2. – 5. august 2023
Den ellevte utgaven av Beyond The Gates er nå historie, og atter en gang en stor suksess uten større negative hendelser. Noen merket seg kanskje at enkelte band manglet i merchutsalget, samt noe tynn scenedekor. I år var nok den største utfordringen for festivalen at ikke alle band fikk all innsjekket bagasje da de landet på Flesland. For meg som tilskuer så ikke dette ut til å være noen demper. Bandene var til stede. Spilte på det de fikk låne, og så mer et entusiastisk publikum foran seg, enn en manglende backdrop bak seg. Som publikumer i Bergen tror jeg faktisk ikke man kunne hatt det bedre. Skal vi legge ut en påstand om at i denne festivalens historie har det aldri vært så mange iført shorts og solbriller som i år? Under Beyond The Gates kan Bergen by på svært mye, også utenom konserter. Både i og utenfor festivalens regi. Guidede black metal-turer, vinsmaking og metalquiz er noen eksempler. Festivalprogrammet startet og avsluttet noen av dagene med konserter på kulturhuset. Med mindre man var earlybird er dette konserter som krevde egne billetter. Vårt fokus har vært å dekke hovedscenene, da festivallivet har vært kombinert med vanlig dagjobb og andre oppgaver som ikke har gjort det mulig å dekke over absolutt alt.
Tekst: Ronny Østli, Pål Ferstad-Løland
Foto: Synne Nilsson
Dag 1, Onsdag 2. august
Som i fjor er onsdag og torsdag lagt til USF Verftet, mens helgen tilbringes i Grieghallen. En endring i år er at det er to scener på Verftet. Røkeriet, som er i samme lokalet vi kjenner fra tidligere, med scenen flyttet til ene siden. Hallen er en større scene i bakgården.
Amerikanske Spirit Possession er første band ut. De har holdt på i tjue minutter før jeg kommer meg inn. Køen utenfor Verftet er gedigen. Men dette lærer man seg vel aldri, og det gjelder svært få av oss festivalgjengere, nemlig å være ute litt i god tid. Nå har jeg aldri hørt en strofe av Spirit Possession tidligere, men registrer at duoen, som består av Steve på gitar og vokal og Ashley på trommer leverer sin amerikanske black metal overbevisende og med tålelig ålreit lyd. I hvertfall fra siden inne på Røkeriet. Det annonseres ikke låter, så hva som spilles blir vanskelig å gjengi. Lokalet er godt oppfylt, og jeg ser mange Spirit Possesion shirts i Bergen. Tempomessig er det ikke bare fullt øs, noe som er en god og behagelig start på festivalen. Og det er slik jeg vurderer karakteren, da det egentlig er litt tynt grunnlag med kun et kvarter. 4/6 – RØ
Midnight er andre band ut for kvelden, og det går fortsatt gjetord om konserten under BTG i 2019. Like bra skal det vel godt gjøres å få levert varene denne urovekkende solfylte ettermiddagen. Innsatsen er det ingenting å si på, ei heller låtvalgene som er tatt. En god blanding av låter helt fra første samleren «Complete and Total Hell» til fjorårets utgivelse «Let There Be Witchery». Jeg må ærlig talt innrømme at de to siste platene har jeg mindre kjennskap til, og selv om det låter svært bra så daler det kanskje litt i intensitet mot slutten. Høydepunkter som «All Hail Hell», «Evil Like a Knife», «You Can’t Stop Steel» og «Satanic Royalty» er uangripelige, og selv om de amerikanske sjarmørene nok kunne spilt et noe kortere sett, så skulle jeg ønske meg litt mer Midnight under hele festivalen. Hvordan kan ikke alle band være litt mer som Midnight? Midnight burde forøvrig alltid spille sent på kvelden. Ca. klokken 00:00. 18:30 er ikke korrekt. 5/6 – PFL
Jeg fortsetter å sjekke ut nye band, denne gangen engelske Grave Miasma, som er andre band ut på Røkeriet. I likhet med Spirit Possession har disse gitt ut to plates, som da ikke har nådd mine ører. Også her snakkes det lite mellom låtene, den eneste annonseringen jeg får med meg er «Glorification Of The Impure». Jeg blir fortalt det er grøtete lyd i lokalet, men jeg står på siden og synes det låter bra der. Bandets death/black metal fremføres i stillestående rødt lys, og jeg synes det låter interessant nok til at kvartettens plater må sjekkes. 4/6 – RØ
Possessed har betydd mye mer for sjangeren vi i dag kjenner som death metal enn de aller fleste har fått med seg. Det begynner veldig bra med at vokalist Jeff bokstavelig talt ruller inn på scenen. Flott og upretensiøst. I med at bandet første gang la inn årene i 1989 etter vokalist Jeff ble skutt og lammet fra livet og ned etter et ransforsøk er ikke diskografien så stor. Nå er årets turne, som BTG er en del av, viet til Revelations of Oblivion fra 2019. Platen skulle vel egentlig vært turnert for da, men dette ble vel stoppet av corona vil jeg tro. Uansett låter de nye låtene veldig bra, og gjerne bedre enn andre band «på samme alder», muligens pga en lyst til å vise at vi kan mer enn å presentere to album fra henholdsvis 1985 (Seven Churches) og 1986 (Beyond the Gates) i i tillegg til EPen «The Eyes of Horror». Referansene i låtene fra f. eks Seven Churches er en veldig tydelig inspirasjonskilde hos f.eks Morbid Angel og vokalstilen har åpenbart i sin tid inspirert Chuck Shuldiner (RIP) fra Death til å synge som han gjorde. Jeg kunne allikevel tenkt meg en litt kortere konsert med litt mindre fyllmasse. 4/6 – PFL
Bölzer er vanskelig å ikke bli imponert over. «The Archer», «Hero». «Entranced by the Woolfshook» og «Phosphor». En katalog av meget godt låtmateriale. Et band som uanstrengt flytter seg fra sjanger til sjanger uten å på noen som helst måte sprike i sitt eget uttrykk er uansett sjelden vare, og Bölzer er musikk rett fra hjertet. Litt som band som Negative Plane, Alcest som også spiller på festivalen er det kanskje ikke det visuelle, men den soniske helheten som betyr noe. Jeg blir ikke lei av Bölzer med det første, og jeg gleder meg allerede til å se de igjen, forhåpentligvis i en litt mindre setting enn det kommunalt utseende røkeriet. 5/6 – PFL
Siste band i Hallen er Deicide, som har annonsert at deres andre plate «Legion» skal fremføres i sin helhet. Da er det ikke store overraskelsen at «Satan Spawn, The Caco-Daemon» åpner. Og dette er massive saker. For et maskineri, ledet an av villdyret Glen Benton. Sjelden jeg hører så variert vokalist innen death metal, hvor det går fra kjellerdyp growling til nærmest black metal hyl. De amerikanske legendene, som ved siden av Benton, består av originaltrommis Steve Asheim, og et par gitarister av nyere dato, Kevin Quirion og Taylor Nordberg, har en time og femten minutter til rådighet. Når «Legion» på vinyl tikker inn på tjueni minutter, ville det vært skuffende om det ikke skjedde mer etter «Revocate The Agitator» og lyset slukkes. Heldigvis har Benton planer om å plage oss mer og setter i gang med «Once Upon The Cross», som følges opp av «When Satan Rules His World» fra samme plate. Jeg teller femten låter totalt, som inkluderer «Scars Of The Crusifix» og «Sacrificial Suicide» og «Dead By Dawn” fra debuten, hvorav sistnevnte avslutter dag en av årets Beyond The Gates». 5/6 – RØ
Dag 2, torsdag 3 august
Festivalens andre dag er siste på Verftet, og starter med tyske The Ruins Of Beverast. Dette var jeg veldig spent på da mye av discografien er ganske så spesielt og kanskje ikke noe særlig til publikumsfrieri på en festival. En del av dette finner jeg til og med ganske så langdrygt. «Ropes Into Eden» fra siste plate, «The Thule Grimoires” åpner, og følges på av eldre «Daemon». Med det har bandet lagt seg på en mer uptempo og, for meg, mer livevennlig linje. Jeg starter konserten uten ørepropper og synes lyden er god og behagelig på Røkeriet. Bandet, består av fem personer, inkludert en keyboardist som er litt av og på etter hvert som det er jobb til ham. Stillestående rødt lys er vi blitt vant til på denne scenen, og bandet gjør ikke altfor mye ut av seg på scenen. Her er det stemning foran show som gjelder. Det er lange låter, og de tildelte førti minuttene fordeles på fire låter. «The Thule Grimoires» belønnes med nok et spor, «Anchoress In Furs», før det avsluttes veldig dooma og stemningsfullt med «Between Bronze Walls». 4/6 – RØ
Etter en dooma og avantgarde black metal start går jeg til Hallen for et lite stilskifte. Blood Incantation har skapt seg et navn innen death metal, og det er ikke feil å si kvartetten rir på en liten hype. Dette er massivt og tøft, og jeg trives best på de tyngre og groovy partiene. Gitarist og vokalist Paul Riedl har en herlig cabrioletfrisyre, så dette er ekte og ærlig. Tight som fy, og man ser dette er et band som har spilt mye live i senere tid. Jeg sitter ikke med dyp kjennskap til amerikanernes to plater, men etter en liten tale om at det er kult å være her og håper alle har det bra får vi «Slave Species Of The Gods» som åpner seneste plate, «Hidden History Of The Human Race». «Vitrification Of Blood» blir introdusert som en av de første låtene de skrev før konserten avsluttes med «Hovering Lifeness» fra bandets andre demo. 4/6 – RØ
Negative Plane har jeg gledet meg til å se siden jeg noe sent oppdaget «Stained Glass Revelations» lenge etter resten av verden hadde oppdaget den. Vil det være nok klang i klangens dødskammer som Røkeriet er? Følg med, følg med! Røkeriet har en tendens til å sluke livet ut av musikk som er litt mer egnet for mindre scener, og da ikke nødvendigs pga popularitet, da det er nok av publikummere inne i salen, men band som egentlig krever en mer intim setting. Detaljer som forsvinner i det vakre og forvrengte klangbadet som er Negative Plane kler ikke heller det trekledde rommet så godt. Hadde de bare spilt på gamle Garage eller Kulturhuset kunne vi nok fått en enda bedre presentasjon av denne gavepakken av godlåter fra Unaiten. Tidvis er det også svært velspilt, både individuelt og kollektivt, men helheten blør litt i dette noe uegnede rommet. 4.5/6 – PFL
Gorgoroth har ikke vært så gode siden Hat var frontperson. Nå er det Stedjeberg fra Taake som har holdt staffetoppnedkrusifikspinnen live siden 2012, og har vel da vært Gorgoroths lengstlevende frontfigur? (Om man da ser vekk i fra det merkelige studioopplegget med Atterigner i 2015.) Det ryktes at Gorgoroth kanskje har gitt ut sin siste plate. Backdroppen som tydeligvis ble laget til 2009-albumet «Quantos Possunt Ad Satanitatem Trahunt» vitner i alle fall om at det ikke nødvendigvis kommer noe nytt og det har det heller ikke siden 2015 med «Instinctus Bestialus». Åpningen med «Bergtrollets Hevn» hentet fra «Antichrist» gjør meg i alle fall varm om hjerterøttene, eventuelt iskald. «Katharinas Bortgang» fra min favorittplate «Pentagram» blir også avlevert med en såpass stor forakt for alt livet en gang representerte, at det halve kunne vært nok (for andre). Ikke for Gorgoroth, som endelig høres oppriktig farlige ut igjen. For en feiende flott avliving av Kristus dette var. «Incipit Satan», folkens. Dette var svært bra. For en gangs skyld låt det som om Gorgoroth faktisk har øvet. Infernus, eneste orginalmedlem, sporter forørvig også noe som ser ut som kanskje festivalens flotteste bart. 6/6 – PFL
Bandet jeg har gledet meg mest til i kveld er svenske Marduk. Man er blitt vant til at dette er et maskineri fra en annen verden live, og heller ikke i Bergen blir jeg skuffet. Nå er jeg svak for deres andre plate «Those Of The Unlight», og setter i så måte pris på at konserten åpner med «On Darkened Wings». Å si at det går slag i slag blir ikke feil på en Mardukkonsert. Tempoet er høyt og det er lite dødtid. Samtidig er Marduk et band jeg synes balanser konsertene sine bra med vekselsvis kjappe og mer midtempo låter. På plate synes jeg Marduk er et band som har fått et gedigent løft etter Mortuus ble vokalist. Bandets to seneste plater, «Viktoria» og «Frontschwein» er representert med «Viktoria», «Werewolf», «Blonde Beast» og «Wartheland». Singelen «Blood Of The Funeral» fra kommende «Memento Mori» blir naturligvis spilt, og jeg konkluderer med at den fungerer aldeles utmerket live. Var veldig spent på hvordan de løser den med en gitarist, og heldigvis fokuserer Morgan på rytmepartiet og ikke leaden i hovedriffet. Nå begynner diskografien å bli ganske omfattende, men jeg er litt overrasket over at «Panzer Division Marduk» er helt utelatt. Uten at jeg på noen som helst måte er skuffet. For som avslutning på svenskenes femti intense minutter får vi nok en «Those Of The Unlight» schläger, «Wolves». 5/6 – RØ
Jeg synes Perturbator er en orginal og spesiell booking, og personlig kanskje en litt snål booking. Men meg om det, jeg ser på oppmøtet i Hallen at publikummet til Beyond The Gates setter pris på fransk synthwave. Perturbator er en duo bestående av synth og trommer, men siden sist jeg så dem, på Tons Of Rock i 2019 har synthist James Kent nå tidvis på seg en gitar, noe som gjør lydbildet enda mer massivt. Hvordan det står til på platefronten og om denne musikken i det hele tatt bærer låttitler er utenfor min viten, men jeg kjenner den gode gamle 80-talls nostalgien kommer krypende, og synes det er ganske så stemningsfullt og massivt. Samtidig må jeg innrømme at en hel konsert blir litt i meste laget, så velger jeg etter hvert å gå til Hellion for litt sosialisering. 4/6 – RØ
Dag 3, Fredag 4.august
Vi er halvveis i festivalprogrammet, og endelig er det duket for en retur til Bergens storstue, Grieghallen. Det er andre året helgedelen av festivalen avholdes her. I fjor var jeg overveldet over god lyd, og god utsikt til scenen om du så sto på gulvet eller satt.
Og apropos satt, jeg velger å innlede dagen sittende mens amerikanske Eternal Champion fremfører sin episke heavy metal. Bandets to plater har fått gode omtaler, og også her har Beyond The Gates fått inn et band som rir på en liten hype. Og jeg skjønner hvorfor, dette er riktig så trivelig metal. Vokalist Jason Tarpey fremfører åpningslåta «Skullsekker» iført en praktisk brynjehette. Fullt forståelig at det den forsvinner i det neste låt «The Armor Of Ire» setter i gang. Heretter får vi bandet første låt noensinne, «The Last King Of Pictdom», og bandets førti minutter er ganske så likt fordelt på bandets to plater. En riktig så trivelig start på fredagen i Grieghallen. 4/6 – RØ
Jeg har gledet meg stort til at Primordial skal fremfører mesterverket «To The Nameless Dead» i sin helhet. Bandets sjette plate har rukket å bli seksten år, og jeg synes fortsatt det er deres beste. Her er det litt teknisk kluss, som gjør at konserten starter ti minutter forsinket. Noe er galt, og vokalist Alan Nemtheanga sliter med monitoren og synger på feil steder. Etter «Empire Falls» er det ut med monitor fra ørene og en lekse til en kar på scenesiden, og når «Gallow Hymn» setter i gang er dette et Primordial slik vi er vant til å se dem. Ikke at det innledningsvis satte noen stopper for energien til Alan akkurat. Og det er godt mulig det er kun kjennere av låtene som la merke til den vokale malplasseringen. For makan til frontmann. Dette er første konserten jeg får med meg denne festivalen hvor det virkelig ønskes deltagelse fra publikum, og som vanlig har Alan publikum i sin hule hånd. Lyden er veldig bra, noe jeg synes er veldig viktig da det er så mye rolige gitarer fra Ciáran MacUiliam på denne plata som er viktige i helheten. En liten fotnote er at gitarist Micheál O’Floinn som også spiller på plata sluten i Primordial tidligere i år. Setlisten er jo naturligvis gitt når en plate spilles i sin helhet, med selvsagt «Heathen Tribe» med tekstlinjen «To The Fjords Of Hordaland» som høydepunkt. Dette er en plate som i seg selv fyller bandets oppsatte time, men Primordial vil det annerledes og kjører fantastiske, og ti minutter lange «The Coffin Ships» som ekstra låt. Nok en fantastisk opptreden i Bergen fra Primordial. Men Alan, dere spiller på Beyond The Gates, Ikke Hole In The Sky. 5/6 – RØ
Alcest er annerledes. Et band som like gjerne kunne ha spilt på hvilken som helst annen av festivalene i Bergen, og passet like godt inn. Det er nemlig både sjangeroverskridende, vakkert, fremoverlent og intenst på samme tid. Det er svært solid håndverk som blir levert av vokalist/gitarist Neige og hans kompanjonger og den lille timen de spiller flyr unna. Spesielt låter som «Sapphire» blir VELDIG godt mottatt av publikum. Det er kanskje ikke like tett i salen som det ble senere denne kvelden på Kreator, men for en god stemning. Jeg hadde ikke hørt noe særlig på Alcest, så jeg tok meg en liten gjennomlytting samme dag, og for meg klaffet alt i dag. Om du ikke har gjort det enda, så ville jeg gitt Alcest en sjanse. Svært bra liveband, som også låter svært bra på plate. Bandet klarer også å kombinere dette med vakre melodier og tidvis aggressive partier på en klok og gjennomført måte som føles både naturlig og uanstrengt. 5.5/6 – PFL
I likhet med Primordial starter tyske Kreator sin Bergenshistorie med Hole In The Sky, begge band jeg har gledet meg over live der. Også Kreator har sine utfordringer, selv om de er løst før konsertstart. Instrumenter og backdrop kom seg aldri med flyet til Norge, så det er en enkel scenerigg med kun dukkene i galge som dekor. Heldigvis har Kreator gode venner som opptrer og kan hjelpe, så vokalist og gitarist Mille Petrozza fremfører kveldens konsert på Galder i Dimmu Borgir sin gitar. Artig er det også at bassist Frederic Leclercq opptrer i Mayhem t-skjorte. Introen «Sergio Corbucci Is Dead» starter i det salen mørkner og jeg har kommet meg ned på gulvet. Da er det lite overraskende at tittelkuttet fra seneste plate «Hate Über Alles» er første låt. Men vi gamle kara slipper å vente lenge på eldre toner, for allerede som nummer to får vi «People Of The Lie». Og nå får vi en greie jeg aldri helt blir venn med, oppfordringen til wall of death. Men så er det nå en gang sånn at Mille Petrozza vet å få med seg folk og er god og utadvendt frontmann. Det er bare å innse at de gamle er eldst og vet hvordan publikum skal tekkes, så får jeg heller rygge litt, være gammel grinebiter og observere det hele fra avstand. Setlisten spenner seg over hele karrieren med låter som «Enemy Of God», «Phobia» , «Betrayer», «Satan Is Real» og «Terrible Certainty» som noen eksempler. Moro er det når Mille spør om mange er født før 1989, og deretter spør hvor mange som er født etter og han registrerer de samme personene svare. Uansett er det selvsagt «Extreme Aggression» som spilles når det er snakk om dette årstallet. Det er som alltid lite å utsette på Kreators opptreden, tross en noe ufrivillig minimalistisk scenedekor. Og Mille pleier å dra ut noen annonseringer med å fyre opp publikum med å skrive med ham, men jeg hører han piper veldig når han prøver på dette, så stemmen er nok ikke helt i slag for ekstra geiteri i kveld. Kreator er av den gamle skolen og kjører selvsagt en encore. Denne åpner med «Violent Revolution», som i sin tid åpnet konserten på Verftet under Hole In The Sky. De to neste er vel kanskje ikke de store overraskelsene, nemlig «Flag Of Hate» og «Pleasure To Kill» før man konkluderer med at Kreator fikk i hvertfall pyroen og konfettien sin til Bergen, og at man slett ikke misunner de som skal feie gulvet i etterkant. Kreator har alltid vært store favoritter, og rykker ikke nedover lista etter denne konserten. 5/6 – RØ
Det blir ikke mange konserter på oss utenfor hovedfestivalscenene, men Pentagram på Kulturhuset måtte jeg bare se. Og jeg er neimen ikke alene der denne natten. Jeg har sett Pentagram noen ganger, men første og siste gang er i Bergen. Hole In The Sky i 2009, og nå denne avskjedsrunden på Beyond The Gates. Koselig er det gitarist Victor Griffin på scenen sammen med vokalist Bobby Liebling igjen for denne finalerunden. Med konsertstart fem minutter før oppsatt tid er det moro å se at Bobby er i form, og synger fett. Om Griffin koser seg vises ikke i det steinfjeset, men jeg antar det siden Liebling henger på han og shower under soloene. «Death Row» starter og setlisten består av mye forventet ut fra tidligere konserter jeg har sett. «The Ghoul», «All Your Sins», «Sign Of The Wolf» og «Relentless” er med, men også “Devil’s Playground” fra seneste “Curious Volume” før det hele avsluttes med «Forever My Queen». 5/6 – RØ
Dag 4, lørdag 5.august
Lørdagen innleder vi med en tur på Hellion kl 15, og en konsert som ikke er en del av selve festivalen. Det er likevel trivelig at Under The Oak kommer til byen, og et perfekt vorspiel før man skal til Grieghallen. Bandet starter med «March Of The S.O.D.» før vokalist Jostein Sandaker entrer scenen og vi får «Loyal To The Core» fra seneste plate «Rattus Norvegicus». Denne følges opp av «Hymn For The Fallen» fra debuten «Ripped Up By The Roots». Kvartetten startet som et coverband, og selv om hovedvekten i dag er eget materiale får vi selvsagt noen gamle schlägere. Først ut av disse er Helloween klassikeren «Ride The Sky». Dette er virkelig en maktdemonstrasjon av Jostein. Jeg tror dette er det beste jeg har hørt av ham live. En ting er sikkert, det er i alle fall lenge siden Kai Hansen var i nærheten av dette. Nå skal selvsagt resten av bandet også ha æren for en tøff ettermiddag, det er ingen på scenen som skal rykte på seg for å være slappe. Dette er energi. Og oppi all denne energien er greit å roe litt ned også, og vi får Candlemasslåta «Solitude». Denne følges opp av «Alice In Hell», og når coverne nevnes må jeg også få med avslutningen «Agent Orange». Under The Oak underholder oss rundt seksti tilstedeværende i syttifem minutter, hvor da hovedvekten av det egne materialet er hentet fra «Rattus Norvegicus». Noe som i sin tur resulterer i at jeg har «Total Trash Metal» på hjernen når anmeldelsen skrives. 5/6 – RØ
Aeternus er kanskje festivalens mest dyptpløyende band rent lydmessig, men kunne med fordel gjort en større reise bakover i tid med mer materiale fra «Dark Sorcery» og «Beyond The Wandering Moon» Det er nemlig svært kjekt å se Morrigan og Vrolok fra gamle besetningen igjen. Ved siden av Ashley fra Spirit Possession er vel Morrigan også festivalens eneste kvinnelige musiker på scenen, noe som nok ikke er så uvanlig i sjangeren, men allikevel overraskende få. Morrigan og Vrolok tar med seg en ro og stødighet som fører til et slags hakket mer organisk lydbilde enn det dødsmetallmaskinen Aeternus har blitt til over årene. Det er et band som har utviklet seg, men også kanskje mistet noe av det egenartede som de så absolutt hadde de tidligere årene. Kvaliteten er det allikevel ikke mye å si på. For både «nye» og «gamle» Aeternus, ledet av gitarist/vokalist Ares siden starten, har en egen rød tråd som fortjener større oppmerksomhet, men bør kanskje tydeliggjøres enda mer. To nye låter blir presentert, noe som alle fall tyder på at her er det ting på gang, uten at disse gjør alt for stort inntrykk. 4/6 – PFL
Taake har jo blitt en slags underholdningsmaskin innenfor sjangeren og spiller alle de riktige kortene fra scenen. Hoest har som tidligere nevnt skremt opp publikum på torsdagens konsert med Gorgoroth og om ikke Herr Stedjeberg er en av de olmeste frontfigurene i sjangeren så vet jeg ikke jeg. Farlig kjekk og skrekkelig på samme tid. Resten av bandet er bunnsolid og leverer varene som de skal. Her ligger også litt av Tåkes utfordring. Farligheten forsvinner litt i glattheten av liveframføringene. For min del kunne Hoest malt på seg hva han ville på brystet. Vi trenger kontroverser. Spesielt i Black metal. For kulden ned i kjøttet gror, som dype spor i hellig jord. 4.5/6 – PFL
I fjor spilte Enslaved hele debutalbumet «Vikingligr Veldi», i år er turen kommet til fremføring av albumet «Eld», som i likhet med debuten er innspilt i Grieghallen. Nå er det ikke første gangen denne plata spilles i sin helhet i Bergen, men Hole In The Sky i 2005 er såpass lenge siden nå at vi tåler en runde til. I fjor var scenen pyntet med noen lysende runer, i år er det ingenting. Ingen backdrop eller dekor. Kun fem personer som fremfører sin tredje plate. Selv om jeg godt kunne tenkt meg litt staffasje får vi da litt flammer. Om vi ikke er helt på Rammstein nivå, kjenner jeg det varmer godt på gulvet foran scenen. Nå er dette riktignok en solid skive, så at musikken taler for seg kan selvsagt aksepteres. Konserten, i likhet med plata, starter med «793 (Slaget Om Lindisfarne) og avslutter med «Eld» en time senere. Enslaved er et solid liveband, Grutle en herlig frontmann og som vanlig går man ikke fra en Enslaved konsert med dårlig humør. 4.5/6 – RØ
Jeg synes ikke det er lenge siden jeg hørte snakk om band som Deep Purple og AC/DC hadde holdt på i tredve år, og hvor gamle disse folka virket. Nå er det faktisk våre egne Dimmu Borgir som skal feire samme jubileum. Og ja, de er faktisk yngre enn meg. Uten at noe har vært offentliggjort, har det vært rimelig tydelige hint på nettet om at det er mye gammelt som skal fremføres i kveld. Og det er da nettopp introen «Det Nye Riket» fra «For All Tid» som spilles da lyset i Grieghallen dempes. Nå er dette en intro som er rimelig naiv og som jeg kanskje ikke synes har tålt tidens tann på plate, men selv om det er samme intro har den fått en lydmessig oppgradering til denne anledningen. «Raabjørn speiler draugheimens skodde» fra samme plate får æren av å være åpningslåt, etterfulgt av «Over Bleknede Blåner Til Dommedag». Og jeg er rimelig glad Shagrath ikke prøver å kopiere Aldrahns skivevokal på denne. Det er ganske så trivelig at bandets første trommeslager, Tjodalv, hamrer denne første delen av konserten. Bandets gjennombrudd kom i 1997 og plata «Enthrone Darkness Triumphant» og herfra får vi «Spellbound (By The Devil)» og «Entrance» før vi hopper videre til neste plate med låtene «Grotesquery Conceiled» og «The Insight And The Catharsis». Dette ble Tjodalvs siste plate med Dimmu Borgir. Dette betyr også bytte i kveld og på plass er deres faste mann bak settet de siste femten årene, Daray. Han får starte med to låter fra «Stormblåst». Tittelkuttet og «Dødsferd», før det blir en del låter av nyere dato. Jeg skal ikke gå gjennom hele setlista, men setter stor pris på «Blessing Upon The Throne Of Tyranny», og selvsagt «Mourning Palace» som avslutter, før «Inn I Evighetens Mørke» spilles over anlegget og jeg konstanterer at dette var en god og verdig trettiårs feiring. Dimmu Borgir spiller ikke mye live lenger, men det er langt i fra noe rustent maskineri av den grunn. Lyden er selvsagt upåklagelig i Grieghallen og dette er virkelig massivt. Selv om Dimmu Borgir er et band mange liker å harselere med (i hvertfall på nett), så er det en grunn til at de har havnet på det nivået de har, og kveldens opptreden burde ikke få så veldig mange til å mene noe annet. En setliste som skal dekke tretti år vil selvsagt by på mange meninger, men jeg synes de dekker karrieren fornuftig. For en avslutning av Beyond The Gates 2023! 5.5/6 – RØ