Tekst: Geir Amundsen
Foto: Athul Nandhu
– Deres nye album «Back To Earth» (anmeldt her!) kom i januar er rett og slett en nyinnspilling av debuten deres fra 2014. Hvorfor har dere gjort dette?
– Da vi lagde denne skiva i 2014, var det på Universal Music Group India. Og selv om den ble utgitt internasjonalt over hele verden, så nådde den ikke frem. Den var ikke synlig i vestlige markeder. Indiske rockeband ble kanskje sett på som en kuriositet da. Etter tre år, da kontrakten vår gikk ut, ble skiva litt avglemt, selv om vi spilte låtene på mange konserter. Vi ba plateselskapet om å fjerne den fra strømmetjenestene, og spilte den inn på nytt med et nytt lydbilde som er mer representativt for oss, nærmere 80-tallets heavy metal. Da vi dannet bandet for ca 15 år siden, hadde jeg en visjon om å ligge nærmere 70-tallets hardrock a la Led Zeppelin, AC/DC og Deep Purple. Så vi ville gjøre det ikke fullt så tungt. Men flere av låtene er jo ganske kjappe, og det vi hørte på av musikk, var mest 80-talls metal, og det satte jo sitt preg på vår egen musikk. Så til slutt innså vi at det ikke var noe poeng i å lure oss selv – det var ingen vits i å forsøke å høres ut som et band fra 70-tallet når vi elsket hardrocken fra 80-tallet. Da vi signerte for Frontiers, tenkte vi at det er flere folk som kjenner oss nå, men de har ikke hørt førsteskiva vår. Så hovedpoenget var å introdusere våre nye fans for vår første skive, på den nye måten. For dem ville det bli som en helt ny skive.
– Har dere endret den mye fra originalen? Arrangementene og vokalen?
– Faktisk bestemte jeg meg for å beholde vokalsporene slik de var, jeg ville ikke legge på ny vokal. Men jeg har gjort unntak for to låter, «Angel» og «Loaded», som jeg har sunget inn på nytt. De fleste av låtene på debutskiva var singler som vi hadde sluppet med jevne mellomrom på YouTube, fra 2009 til 2013. Da hadde vi ingen plan – vi lagde en ny låt, spilte den inn, la den ut på YouTube og spilte den på konsertene våre. Etter hvert hadde vi akkumulert så mange låter at vi tenkte vi skulle få de utgitt som et fullstendig album. Og det er grunnen til at låtene har så mange ulike stiler og lydbilder. De er innspilt på mange steder over mange år. «Angel» er en 80-talls ballade med litt indie i lydbildet. Skiva var sprikende, lagd i ulike tidsepoker av vår musikalske utvikling. Vi ga ut «Rock The Highway» i 2020, og «Hail To The Heroes» i 2022 – og «Back To Earth» i 2023 er hva du kan kalle bandets nye lydbilde. Vi vil at skivene våre skal være noenlunde konsistente i lydbildet, med bandets særpreg og stil evident, og det hadde ikke 2014-skiva. I den nye versjonen ligger den nærmere «Hail To The Heroes» lyd- og stilmessig. Men tilbake til ditt spørsmål, så er alt av gitarer, bass og trommer innspilt på nytt, og har gjort noen små endringer på låtene – andre mellompartier, kanskje noen nye akkorder her og der, for det er slik vi spiller disse låtene på konserter. Vi har spilt disse låtene på konserter i over ti år, og låtene har gradvis vokst og blitt forbedret på en organisk måte. Ingen drastiske endringer, låtstrukturen er den samme og vokalen er den samme, men vi ville gjøre låtene med modifikasjonene i studio denne gang.
– Jeg har sikkert tilbragt totalt rundt et halvt år i India i løpet av de siste 12-15 årene, men jeg tror aldri jeg har møtt en inder som liker rock eller metal. Men det er faktisk et marked for rock i India?
– Ja, jeg vil si det, men det avhenger kanskje av hvor du er. Bandet kommer egentlig fra en delstat som heter Sikkim. (Ved Himalaya i nordøst, mot grensen til Bhutan.) Her er det mange som liker 80-tallsrocken, vi vokste opp med å høre på kassetter og se på MTV – vi er den generasjonen! Nå er vi basert i Bangalore (med over 6 millioner innbyggere, i sentrale India), men vi pleier å spille i Sikkim hver september, og folkemengdene som kommer blir bare større og større. Kjenner du til bandet Michael Learns To Rock?
– Det danske popbandet? Tja, litt. Har hørt radiohiten.
– De kom hit i fjor, og arrangøren ba oss om å bli del av turneen deres, og da kom det mange tusen på konsertene. Men hver gang det er en rockefestival her i India, som i Bangalore, så føler jeg det er et bra rockemiljø, med mange nye unge band og flere tusen fans. I Sikkim har det tørket litt ut, men hver gang vi kommer dit, så våkner folk litt opp og stiller på konsertene. Men som sagt, det er litt stedsavhengig – i noen delstater er rocken ikke-eksisterende, i andre spirer og gror det godt.
– For alle indere jeg kjenner, så er det ekstremt viktig å få sine foreldres aksept for alt de gjør, uansett om det er snakk om yrkesvalg eller kjæreste. Du er en langhåra rocker i dongeri og lær – fikk du dine foreldres velsignelse for det du holder på med? Eller har det vært en kamp?
– Vi har alle vært veldig heldige sånn sett. Moren vår (Girish og bassistbror Yogesh) er også en sanger og har alltid støttet oss i musikken. Jeg startet en utdannelse som ingeniør, og min far var veldig ivrig på at jeg skulle fullføre den, men jeg sa at jeg ville bruke ett år på å følge musikerdrømmen min, og hvis det så umulig ut, så skulle jeg fullføre utdannelsen. Alle i bandet har en form for musikalsk bakgrunn i våre familier, så det var aldri et problem for noen av oss. Jeg vet om mange av min jevnaldrende fra Sikkim som på 90-tallet begynte å spille gitar, men foreldrene så på det som et problem, fordi musikkinteressen tok overhånd og gikk ut over skole og utdannelse. Og det er ingen tradisjon for rock i India, så da de så oss langhårede med piercinger og tatoveringer ble vi stemplet av mange som narkomane, fordi de ikke visste bedre. Det var bare en stor misforståelse. Men mot slutten av 00-tallet begynte oppfatningen å endre seg, antagelig fordi internett ble allemannseie i India. Da de så rock på YouTube og så at de hadde noen egne rockere i nærmiljøet som prøvde å gjøre dette på riktig måte, begynte mange å ombestemme seg. Så det har ikke vært lett bestandig, men jeg føler at nå er det enklere enn før. Det er mer akseptert.
– Dere har vært i Europa et par ganger. Føler du at europeere er interesserte og nysgjerrige, eller blir dere møtt med fordommer om at ‘indere kan da vel ikke spille rock’?
– Stemmer, vi har spilt festivalkonserter i Sveits og i Spania, og vi følte at vi fikk massiv støtte fra folk. Det kom masse folk på konsertene, vi solgte hundrevis av t-skjorter og CDer i merchen, og folk ville ta selfier med oss. Jeg tror folk kanskje ble veldig overrasket over at et band som India kunne høres slik ut, og spille så bra som vi gjør. Vi ante jo ikke hva vi kunne forvente fra et publikum i Sveits (hvor GATC spilte fire konserter i november), men da de fikk høre oss, så ble vi akseptert som en del av deres musikalske rockefamilie med en gang. Så nei, vi møtte ingen fordommer i det hele tatt, det var en utelukkende positiv opplevelse!
– Vi har jo også band som The Hu fra Mongolia som trekker masse folk på sine konserter i Europa, så de og dere er kanskje i ferd med å åpne døren for andre rockeband fra Asia?
– Ja, sant nok. Vi får håpe det.
-Fortell oss om Firstborne da. (Sideprosjekt med Girish, trommis Chris Adler fra Lamb Of God, bassist James Lomenzo fra Megadeth og gitarist Myrone.)
– Rett før pandemien traff, var Chris Adler i India for å gjøre trommeklinikker, så har turnerte i fjorten delstater i India. Men i tre av klinikkene hans, i Bangalore, Mumbai og Hyderabad, ba han arrangørene om å skaffe noen musikere som han kunne spille live med. Og da plukket han ut noen Megadeth-låter (Adler spiller på «Dystopia» fra 2016 og gjorde turneen) og noen Lamb Of God-låter, som vi spilte med ham på disse tre konsertene. Selv om jeg sang Megadeth-låter, sang jeg de på min egen måte! Så der ble jeg kjent med Chris, og han ble imponert over min vokal og foreslo at vi burde gjøre en form for samarbeidsprosjekt. Han spilte meg et par låter som han hadde spilt inn sammen med James Lomenzo og Myrone. Det var et utrolig kult øyeblikk for meg, jeg ville selvsagt ikke takke nei til noe sånt, for at en fyr fra India får slik interesse fra musikere som dem, er et eventyr. Så jeg sa ja, la meg jobbe litt med demoen, legge på vokal og sende tilbake til dere. Som sagt så gjort, de var veldig fornøyde med det jeg gjorde og ville gjøre noe mer sammen. Vi jobbet noen måneder og ga ut en EP i 2022. Siden har vi jobbet kontinuerlig og gitt ut en ny låt nesten hver måned. Konseptet med å spille inn 10-12 låter og gi det ut samlet som en skive finnes ikke her. For øyeblikket skjer det ikke noe, vi er alle opptatt med våre egne band i 2023, men vi la ut et par nye låter like før jul. (Sjekk www.thefirstborne.com hvor det ligger 15-16 låter ute!) Jeg er nesten litt nervøs, fordi jeg har takket ja til så mye gøy og jeg vil ikke bli nødt til å ta et valg mellom disse bandene! Jeg vil holde på med forskjellige ting.
– Så hva er planene for Girish And The Chronicles i 2023? Noen sjanse for å se dere på en scene i Europa i år?
– Ja, det er snakk om å spille festivalen Zuburán Rock i Burgos i Spania i år også, i juli, og det jobbes med å få til noen egne klubbkonserter i samme slengen, så da blir det kanskje en liten turné i Spania. Før det skal vi spille på en festival i Sveits igjen, så da skal vi prøve på det samme der, kanskje komme oss over til Tyskland. Drømmen hadde vært å få en festival i USA som kanskje kunne åpnet noen dører for oss, eller i Storbritannia.
– Det perfekte for dere hadde vel vært å få være support på Europaturneen for et band som Skid Row eller lignende.
– Ja, det hadde vært kult! Det var så gøy å se dem i fjor da de spilte på samme festival som oss i Sveits i november. Vanvittig kult å se Erik (Grönwall) som frontmann i Skid Row – han er så energisk på scenen og synger fantastisk. Jeg kan virkelig relatere meg til ham. Vi ser jo på kommentarene på Facebook og andre sosiale medier at folk vil ha oss til å komme til både Spania og Sverige og England og Italia, men vi må ha de rette agentene til å ordne oss de riktige jobbene i Europa – og det er ikke så lett.
– Takk for praten, Girish, satser på å se deg i Europa senere i år!
– Ja, håper det! Var det så at du er i India nå?
– Stemmer, jeg er i Goa – i vintereksil, jeg sitter og jobber på en strandbar.
– Åh! Jeg har venner som driver en rock bar i sørlige Goa, så hvis du vil ha det gøy en kveld, så må du dra dit.
– Jeg er i sørlige Goa, sitter i Colva nå.
– Jøss, da er du ikke langt unna La Copitas – det er en bar og et lite hotell hvor vi pleier å bo gratis mot å spille akustiske konserter der på kvelden. Dra dit og hils fra meg – kos deg!
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2023