Tekst: Sven O Skulbørstad, Pål J Silihagen, Geir Amundsen, Wilfred Fruke, Glenn Knudsen, Bård Nordvik, Karstein Helland, Henrik Haugsnes Kaupang.
Foto: Anne-Marie Forker
Dag 1, onsdag 21. juni
En god halvtime før Black Debbath åpnet selve festivalen kunne man høre taktfaste «Bøler»-rop fra tilskuerne, så det fantes ikke tvil om at folk var klare – klare for både festival og tung, tung politisk rock. Og etter en liten peptalk fra statsminister Jonas Gahr Støre (til full circlepit i publikum) entret de så scenen og sparket igang «Problemer Innad I Høyre», nå passende entret til «Arbeiderpartiet», og festivalen var så til de grader igang. De driver fortsatt med å avkørker Norge, noe de påpekte under «Mongo Norway» og vi alle var mer enn klare for å bli avkørka. Bandet låt som alltid kule, og humoren ser ikke ut til å noensinne bli utdatert. Vi fikk en liten takketale fra Egil over at festivalen utvidet med en ekstra dag bare for deres skyld, og etter å ha forsikret oss at de ikke bruker okkulte grep for å spille hvert år på festivalen måtte jo bare «Hvor I Helvete Blir Det Av Satan» komme, og med det en aldri så liten allsang. Vi måtte jo få Egils obligatoriske rockequiz i anledning avkørking, og jeg tror jommen samtlige tilstede ble meget kørka av. «Den Femte Statsmakt» fikk æren av å runde av settet, det vil si bortsett ifra deres nykomponerte nasjonalsang, komplett fri for krenk. Knallstart! 5/6 – SOS
Det hadde så smått begynt å regne da de svenske punk n’roll-veteranene Sator dro i gang på Vampire Stage, men det var det ikke mange som brydde seg nevneverdig om. I 30 år har Sator levert blanda rettfram- og pønkråkkdrops, og det ble en variert kosestund den lille skoletimen de hadde til rådighet, selv om ikke alle låter sitter like godt; det funker definitivt best på det kjappeste og mest energiske, mens det blir for puslete og snilt når de trekker det et snepp ned. Bandet sitter dog som ei kule, og det er artig hvordan hele tre medlemmer deler på det vokale, med hvert sitt distinkte uttrykk. Avslutninga med Gasolin’-låta «This is my Life» sementerer det nordiske konglomeratet, og både band og publikum syntes å ha hatt ein framifrå leksjon. 4/6 – WF
Et helt nytt bekjentskap for meg var Spiritworld, men etter å ha hørt beskrivelsen «metall møter Ennio Morricone» må jeg si at nysgjerrigheten var godt tent da gjengen entret scenen. Legg til at backdroppen så ut som coveret til «Red Dead Redemption» så var scenen satt. Kan dog ikke si at jeg la merke til noe særlig Morricone i musikken, men metall var det så definitivt. Kanskje det at gjengen var kledt som et countryband, for musikken var så klassisk deathcore som du får det. Spilte fint, og tross noe lydproblemer i starten. En liten kaktus må her gis til lydteknikeren som bruker en hel låt til å fikse vokalen som er helt borte, for vi forventer mer enn som så. Musikken ble dog noe ensformig i lengden, med spesielt vokalisten som kun hadde én streng å spille på. Fansen var tydelig fornøyde, men de overbeviste ikke meg. Tror nok også de fikk god hjelp av himmelen som åpna seg rett før de gikk på, for det var nok en god del tilstede som søkte ly fra uværet. 3/6 – SOS
Regnet tiltok i styrke, men det gjorde jaggu også det musikalske da australske Airbourne inntok hovedscena med en innstilling om at ‘er’e fest, så er’e fest!’. Klissvåte scenefasiliteter som både band og publikum, og bandet klarte faenmeg å vri dette til en styrke – godt gjort! Jeg digga debuten deres da den kom, og de første konsertene var strålende. De forsvant så litt for meg, men det er digg å kunne konstatere at brødrene O’Keeffe & Co. fremdeles holder koken (og ikke bare har hånda i lomma). Adrenalinpumpende høyoktan råkkenråll blir rett og slett ikke gjort stort fetere i det Herrens år 2023, og det er godt å vite at arven etter gammal AccaDacca holdes så godt i hevd. Bandet sitter tettere enn den berømte froskerompa, og jeg synes også de har fått balansert fokus litt bedre mellom band og frontstjerne litt mer ‘rettferdig’ enn tidligere, da de mer framstod som Joel O’Keeffe Band. Personlig kunne jeg ha ønska meg flere låter fra debuten, men de har nå tross alt seks fullengdere under snippen å velge fra og leverte et tett og fett sett uten dødpunkter – connection re-established. 5/6 – WF
Midt under det verste pøsregnet måtte våre svenske venner i At The Gates finne seg i å trå til kraft, og jeg lurer på om det kan hvile en forbannelse over gjengen, for sånn var det forsyne meg sist jeg så de på Tons Of Rock og, den gang i Halden. Men folk dukket opp de, og enda fler kom til underveis og godt var det – for bandet leverte til gull fra første tone ut ifra Vampire Stage. Festivalens hittil beste lyd hadde de og, så alt lå til rette for en god kveld på jobb. Jeg ble ganske sjokkert da «Blinded By Fear», det nærmeste en hit de noensinne kommer til å komme, kom meget tidlig i settet – og da etterfølgende låt var «Slaughter Of The Soul», altså spor nummer to fra skiva med samme navn og tilfeldigvis en av undertegnedes absolutte metallfavoritter begynte ståpelsen å melde seg – og da frontfigur Tomas Lindberg så kunne informere om at de rett og slett skulle spille hele skiva fra start til slutt ble det litt for meget for en uforberedt skribent. Regn og tårer rant nedover kinnet i takt med musikken og det skal mye til for at ikke At The Gates vinner hele festivalen bare på grunn av dette. Fy faen så bra det var, og gamlegutta landa til 20 i stil og vel så det. Jeg har sett At The Gates flere ganger, men aldri så bra som dette. Lindberg er også en av de beste frontfigurene i klassen, som fikk oss til å glemme pøsregnet for en stakket stund. Episke «The Flames Of The End» fikk nødvendigvis den store ære av å avrunde settet som la Vampire Stage fullstendig i grus. 5,5/6 – SOS
Ikke helt godt å vite hva en skal forvente når 2+2 aktører fra to av de største punkbanda fra den første London-bølgen slår seg sammen og kaller seg Generation Sex, annet enn at det nostalgiske får seg en real boost. Det skal nok sies at forholdet de to imellom på mange måter er noe ujevnt, der Sex Pistols står som legender, mens Gen.X i dag mest er kjent som Billy Idols (og mindre kjente Tony James’, som også kan minnes fra Sigue Sigue Sputnik, berømte i ca. et langfriminutt på 80-tallet) første band – hvilket samtidig også gjenspeiler seg i kvalitetsforskjellen på låtene de to imellom, der Pistols’ låter generelt har en langt djupere substans enn Gen.X’ lette rettfram-snitt, hvorenn sjarmerende de kan være. Gen. Sex av i dag låter ikke så halvgæernt, mye grunnet Steve Jones’ sedvanlige tighte gitar, og Paul Cook og Tony James holder kompet i godt driv. Det er i grunnen det vokale som trekker det musikalske noe ned; godeste Billy Idol har nok sett sine aller beste dager som sanger, men dette var i grunnen verken uventa eller fryktelig ødeleggende – det er da faenmeg punkens opprinnelse vi snakker om, og at disse gutta i det hele tatt er i live er en stor prestasjon i seg sjøl. Det rare er i grunnen at vokalen funker best på Pistols-låtene, men ja; det er trivelig også med «Dancing with Myself», uansett form&farge. Settet deles ca. halvt om halvt, og jeg stusser litt på valg av SP-låter, der jeg f.eks. ikke registrerer ei storlåt som «Anarchy in the U.K.», men flere halvobskuriteter. Uansett; en trivelig affære – men mer artig & moro enn direkte bra levert. 3,5/6 – WF
På Vampire Stage var det veteranene Skid Row fra Jersey, USA, som fikk æren av å avslutte dagen, og dette er et band som har hatt en renessanse av det sjeldne det siste året. Helt siden splitten med Han Du Vet i 1997, har vokaljobben i Skid Row vært en uriaspost – fansen har ikke akseptert noen av de mange erstatterne som har fått prøve seg, og ikke har de klart å levere på forventet nivå. Men endelig har Skid Row fått en vokalist som ikke er det svake leddet i bandet, svenske Erik Grönwall (ex-H.E.A.T) er tvert imot bandets trumfess. Ikke bare synger han svinebra og er en særdeles energisk frontmann (Helt utrolig at denne mannen var alvorlig syk av blodkreft, fikk beinmargstransplantasjoner og tilbrakte mesteparten av 2021 på sykehus…), men han synger de gamle låtene nøyaktig slik publikum forventer å høre dem, og han tar seg ingen friheter for å sette sitt eget preg på klassikerne. Og Skid Row har også skjønt hva publikum vil ha – bortsett fra to låter fra den nye og brillefine skiva «The Gang’s All Here» var alt annet hentet fra de to første skivene. Og bra er det, for 99% av publikum driter syltynt i både «Thickskin» og «Subhuman Race» og «Revolutions Per Minute». Et par minuser var det – forferdelig lyd i starten, med en forvrengt vokal, la en demper på entusiasmen, og at man i et timekort sett skal bruke tid på å la bassist Rachel Bolan ta vokalen på Ramones-coveren «Psycho Therapy» var også helt overflødig, med mindre Grönwall desperat trengte en pause – og det gjorde han ikke. Bortsett fra det pirket var dette en fryd fra de sparket i gang med «Slave To The Grind» til de avsluttet med «Youth Gone Wild» en time senere. Vi krysser fingrene for en helaften på Rockefeller i løpet av året – det hadde vært skikkelig gildt. 5/6 – GA
Siste band ut denne kvelden var Guns N Roses, men siden de var det eneste bandet som ikke tillot pressefotografer, enda nesten samtlige i folkehavet sto med mobilkamera høyt hevet, så lar vi dem seile sin egen sjø. Vil de ikke ha mediedekning, så får de ikke mediedekning. Greit det. Bare vær sånn.
Dag 2, torsdag 22. juni
Stillheten over Ekeberg brytes abrupt av en rå kvinnestemme som krever oppmerksomhet, hvilket maner til massiv ørespissing; Lizzy Hale og Halestorm er i gang, og dagen er ei lenger den samme – men langt bedre! Det står ikke til å betvile hvem som innehar dagens tøffeste vokal, men heldigvis har hun også både band og låter gode nok til å holde publikum i hule hender fra ende til annen, med både sjarm, dyktighet og generell tilstedeværelse. Gjennomført tett og godt, og de beste låtene trøkker og gynger faderlig bra! Like fullt, det bare må pirkes litt (that’s who I am..) – det skal nemlig ikke så store justeringer til før de stikker av med de helt store ordene. Låtene i midten trenger en noe større engasjements- og je-ne-sais-quoi-faktor, der de faller bittelitt i den store sekken av intetsigenhet, frk. Hale har ennå et noe uforløst dynamisk potensial i stemmeprakten og det er fremdeles helt meningsløst å insistere på trommesolo i et 50 minutters festivalsett. Men, bevares; dette er til gangs et av de aller feteste banda fra nyere tidsalder – stort tyngre og feitere stoner-inspirert metalrock med tøffere vokal skal du leite ganske så lenge, om ikke forgjeves, etter. 5/6 – WF
Årets første pyro såvidt meg bekjent sto våre svenske sirkusartister i Avatar, etter frontfigur Johannes Eckerström brått spratt ut fra en pakke på scenen og bandet smalt i gang «Dance Devil Dance» til sprutende ild og stor jubel fra de mange fremmøtte. At de så fortsatte med stil kan man trygt stadfeste da «The Eagle Has Landed» kom allerede som nummer to i settet. De blir ikke mindre samspilte med årene, og Eckerström selv viste at han takla et større publikum uten noen problemer. En fantastisk frontfigur med god humor som satte en veldig god stemning i sola. «Bloody Angel» er som alltid god som gull og en höydare uansett når og hvor. På «Colossus» kom også trommis John Alfredsson frem på scenen så alle var rett foran publikum. Et kult og uvanlig grep. På «Let It Burn» sprutet det med ild på scenen, og det kler bandet meget, meget godt. Og nok en konsert på Vampire Stage med sinnsykt god lyd, så kudos til lydteknikerne her. En stor overraskelse var da Lzzy Hale, som nettopp hadde avslutta konserten med Halestorm før Avatar gikk på, kom på scenen for duetten «Violence No Matter What» og mer eller mindre satte fullstendig fyr i publikum. Å se to av vår generasjon beste rockevokalister barke sammen på scenen var intet mindre enn magisk. Og så avslutningen da, «Hail The Apocalypse» til sprutende flammer lar seg absolutt høre, jeg vil tro Avatar spilte for sitt aller største publikum her til lands, og der kunne ikke ha utført jobben på en bedre måte. Hyll apokalypsen! 5/6 – SOS
Jeg husker jeg som ung spire sjekka ut kanadiske Voivod på 80-tallet etter at de i et blad ble kalt ‘kaosets mestre’ – og jeg skjønte ikke en halv dritt av hva de drev med. Siden har de dog i grunnen alltid på et vis ‘vært der’ i min umiddelbare musikalske periferi, og torsdag var det på tide å endelig få sett dem live – og det til full overbevisning! Fra sitt merkelige og særs egenartede univers av thrash-, prog- og fusion-inspirert metal leveres en forrykende konsert med både kirurgisk presisjon og fandenivoldsk groove, på én og samme gang – og det er sjelden vare! Låtene skifter brått og uventa mellom tempi og intensitet, men likevel føles det som en logikk bak det hele, og det serveres med både sjarmerende snert og en herlig ydmykhet – de feirer i år 40-årsjubileum, og ingen skal være i tvil om hvor genuint glade de er for å fremdeles få lov til å spille opp til dans. Litt skuffende oppmøte inni teltet, men det er nå en gang sånn at det esoteriske av vesen rett og slett ikke er for alle – men til desto større glede for de utvalgte. 5/6 – WF
Jeg skal ærlig innrømme at tyske Powerwolf aldri har fenget meg noe særlig, men det er forsåvidt helt uinteressant. Bandet har tydeligvis en hengiven fanskare her til lands, noe som var lett å se på Scream Stage denne torsdags ettermiddagen. Tyskerne er flinke de, og showmanship skal det ikke stå på. Og faktisk så låter de bedre live enn på skive, og det er jo et stort pluss i boka. Vi fikk servert en heidundranes opptreden med et band som til de grader var tilstedeværende på scenen. Vel ble det mye tant og fjas i mine øyne (og ører) men det var nesten umulig å ikke bli sjarmert av Atilla Dorn & Co. som kjørte på med tysk power metal det remmer og tøyler kunne holde. Bandets tekster og image er i stor grad basert på vampyrer, varulver og død. Altså eventyr-metal. Selv om dette absolutt ikke er min favoritt-genre, synes jeg Powerwolf var en hyggelig og positiv overraskelse. Det var ihvertfall ingen tvil om at de ga publikum valuta for pengene selv om det ble i overkant mye sirkus og fjas for min del. 4/6 – PJS
Hvordan kicke igang en metallkonsert på best mulig måte lurer du kanskje på? Soulfly har svaret med «Back To The Primitive» på Moonlight Stage og det var kul umulig å stå stille. Med scenen dekt i camo-effekter og sjefen sjøl Max Cavalera i storform kunne dette ikke gå spesielt feil. Skal dog sies at å gå på som neste band etter nedsablingen både Halestorm og Avatar ikke nødvendigvis er en enkel oppgave, men det klarte Max & co uten nevneverdige problemer. Men det skal sies at her var det enkelte utfordringer med lyden, der spesielt skarp og tommer (!) forsvant litt i starten av konserten. Det gir ikke spesielt trøkk på en metallkonsert. Bandet selv var det definitivt ingenting å utsette på som nevnt, og det ga publikum tilbake med renter i form av den største moshpitten undertegnede header får med seg hittil på festivalen. Og jommen fikk vi ikke en Sepultura-klassiker i form av «Refuse/Resist» og, og der løfta taket seg fullstendig. Men jeg lurer litt på om trommisen, altså sønnen til sjefen sjøl, hadde litt overtenning for han var faktisk litt ute å kjøre til tider. Og det er ikke typisk ham, for å si det sånn. Fotballsang ble det også bydd opp til, under den vanlige avslutteren «Eye For An Eye», og en liten ripoff av Slipknot sin «sit the fuck down and jump the fuck up!» til nettopp «Jumpdafuckup» – men det fungerte forsyne meg i teltet og, og er alltid gøy. Det var også det siste som skjedde på scenen, og Soulfly leverte så varene igjen. Som alltid. 4,5/6 – SOS
Clutch har med åra blitt et slags kultband innen groovy og småpsykedelisk stoner-metalrock, uten at de noen gang har gjort det heeelt store for min del, annet enn sporadiske rytmiske hodebevegelser gjennom 30 år. Det å se dem live i solskinnet et par steinkast hjemmefra, derimot; se, det var noe annet! Det svinger og gynger både tett og fett, og de har en av klassens beste vokalister i Neil Fallon. På tross av litt for lite kjennskap til katalogen var det bare å la seg gynge med og kose seg, og det hele kompletteres mot slutten da Fallon fant fram både Les Paul og slide og dro i vei ‘min låt’; «Electric Worry» – hvilket sparka langt flere enn meg i full gang. Joda – dask på egen lanke; dette er et band som så visst fortjener større oppmerksomhet også fra min side i framtida. 4,5/6 – WF
Så til årets store overraskelse på Tons of Rock, og for mange en gedigen skuffelse da Nightwish måtte avlyse i siste liten på grunn av sykdom hos vokalist Floor Jansen. Sporty gjort av Madrugada da å stille opp på kort varsel. Jeg tviler på at mange av de som kom for å se Nightwish stod oppstilt foran Scream Stage, for det er ikke til å stikke under en stol at Madrugada har en helt annen tilskuerskare. Uansett klarte Madrugada å fylle det enorme området foran Scream Stage, og ikke minst de klarte å få med seg publikum. Årsaken var rett og slett at de ga absolutt alt på scenen og det smittet så til de grader over på publikum. Joda, jeg skal ærlig innrømme at jeg var meget skeptisk til Madrugada i denne settingen, men de gjorde min skepsis til skamme. Jeg har sett de flere ganger før og det har vært bra, men jeg har stort sett kjedet meg etter noen få låter. Sivert Høyem har uten tvil en stor og mektig stemme, og tolk det som du vil, men stemmen hans får meg søvnig, Det ble jeg ikke denne torsdagskvelden med Madrugada, og kveldens sett og fremførelse var alt annet enn søvndyssende med både pyro og crowdsurfing fra Sivert, og ikke minst et band fylt med spilleglede. Joda, Sivert Høyem er ikke en novise når det kommer til metal, men han viste en litt “sintere” side av seg selv i likhet med resten av bandet. Hvor de har fått det ekstra giret fra aner jeg ikke, men det var rett og slett imponerende bra levert og for min del helt greit at Nightwish meldte avbud i siste time når erstatteren så til de grader innfrir og gjør all skepsis til skamme. 5/6 – PJS
Aldri en Tons Of Rock uten en liten dose Satan, og i år var det Mayhem som vel kan regnes som kongene av nettopp dette. Moonlight Stage var fylt til absolutt randen, og heldigvis var alt av lydproblemer jeg hadde opplevd på denne scenen totalt rensket vekk. En liten interessant detalj var at vi hørte Madrugada som erstattet Nightwish godt mellom låtene i starten, som for å tydeliggjøre to ekstreme motpoler i norsk rock. Det finnes få band, om noen, som er tightere enn Mayhem, og dette viste de til de grader under seansen. Et av verdens aller beste sortmetallband, og de viser gang på gang hvorfor. Man får følelsen av å være vitne til en sort messe der vokalist Attila Csihar spankulerer rundt på scenen i svart munkekutte (noe som gjelder resten av bandet og, kanskje bortsett fra trommis Hellhammer) og oppnedkors, og når han blir akkompagnert av det mest ekstreme vi har her til lands gir det en ubehagelig, men allikevel meget bra stemning. Kirkeklokker og dommedagskor hører også med, og bidro til en mørk stemning tross sola som skinte med all sin kraft rett utafor teltet. Tidenes viktigste sortmetall-band, og sågar et av tidenes beste. 5/6 – SOS
Det heftigste showet før headlineren gikk på sto polske Behemoth for. Et arsenal av pyro akkompagnert av heftig melodisk sort metall kan aldri gå feil, og det gjorde det heller ikke denne kvelden i solnedgang over Ekebergsletta. Og Behemoth til solnedgang skulle vise seg å fungere meget bra. De innledde med det klassiske teppet foran scenen og «Post-God Nirvana» som gikk rett over i «Malaria Vvlgata» som på sisteslippet forståelig nok. «The Deadless Sun» fulgte så, som på skiva og vi lurte vel her på om vi fikk hele «Opvs Contra Natvrsm» i som helhet, og det hadde ikke gjort noe som helst. Må ble det riktignok ikke sånn, og allerede tidlig i showet hadde de gjort opp for manglende pyro ellers på festivalen så det sang etter, noe som fulgte store deler av konserten ut. Mye nytt ble servert, og det hørtes så fansen satte vel så pris på det nye materiale som det eldre, forståelig nok. Og herrefred å tighte det bandet er, det er prototypen på hvordan man lander ekstremmetall – igjen med fantastisk lyd. Der hadde også sin egen «Kiss-rig» på hver sin side av scenen der de gikk opp i tide og utide, noe som skapte en ekstra episk stemning over en allerede temmelig episk konsertopplevelse. Dette varte fra start til slutt, og da Nergal kom frem på scenen med et norsk flagg med korset den rette veien, altså oppned, med en Behemoth-logo på toppen var det en helt fantastisk slutt på en helt fantastisk konsert 5.5/6 – SOS
Etter den obligatoriske Morricone-introen er det bånn gass som gjelder for The Good The Bad And The Zugly, og når de treffer soft-spoten mellom hardcore punk/-metal og rettframhardrock er de nærmest ustoppelige; det formelig spruter energi av hele bandet. De klarer dog ikke å holde momentumet helt der oppe i hele eventyrtimen, og når de drar av tempoet og heller mer mot det melodiøse, mister de ikke bare mye rein framdrift, men også noe av nerven i det låtmessige; det blir litt for snilt litt for lenge av gangen. Dette kan likevel oversees og godtas i det store bildet, for en gig med dem handler like mye om akkurat det; en totalopplevelse der man tas med på en reise gjennom i all hovedsak fete låter med minst like fete titler servert gjennom et kølsvart humorfilter av et band med høykvalitet i alle ledd. Jeg vil tro det er flere enn meg som i bunn og grunn aller helst ser et slikt band på en tett klubbscene – og det var så visst flere enn meg som gliste godt da de klagde på seig scene pga. at griseblodet etter ‘forbandet’ koagulerte. Godt levert – vi sees igjen! 4,5/6 – WF
Så var det klart for våre danske venner i Volbeat, og selv om jeg ikke er bestevenn med dette bandet har jeg ingen problemer med å forstå at de er headlinere og har et stort nedslagsfelt. For er det en ting dette bandet kan, så er det å levere live. Og publikum var til de grader med på notene der jeg sto med galle i halsen og ønsket meg langt vekk fra Ekeberg. Nok om det. Fansen fikk høre det de kom for å høre, og selv om stemningen var høy under hele settet, tok det selvfølgelig helt av under trusefukteren “For Evigt”. Istedenfor å kaste bort masse tid og ord på å mene noe om et band jeg virkelig ikke liker, så er det bare å konkludere med det viktigste, og det var at Volbeat spilte bra og fikk Ekebergsletta til å gynge. 4/6 – PJS
Dag 3, fredag 23. juni
Fredagen ble sparket i gang ved hjelp av feministisk teatersortmetall via Witch Club Satan på Moonlight Stage. Jentene har fått bra med oppmerksomhet i media både i innland og utland – sist da de gikk hardt ut mot Phil Anselmo og hans mindre heldige utbrudd og uttalelser. De kom også med flere antirasistiske statements fra scenen, ikke veldig ofte hørt i sortmetall vanligvis. Teltet var godt fylt opp da de gikk på, og det hørtes godt at gjengen har fått mer erfaring siden sist. Det går i old school sort metall med en god dose teater, og allerede ti minutter ut i konserten hadde de en monolog kun akkompagnert av rolig klassisklydende musikk i bakgrunnen. Et sterkt og magisk grep. Etter det var det kostymeskifte under en meget ubehagelig lyd, perfekt i en sortmetall-setting. Her hadde de blitt gjenfødt som hekser og sto praktisk talt nakne konserten ut. Lyden var også bedre enn mye annet jeg så i teltet. De fortjener så absolutt all omtale de kan få, for etter å ha levert teater tett opp til toppscore og musikk nesten tett opp til toppscore foran et entusiastisk publikum kan de se seg godt fornøyde med en vel blåst seanse. Trampeklapp fikk de og da de gikk av, så publikum var også tydeligvis fornøyde med det de både så og hørte. 5/6 – SOS
Dersom man legger åttitallet til grunn, så er Bergens-baserte Audrey Horne noe av det mest tradisjonsrike heavyrock-orkesteret man kan tenke seg. Flinke musikere, fengende låter, utadvendte scenepersonligheter, melodier og allsang. For å understreke poenget får vi til og med to sekunder av en Åge Aleksandersen-klassiker fra vokalist Toschie. Det er god stemning på sletta da Audrey Horne spiller. Det fylles gradvis opp med folk, og det tradisjonelle publikumsbildet med bassist Espen Lien på slutten viser en imponerende folkemengde. Vi får mange av de samme låtene som på fjorårets turné, inkludert Maiden-coveren «Phantom of the Opera», introdusert som «dette er en låt som Ghost stjal fra Iron Maiden, vi stjeler den tilbake!» Energinivået til Audrey Horne er da også en bedre match for en tidlig Maiden-låt, enn Ghost sin mer tilbakelente stil. Glimrende utført av Audrey Horne som vanlig, og et av høydepunktene på årets festival. 5/6 – KH
Et band jeg alltid har hatt lyst til å få med meg live utelukkende på grunn av bandnavnet er Death By Unga Bunga. Og mer passende musikk i solsteika på Ekebergsletta enn deres californiske skatepunk skal man nok lete lenge etter. Bandet låt fint, fengende punk med sterke melodier ble presentert på rekke og rad med nok en bra lyd i teltet. Matchende tøy på scenen liker vi også. Vokalist hadde akkurat passe med selvtillit da han kunne informere om at Death By Unga Bunga er Norges, nei – verdens beste band og vi kunne sette stor pris på å bare være tilstede på samme plass som han. Sånt er gøy, og sånt smitter. Et stykke ut i konserten kom han ut utkledt som en busk, så noe kostymeskifte var det joggu også plass til. Denne type musikk og selvtillit er det umulig å ikke bli affektert av, og hvor enn jeg snudde meg var det utelukkende smil og godt humør. Det skal også nevnes at de har funnet sin egen stil i sin punk med vel så mye hardrock i bildet – godt beskrevet da de plutselig slo om til tostemten i «The Boys Are Back In Town» til øredøvende jubel i teltet. Og for å være litt ekstra cocky tok de like så godt den med gitarene på ryggen. Konserten ut var det ekstremt god stemning på grunn av det som ble levert, og da de avsluttet seansen til Aerosmiths «I Don’t Wanna Miss A Thing», fortsatt på scenen høyst inkludert i låta, var det neppe en sur sjel som forlot åstedet. Knallbra! 5/6 – SOS
Ville Valo kickstartet sin internasjonale solokarriere med et album jeg liker veldig godt, og sett i lys av at jeg aldri fikk sett HIM live var jeg faktisk ganske gira på å få med meg denne konserten. Det startet solid med «Echolocate your love», en av de mest rocka låtene fra «Neon Noir» og jeg merker meg at Ville synger tryggere og bedre enn liveopptak jeg har sett. Han er melodiøs og tydelig i dypet og rå i det høyere registeret. Definitivt en opptur! Det nye bandet låter fyldig og tungt samtidig som de evner kunsten å være dynamiske. I live-settingen kommer Villes doomrøtter tydeligere frem enn på plate, og kan nok ha kommet som en overraskelse på en og annen «typen til» som bare ble med fordi madammen ville se sitt gamle rockstar-crush. Det veksles hyppig mellom HIM-klassikere og nytt materiale, men det er så liten forskjell på stil og kvalitet at det hele bare oppleves som en velbalansert settliste som spenner over en rikholdig karriere. Mine personlige høydepunkter var monsterlåten «Rip out the wings of a butterfly», og tittelsporet på «Neon Noir» som på flere måter samler alt jeg liker med Ville Valo. FOR en start på dagen for mitt vedkommende! 4/6 – HHK
Fredag ettermiddag er det hett på Ekeberg, og det er kjærkomment å ta turen inn i Moonlight-teltet og slippe unna solen en stund. Brenn. tåler varmen godt (Jeg avstår videre fra potensielle ordspill på brenn og varme…), og duoen forsterket med ekstra gitar, bass og keyboards trøkker kraftig til fra første anslag. Brenn. har et knippe svært fengende låter, og kanskje den beste, «Jeg Blir Så Dum», kommer tidlig i konserten. Sjelden har vel så dansbar rock blitt spilt på denne festivalen, noe mange i det nesten fulle teltet setter pris på. Bandnavnet forplikter jo også til pyroshow, og Brenn. innfrir til gangs med flammer og tøft lys. Ut i konserten merkes det at låtene ofte er likt bygget opp, med «nedpå» vers og fullt øs på refrengene. Oppskriften gjør at mange av sangene låter litt like. Vokalist Edvard Smith Save sin stemmebruk byr heller ikke på særlig variasjon. En kan stille seg spørsmålet om band som Brenn., Honningbarna og Madrugada hører mer hjemme på Øyafestivalen, og at Tons bør holde fokus på mer tradisjonell hardrock og metal. Når Brenn. selv bruker tid på å melde at «ja, faktisk, vi er et rockeband», i tilfelle noen i publikum lurte, så kan man jo stusse litt. Brenn. høres imidlertid ut som rock for meg, og er utvilsomt et friskt pust over sletten. 4/6 – BN
De mørke sogndølingene i Vreid gikk relativt tidlig på under årets tredje dag på Tons of Rock, og midt i solsteiken forsvant noe av magien de vanligvis klarer å skape live. Bandet får ha meg unnskyldt, men Vampire Stage i solsteika klokka halv fire på ettermiddagen funket dårlig for min del. Likevel er det viktig å understreke at Vreid leverte varene musikalsk sett og vi fikk høre blant annet majestetiske “Into the Mountains” og selvfølgelig den meget passende “Solverv”. Lyden kunne kanskje vært litt bedre og trommene led litt under det store sceneformatet, mulig det var den latterlige tivoligreia på venstre side sin skyld. Det til tross gnistret det bra av bandet og spesielt frontmann Sture (Dingsøy) på gitar og vokal hadde en meget god dag på jobb der han konverserte fint med publikum under hele settet mellom låtene, akkurat passe lenge. Pluss i boka også for en heidundranes versjon av “Noen Å Hate” som definitivt fikk publikum med på slutten av settet. 4.5/6 – PJS
Legendariske Napalm Death spilte heldigvis i teltet (Moonlight Stage) et format som passet som hånd i hanske for Barney & Co. Og det ble selvfølgelig full gass fra start til mål. Femti minutter med Napalm Death er et maraton for ørene, men du føler deg så mye bedre etterpå. Det er umulig å ikke la seg rive med av energien som foregår på scenen, og selv om enkelte festivalgjengere tydeligvis hadde forvillet seg inn i teltet og ikke skjønte bæret av hva som foregikk på scenen, var de fleste og mest ivrige foran scenen i ekstase over begivenheten. Jeg vil vel rett og slett kalle det for en maktdemonstrasjon i grindcore. Kort, kontant, heseblesende og tight som en badehette. 5/6 – PJS
Festivalens store ‘luremus’ fra TNT ved å bruke «Knights of the Thunder» som intro for så å skifte over til «As Far as the Eye Can See», men ok! Noen faktorer må regnes med når en ser TNT live; at gitar og bass sitter bøtte tight, at det faller noen trommeslag/spark litt utafor allfarvei og at vokalen har en og annen tone ute av pitch, og de gangene de to siste har gode dager, spruter det kuler og krutt av gigen. Dette er dessverre ikke en av de helt optimale dagene, og åpningslåta byr på regelrett sur vokal. Dette bedrer seg dog noe underveis, så vi satser på lytteproblemer her. Settet byr overraskende nok på tre ganger så mange låter fra «My Religion» som fra «KOTNT», noe som vel blir en smule perifert for den gjengse festivalgjenger – selv om låtene er gode – og ellers de ‘obligatoriske’ fra «Intuition» og «Tell No Tales», savna vel sjøl i grunnen bare «Tigers» og «Desperate Nights» herfra. Fett med Sid Ringsby tilbake på bass/skadebegrensning og totalt sett en helt kul mimrestund i solsteika en fredag efta. 4/6 – WF
Denne gjengen fra Brighton, Architects, har blitt et stort og populært metalcoreband etter mange års tro tjeneste. Undertegnede hadde nok en gang trukket det korteste strået og ble sendt av gårde for å bedømme et band i en genre jeg overhodet ikke kan fordra. Men det er viktig å gå inn i det med et åpent sinn, og selv om grundig research på YouTube og Spotify nesten ga meg flass og åndenød, var jeg innstilt på å gi disse engelske sinnataggene en sjans. Og den tok de til de grader. Godt gjort å få en gammel grinebiter som meg til å gå ned på knærne, men nei jeg hoppet ikke da Sam Carter sa at jeg skulle gjøre det. Det får da være grenser. Architects gjorde akkurat det et band skal gjøre på scenen, nemlig skape energi, dynamikk og utvise spilleglede. Spilleglede og energi var det så mye av at Vampire Stage nesten tok fyr, og selv om Sam Carter ble pottesur over å bli truet med konsertstopp ved oppfordring til circle pit, så ga det han tydeligvis bare enda mer energi og fandenivoldskhet på scenen. Jeg var nesten redd for at han skulle sprekke som et lemen der i ettermiddagssola. Kort oppsummert en av dagens store positive overraskelser. 5/6 – PJS
Jeg orker ikke gå inn på hvorvidt dette «er» Pantera eller ikke – bandet som er annonsert heter Pantera og jeg tar utgangspunkt i hva bandet Pantera leverte. Spenningen var egentlig stor i forkant av denne konserten, og jeg skal innrømme at jeg har smugtittet litt på youtube siden den offisielle turnéstarten tidligere i år. Allerede fra introen er det soleklart at dette ligger an til å bli både følelsesladet og seriøst, men idet teppet faller skjer det noe magisk på Ekebergsletta. Det er som om det slår gnister fra scenen, og en enorm energi bobler gjennom kroppen – det er virkelig «A new level of confidence and POWEEER»! Phil, Rex, Zakk og Charlie mener alvor! Settlisten er nesten uvirkelig sterk, og er et vitnesbyrd på hvilken låtskatt Pantera sitter på. Kraften fra scenen brer seg utover sletta, og når riff-bonanzaen virkelig setter i gang med «Becoming» er det hele nesten ikke til å tro. Charlie Benante spikrer grooven helt inn til beinet, Rex Brown følger ham hvert minste skritt på veien med en bassing som grenser til strengekunst, og Zakk Wylde leverer uten tvil den sterkeste performancen jeg har sett ham gjøre noen gang – det virker som om han er mer hjemme i Pantera enn med Ozzy nå… forstå det den som kan! «Og hvordan var med Phil Anselmo da?» tenker du kanskje… jo, Phil er en frontmann i en liga for seg selv, og i en alder av 54 får han selv den mest karismatiske storsjarmør til å blekne i forhold. Når da også stemmen er nøyaktig slik den skal være er det ingen grunn til å henge med geipen og prøve å finne feil. Han står der upretensiøs og barbent og serverer «Walk», «5 Minutes Alone» og «Fucking Hostile» med en overbevisning jeg sjelden har sett maken til. Publikum responderer selvsagt automatisk, og det hersker ingen tvil om at Pantera fortsatt er et av de beste livebandene heavyverdenen har sett noen gang. Stakkars Ghost som måtte gå på etter det der… jeg kan for øvrig bare opplyse om at det var totalt Lego i forhold! «I’ve always loved Tampora! – and I still do!» 6/6 – HHK
Det skal ærlig innrømmes at ikke en kjeft av våre tilstedeværende skribenter vurderte ett eneste sekund å droppe Pantera for å i stedet se amerikanske Spiritbox, som hadde trukket svarteper og måtte gå på scenen samtidig med Pantera. Beklager det, Spiritbox!
Nok et energisk band, The Bronx, entret scenen på Moonlight Stage samtidig som Gojira befant seg på Vampire Stage. Jeg husker godt bandets debutskive med et riktig så festlig cover, hvor innholdet ikke var like festlig. Genremessig vet jeg ikke helt hvor jeg skal plassere denne gjengen. Ikke er det hardcore og ikke er det punk, så hva er de egentlig? Jaja, en blanding kan vi vel kalle det. Godt mulig jeg var feil mann på feil sted, for selv om The Bronx tydeligvis spilte med livet som innsats så fikk jeg ingen verdens ting ut av det som foregikk på scenen. Det fikk heldigvis majoriteten av de andre som befant seg inne i teltet. Men at jeg står og tenker på mat er aldri et godt tegn under en konsert. Churros-boden til venstre for meg var ihvertfall fristende nærme og langt mer interessant. Men jeg holdt ut. Hvorfor vet jeg egentlig ikke. Mulig det var entusiasmen blant de fremmøtte i det halvfulle teltet som fascinerte meg. Men nei, dette var en kjedelig affære… 3/6 – PJS
Er det et band man bare ber leverer så er det franske Gojira. Med sin tekniske dødsmetall la de sletta foran The Vampire Stage fullstendig i grus, og en helt vanvittig mengde folk var helt i harnisk fra første sekund. De er jo et av de teknisk beste banda innen dødsmetall og viser gang på gang hvorfor. Akkompagnert av en god dose pyro var det godt dekket for en meget trivelig aften på sletta. Her må jeg berømme lyden på Vampire Stage, for den var upåklagelig på samtlige band jeg bevitnet på scenen. Og det må nevnes at skribent var såpass langt oppå sletta at det var ikke sjans å se noe av det som foregikk på scenen. Men lyden og musikken kan beskrives, og den var tett opp til perfekt. Noen spørsmål ble gitt hvorvidt de kanskje burde ha spilt på hovedscenen, noe de fremmøtte faktisk ga en god pekepinn på at absolutt var et godt poeng – men de leverte nå godt der de spilte foran et ekstremt stort publikum. Sa jeg godt? Jeg mente ekstremt godt. Dette bandet er ikke i stand til å levere dårlige konserter, og det gjaldt så definitivt på Vampire Stage også. 5/6 – SOS
De som fikk æren av å avrunde en fantastisk fredag var selveste Ghost. De har jo i løpet av relativt kort tid vokst seg fra å være et kuriøst band til å headline, og det er vel fortjent. Jeg må si jeg savnet den gamle, gode introen – men sur gubbe til tross, når «Kaisarion» åpner ballet klarte ikke engang sur gubbe å være sur. Herifra og ut var det en ren fest, og det var en stor glede å delta på festen. Godeste herr Forge har vokst inn i rollen som stadionvennlig frontfigur med stoisk ro og geleidet oss trofaste disipler med stødig hånd. Som en som liker det tidligere materialet best var «Year Zero» den definitive høydaren, og her kommer også det lille jeg har å trekke for konserten. At ikke debuten «Opus Eponymous» ble æret med en eneste låt, og at ikke «He Is» blir funnet plass til i setlista er en aldri så liten katastrofe. Sistnevnte hadde satt fullstendig fyr på sletta på et nivå få andre forunt. Men bevares, vi var vitne til et av Skandinavias aller største og beste band om dagen, og da avslutterne «Dance Macabre» og «Square Hammer» rundet av kvelden på en aldeles forbilledlig måte tenker jeg vi kan si oss godt fornøyde med en meget vel utført kveld på jobb. Nevnte jeg også at lyden var knall? Vel, lyden var knall. 5/6 – SOS
Dag 4, lørdag 24. juni
Først band ut for dagen er de unge gutta i Red Steel. Bandet fra Halden stiller til start som vinner av Posten og Tons of Rocks bandkonkurranse og stakk av med seieren foran over 250 andre band. De har en solid følgeskare på TikTok og fikk rundt 10000 stemmer i konkurransen. De ser ut som rockestjerner og de lokker til seg en jevn strøm av nysgjerrige festivalgåere denne solfylte formiddagen. Umiddelbart hører man påvirkningen fra band som Ghost og Green Day – i tillegg til å ha begge bena trygt plassert i 80-tallsrocken. Bandet kan allerede sine saker ganske godt, men sliter litt med både lyd og spillingen sin. Det begynner bra og alt sitter på første låt ut, men så begynner de å få litt mer problem utover i settet sitt. Vokalen er litt sur, i tillegg til at det også blir noen feile noter fra gitaristen. Bortsett fra det klarer de å skape litt glimt av liv blant publikum og det virker til at folk koser seg med dette nye og morsomme bekjentskapet. Vi får servert både gitarsoloer og trommesoloer, så det unge bandet har baller, det skal de ha! De har fortsatt en vei å gå når det kommer til å mestre kunsten sin, men de kan absolutt bli et band å se opp for i fremtiden. 3/6 – GK
Honningbarna, energibomben fra Kristiansand, er et perfekt band til å riste liv i en noe sliten gjeng tilskuere på Tons of Rocks siste dag. Energien bandet utstråler er umulig å motstå og de leverer med en intensitet som er helt unik. Vokalist Edvard Valberg er tidlig i settet ute blant publikum og fyrer virkelig opp stemningen på den måten. Honningbarna har alltid hatt en spesiell kontakt med sitt publikum og dette beviser vel nettopp det. De ga ut ny skive i fjor og vi får servert en del låter fra nettopp det albumet. Og det er helt i orden for meg, fordi den nye skiva, «Animorphs» som det heter, er utrolig bra. Kan fort være noe av det beste de har gitt ut faktisk. Nok en gang er Edvard ute blant publikum og drar med seg publikum. Han er nesten mer ute blant publikum enn han er på scenen med bandet sitt. De er sammen med Red Steel første band ut i dag og det er en utakknemlig jobb. Honningbarna jobber knallhardt for å dra med seg publikum og jeg synes de gjør en fantastisk jobb. Energien bandet utstråler er rett og slett for heftig til å ignorere. Som seg hør og bør på en Honningbarna-konsert blir en fra publikum dratt opp på scena for å hjelpe til med introduksjonen av låten «Fri Palestina». Sangen har blitt en klassiker for bandet og som vanlig trakterer Edvard en cello gjennom låten. Jenta får synge litt med bandet også før hun trekker seg tilbake til publikummet igjen. Det er virkelig liv i publikum foran scenen nå og ting begynner å løsne litt blant folk. Bandet er utrolig profesjonelle, og låtene sitter som bare det. Du skal jobbe hardt for å klare å dra med seg publikum som første band ut på siste dagen av en 4-dagers festival, men gutta i Honningbarna klarer det på en eksemplarisk måte. For meg blir låten, «Øyane er Mosaikk» fra den nyeste skiva, høydepunktet. Et fyrverkeri av en låt – akkurat som bandet selv. 4/6 – GK
«Vi er verdens styggeste band, og nå har vi blitt gamle, også!» Sjølhøytideligheten er verken til å ta eller føle på hos Apollyon og Aura Noir, som leverte kanskje festivalens aller feteste konsert i teltet! Topp stemning fra første til siste låt, og det finnes ingen som klarer å kombinere thrash-, black- og death metal på like fett og elegant sett som dette orkesteret, samtidig som skuldre og pretensiøsitet henger like lavt som på ‘øving med vennepublikum’. Like fullt; det er svært få som makter en tightere oppvisning på et så høyt nivå, og med den låtkatalogen de etter hvert besitter, kan det jo ikke gå gæernt – hvilket det så visst heller ikke gjorde! Artig med forklaring på hvordan idéen til rytmikken i «Black Metal Law» oppstod, og jaggu fikk vi festivalens minst forutsigbare cover med «Manic Depression» over i nevnte AN-låt som sonisk illustrasjon på akkurat dette. Alltid fett å på nært hold kunne studere det suverene samspillet mellom så gode og sjølsikre musikere som Aura Noir kan presentere, og med null-zip-zero dødpunkter utnevnes de herved til Frukske Vinnere av Norway Cup ’23! 5/6 – WF
På Scream Stage fikk vi en behagelig start på sistedagen etter tre dager med full fres, doble basstrommer og growlevokal, med muligens det mest melodiøse og radiovennlige bandet på hele festivalen. Og det er heller ikke mange av årets Tons Of Rock-band som har hatt flere hits her til lands enn trøndertrioen Stage Dolls gjennom 38 år, det må i så fall være Guns N’ Roses. Enten du vil eller ikke, så kan du antagelig kauke med på refrengene på schlägere som «Love Cries», «Hard To Say Goodbye», «Wings Of Steel», «Love Don’t Bother Me» og «Soldier’s Gun» – og vi fikk selvsagt servert alle disse i løpet av de 50 minuttene Torstein Flakne & co hadde til disposisjon. Og stemningen var meget god foran scenen, med kraftig allsang her og der som fikk frem glisene på herrene på scenen, særlig på nevnte «Love Don’t Bother Me» og påfølgende høydepunkt «Still In Love». Skal man pirke litt, kunne man gjerne ønsket seg et par andre hele låter (som f.eks. «Heart To Heart») istedet for medleyen som opptok midtdelen av settet. Men ellers en strålende start på noe som mer føltes som en søndag enn en lørdag, og vi overhørte flere «Jøss, det var jo kult jo!»-kommentarer fra de yngre festivalgjengerne som kanskje ikke er så bevandret i Stage Dolls-repertoaret som det de fleste over 35 år er. 4,5/6 – GA
Bury Tomorrow byr på seg selv og krever at publikum gjør det samme. De som har møtt opp i teltet er med på notene og det ligger an til å bli en knakende god konsert. Lyde er bra, bandet er tight og vokalist Daniel Winter-Bates er en kraftpakke av en frontmann. Både som vokalist, men også som den som skal dra med seg publikum. Det tar ikke lang tid før teltet er fylt til randen med folk og fremdeles strømmer det folk til. Han er tydeligvis glad i bannskap, den godeste Daniel – noe vi får solide bevis for gjennom hele settet til Bury Tomorrow. Her spares det ikke på noe og bandet viser seg fra en særdeles positiv side. Dette sklir raskt opp til å bli dagens store positive overraskelse. Konserten med Bury Tomorrow kan beskrives som et angrep alle sanser fra start til slutt og bandet krever at folket foran scenen gir tilbake like mye som de får fra de på scena. Og publikum er klare for å gi det de har. Det topper seg når han får alle i teltet til å sla armen sin rundt den som står ved siden av og beordrer alle til å hoppe opp og ned sammen. «Dette kommer til å bli spesielt» utbryter Winter-Bates, og det hadde han rett i. Når hele teltet hopper opp og ned sammen som én stor enhet, så får jeg litt frysninger. Dritkult! Bury Tomorrow viser seg å bli et særdeles hyggelig bekjentskap og jeg har fått enrom respekt for bandet i løpet av konserten. Dette var gøy! 5/6 – GK
The Dogs er til de grader på hjemmebane i den stekende ettermiddagssolen. Det fyres av flammer og røykbomber, og alle som er til stede ser ut til å ta inn garasjerockbudskapet med åpne armer. The Dogs gir ut album så ofte at det nesten er vanskelig å henge med, men det er en større variasjon på låtene på de nyeste utgivelsene, noe som igjen gir mer dynamikk til liveshowet. Heldigvis er flere av låtene med på dagens settliste. For meg blir høydepunktene «Melt» og «Fuses Are Shorter».
Som Norges kanskje mest uforutsigbare frontfigur vet en aldri hva Schau vil by på av verbale og fysiske krumspring, annet enn at han alltid innfrir til gangs. Foruten crowdsurfing og synging ute blant publikum, ble det også delt ut publikumspriser, til stor fornøyelse for alle. Imidlertid er det de hardeste låtene der Schau skriker mer enn han synger, som han mestrer best. Det må også påpekes at The Dogs har en litt paradoksal blanding av beint frem koselighet på ene siden (masse klemming og kos på scenen og mye humor mellom låtene), og et mørke og en nihilisme i Schaus sine tekster og tilhørende råe fremførelse. I solsteiken er det åpenbart den lystige rockefesten som publikum omfavner. Dette er ikke tidspunktet for negative tanker. Bandet avslutter showet med «Oslo», hyllestlåten til hjembyen, godt hjulpet av en storslått video som vises på storskjermen. Kjærligheten bandet får i retur er total. Selv en avstumpet vestlending blir på grensen til rørt. 5/6 – BN
Et av dagens høydepunkt for mange kommer i form av In Flames. Mange av de mest hardbarka har nok opplevd Stage Dolls på nært hold i varmen, bare for å få plass så nært scenen som mulig. In Flames er jo et band som har holdt på i mange år og har en rutine som er opparbeidet gjennom hardt arbeid og gode låter. Musikalsk, lydmessig og teknisk sitter det som en kule fra første riff, men bandet sliter med å få med seg publikum i varmen. De som er klemt inn helt framme er nok i himmelen, men for alle oss andre som ikke står i umiddelbar nærhet til scenekanten, så kan det merkes at publikum er litt treige med å komme i gang under In Flames. Her skal bandet også få litt refs, fordi gjennom den første delen av konserten er det lite kommunikasjon mellom vokalist Anders Fridén og publikum. Her må noe skje. Og det gjør det heldigvis, fordi rundt halvveis inn settet begynner pratingen å løsne litt. Det setter litt mer fyr i menneskene som har møtt opp for å se sine helter. Dessverre så blir det også til at Anders Fridén da lufter sin frustrasjon over responsen når han spør om hvem som har hørt den nyeste skiven til bandet. In Flames har fått med seg tidligere Dillinger Escape Plan-medlem Liam Wilson som livebassist og han gjør en solid figur! Alt i alt så blir dette en smule skuffende for meg personlig, og nå vet jeg at mange der ute nok kvesser knivene og det får så være. Hadde håpet på litt mer fra det legendariske bandet. 4/6 – GK
Candlemass, grunnleggerne av sub-genren Doom Metal, har virkelig fått en renessanse de siste årene med originalvokalist Johan Längquist tilbake i troppen, og her er det ikke snakk om å hvile på laurbærene. Det ferske albumet «Sweet Evil Sun» er en leksjon i tyngde, og med en såpass rikholdig katalog som Candlemass innehar er det aldri tvil om at det er stas å se våre svenske venner live. De sparker fra seg umiddelbart med «Mirror Mirror» og planter lysestaken for alvor på norsk jord atter en gang! Litt teknisk kluss kan forekomme på festivaler, men ringrevene Edling & co. lar seg ikke vippe av pinnen og dundrer videre med «Bewitched». Längquist har en annen sangstil enn bandets mest ikoniske vokalist, men nå har han virkelig tatt materialet fra «Nightfall» og «Ancient Dreams» og gjort til sitt eget. Han er virkelig en enestående sanger! Dagens besetning er klassisk Candlemass på alle mulige måter og det bidrar selvfølgelig til at bandets identitet er vesentlig tydeligere enn forrige gang de gjestet Tons of Rock (i Halden) da både Edling var sykmeldt og Mats Leven sang. Årets konsert er et bunnløst dyp av episke riff, allsang, drømmer, ondskap, ensomhet og fantasi. Publikum rekker hendene i været og fremstår trollbundet av magien fra scenen. Jeg står her og kjenner at jeg blir litt stolt av gutta faktisk, og når dagdrømmen nærmer seg slutten og Mappe og Johan serverer introen på «A Sorcerer’s Pledge» er det bare å gi seg ende over! Tung perfeksjon! Selvsagt kommer «Solitude» til slutt og det eneste jeg vil er at de skal gå på og gi oss en time til! Jeg bærer min «Summer of Doom 2002» t skjorte med stolthet! Selvsagt skulle jeg som fan av bandet gjerne sett en settliste som også inneholdt ett og annet kutt fra «Chapter VI», den selvtitulerte og/eller «Psalms For The Dead», men jeg har forståelse for at man må holde seg i nakken på festivaler.
Sveriges bästa hårdrocksband? Soleklart! 5/6 – HHK
Så er det klart for et mine personlige høydepunkt for dagen, nemlig Puscifer fra Los Angeles. For de som ikke kjenne navnet så er frontmann og primus motor Maynard James Keenan fra Tool og A Perfect Circle. Så er vi på samme side… I utgangspunktet en musikk som jeg ville ha tenkt var litt for rolig til å slå an på en festival sånn litt utpå den sene ettermiddag. De første par låtene kan tyde på at jeg hadde rett i min mistanke, fordi det går litt treigt. Jeg tror ikke helt publikum vet hvordan de skal ta imot det de hører fra Puscifer. Dette er uansett et fantastisk band, men knakende dyktige musikere og de vet hva de holder på med. Stemmen til Maynard er unik og den løfter hele konserten, selv på de rolige låtene er det hans stemme som gjør at man står og nikker med hode i tilfredshet. Så skifter bandet litt gir og begynner å trykke litt på. Det plukker publikum opp umiddelbart og dermed stiger stemningen.
Bandet er ute på sin «The Existential Reckoning» tour og serverer oss et knippe spor, inkludert åpningssporet «Bread and Circus» fra albumet som kom ut i 2020, i tillegg til låter fra resten av katalogen sin. Etter en litt treg start tar det seg som nevnt fint opp og til slutt står man igjen og skulle ønske at de kunne spilt en time til. Og det er et bra tegn! 5/6 – GK
Det ble storflott på Scream Stage da punkens gudfar himself Iggy Pop beærer oss med en visitt, komplett med blåsere og det hele. Dette kunne da ikke gå feil? Og det gjorde det så definitivt ikke heller, et meget viralt og fett band hadde ryggen til sjefen konserten igjennom – og sjefen sjøl styrte publikum foran Scream Stage som om han aldri har gjort noe annet. Noe han forsåvidt aldri har gjort heller. Han var høyt og lavt rundt på scenen, og selv om han aldri har vært tidenes beste vokalist er bare det meget imponerende i en alder av snart 80 (!). Og «The Passenger» ga fullstendig fyring i solsteika foran scenen, og da han etterfulgte med «Lust For Life» var mang en publikummer på tvers av generasjoner i tenk lykkerus – skribent inkludert. Iggy lovte å ta oss med på ferie, men ikke på stranda eller museumet – nei nei, vi skulle selvsagt på «Death Trip» og akkurat der og da var vi nok alle heller med herr Pops tur inn i døden enn med på Sørenga, for her sparka det hardt. Vi fikk også Stooges representert til stor jubel. Og, for en energi den snart 80 år gamle mannen utstråler fra scenen! Det er faktisk naturstridig, og vi fikk alle en real leksjon i hvordan pønk skal spilles og oppleves. Det trengtes ikke pyro på denne konserten da mannen er et flammende show i seg selv. Publikum var helt med fra start til slutt, og med Iggy sjøl i virkelig godform med et vanvittig bra band vil jeg faktisk utkåre han til en av festivalens absolutte vinnere Avslutteren «Frenzy» fra sisteslippet var et meget godt eksempel på akkurat dette. 5,5/6 – SOS
Selv om nyeste albumet til Magna Carta Cartel ikke inneholder noe særlig av det som kan kalles hardrock, er jeg likevel litt spent på hva de tidligere Ghost-medlemmene kan by på live av nerve og energi. Sjangermessig ligger de ikke langt unna band som Sisters of Mercy og Fields of the Nephelim, men med litt mer synth-elementer i miksen. Ingen forventning om party rock med låter om damer og øl, men det tar jo andre band seg fint av. Dessverre blir MCC en selsom affære. Mest skuffende er det at bandet ikke klarer å formidle noe som helst av energi eller entusiasme fra scenen. Jeg forventer mer av scenevante musikere enn kun stemming av instrumenter mellom hver eneste låt. Da hjelper det også lite at musikken i seg selv heller ikke innbyr til engasjement. Egentlig har bandet flere sterke refreng det skulle være mulig for publikum å skråle med på, men viljen er ikke tilstede fra scenen. MCC sine mørke stemninger passer rett og slett ikke inn på en svett og sommerlig ettermiddag, og selv en flott låt som «Silence» blir sørgelig nok uinteressant å bivåne. 2/6 – BN
Hvis jeg var redd for at Puscifer kunne bli på den litt rolige siden for en festival, når det begynner å nærme seg kveld, så er jeg vel ikke i tvil om at Wardruna er nettopp det. Utsagn som «rensende», «helende», «rørende» og «opplevelse av å være nær en høyere makt» har blitt brukt om Wardruna sine konserter tidligere og jeg kjenner at skepsisen min når nye høyder. For mange vil nok navnet være forbundet med låten «Helvegen» som er brukt i den populære TV-serien «Vikings». Den blir oss servert på kveldens konsert, så mange fikk nok ønske sitt oppfylt der og satt tilbake med en god opplevelse på grunn av den låten. Jeg må bare innrømme først som sist at jeg sliter litt med å se hvem som hadde ideen om å la Wardruna spille så sent på festivalens siste dag. Stemningen og promillen blant publikum er skyhøy etter å ha opplevd fantastiske opptredener hele dagen og Iggy Pop har akkurat vist at de gamle fortsatt er eldst. Så kommer Wardruna og stikker hull på ballongen og slipper ut all trykket som har bygget seg opp. Jeg er ikke dum, og jeg er klar over at Wardruna har bra musikk og at det er flinke folk som spiller i bandet – uten at det er min musikksmak personlig. Når det er sagt så sliter jeg med å se hvorfor et sånt band blir satt opp til å spille på den neste største scena rett etter at Iggy Pop har levert en helt utrolig forestilling!?! For meg blir denne noe pretensiøse og innholdsfattige ventemetallen i akustisk pels en skivebom. Og jeg kan ikke forestille meg at noen vil trekke fram Wardruna sin opptreden som et høydepunkt, når de skal oppsummere og se tilbake på festivalen. 2/6 – GK
Et av festivalens mest generiske band må være Hammerfall. Denne gjengen maler med breie pensler og tar hele klisjépaletten i bruk. Svenskene åpner solid med den nye friskusen «Brotherhood», og holder faktisk på tempo og energinivået gjennom resten av konserten. «Last man standing» og ikke minst «Let the Hammer fall» er så allsangvennlig at selv den sørgeligste sjel ville stemt i. Det er knapt en tone eller kordprogresjon jeg ikke har hørt at Manowar eller Accept har dratt før. Det samme kan sies om tekstene. Slagmark, ære og blod går igjen i de fleste låtene. Men spiller det noen rolle, når bandet og låtene får et fullstappet telt til å gaule med på hver eneste låt mens hoder og hender ristes om kapp? Hammerfall funker som få på siste festivaldag, litt tidlig på kvelden, og klarer å vri ut den siste juicen publikum måtte ha igjen etter nesten fire dager med fest. Intet mindre enn imponerende, og en får igjen bekreftet hvilken kraft som bor i rett-frem-heavy-metal. 4,5/6 – BN
Men vi var jo slett ikke ferdig, for ingen mindre enn Kvelertak hadde den store æren av å runde av hele festivalen, og hjelpes som de gjorde det med stil! Med en god dose pyro, som kler bandet meget godt, var det helt forståelig at de ble satt opp til å avslutte sulamitten. Vi hadde sett den ene legenden etter den andre, men akkurat her var det bare Kvelertak som gjaldt. Akkurat denne kvelden var da vi kunne stadfeste at de har vokst seg til å bli Norges største og beste band, som om vi noen gang var i tvil. Vokalist Ivar Nicolaisen hadde publikum i sin hule hånd fra start til slutt, og kunne komme med historier fra da han var med på Norway Cup på sanme slette og satt på benken. Tror nok godeste hadde en langt bedre opplevelse denne kvelden. Og Kvelertak med pyro er noe jeg aldri vil venne meg av med. Det som imponerte aller mest var da de presenterte nytt materiale som det var gamle klassikere, og publikum responderte deretter. En etter en av innertiere ble presentert, og da hele festivalen ble rundet av med «Mjød» og «Bråtebrann» til fyrverkeri akkompagnert en et band i sin aller beste alder sliter jeg faktisk med å se hvem som kunne ha toppet det her. Jeg ble rørt, og oppriktig glad over at festivalens definitivt beste band var norsk. Tusen, tusen takk Kvelertak, for å gi et minne for livet! 6/6 – SOS
Vi opplevde pøsregn og vi opplevde solsteik, aller mest av det siste – og ikke minst en festival som leverte til topps på det aller meste. Alt av køer gikk lynkjapt, i alt fra shuttlebusser til drikke og mat, vanntilførsel eller do. Samtlige frivillige gikk utelukkende rundt med et stort smil om munnen og var veldig behjelpelige, og ikke minst – for en gjeng med publikum som var samlet i 10.000-vis. Man så ingenting annet enn utelukkende god stemning igjennom hele festivalen, akkurat sånn skal det være. Nå gjelder det å samle seg bittelitt, så sees vi igjen på sletta i 2024!