Tirsdag, 29. august 2023
Big Big Train så dagens lys i Bournemouth i 1990, og det var i mange år et rent studioprosjekt sentrert rundt bassist Gregory Spawton og gitarist/keyboardist Andy Poole (som sluttet i 2018) med en drøss av medlemmer og gjesteartister som kom og gikk i rett så høyt tempo. Bandets blanding av folk, pop, rock og prog har høstet gode kritikker, og fra 2009 begynte de å gi sporadiske konserter og gjennomføre kortere turneer.
Etter det tragiske dødsfallet til sanger David Longdon i 2021 trodde mange at dette var slutten for bandet, men i 2022 hentet de inn en ny vokalist i form av Alberto Bravin, kjent fra blant annet legendariske PFM. Nå er de ute på veien igjen med det nye albumet “Ingenious Devices” i bagasjen, og dette er første gang bandet står på en norsk scene. På denne turneen har de med seg et blåseensemble, så det var rett så folksomt med de til sammen 11 musikerne på scenen.
Bandet entret den diskret lyssatte scenen, og allerede etter få takter av «Folklore» var det klart at vi ville få servert en konsert med stor underholdningsverdi og gode prestasjoner. Frontmann Bravin hadde store sko å fylle, men alt i alt synes jeg han gjorde en god figur. Stemmen hadde ikke det samme særpreget som Longdon, men han sang stødig og holdt formen mer eller mindre hele veien, enten det var i de storslagne progrock-eposene eller de roligere partiene.
Lyden var i mine ører dessverre ofte litt i overkant ubalansert med høye trommer og litt for lite bass til at det ble rocketrøkk der det skulle være. Musikalsk ellers var det likevel lite eller ingenting å klage på, for alt ble servert med presisjon, dynamikk, og kontraster som gjorde det vanskelig å tro at dette er et band som har spilt ganske lite sammen. Det henger nok sammen med at musikerne over hele linja er et stjernelag uten like, med massevis av rutine i bagasjen. Gitarist Rikard Sjöblom fra det svenske bandet Beardfish, gitarist Maria Barbieri, keyboardist Oskar Holldorff, og Nick D’Virgilio (trommeslager og vokalist kjent fra band som Spock’s Beard og Tears For Fears) var vel de som utmerket seg mest i mine ører. D’Virgilio er for øvrig ikke bare en drivende dyktig og musikalsk trommeslager, men er også en god vokalist. Vokalen er ellers en av bandets sterke sider, og de flerstemte harmoniene satt for det meste som et skudd og var ofte en fryd å høre på
Messingblåsere og Clare Lindley på elektrisk fiolin var med på å gi en helt unik sound som skiller det markant ut fra mange andre progband. Det var morsomt å se hvordan de utnyttet den særegne besetningen til å servere oss en annerledes og kul seksjon der trommer og messingblås sto i sentrum, og tror du neimen ikke at de klarte å blande inn Yes-klassikeren «Heart of the Sunrise».
Bandet klarte ellers på strålende vis å fremføre den storslagne og mangefasetterte musikken uten å slå lytteren i hjel med bastante musikalske virkemidler. Det var ikke mangel på store klimaks, gnistrende soloer og enorme kontraster, men de var også like flinke til å ta vare på det sarte og forsiktige. Vi fikk servert høydepunkter fra katalogen, og for meg var siste ordinære låt «Apollo» og siste ekstranummer «Victorian Brickwork», noe av det som satt aller best – uten at det betyr at de andre var så langt unna.
Publikumsresponsen var god, og applausen satt løst gjennom hele konserten. Litt lydkritikk til tross, var det alt i alt en strålende aften. Skulle bandet dukke opp på en scene nær deg, gjør du klokt i å møte opp, for her får man masse underholdning for penga! 5/6
Tekst: Trond Gjellum