Mandag 31. juli
Få artister er mer egnet til å tonesette Olavsfestdagenes eklektisk-økumeniske profil enn bunnløst geniale Susanne Sundfør – en musiker i konstant progresjon. Det skal vedgås at hennes siste skive, «Blómi», trolig ender som årets skuffelse, men som konsertfenomen er Sundfør knapt til å tro. Du vet du går en sonisk fest i møte når jenta stiller med kvinnekor og rockeband, samtidig som det annonseres at gildet vil bestå av musikk fra en samlet karriere.
«Leikara Ljód» setter lett kirkelig tone. Man kan krangle opp og i mente med «Blómi»s solvarme aksentuering, men denne sommerkvelden i Trondheims borggård er det ingen som ikke lar seg imponere over skjønnheten og den musikalske interaksjonen på scenen. «White Foxes» fra «The Silicone Veil» og «Turkish Delight» fra «The Brothel», Sundførs foreløpige magnum opus, bringer et lydhørt publikum i ekstase. Ikke bare snakker vi om en uforlignelig artist med egenartet kompositorisk og stiltranscenderende talent; Sundfør besitter også en distinkt og hjerteskjærende stemmeprakt av klokkeren, autoritær sårbarhet gjengse populærmusikalske utøvere kan speide himmelvidt etter.
Andre av Sundførds artistiske kjennetegn er integritet og evnen til konseptualisering. Tidligere har vi følgelig opplevd henne både som hymnologisk koryfé og eksaltert disco-danser, og angjeldende soaré dekker hele smaksregisteret i katalogen. Det faller eksempelvis låter med klar country-dreining, men i Sundførs arbeidsstue står stoffet aldri i fare for å stryke enfoldige country-tilhengere medhårs. Sagt med rene ord: Når Sundfør forlyster seg med gospel og americana så ligner det ikke på noe annet.
Det nydelige tittelkuttet fra «Blómi», platas substansielle anomali, blir faktisk et av evenementets høydepunkter, i spann med isende «Lilith». Gitt det sceniske og korsterke rammeverket, er det noe man føler seg snytt for? Selvfølgelig ikke, men jeg gikk i etterkant og tenkte at «Father Father» burde vinne innpass i sommerens konsertrepertoar. I stedet setter «Delirious» og «Fare Thee Well», to kontrasterende ytterpunkter, en uforutsett og forbasket fin finale.
Trampeklappen som følger er betimelig. Stilt overfor Susanne Sundfør blir man nesten nasjonalist. 6/6
Tekst: Geir Larzen
Foto: Arne Hauge