7-10. juni 2023
Sweden Rock Festival has been one of Europe’s most popular rock festivals since it began in 1992. This year, they celebrated «30 years of rock» and the main attractions were Mötley Crüe, Def Leppard, Iron Maiden, Deep Purple and Ghost. We at Norway Rock Magazine checked out a lot more than just the headliners. Read on!
Tekst: Bjørn David Dolmen, Thomas Rinnan, og Alex Maines
Foto: Anne-Marie Forker
Onsdag 7.juni
After time away from the circuit, as vocalist Tatiana Shmailyuk explained, Jinjer were back, flying the flag for their country in these «horrible times». She thanked the crowd for their love and support and explained how it was helping back at home in Ukraine. The set was a showcase for their varied arrangement style, open song structures, and the striking character of Shmailyuk’s vocals, careering from growls and shrieks to a breathier style reminiscent of Beth Gibbons (Portishead). Sometimes, as on «Colossus», it’s almost like she is singing a duet with herself. They set the pace with the fast-moving «Perennial», and it wasn’t until mid-set that the pace of the set slowed for the more subtle and melodic, intriguing «Vortex», before the pace was picked up again with fan favourite «I Speak Astronomy». The band were tight and played well, but it’s Shmailyuk who owns the show, strutting and dancing around the stage like she’s eight feet tall. 4.5/6 (AM)
Sweden Rock 2023 for min del startet med Soilwork på festivalens største scene, Festival Stage. Selv om jeg ikke har et nært forhold til bandet, likte jeg det jeg fikk se. En nyhet på Sweden Rock i år var en tidligere konsertstart på onsdagen, hvor alle scenene åpnet allerede den første dagen. Festival Stage hadde også gjennomgått noen ombygginger, med fjerning av den dominerende catwalken og en litt mer diskret plassering av lydriggen til venstre. Resultatet var vellykket etter min mening. Giget startet med tittelsporet fra fjorårets album “Övergivenheten” og fortsatte med låter hovedsakelig fra bandets nyeste utgivelser. Vokalist Björn Strid dro publikum med seg på en imponerende måte. Han sammenlignet opplevelsen med det med å være Rob Halford på US-festival i ’83, og jeg tror nettopp denne ombyggingen kom Soilwork til gode. Min antagelse om at festivalens største scene ville bli for brutal for et band av denne størrelsen ble gjort til skamme. Vi ble levert en moderne miks av aggresjon og melodi synes jeg, og fokuset på scenen falt naturlig på gitaristene Sylvain Coudret og Simon Johansson. Cheesy som jeg er, lot jeg meg fascinere av sistnevntes fabelaktige skjegg. Usakligheter til side, synes jeg han gjorde en bra inntreden som fast medlem i bandet. Bassist Rasmus Ehrnborn leverte bra backingvokal, og av meg vanker det alltid plusspoeng for å få med seg folk på dansing. Alt i alt et solid gig som bandet avsluttet med klassikeren Stålfågel og dedikasjon til gitarist og låtskriver David Andersson som døde på tragisk vis i fjor. 4.5/6 (TR)
If you could have created a festival warm-up act in a laboratory, you would probably have created Airbourne. They were given the Festival Stage, and it was well done. Everyone wanted to be there. With their mix of AC/DC style classic rock, a high energy performance full of wide-eyed histrionics, dashing around the stage, gesticulating guitars, and other classic rock standard antics – not to mention a healthy dose of nostalgia – they provided the perfect way to get everyone ready for rest of the weekend. With «Ready to Rock» and carrying on with «Too Much, Too Young, Too Fast», and later on «It’s All For Rock n Roll», the theme was rock’n’roll and the rock’n’roll life, which is what we were all here for. Fifteen years ago, they had played their first festival here, on a small stage, and this time they had the Festival Stage and the crowd in the palm of their hands. Well played! 4/6 (AM)
Testament er et band som hadde en spesiell plass i hjertet mitt back in the day, og det er en av de gruppene jeg har begynt å sette pris på igjen i senere tid. I år opptrådte de på den «nye» Rock Stage, som i år ble utvidet slik at den var like stor som Festival Stage. Det viste seg at Testament hadde få problemer med å fylle scenen både visuelt og lydmessig, og jeg må nevne Steve Di Giorgio’s tunge basslyd her. Tøft. Stemningen i sola var flott og jeg ga umiddelbart tomler opp for en av mine favoritter “The New Order” som var den andre låten de spilte. I forkant av konserten hadde vi en intens debatt om hvorvidt Testament var for sent ute til å kunne markere sin plass blant thrashens store, og om Chuck Billy har lånt for mye av stilen sin fra James Hetfield. Selv synes jeg det høres mest ut som Testament, men under konserten innså jeg gradvis at min største innvending denne dagen var at melodiene virket lite varierte. Dette gjelder kanskje spesielt det nyere materialet. Jeg frykter at min egen sentimentalitet kan ha påvirket denne oppfatningen dog. Det sagt, så var det en fin konsert dette. Publikummet fikk rockefot under “Practice What You Preach”, og det ble sangstund på “More Than Meets the Eye”. Avslutningen med “Over the Wall” og “Into the Pit” var knall og en sky av støv reiste seg over det dansende publikummet. Det skulle vise seg at støvskyer ble et av Sweden Rock 2023’s særpreg, men det visste vi ikke enda. 4/6 (TR)
You know what you are getting with Def Leppard, radio-friendly rock music on the edge of pop, delivered by a well-drilled band who have carefully positioned themselves sonically to maximise their accessibility and commercial success. This was one of those nights. Although ostensibly in support of their new «Diamond Star Halos» album, written during the pandemic break, the bulk of the material was a hit parade of popular material, largely taken from the recently toured «Hysteria» album. That’s not to say that the new material did not fit. The opener «Take What You Want» had all the hallmarks of their earlier work and it sat well as the first track. But it’s just there to get people’s ears open and make sure everyone is listening, as there followed a list of the usual fare, «Let’s Get Rocked» (the sole contribution from «Adrenalize»), «Animal» and «Armageddon It» and «Love Bites». New song «Kick» got a little lost in the middle of this wall of older material, though Joe Elliott had taken time to talk about the new record and how the band had taken time writing it. The set wore on with more of the same, familiar, comfortable music which pleased those who wanted to hear it. «Hysteria» got a little bit of extra magic and it’s worth mentioning Vivian Campbell’s performance, looking healthier than ever and playing his usual high-energy mix of smooth and elaborate playing. By the time we get to «Pour Some Sugar On Me» and «Rock of Ages», the undersigned had had more than enough. The band are all excellent in their way, operating in their chosen space and played consistently well, but it was a musical performance which took no risks whatsoever and the overall impact was little like eating candyfloss. 3/6 (AM)
Dette var kanskje konserten jeg hadde høyest forhåpninger til på forhånd. Til overmål et band jeg aldri hadde hørt før jeg kom over dem på festival-spillelisten. De fleste over en viss alder husker denne intense følelsen man kunne få som tenåring, når man hadde kommet over et band som låt annerledes enn noe man hadde hørt tidligere. Som jeg følte det da jeg hørte Accept for første gang som 13-åring. Brutus ga meg et slikt øyeblikk i en alder av 51. Hva er disse greiene? De har rukket gi ut tre studioalbum og ei liveskive siden oppstarten for bortimot ti år siden og jeg lurer nesten på hvordan jeg har klart å gå glipp av dem så lenge. Teltscenen er jo festivalens minste, og det er gjerne der man får nye opplevelser. I det vi ankom kunne man observere vokalist og trommis Stefanie Mannaert tøye ut bak scenen. Stemningen var satt. De startet med knallåten “Liar” fra deres fabelaktige “Unison Life”-album fra i fjor og fortsatte via en tidlig single til låta “War” som figurerer i dataspillet Tom Clancy’s Rainbow Six Siege. “Victoria” skal også nevnes, den gir meg assosiasjoner fra gammel U2 og slipper unna med det. Teltet fyltes etterhvert selv om Def Leppard spilte ute på Festival Stage samtidig. Stijn Vanhoegaerdens gitarer i shoegaze-land og Peter Mulders massive bass i Lemmy-stil ga dette lydbildet som er så spesielt og som treffer meg så hardt på studioutgivelsene også. De to var kreative i måten de stadig byttet instrumenter på, og det var veldig tydelig at dette er folk som jobber hardt for å komme dit de har tenkt seg. La oss være ærlige likevel, det var Stefanie som eide publikum. Hun har en litt unnseelig fremtoning bak trommesettet, men fy flate som hun spiller og synger. De slet litt med å få nok vokal i lydmiksen i begynnelsen, men det ble bedre etter hvert. Jeg tror de fleste som var til stede ble stående med hakeslipp. Høydepunkt? “What Have You Done”, “Liar”og avslutningssporet “Sugar Dragon” uten at jeg skal påstå at de andre 8 låtene ikke fungerte. Dette var et gig folk kommer til å huske. Jeg anbefaler å sjekke ut hjemmesiden deres https://www.wearebrutus.be/ og se musikkvideoene der for å få et inntrykk av hvor ute dette bandet faktisk er. 6/6 (TR)
Gøteborg’s finest rightly took to the Sweden Stage, which seems to be the preferred home for local favourites (like Dynazty, or last year’s feted performance by Nestor). Frontman Johannes Eckerström arrived on the stage in a gigantic giftbox, and emerged to applause that was as frantic as the music which followed. Some bands are clearly intended to exist most of all as live experiences, however good the music is. Avatar sit in this space between music and theatre, with their distinctive costumes, and Jarlsby’s persona as something like a circus ringmaster or old fashioned freakshow compere. They get away with this kind of mischief, though, by being a really good live band. There is no doubt of the technical ability of the hair-twirling frontline, and when Eckerström occasionally quits the stage to make room for the music, we get a treated to a typical hard modern metal feast, full of fast guitar work, pounding double-bass pedal, and fierce intensity, like in mid-set «Chimp Mosh Pit». Bear in mind that by that stage we’d already had two doses of actual pyrotechnics. Their festival appearance was part of their «Dance Devil Dance» tour, with the eponymous track opening the set. Otherwise, we got a good mix of material from their discography. Appropriately enough, it was the tracks from «Black Waltz» which stood out as the most natural companions for the material from the new record, and overall, the set was nicely balanced, just as much as the performance overall sat well between theatre and sheer musical experience. As you’d expect from this band, it was a tight, polished performance. 5/6 (AM)
Det er mye som kan gå galt når Mötley Crüe kræsjer en scene. Spenningen var derfor merkbar hos undertegnede (som stod på samme sted under bandets opptreden i 2015) da introteipen tonet ut og riffet til «Wild Side» gjorde seg til kjenne. Dagens Mötley Crüe er ikke en tight enhet. Teknologien, herunder lydkompressorer fra helvete og tilbake, brukes derfor for alt den er verdt. En blomsterbukett er de heller ikke, så skjermene jobbet på spreng hele veien gjennom. I 2015 måtte vi le av dem (det er vanskelig å beskrive hvor moro det er å se et band skvette av egen pyro). Årets opptreden var ikke like morsom, men snarere interessant. Hvordan Mötley Crüe per dags dato faktisk interagerer som band er vanskelig å si, men totalt forsvarte de sin posisjon som headliner. Og låter som «Kickstart My Heart», «Shout At The Devil» og «Girls, Girls, Girls» skaper alltid en viss nostalgisk begeistring hos en hardrocker. 3/6 (BDD)
Utpå kvelden var det klart for ondskap i teltet. 1349 ga et kjærkomment tilfluktssted for de av oss som foretrekker hardere kost enn dagens tv-produksjon av Mötley Crüe. Dette er et av de bandene jeg alltid har funnet glede i å lytte på, men som jeg aldri har satt meg skikkelig inn i. De leverte i hvert fall varene her. Veldig bra trykk, og mye liv blant publikum. Og så så det sinnssykt tøft ut, kanskje spesielt vokalist Ravn i illevarslende silhuett. Om jeg skal pirke på noe så var det at Frost’s trommer og Archaons gitarer fremsto som litt overdrevne i forhold til bassen, men det blir bagateller. “Striding the Chasm” ble min favoritt denne kvelden. Neste gang kommer jeg til å stille bedre forberedt for dette er kjernemateriale. 4.5/6 (TR)
Torsdag 8.juni
Given an afternoon slot on the Sweden Stage, Steve Harris’s crew British Lion gave a lively performance with a good length set in sun. For Harris, this is a chance to try out different styles of music and play on a different scale, but it was no club-sized audience which showed up. No, the «bowl» around the Sweden Stage was pretty busy. There’s a sense of fun and grandeur in it too, despite the modest goals of the band, with a classical opening to the set. With only two albums to draw from, the set was never going to be much of a surprise, with an almost even split between the two. Harris is a force of nature in this band as much as his other, better known, outfit. But he does not eclipse the excellent musicians he has brought along (in both senses, having mentored guitarist Grahame Leslie and vocalist Richard Taylor earlier in their careers), even keeping a low profile at the back of the stage when the band are introduced. No, they have as much, maybe more chance to shine while Harris drives the band along from the bottom end. Taylor can sing for sure – a broad, sonorous voice with a nicely moderated vibrato that reaches the back of the crowd without issue, and he hit the ground running with «This Is My God». «A World Without Heaven», one of their earliest pieces of writing, also went down a storm as well. A solid, enjoyable and committed performance from five first-rate musicians playing good music. What’s not to love? 4/6 (AM)
Bare oppsynet av et Katatonia som spenner buen er nok til å få klump i halsen. På den gamle Rock Stage ville nok også årets konsert ha vært en innertier. Katatonia er et band som utover å ha verdens beste komposisjoner innenfor sitt segment, bruker klangtunge og harmoniske backingtracks som teksturkunst. Når disse drukner på grunn av ombygget og forstørret scene, kommer ikke musikken ordentlig frem. Heller enn å dvele ved dette vil jeg bare atter gjenta hvor forbasket gode Renkse og gjengen er til å så vel komponere som interagere og avlevere. Repertoaret, som naturligvis var tilpasset den tildelte Rock Stage-timen, var også utmerket, med vekt på Katatonias senere vidunderlige verker. 4.5/6 (BDD)
Det virker som om det er en uskreven regel på Sweden Rock at enten Accept eller U.D.O skal spille hvert år. I fjor var det Accept som gjestet festivalen og leverte en solid opptreden, og i år er det mannen de fleste forbinder med bandet som står på scenen og betjener Festival Stage. Vi lærte. Etter flere år med turnering med Dirkschneider-konseptet, er de nå tilbake. De startet passende med tittelsporet fra bandets første skive, “Animal House” og fortsatte med “Holy Invaders” og “Go Back to Hell”. Jeg skal være den første til å innrømme at å høre Udo synge Accept-låter er noe av det beste jeg vet. Likevel, på samme måte som jeg har begynt å foretrekke at Accept spiller nyere materiale på deres konserter, synes jeg dette er veien å gå. For det er ekte greier dette, og vi har riktig glade musikere på scenen. Jeg må si at jeg synes det er kult at Peter Baltes er med igjen etter alle disse årene, men det viktigste er at han tilfører bandet en tyngde med sin basslyd. Det kler dem utmerket. Kledelig er også sjefens fremtoning, der han kombinerer Rob Halfords look med nagler og lær med den kamobuksa han alltid har på seg. Backdropen sier “Heavy Metal Germany EST 1952” og jeg sier sjefen her, siden både navnet og lyden i musikken bærer veldig preg av hvem som synger. Likevel synes jeg dette er mer et band enn det Accept er nå. Det er en veldig subjektiv uttalelse, skal det sies. Koringen har de til felles, også i dag. Gud bedre den er tøff! “Timebomb” og “the Boogeyman” kommer før allsangnummeret “Metal Never Dies”. Mitt høydepunkt kom likevel mot slutten med balladen “I Give as Good as I Get”. Fikk en tåre i øyekroken av den. Det samme skjedde i et far-og-sønn øyeblikk jeg observerte på scenen. Det er fint at de har fått den konstellasjonen til å fungere. Jeg har diskutert denne konserten med flere i etterkant, og selv om de fleste synes det var bra er det dessverre slik at savnet av klassikerne fra gamlebandet henger som noe av et spøkelse over vår kortvokste tysker. Som å spise middag uten dessert som en sa. Jeg synes det var befriende at skillet nå er fullført. Jeg tør vedde på at det vil bli sporadiske Dirkschneider-konserter i fremtiden, så får man heller gå all inn på dem. 5/6 (TR)
Neste band ut på Festival Stage er en gjeng jeg har hatt mye glede av, Gojira. Det er rart å tenke på at det er ti år siden deres legendariske gig på Verkstedhallen under Trondheim Metal Fest . Den konserten er på min ti på topp liste gjennom hele livet, vi snakker komplett detonering så svetten rant ned veggene. Denne gangen snakket vi en mye større arena enn det jeg har sett dem gjøre tidligere. Det er synd å si at de ble litt små på denne scena. Lyden fremsto tynn og vi fikk ikke dette trykket som de vanligvis trollbinder sitt publikum med. Trommelyden dominerte mer enn noe annet. Jeg noterte meg at de tok med en del låter fra deres siste skive som “Amazonia” og “Another World”, jeg har alltid likt at Gojira er et band som har meninger. Fra min favoritt “Magma” fikk vi “Silvera”, “the Cell“ og “Stranded” til min glede. Jeg måtte forresten le når Mario Duplantier under trommesoloen holder opp en plakat om at han ikke kan høre oss. Det trikset fungerte riktig bra. Det samme gjorde den omfangsrike pyroen de hadde med seg. Uansett fikk de liv i publikum og de takket den nye generasjonen fans og det er alltid forfriskende på denne litt aldrende festivalen. Kan hende ser kidsa med større forståelse på at Gojira ikke helt fylte rommet i dag? Det er meget mulig det er jeg som er for streng igjen, for jeg møtte flere som var knakende fornøyd. Men de var ikke på TMF 2013… 4/6 (TR)
På Sweden Stage var det så klart for et band som gjorde uutslettelig inntrykk sist gang de var her for fire år siden. Den gangen så jeg dem i teltet og syntes de blåste oss bortimot ut på sletta. De toppet dette med å steppe inn for Behemoth som var strandet på kontinentet. Da snakket vi en mye større scene, og på et par timers varsel. Myrath er en gjeng entusiastiske tunisiere, de spiller melodisk metal, med en arabisk touch. De skapte et 1001-natt scenario både melodisk og visuelt, og denne gangen hadde de med seg enda flere fakirer og enda mer pyro. De klarte det kunststykket å ha sverddueller med brennende sverd på scenen uten at det tar bort fokuset fra musikken. Jeg synes leveransen deres var fjellstø denne gangen også. De har gode låter og spiller med sjelden entusiasme. Zaher Zorgati må virkelig sies å være et naturtalent når det kommer til sang og å håndtere publikum og han fikk mye goodwill for sine forsøk på å snakke svensk. Blant låtene de fremførte, utmerket spesielt «Dance» seg som klassikermateriale. «Merciless Times» med temaet om depresjon og avhengighet var også et høydepunkt, om man kan si det. Jeg vet nok om denslags til å sette pris på artister som tar seg tid til å dele noen ord om sine personlige erfaringer. I dette tilfellet virket det ektefølt, og man vet aldri. Om man når fram til bare én person, er det verdt det. Stemningen steg videre og mot slutten la Morgan Berthet la inn en liten trommesolo med taktfast pyro akkompagnert av dette orientalske melodisporet de ofte bruker i de andre låtene sine. Han geleidet oss over i avslutningslåten “Believer”, nok en låt de fremførte knallbra. På dette tidspunktet var det smekkfullt oppover hele bakken foran Sweden Stage og jeg tror de hadde brent av like mye pyro som alle band jeg hadde sett frem til dette tidspunktet. Ironisk nok ble de først overgått i så måte av Behemoth. Myrath nevnte 2019-opplevelsen og den tilknytningen de har fått til festivalen opptil flere ganger. Kan hende har vi fått en nytt husband? Jeg vet jeg kommer neste gang også, fordi dette var en opplevelse av sjeldent kaliber. Hvilken demonstrasjon å markere sitt 30-års jubileum med denne massive performancen. 6/6 (TR)
Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har sett Deep Purple live. Det jeg imidlertid vet er at jeg har fulgt dem gjennom konserter fra omkring midten av 90-tallet og frem til i dag. Deep Purple er blant de band som alltid leverer – samspillsmessig, naturligvis, men også på lydsiden. At de nå begynner å bli veldig gamle har mindre å si, iallfall for Paice, Glover og Airey, som fortsatt svinger forferdelig bra. Ian Gillan er den som kroppslig, kanskje også musikalsk, har tålt årene dårligst. Med skjelvende hånd og en stadig mer geriatrisk holdning har han allikevel en tilstedeværelse og karisma som kun matches av Robert Plant og Ozzy Osbourne. Stemmen hans holder også, og især mellomtonen hans står seg i materialet. At repertoaret er forutsigbart holdes ei imot dem. Å se Deep Purple levere klassikere som «Pictures Of Home», «Highway Star», «Black Night» etc. med denne kvaliteten er slikt som ikke lar seg beskrive. Steinbra! 5.5/6 (BDD)
The anthem-meisters, Europe, have returned! «Ja, vi är tillbaka» announced Joey Tempest after the atmospheric opener «Walk the Earth», which set the tone for a performance which showed off the band’s technical ability and accomplishment as much as their history of catchy song-writing. That served as a clarion call for any stragglers, and by the time «Seven Doors Hotel» started, the space between the two stages was full. This was a headline-set crowd, despite their being on the Rock Stage. We’re only a couple of songs in, and the band are already having to excel, with demanding drum patterns, complex arpeggio duets between guitarist John Norum and keyboard Mic Michaeli. This is a band that knows its audience and knows how they have built up their following, so no surprise that we get «Rock the Night» early in the set, and Tempest is quite happy to get a crowd sing along going in only song three. The set leaned heavily on their early work, with the «Final Countdown» album leading the line. Every time I see them and find a set like this (which is every time), I wonder how Norum feels about having to service material that triggered his departure from the band. The later material was scarce, but Norum’s solo on «Last Look at Eden» stood out as a moment of guitar bliss. The band may be keen to show off their chops – they aren’t the pop rock band some outsiders take them for – but it was an unapologetically anthemic set which played to the crowd. 5/6 (AM)
Fredag 9.juni
Sist gang undertegnede så TNT på Rock Stage, leverte de stort. Ikke bare spilte de ypperlig, Tekrø hadde også en av festivalens ypperste gitarsound. Det ble TNT-party også i år, men ikke helt på nivå med nevnte gig. At Rock Stage har blitt betydelig større tjener ikke TNT. Som hos mange andre som gjestet den ombygde scenen var lydbildet preget av «hull» og «avstand». At Tekrø hadde innledende lydproblemer (gitaren falt ut et par ganger under konsertens andre låt) må tåles. Hvor mye han lot seg stresse av dette trenger ikke jeg å ha noe mening om, men ett er sikkert – jeg har sett ham bedre. Med det sagt så låt det generelt godt av bandet, og klassikerne kom på løpende bånd gjennom den tildelte timen. Gledelig var det naturligvis også å (enda en gang) se Harnell ta opp tråden i bandet. Harnell er en så integrert del av TNTs sound at han snart må love oss å aldri slutte igjen. 4/6 (BDD)
Jeg fikk litt tyn i omgangskretsen for at jeg prioriterte Phil og folka hans foran TNT. Mitt valg kom nok av mitt livslange forhold til Motörhead og et savn som ligger inni meg et sted ved siden av savnet av Dio. Jeg hadde fått nyss i at det vanket 100% Lemmy-varer i dag. Man kan selvsagt diskutere hvor relevant det er å se slike minnekonserter, men jeg har fått utbytte av å se folka til Jokke og flere andre i samme kategori tross alt. Jeg ble ikke skuffet. De rakk over en fet seleksjon av de fineste låtene Phil hadde spilt sammen med Lemmy. Om man skal være streng får ikke Joel Peters frem vokalen som trengs for å kunne gjøre dette materialet. Han er ikke ille, men det er en rufsete dimensjon som ikke er der. Jeg ble ikke skuffet. De rakk over en fet seleksjon av de fineste låtene Phil hadde spilt sammen med Lemmy. Hvis jeg skal være streng, så klarer ikke Joel Peters helt å gjenskape vokalen som trengs for å gjøre dette materialet. Han er ikke dårlig, men det mangler den rufsete dimensjonen Lemmy eide så fint. Selvfølgelig ble listen over gullkorn lang, og blant utvalget var «Damage Case», «Born to Raise Hell» med en påfølgende erklæring om at vi ikke lagde nok bråk. Dette ble løst med den tradisjonelle metoden med å dele publikum i to. Her var vi alle på samme lag. Videre fikk vi blant annet ”We are the Road Crew”, “Over the Top” og selvsagt “Ace of Spades”. På dette tidspunktet kom konsertens høydepunkt etter min smak, og den eneste som ikke var en Motörhead original, Hawkwinds “Silver Machine”. Den satt som støpt. Et meget happy publikum fikk til slutt “Going to Brazil”, “Killed by Death” og “Overkill”. Da var vi mange som gaulet for full hals. Jeg kjente jeg trengte dette og kompisene mine var ikke så veldig cocky hva angår bandvalg da vi sammenlignet opplevelser i etterkant. 4/6 (TR)
It is refreshing at a festival which has hard rock and metal as its backbone to hear a punk band, whether or not you like the musical form. This American four piece, Rancid, who have been going since 1991, are still plying their trade and it seems appropriate that they got a slot on the Festival Stage, which has been marked by the variety of genres at this year’s festival. The set got off to a good start with «Tomorrow Never Comes» from their latest release of the same name, but immediately ran into trouble with technical problems. To fill the time, guitarist Lars Frederiksen did his best to get the crowd on their side «I’m a son of Denmark – give us our fountain back.» Presumably he needed a security escort to get off the site. As you’d expect after so many years in the saddle, it was a generally tight and confident performance and well received by a fair-sized audience. At times, their blues influences came to the fore, with some nice solos from frontman Tim Armstrong and particularly from Frederiksen on «The Wars End», and decent, melodic ensemble vocals throughout. There were times of punk showing its softer side, and a good fare for the Friday afternoon. They closed with «Ruby Soho», an upbeat crowd-pleaser to send people on their way with a smile. A solid performance with a surprisingly good swing at times. 3.5/6 (AM)
Tilbake i teltet var det tid for et nytt bekjentskap, Hot Breath. Vi var opptil flere som hadde merket oss dem ved gjennomlyttinger i forkant. Vi syntes vi fikk en fengende opptreden fra disse up and coming folka fra Göteborg. De øste bra på, og Karl Edfeldt på gitar ga meg Angus Young-vibber i måten han angrep oppdraget. Det skal sies at det er vokalist Jennifer som med en veldig sjarmerende opptreden ble sentrum for oppmerksomheten. Jeg likte sounden deres, basslyden og koringen satt også som et skudd. De dominerte rett og slett. Dette er et temmelig ferskt band, men de har et album og et knippe singler under beltet som ga dem mer å velge i enn det slot’en tillot. Jeg merket meg deres nyeste single “Keep on Calling” som er en riktig sjarmerende rockelåt, og “Bad Feeling”. De fikk masse respons og fylte etterhvert teltet. Vi konkluderte med at det var her i teltet vi fikk de beste opplevelsene i årets festival. Tøft! 4/6 (TR)
Blue Öyster Cult er blant de band jeg aldri har blitt helt klok på. Stundom kan de levere solid tungrock med tykk bluesbunn, mens de andre ganger byr på ufarlig AOR. Under årets opptreden på Festival Stage fikk vi litt av begge deler. Den store scenen håndterte de fint, med knall lyd og tidvis helt utmerket musisering. De holder seg også godt, behersker det tekniske og spiller med autoritet. Å spille mens sola svir hårete flesk er ikke en veldig takknemlig jobb, og kontakten med publikum bar preg av dette. Solsteik, pilsflaske og «Don’t Fear The Reaper» går godt i hop, men en senere spot foran powernap-uthvilte og middagsmettville fans hadde styrket båndet mellom band og tilhørere. 4/6 (BDD)
Et svært godt program til tross, Sweden Rock var ikke i år spesielt gode på ekstremmetallfronten. Imidlertid hadde de Napalm Death. Å skulle beskrive Napalm Death byr på utfordringer, ikke minst fordi nærliggende termer som kaotisk, voldsomt og brutalt ikke griper godt nok. Napalm Death snakker til oksen i oss, og foran et brukbart oppmøte og en moshpit hvis radius ble rausere for hvert sekund, hamret, slo og klorte de avgårde i en time som gjorde oss alle godt. Napalm Death er virkelig et helt forferdelig (bevegende) band som forøvrig kler Sweden Stage godt. 4/6 (BDD)
I år var det andre gangen Iron Maiden besøkte Sweden Rock, og nøyaktig som i 2018 stappet de området. Musikalsk er det lite man kan si om Iron Maiden som ikke allerede er sagt en trillion ganger – bandet svinger fabelaktig godt, stiller med ypperlig lyd og kan absolutt alt om å underholde en masse på førti tusen mennesker. At Bruce Dickinson fortsatt synger idiotisk bra er ingen selvfølge, men det gjør han, og det var spesielt gledelig å nå endelig kunne høre låter som «Caught Somewhere In Time» og «Alexander The Great» live. Hvis det finnes ett problem med å ha Iron Maiden på Sweden Rock så er det logistikken (og da er vi over på de kontekstuelle forholdene). Grunnet blant annet rått salg av endagsbilletter var det vanskelig å bevege seg på området under konserten. Iron Maiden er imidlertid et band som taler sterkt til alle, selv de som ufrivillig havner trangt på bakerste benk. Årets konsert føyer seg dermed inn i en lang liste over givende Maiden-konserter for undertegnedes del. 5/6 (BDD)
Som siste gig denne kvelden kom en klassiker for meg. Behemoth, som i lang tid har vært et av mine favorittband i den skarpe enden av metallen. Disse polakkene har også levert minneverdige stunder her i Norje tidligere. I år fikk jeg meg en overraskelse. De er blitt _mye_ større siden sist jeg så dem her. Produksjonen er gigantisk, påkostet, nesten glossy. De serverte en smakfull start i “Ora Pro Nobis Lucifer”, “Malaria Vvlgata” og “Counquer All”. Jeg kan ikke dy meg for å tenke Anthrax hver gang jeg hører det innledende gitarriffet dog. Hører du den? Det var flott å se at konserten trakk til seg et yngre publikum i stort antall. Disse ungdommene satte i gang spontane walls of death’s i pitene som dannet seg foran Rock Stage. Som jeg ofte nevner, er dette en tilbakeskuende festival, så det gjør meg glad å oppleve slike «hva faen er det disse ungene driver med?»-øyeblikk. Det var verdt albuen i øyet til og med. Ouch! Behemoth har klart dette uten å vanne ut musikken. Det river knallhardt fremdeles. Nergals vokal er nifs og produksjonen var plettfri. For en gammelskole-svartmetall entusiast er det nesten forvirrende at noe som ser så pent ut kan lyde så ondt. “Ov Fire and the Void” er ikke akkurat en lystig trall i dur. Det samme kan vel sies om det knippe låter de tok med fra deres siste skive “Opvs Contra Natvram”. Jeg liker at de tok med et utvalg låter fra et spekter av deres mange utgivelser også. Behemoth er et band med mye historie. Og her røyk Myraths foreløbige førsteplass i pyro. Jeg kan knapt huske å sett maken til dette noe sted. Vi snakker repeterende oppnedkors i ild mann. Fullskala moro og en karbon-kvote som ha en jumbojet til privatfly. Og alt dette uten å miste denne essensen som gjør at man ender i knestående mens man gauler “O Father O Satan O Son!” på konsertens siste låt. Dette var perfeksjon! 6/6 (TR)
Lørdag 10.juni
Noe av det flotte med Sweden Rock er å kunne starte dagen med ytterteltvarm frokostpils og en tidlig konsert. Et av bandene som spilte frem sola i år, var Monster Magnet. Festival Stage er ikke ment for et band som Monster Magnet, men rett foran scenen låt det i år aldeles utmerket. Min kjennskap til amerikanerne er utover et album eller to begrenset, men den syntesen av bluesrock, doom metal og heavyrock som ble presentert fra hovedscenen denne formiddagen, talte sterkt til oss som fikk oss avgårde i tide til å oppleve det. Velspilt og tøft. 4/6 (BDD)
Skid Row, the long-lived US group fronted by local boy Per Erik Grönwall since 2010, landed themselves a coveted Festival Stage slot, stopping by during their “All The Gang’s Here” tour in support of their 2022 record of the same name. However, given their history, it’s probably not surprising to find them leaning on their oldest material, which made their name back in the late ’80s and early ’90s. «Slave to the Grind» from the album of the same name sets the pace – it’s high speed stuff, with the lyrics going past so fast, thrown out into the crowd as Grönwall dashed around the stage, you can barely make them out. The band are quick to segue between numbers – they aren’t standing on ceremony. Early guitar solos from guitarist Scotti Hill have the same fire-and-forget quality, they are more like guitar breaks than solos, delivered at the same frantic pace as the vocals. When they did pause for breath, Grönwall knew he was at home, and spoke to the crowd more in Swedish, only occasionally switching to English. The shift of pace after the opening numbers, with «18 and Life» from their debut, was a bit jarring. Grönwall’s vocals weren’t as effective here, similarly on «I Remember You» later in the set, like he’s less comfortable adding atmosphere than energy. The fast-paced Ramones cover «Psycho Therapy» put the train back on track, but there was still room for another change of pace later on, with «In A Darkened Room», which gave Hill a greater chance to show off his musical abilities with a longer, more lyrical solo as the track closed, and the crowd clearly appreciated it. As the set drew to a close with «Monkey Business», Grönwall got the crowd singing along in the middle eight, a clear sign that they’d had a good time. Although the bulk of the set came from the first two, acclaimed albums, they had given their new material a chance to be heard, which was wise given the fair response the new album has had in Sverige, US and UK. Grönwall didn’t lay it on thick, just giving a brief introduction to the second single, the thudding, groovy, radio-friendly «Time Bomb». Rather, he let the music do the talking, so that by the time the set started come to a close, the crowd were practically dancing to «The Gang’s All Here». It was a cocky, edgy performance, more full of attitude than of sensitivity. Unfortunately, main song writer and founding member bass player Rachel Bolan was not attending because of an urgent family matter, announced on their social media less than an hour before they hit the stage. The undersigned reckons he’d have been proud of the performance. 4/6 (AM)
På en festival hvor de fleste spiller fort, er det alltid befriende å høre sakte bluesrock. Ingen manipulerer heller pulsen bedre enn verdige Billy Gibbons. 17.15-konserten på Rock Stage var således både dritbra og nødvendig i år, og kunne kun ha vært gjort bedre av ZZ Top selv. Etter Dusty Hills bortgang har Gibbons reist omkring med sitt Billy Gibbons and the BFGs. Musikalsk ligger de omtrent der ZZ Top var, bare uten nevnte legenders helt unike samspillssynergi. Gibbons’ gitartone er av typen som sniker seg under forhuden, og bandet hadde i motsetning til mange andre null problemer med å håndtere den forstørrede Rock Stage. Av gjenlevende høvdinger rangerer Gibbons høyt. 5/6 (BDD)
Høye forventninger og stor spenning var knyttet til Panteras konsert lørdag kveld. Ikke bare har fortsettelsen uten Dimebags og Vinnies bortgang skapt kontrovers, uttalelser fra Phil Anselmo i senere tid har også medført festivalboikott over hele Europa. Straks bandet gikk løs på «A New Level» var imidlertid all musikalsk skepsis slått bort – bandet, som nå har Zakk Wylde som gitarist, låt nemlig fabelaktig, samspillsmessig så vel som lydmessig, og Anselmos stemme, (smått ubehagelige) aura og fremtoning trollbandt hele veien gjennom. Lettelsen over at Anselmo ikke glapp med kløtsjen og sa noe dumt gjorde også noe med manges konsertopplevelse, og jeg føler meg temmelig sikker på at Wyldes attakk egentlig overbeviste selv de verste av Dimebag-puritanerne. Undertegnede falt aldri helt for Pantera i 90-årene, men har ingen problemer med å se kvaliteten på det de brakte til torgs. Om Pantera har livets rett i 2023 kan andre krangle om, det de leverte på Rock Stage under årets Sweden Rock var iallfall musikalsk utmerket. 5.5/6 (BDD)
Myles Kennedy’s voice cut clear across the massive crowd that had gathered for the Alter Bridge set. The sound balance was excellent and bass heavy, giving a full, rich impact. The set started with «Silver Tongue» from the 2022 «Pawns and Kings» album, which is the subject matter of the current tour, on which Sweden Rock was the next stop after Download in Storbritannia. Next came «Addicted to Pain», one of two tracks from the «Fortress» album. There was a light hearted interruption while Kennedy had to put a hat on to keep his hair out of his eyes so he could see what he was doing. Mark Tremonti had plenty of chances to step to the front. The playing on «Ghosts of Days Gone By» was outstanding, full of grating, edgy power, and the solo on «This is War» was frantic and devastating. This was a strong ensemble piece, with Kennedy managed the transitions from the softer verses to the chorus very well. They segued into «Come to Life», a clear demonstration that it was a polished and well-drilled set, well organised to keep the momentum and atmosphere going. The set takes a change of gear, with «Blackbird», with its Beatles opening on ringing, delayed guitar, which then slid into the texture of the song, filled out with dense, doom-laden guitar from Kennedy and Tremonti as a duo. Kennedy’s vocal sored again here, as earlier, and the song faded out with a wail. We shouldn’t pass over Scott Phillips on drums, whose precise, delicate and well articulated at start and mid8 of «Sin After Sin» showed his range, given how much he was othewise driving the set along with power. Brian Marshall was of course the equal partner in this backline powerhouse, but the thunder he produced on «Metalingus», towards the end of the set warrants special mention. Kennedy gets the audience involved in «Open Your Eyes», and it was clear he had them in the palm of his hand, a captive audience in fine voice, inspired to sing their hardest. With those closing tracks, the set had built in intensity to its finale, «Rise Today». They had taken the crowd on a journey, one principally of energy, but also with sensitivity and atmosphere. This was a fitting climax and one which had audience overflowing, sending the same feeling back to the band with a massive ovation which echoed across the whole site. 5/6 (AM)
At Ghost har vokst seg store nok til å headline Sweden Rock gleder meg voldsomt. Spent var jeg allikevel på hvordan Forge og mannskap kom til å håndtere oppgaven. Da åpningstonene til «Kaisarion» ble slått, forsvant bekymringen, og spentheten rettet seg i positiv forstand mot repertoarvalg og dramaturgi. Ghost er i dag et band som helt klart håndterer en scene av Festival Stages størrelse – både samspillet, lyden og den generelle produksjonen fungerte, og selv om de enda er noen erfaringer og kronasjer unna å kunne levere stadionrock like overbevisende som for eksempel Iron Maiden, fikk de iallfall halve enga til å koke lørdag kveld. Forges karisma, aura og autoritet er imponerende, og Ghost har i dag et materiale som lett kan settes sammen og tilpasses storformatet. Jeg tør hevde at selv anti-Ghost-aktivistene (som det av en eller annen grunn fortsatt finnes ganske mange av) satte villsvinkebaben i halsen der de sto og åt i bakerste hjørne. Jeg har absolutt ingen problemer med å se for meg Ghost headline Roskilde eller Download i nær fremtid. 5/6 (BDD)