Tirsdag 20. juni 2023
Patricia Lee Smith, som hun egentlig heter, har siden debutalbumet «Horses» i 1975 spilt en avgjørende rolle for punkrocken og regnes som en av formødrene for bevegelsen. Utover å være sanger, låtskriver, forfatter og poet er Patti også kjent for sitt brennende politiske engasjement som blant annet retter søkelyset på fattigdom, miljøutfordringer, urettferdighet og menneskerettighetsbrudd.
Patti åpnet kvelden til vill begeistring fra salen. Hun hadde publikum i sin hule hånd fra første strofe, og allerede på første låt kan man se at folk i salen begynner å rugge til musikken i setene sine og stemme i der de kan ordene. Kveldens første høydepunkt er låta «Because the Night» («Easter», 1978) , i utgangspunktet en Bruce Springsteen-låt som Patti overtok, omgjorde teksten til og skrev til sin store kjærlighet og avdøde ektemann Fred «Sonic» Smith, kjent som gitarist i det politiske rockebandet MC5. Patti synger med sin rå og særegne stemme og retter mikrofonen mot publikum som ivrig synger refrenget. Sønnen Jackson Smith er kveldens gitarist og det er lett å se at han har lært noen skills av sin far, og at det er god relasjon og musikalsk kjemi mellom mor og sønn på scenen. Kvartetten har godt samspill med trommis Sebastian Rochford på trommer og Tony Shanahan på bass, keyboard og koring.
På «All Along the Watchtower” hedrer hun Bob Dylan og beviser at hun er en rockepoet i likhet med sitt idol og fortjener å bli omtalt som Dylans kvinnelige motpart. Kveldens andre publikumsfavoritt var «Dancing Barefoot» («Wave», 1979) der store deler av publikum reiser seg opp fra setene sine for å storme nærmere den sølvhårede artisten. Dette er låta de fleste er her for å høre og stemningen tar helt av med trampeklapp og plystring. Patti er viden kjent for å kommunisere godt med publikum og denne kvelden er intet unntak. Hun har en formidlingsevne som svært få artister har. Hun loser oss gjennom låtene og drar noen vittige, selvironiske anekdoter og innrømmelser mellom slagene som får publikum til å le. «Are you ready to be assaulted by four chords? In the 70s I only played three chords, but now I`m more sophisticated. It really has five but I only know four.» Hennes engasjerende tekster får publikum tidlig opp på beina fra setene sine og hun gir gode instrukser på klapping som publikum automatisk etteraper ivrig. Til tider girer hun publikum så mye opp at det kan ligne på et vekkelsesmøte. Hun rocker fortsatt som det rockeikonet hun er. Det er lite som får oss til å tenke på at hun ikke lenger er noen ungfole, men hele 76 år! For en smittende energi. Stadig med en anarkistisk ånd, forbausende rå, ærlig, lett på foten, engasjert og samfunnskritisk. De gamle er fortsatt eldst! Personlig må jeg si at hun er den eneste dama som kan spytte utover scenen opptil flere ganger uten at jeg reagerer. I løpet av kvelden dediserte hun låter til flere av de folka som er borte, men ikke glemt som Tom Verlaine som gikk bort i år, en kjær venn og samarbeidspartner som hun bl.a. har samskrevet «Break It Up» med på debutalbumet «Horses» i 1975. Låten ble skrevet som en hyllest til Jim Morrison, men på kveldens konsert var det en hyllest til sin avdøde kollega Verlaine. Tina Turner fikk også en hyllest med låta «Pissing In a River» fra albumet «Radio Ethiopia» i 1976., og publikum stemte entusiastisk i. Det er tydelig at Patti koser seg på scenen, og spesielt etter at folk er på beina og står foran scenen. Hun skryter uhemmet av det norske publikummet og sier at hun setter enormt stor pris på å være tilbake på norsk jord og på publikums reaksjoner. Hun får oss til å føle oss spesielle. Det skal sies at kveldens publikum virkelig fortjener ros for sjeldent bra tilstedeværelse og liv. Så ikke et eneste menneske som snakket eller tok frem en telefon.
Åpningsstrofene på «Gloria» («Horses»,1975), «Jesus died for somebody`s sins but not mine», er provoserende, pirrende og legendariske og sies å skal ha startet selve punkrevolusjonen. Patti vokse opp som Jehovas Vitne, og låta er en reaksjon på hennes konfliktfylte forhold til religion. Dette er nok en publikumsfavoritt og halve salen synger strofene unisont med Smith. Bandet forlater scenen og returnerer hånd i hånd med sønnen Jackson etter trampeklapp, plystring og lydhøre tilrop. Da får vi høre «Peaceable Kingdom» («Trampin`», 2004) og klimakslåta «People Have the Power» (fra «Dream of Life» 1988) hvor Patti gir alt hun har og som får publikum til å løfte taket. For en stemning! Gulvet gynger. For ei dame! Hun avsluttet kvelden i kjent Patti-stil med å oppfordre folk til å bruke stemmen sin. Alt i alt en helt suveren musikalsk rocketirsdag som sent vil glemmes. 5,5/6
Tekst: Heidi E. Bolle
Foto: Anne-Marie Forker
