Steve Overland er en aktiv herremann. Ikke bare har han gitt ut skive med tre ulike band i år – sitt eget FM, men også Lonerider med Simon Kirke og Kings Of Mercia med Jim Matheos, men når vi huker fatt i fyren, er han på britisk turné sammen med The Dead Daisies og Graham Bonnet Band. Etter et bomskudd ringer rockens hyggeligste mann oss på tredje søndag i advent.
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Jeremy Saffer/Scott Towns
Livefotos: Geir Kihle Hanssen (Simon) & Anne-Marie Forker (Steve)
– Beklager at jeg ikke fikk besvart telefonen da du ringte i går. Vi har sprengkulde i England for tiden, og derfor fikk jeg motorstopp i går og sleit med å få tauetjeneste akkurat da jeg egentlig skulle snakke med deg! Haha!
– Grei unnskyldning, du er tilgitt. Hvor befinner du deg?
– Jeg er i London for øyeblikket, FM turnerer med The Dead Daisies for tiden. Vi har to fridager, så jeg dro inn til London for å få fikset bilen som har skurret den siste måneden, men rakk ikke helt frem før den sa stopp.
– Men The Dead Daisies spiller da i Irland denne helgen – er ikke FM med på den delen av turnéen?
– Nei, de spiller på ganske små klubber der, mye mindre enn i England. Der har de solgt rundt 350 billetter til hver av de to konsertene, i Dublin og Belfast. Og for å være ærlig ville vi gått i minus økonomisk om vi skulle dratt til Irland med band og crew og alt utstyret kun for to småkonserter. Derfor bestemte vi oss for å i stedet ta en frihelg. Vi selger like mange billetter om vi drar til Irland på egen hånd. Og da gjør vi heller det enn å spille i en halvtime, rett etter at dørene åpner, som forband til The Dead Daisies. Det var rett og slett ikke verdt det. I disse dager må man ta hensyn til kostnadene.
– Det er vel håpløst nå som alt av priser har gått i taket, både bensin, mat og ikke minst hoteller. Det er knapt mulig å finne et hotellrom i Europa for under 2000 kroner. Og ikke kan du doble prisen på konsertbilletter for å kompensere, for publikum har også dårligere råd nå, og må være atskillig mer selektive på hvilke band de velger å bruke pengene sine på nå.
– Det er 100 % riktig. Her i Storbritannia har spesielt prisene på bensin og diesel gått gjennom taket. Så det koster å turnere med buss – vi har akkurat gjort fire konserter i Europa. Fire land på fire dager. Utgiftene var latterlig høye. Men sånn er det nå, verden er i endring.
– Er det verre for britiske band å turnere i Europa etter Brexit? Må dere betale for individuelle arbeidslisenser i hvert eneste land?
– Nei, det var snakk om det, men ble heldigvis ikke noe av. I så fall kunne vi bare ha lagt inn årene. Sveits er litt slitsomt, de skal ha et skjema på absolutt alt du har med deg inn i landet, og alt du tar med deg ut, helt ned til den minste lille gitarkabelen. Og det koster penger å få attesterte og nummererte lisenser på det. Men ellers går grensepasseringer helt greit – vi har gjort fire Europaturnéer siden Brexit, og det har vært problemfritt bortsett fra kostnadene.
– Vi skal snakke litt om ditt nye bandprosjekt Kings Of Mercia, som platedebuterte i september. Vi snakket med Jim Matheos i forrige uke, så nå skal vi se om dere har fått samkjørt historiene deres.
– Haha!
– Jeg var skeptisk da jeg først hørte at du skulle synge i et band med hovedsakelig prog metal-musikere. Jeg kunne ikke forestille meg den kombinasjonen.
– Nei, ser den. Men Kings Of Mercia er jo absolutt ikke prog metal.
– Så hvordan oppsto dette prosjektet? Er det et covid-band?
– På en måte, men ikke egentlig. Jeg tror Jim ville fusjonere sin stil, som er mye tyngre enn det jeg stort sett gjør, med en mer melodisk bluesrock-sanger a la Paul Rodgers fra Free. Han tok kontakt med en kjent rockejournalist ved navn Dave Ling her i England. Og Dave er gammel kompis av meg, jeg har kjent ham siden han skrev for Sounds Magazine og Kerrang! på 80-tallet. Dave foreslo meg, og ringte meg for å si at Jim kunne være interessert i å jobbe med meg. Jeg og Jim begynte en mail-dialog, hvor han fortalte om sin plan om å kombinere disse to musikalske stilartene. Jeg ba ham sende over én låt, for at vi kunne få testet ut om dette kunne fungere. For som du sier, dette er jo en ganske usannsynlig kombinasjon. Men Jim sendte meg grunnsporet til en låt, som var glimrende spilt og produsert, for den fyren er så sykt talentfull. Og jeg svarte at greit, jeg lager melodi og skriver tekst til denne, og legger vokal på låten, så kan du deretter fortelle meg om det er verdt å gjøre flere låter.
– Hvilken låt var det?
– Det var låten «Humankind», andre spor på skiva, det var første låt vi skrev. Jeg sendte låten tilbake til USA, Jim sendte den til plateselskapet sitt, Metal Blade, som gikk av skaftet og tryglet oss om å lage flere låter i denne stilen til et fullt album.
– Var Joey (Vera, bass) og Simon (Phillips, trommer) involvert helt fra starten av, eller ble de hyret inn da skiva faktisk skulle spilles inn?
– De kom inn på et senere tidspunkt. Jeg var aldri helt sikker på hvor dette prosjektet bar hen mens Jim stadig sendte meg nye låter å jobbe med. I starten tenkte jeg å bare se hva som skjedde. Men låtmaterialet var så sterkt! Vi hadde ikke en eneste låt som noen av oss var litt usikre på, og det er høyst uvanlig. Alt gikk som smurt, og Jim er utrolig lett å arbeide med. Vi bare syslet med vårt inntil det var på tide å finne ut hvem vi ville at Kings Of Mercia skulle være – hvem vi ville ha med i bandet. Det var lett nok da Jim foreslo Joey, som han stadig vekk jobber med. Han har en veldig aggressiv og jordnær spillestil som jeg synes er perfekt for disse låtene. Og Simon Phillips trenger ingen introduksjon. Hvis du har muligheten til å få Simon Phillips på trommer i bandet ditt, så sier du ikke nei. Og han likte låtene, så da var saken grei.
– Jeg kjente ærlig talt ikke igjen Simon på denne skiva. Vanligvis spiller han komplekse avanserte polyrytmer med masse bruk av tammene – det er hans signaturstil. Men her spiller han veldig enkelt til ham å være. Enklere enn jeg noen gang før har hørt ham siden Judas Priests «Sin After Sin».
– Ja, du kan ha rett i det. Han er først og fremst bunnsolid på denne skiva. Som alle store musikere, så tilpasser han sin spillestil til å passe musikken. Han spiller ikke på samme måte som han gjorde med Toto. Jeg har kjent ham siden FM gjorde en turné med Toto for mange år siden, og han spiller vanligvis mye mer intrikat, som du sier. Og trommelyden hans er også annerledes enn vanlig, for å passe med musikken.
– Og han la kanskje på trommene sine på ferdig innspilte låter i etterkant, han gikk ikke først i studio for å spille inn grunnmuren som alt annet er bygget på?
– Nettopp. Men jeg synes han passer perfekt inn, det var en fornøyelse å ha ham med på skiva.
– Jeg regner med at bandnavnet var din idé? (Mercia var ett av flere rivaliserende kongedømmer i England på tidlig middelalder, og lå der som nå kalles The Midlands – hvor Steve Overland bor nå.)
– Nei! Slett ikke! Vi hadde mange forslag, men det var Jim som sa at han hadde et bandnavn som han elsket, og det var Kings Of Mercia. Jeg var først litt skeptisk, for det hørtes ut som en blanding av Kings Of Leon og Sisters Of Mercy. Men det var det beste forslaget vi hadde der og da, og jeg sa at vi kunne jo ruge litt på det mens vi jobbet med skiva og heller ha det som et arbeidsnavn inntil videre. Men det ble værende, så det var navnet vi endte opp med.
– Jeg hadde ikke trodd noen amerikanere visste hva eller hvor Mercia var.
– Nei, det er jeg heller ikke sikker på om han gjør, haha! Mulig det er en tilfeldighet, men jeg bor jo i Mercia, i nordvestlige England, men jeg tror faktisk ikke Jim har koblet det. Jeg tror bare han synes det høres kult ut, men mulig jeg tar feil.
– Dere møttes aldri ansikt til ansikt i løpet av prosessen? Du var aldri i USA?
– Nei. Dessverre. Plateselskapet ville at vi skulle spille inn noen videoer sammen, men logistikken tillot ikke det. Under covid, da vi startet, lot det seg uansett ikke gjøre, og da det åpnet opp igjen, var jeg opptatt med turnering mens de hadde tid, eller omvendt. Pussig nok, det er en liten verden, men vi hadde en felles venn. Jeg kjenner en regissør ved navn Russell Cherrington, som har jobbet med Fates Warning, men det visste jeg ikke at han hadde gjort. Og han har gjort fem-seks videoer for meg og for FM, selv om han hovedsakelig jobber med film og dokumentarer – en om Metallica blant annet. Men da ble det snakk om å lage video for Kings Of Mercia (for «Wrecking Ball»), foreslo jeg Russell og sa at han var genial – lite visste jeg at han også er en god venn av Jim og Joey. Men det er snakk om å spille inn en video til i januar, og da vil de at jeg skal komme til Los Angeles for å gjøre det. Forhåpentligvis får jeg omsider møte Jim da, men vi har snakket mye sammen på Zoom, så han føles absolutt ikke som en fremmed. Alle avgjørelser vi tok om bandet og skiva, har vi tatt i fellesskap.
– Men i disse dager, når nesten ingen kjøper fysiske produkter lenger, og inntektene fra streaming er minimale, hva er da motivasjonen for å lage en skive med et nytt band som antagelig aldri kommer til å spille konserter?
– Vi har absolutt tenkt å prøve og få gjort noen konserter! Men til syvende og sist er det musikere vi er, vi skriver låter og lager skiver. Og jeg har fortsatt samme innstilling til det å lage skiver som da jeg startet den gang på 80-tallet. Jeg koser meg med å lage skiver, folk hører fortsatt på dem og liker dem … det er jobben min. Jeg lager skiver og turnerer. Jeg er ubrukelig til alt annet, haha. Men seriøst, jeg tenker ikke på hvordan bransjen har endret seg når jeg lager en ny skive. Det viktigste er alltid å lage en best mulig skive. Og jeg elsker å sette sammen platecoveret, selv om jeg vet at mange aldri kommer til å se det, for de streamer bare musikken. Men for min del er fortsatt prosessen med å lage en ny skive den samme som det alltid har vært. Det er det som holder meg gående, at jeg elsker å gjøre dette.
– FM er vel stadig ditt moderskip, men har du noen gang spilt konserter eller turnert med noen av dine andre prosjekter, det være seg Lonerider eller Groundbreaker eller solo?
– Nei, men det blir jeg snart nødt til, for plateselskapet maser om det. Det vanskeligste er å finne tid til å øve med bandet og komme oss ut på veien. Men jeg turnerer mye med FM, spesielt i Storbritannia. Og har jeg tid etter en FM-turné, er det liten vits i å legge ut på ny turné to uker senere og spille de samme stedene med f.eks. Lonerider, for da har akkurat folk sett meg. Så man må finne det riktige tidspunktet, samtidig som alle involverte må være disponible da. Men det har vært snakk om både Lonerider og Groundbreaker nylig, pussig at du skulle nevne de to bandene! Og i årevis har jeg blitt forespurt om å gjøre en turné med Overland-prosjektet. Og selv om jeg har lyst, så må jeg også ha tid, og det må være riktig tid, mellom FMs planer. Men i 2023 kommer jeg til å gjøre konserter med noen av de bandene, jeg har lovet det. Jeg og Jim har vært i kontakt med bookingagenter for å få Kings Of Mercia til å spille noen festivaler til sommeren, for det er ikke lett å dra ut der og starte et nytt band helt fra null. Mange fans av FM og Fates Warning har ikke engang hørt om Kings Of Mercia, vi kan ikke regne med samme publikumsmengder som noen av de to bandene har. Men skal man selge plater og gjøre folk oppmerksomme på bandet, så må man ut på veien og spille konserter, hvor man kan selge CDen og vinylen og t-skjorta – rett og slett gjøre dette til et ekte, levende band, ikke bare et prosjekt. Det er målet mitt for alle band som jeg er involvert i.
– Ser du for deg at konserter med Kings Of Mercia vil skje i USA, siden tre av fire bandmedlemmer bor der?
– Vi får se, Jim har selvsagt mange kontakter i Amerika, og jeg har mange kontakter her i Europa. Jeg synes vi skal slå til hvor enn det er hvis vi kan få spille på en større festival. Det er en ypperlig måte å få folk interessert i et nytt band. Vi får krysse fingrene for at det skjer, for dette er et glimrende band, og det kommer til å sparke ræv på scenen, så jeg håper virkelig at det blir en realitet.
– Greit Steve, da tror jeg at jeg har det som trengs, vi får holde kontakten og snakke igjen når du har noe nytt på gang med FM.
– Ja, vi jobber med en ny skive nå, jeg var i studio i går på vår såkalte fridag – jeg har aldri fri, som du skjønner! Du får ha en gledelig jul, hold varmen, så snakkes og ses vi i 2023!
Først publisert i Norway Rock Magazine #6/2022