksen alder som makter å synge heavy metal på tilnærmet samme vis som i yngre dager. Vi har fortsatt Glenn Hughes-konserten på Vulkan i Oslo friskt i minne. De holder seg godt, disse gutta. Og når Byford maner til liv, er det nesten så vi føler at han kjefter på oss, men han gjør da ikke det? Neida, han gliser og ler, så stemninga er på topp, den. Publikum er i toppslag når mørket senker seg over den historiske arenaen, og vi får go´låter som «Denim And Leather», «Wheels Of Steel», «747 (Strangers In The Night)» og selvfølgelig «Princess Of The Night» før klokka passerer 23 denne fredagskvelden. Saxon holder fremdeles koken, og visste å benytte seg av muligheten til å trollbinde med siste sett denne aftenen. 5/6
Sverresborg Arena er et praktfullt område å gå på konsert på, med et naturlig amfi med plass til 10´000 mennesker. Gressmatta hjelper til med å lage et godt lydbilde om arenaen ikke fylles opp. Med drøyt 3200 innafor dørene var det mindre folk enn det man både skulle ønske og tro, men dette er jo et tegn i tiden, som vi har vært inne på under flere konsertanmeldelser. Trondheim Stage er en konsertarrangør å sette sin lit til, arrangementet så ut til å gå på skinner fra vårt ståsted, og trondheimspublikummet viste seg fra sin beste side. Vi tar mer enn gjerne en reprise på slike arrangementer, og har nok noen artistforslag å komme med om det skulle være ønskelig.
Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Kjell Roger Solstad