Midt imellom to bolker av en Europa-turné for å pushe deres rykende ferske “Dance Devil Dance” pressa vi oss inn for litt breaking news med vokalist Johannes Eckerström og hans hund Vincent. Take it away boys!
Tekst: Sven O. Skulbørstad
Foto: Pierre Veillet
Livefoto: Anne-Marie Forker
– Takk for sist! Dere har akkurat landet etter å ha pløyd over England har jeg skjønt?
– Selv takk! Ja, det stemmer. Vi har noen dager fri før vi starter på den igjen i Paris 10. mars, og da begynner den kontinentale Europa-turnéen.
– Og det gikk bra i England?
– Veldig. Det var veldig gøy, alt det nye som vi kjører nå handler om å finne balansen mellom teater og rock n’roll og vi har dratt inn veldig mye nye ting som vi var nervøse over de første gangene, men som nå føles veldig bra. De nye låtene sitter som et skudd, og alt er fint. Dette skulle jo i utgangspunktet være en del av “Hunter Gatherer”-turnéen som av åpenbare årsaker ikke ble noe av, og det føles som en evighet siden vi spilte i London sist for eksempel. Men vi fikk spilt det meste av det vi hadde planlagt i Amerika, også ble det en tre-fire konserter i Europa før vi kom tilbake til festivalene for å spille da det hadde åpnet igjen.
– Det må ha føltes godt å få satt i gang igjen?
– Virkelig, men når det er sagt fikk vi gjort en hel del under pandemien og. Vi hadde flere livestreams, lagde musikkvideoer og jevnlige oppdateringer av vår Avatar Country-nettside; Du vet, alt som trengs for å være et band. Samtidig kjentes det ganske tungt ut underveis, men “Hunter Gatherer” solgte allikevel ganske bra og da det hele endte gjorde vi vår største spillejobb noensinne på en festival i Tyskland og fikk reise til Brasil for aller første gang med Iron Maiden, så vi slutta på topp i en periode som var veldig hard for alle.
– Jeg var redd for at oppvarmingsjobben til Iron Maiden ikke ble noe av på grunn av dette, men da løste det seg altså?
– Ja, Brasil løste seg – men vi hadde også en del jobber med de i Europa som ikke ble noe av. Vi skulle egentlig være med til Frankrike og Sveits blant annet, men da de ble flyttet på så forsvant vi av plakaten ettersom vi måtte velge om vi skulle vente med å headline selv eller å gjøre denne jobben for så å vente enda lengre på å gjøre vår egen konsert. Så det falt på det, men da ble det til å dra til Brasil med Iron Maiden i stedet og det gjør overhodet ingenting – det går helt OK.
– Vi må snakke litt om “Dance Devil Dance” (anmeldt her!) – har dere rukket å få med dere noen fanreaksjoner enda? Flere av låtene har fått bra med avspillinger allerede ser jeg, så det må vel føles bra?
– Det kjennes dødsbra, og det jeg har lest av anmeldelser har vært veldig bra. Det sagt, så sender ikke folk meg dårlige anmeldelser av en grunn så det er godt mulig de også finnes – men inntrykket jeg har er meget bra. Responsen er at låtene når ut på en helt annen måte enn tidligere; “The Dirt I’m Buried In” spilles visstnok på radio over Europa på et nivå som ingen annen låt har gjort for oss før. Det føles grymt, hele veien. Det var også gøy å få gjøre det vi gjorde den dagen vi slipte den, da var vi i London og hadde signering og gjennomlytting med fansen med Q&A som var skikkelig morsomt. Vanligvis har vi pleid å være midt i en turné eller bare sittet hjemme når skiver har blitt sluppet, så denne gangen føltes det at den ble utgitt da vi var blant folk da det skjedde – og det var godt.
– Og reaksjonene var bra da dere presenterte de live under turnéen?
– Absolutt! Og det merket vi underveis og, det var ganske stor forskjell fra den første konserten til den siste da låtene vi ikke hadde sluppet i forkant hadde vært ute en stund og folk begynte å kjenne de igjen. Men alt var fint, og føltes dritbra.
– Når foregikk innspillingen, og hvor?
– Vi dro ut til de svenske skogene denne gangen, i en hytte vi lånte av min familie der vi satte opp et studio i et av uthusene. Og det føltes ekstra godt denne gangen, for på den forrige skive var vi i Los Angeles i et superheftig studio i en superheftig by – universets sentrum. Det var så visst også bra, men vi fikk en viss yachtrock-følelse over det hele da alt var så fint hvis du skjønner. Selve prosessen med innspilling var forholdsvis lik, selv om “Hunter Gatherer” faktisk ble spilt inn enda mer live enn “Dance Devil Dance”. Jeg er veldig fornøyd med den også, men den låter litt vel fancy da det gjør noe med psyken å jobbe under sånne omstendigheter. Det kom en ny Cannibal Corpse-skive mellom “Hunter Gatherer” og “Dance Devil Dance” der vi tenkte at “Aha! Gitarer kan fortsatt låte skummelt så man blir redd, stemmer det!” Dette tok vi med oss fra vi starta innspillingen, videre inn i miksen – at det skulle låte mindre slick og pent, og da kunne vi like gjerne dra ut i skogen i Sverige for å gjøre det. Der var vi en måneds tid, bare oss i bandet og produsent Jay Ruston. Det kom riktignok noen familiemedlemmer her og der for å hilse på, men i stor grad var det bare oss uten masse Los Angeles-eksperter. Ikke at det var noen feil med dem, men denne gangen valgte vi nå dette der vi bare vandret rundt i skogen og matet hverandre og spilte hardrock, og det føltes mye mer som oss.
– Dere har med Lzzy Hale (Halestorm) på gjestevokal. Hvordan kom det seg til?
– Det begynte med låten, Tim (Öhrstöm. gitar) kom med masse bra riff der jeg umiddelbart fikk en idé om to vokaler. I utgangspunktet tenkte jeg til Henrik (Sandelin, bass) og håpet på at bassen kom til å være enkel akkurat der, men så fortsatte tanken med å ha to personer videre utover resten av sangen og – så vi tenkte at vi får vel bare spørre noen. Og ettersom Avatar er en ren pølsefest, så burde vi kanskje prøve å få tak i en kvinne da en kvinne kan løse ting på en måte vi ikke kan. Da hører det med til historien at vi gjorde en liten runde med Halestorm for noen år siden, og kjenner en form for tilhørighet til dem. For eksempel er Avatar først og fremst metall, men det finnes også en god del rock n’roll i det vi gjør mens Halestorm er den rake motsetningen der de fremstår som et rockeband som kjører hardt – spesielt når man ser de live. Så vi beveger oss i samme grenseland, om enn på hver vår måte. Samtidig så ser vi på fremgangsrike band de siste årene at det skjer langt sjeldnere enn hva jeg skulle ønske at medlemmene faktisk liker hverandre, men Avatar er som en familie mens Halestorm som består av et søskenpar faktisk er en familie – så vi har enormt respekt for en gruppe mennesker som er som et skikkelig band som gjør det de gjør fordi de vil være med hverandre. Så vi har mange felles referansepunkter, samtidig som jeg synes Lzzy er en av de aller beste vokalistene som finnes der ute om dagen – hun er helt utrolig! Da var det ekstra kult at hun ville være med og fikk kjøre på litt hardere enn vanlig, det syntes hun også var gøy. Men det enkle svaret på spørsmålet ditt var at Jay sendte av gårde den første mailen, og hun svarte “ja” på direkten så sånn gikk det til.
– Dere fikk Corey Taylor til å plystre på forrige utgivelse i tillegg til gjestevokal, gjorde Lzzy noe liknende?
– Haha! Stemmer, men i Coreys tilfelle hadde Jay en spesifikk idé om å få med han på et eller annet ettersom de kjente hverandre, og da var det morsommere å få være litt idioter. I det tilfellet var det navnet som kom først, og dette er en ren referanse til South Park der de i de tidlige sesongene brukte kjendiser som Jerry Seinfeld og Jay Leno til å opptre som henholdsvis kalkun og katt. Det føltes som den rette måten å behandle en kjendis på, noe Corey også syntes var gøy, så sånn var det dét kom til. Denne gangen derimot føltes det som låten trengte en person til, og da føltes Lzzy som den rette personen å spørre. Det kom fra et langt mer musikalsk perspektiv den gangen her.
– Tilbake til turnéen – jeg kan ikke se noen nordiske datoer på lista deres?
– Det kan hende at det finnes et hemmelig dokument som kanskje forteller om hva som skjer resten av 2023. Jeg kan ikke fortelle så mye mer, men jeg kan si at vi har hatt møter om akkurat dette og at det finnes hemmelige hemmeligheter i dette hemmelige dokumentet som jeg ikke kan snakke om enda. Kanskje finnes det et norsk flagg ved siden av disse hemmelighetene også, det kan faktisk være store muligheter for at det finnes et hemmelig norsk flagg ved siden av disse hemmelighetene i Google Drive – men det er det da ingen som vet ettersom det er hemmelig.
– Det som ikke er så hemmelig er at dere finnes på plakaten til Tons Of Rock til sommeren i hvert fall. (Festivalen og Avatar er anmeldt her!)
– Ja, det gjør vi også, og det blir helt fantastisk fett – men akkurat nå er vi i denne headline-bobla, så festivaljobbene vi har til sommeren føles som om det er ti år til akkurat nå. Vi rakk å spille flere steder i Norge under “Avatar Country”, som for eksempel Stavanger, og vil veldig gjerne gjenta det om ikke så alt for lenge også.
– Turnélista for mars forresten er relativt brutal der dere spiller praktisk talt hver eneste dag?
– Det sier mer om crewet enn om oss, jeg klager ikke. Og det veldig spesielle er at det er mye som selger ut og ting selger fort, som er gøy! Og i tillegg er jeg blitt fortalt at konserten vår i Paris, i Olympiahallen, er et skikkelig prestisjested å spille på. Stedet tar tett opptil 3000 personer og er utsolgt, så det er helt vanvittig. Det er vel kanskje ikke helt Royal Albert Hall, men noe er det, og folk er helt i ekstase over at det er akkurat der vi skal spille og har solgt ut billettene. Og vi har flere sånne steder i Europa så det føles ekstremt bra.
– Og nå til noe helt annet; Via din Instagramprofil, som er noe spesiell, fant jeg ut at du driver podcasten MetalBreak sammen med din kone. Hvor lenge har dere holdt på med det?
– Det er vel snart seks år, men det er helt på hobbybasis. Vi begge har mye å holde på med på hver sin kant så det blir når vi har tid og overskudd til det. Fortsatt så prøver vi vel å finne vår stil på det; Først prøvde vi å gjøre en slags reportasje-variant, deretter gjorde vi en del intervjuer med folk vi syntes var interessante. Selve fenomenet podcast er vel best når idioter tenker at “det er så fett når vi bare prater med hverandre, så det gjør vi!”. Akkurat nå ligger vi vel rundt der, men når det kom til intervjuene fikk jeg jo sette meg i din stol og se ting fra din side, noe som har vært veldig lærerikt. Min kone kommer jo fra diverse metallmagasiner som Metal Mania og Metal Hammer og har mye erfaring innen dette, så jeg har gått i praksis med henne for å komme inn i intervjuverdenen. Så det var spesielt å sitte på den siden av bordet, og utfordringen lå imellom folk som syntes det var gøy å delta og gladelig deltok i samtalen og folk som mer lurte på “hva faen gjør jeg her” og man måtte trekke svar ut ifra.
– Det kan jeg relatere til ja.
– Du har nok gjort noen hundre flere intervjuer enn meg, så det vil jeg tro.
“-Sangeren var opptatt så du får snakke med gitaristen. -OK, hva stemmer du gitaren i da? -D!”.
– Har så vært der, men det er heldigvis ikke så mange av de. Det flommer dog ikke over av gode metallpodcaster, så jeg håper dere fortsetter!
– Ja, det satser jeg på – også håper jeg vi får opp frekvensen etter hvert. Men akkurat nå driver hun og doktorerer seg samtidig som jeg gir ut skive sammen med mine kompiser, så det ligger litt på is i skrivende stund og får bli som det blir.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2023