NORWAY ROCK MAGAZINE
Janove har den siste tiden vært ute på sin lille, men store Fullmånehymneturné, som han avsluttet på hjemmebane i helgen. Det er nærliggende å tro at dette vil være hans siste som soloartist for denne gang, siden 2023 vil bli Kaizers Orchestra sitt år, hvis man skal tro ryktene.
Hvor skal man begynne? Et band jeg lenge trodde ikke var mulig å bevitne live her til lands skulle endelig ta turen til vår furet værbitte med sin musikalske galskap, og galskap var det forsyne meg fra start til slutt.
Etter rundt 30 konserter her til lands gjennom de siste 35 år, fra Bodø til Kristiansand, er det helt innafor å kalle Sting en ekte Norgesvenn, selv om han aldri spilte her med The Police. Men det hindret likevel ikke folk i å strømme til Oslo Spektrum nok en gang, for det hadde gått fem år siden sist vi så den nå 71-årige engelskmannen på scenen i hovedstaden.
Europa har ikke helt fått det med seg, men i USA er Shinedown massive – ingen andre artister har toppet Billboards Rock-liste flere ganger enn Shinedown, noensinne. I april var det duket for deres syvende skive, det konseptuelle albumet «Planet Zero», og vi fikk bandets ekstremt sympatiske og lidenskapelige vokalist og frontmann Brent Smith på skjermen for en transatlantisk slarv.
Da Olav Iversen startet Sahg i 2004 var 70-tallets rock og proto-metal sterkt tilstedeværende, og utrykket retro var slett ikke feil på bandets første plater. Nå ligger dette fortsatt i bunnen etter nesten tjue år, men jeg synes ren skjær hardrock er vel så rettferdig å kalle dette.
Det er ikke lenge siden Canadas store sønner i Saga gjestet Norge sist , nærmere bestemt rett før hele verden ble stengt ned i 2020. Nå er de ute på ny turne igjen med det klingende navnet “A Night To Remember”. Så var det store spørsmålet om dette kom til å bli en minneverdig kveld på et nesten fullpakket Rockefeller.
Man skal smi mens jernet er varmt, heter det. Chez Kane, den knallsterke walisiske vokalisten med den übersjarmerende fremtoningen, har vært et glodhett navn på Frontiers Records artiststall siden fjorårets debutskive “Chez Kane”. Kvinnelige artister er ikke det melodisk rock-sjangeren har vært kjent for og dette ønsket svenske Danny Rexon (Crazy Lixx) å endre.
Norwegian songwriter and guitarist Bjørn Riis released his fourth solo album in April, “Everything to Everyone”. We spoke to him about the new record, and how it felt to play live with Airbag again after the pandemic.
Ingenting skulle tilsi at andregenerasjons neo-progressive slitere ville finne en slags sonisk mirakelkur, nesten tretti år ut i karrieren. Mick Pointer og Clive Nolan har utrettelig tilvirket plater og gitt konserter under Arena-banneret siden 1995, og selv om katalogen synes fritatt rene blamasjer vitner nyere tids fonogrammer om en stilistisk resignasjon i forhold til nytenkning og progressiv higen
Trondheimsbandet Adventure har en historie som strekker seg tilbake til 90-tallet, og har inntil i fjor fire album på samvittigheten. I 2022 øker mengden med 50%, når de gir ut «Tales Of Belle, Pt. 1» og «Tales Of Belle, Pt. 2». Vi satte oss ned sammen med keyboardist og grunnlegger av bandet, Odd-Roar Bakken, og bassist Terje Craig Furunes for å høre hva de har satt seg fore.
Britiske White Spirit var et lovende band som fikk surfe litt på NWOBHM-bølgen, men det ble bråstopp og fullt forlis i 1981, og siden hørte ingen mer fra bandet – før nå. Plutselig dukket det opp et nytt album på sensommeren ved navn “Right Or Wrong”. Vi tok en liten prat med to av bandets gamle medlemmer, Malcolm Pearson og Mick Tucker.
Amerikanske Alter Bridge er ute med sitt sjuende album i rekken, og siden oppstarten i 2004 har det uten unntak gått tre år mellom hvert album. Ifølge presseskrivet skal visstnok pandemien ha hatt en positiv effekt på bandet, da de i store perioder måtte holde bandet i gang på hver sin kant, og da de endelig kom sammen for å spille inn skiva, så oppstod det flammer og gnister. Så hva kan fansen og resten av verden vente seg av “Pawns & Kings”?
Nesten på dagen seks år etter forrige Spektrum-konsert er de engelske gothrock-pionérene The Cure tilbake i Oslos storstue, og siden sist har de også rukket å spille Øyafestivalen i 2019. Bandets besetning har stabilisert seg de siste ti år,
De fleste kjenner allerede Erik Grönwall som en særdeles kraftfull og energisk vokalist fra H.e.a.t, men hvordan fungerer det på Skid Rows nyeste album “The Gang’s All Here”? Jo, det fungerer veldig bra. Skid Row tar for første gang opp tråden der “Slave to the Grind” slapp,
Dette var jammen friske saker. Her har vi fire debutanter fra Tromsø som serverer crossover/thrash. Suicidal Tendencies og Municipal Waste oppgis som referanser og det er ikke feil det. Jeg aner debutene til Slayer og Metallica muligens også er blitt spilt i oppveksten til kvartetten.
Det har gått litt tregt i Placebo-campen de siste årene. I mars kom deres nyeste skive «Never Let Me Go», den første på åtte år, og da hadde de heller ikke spilt konserter siden 2018. Men i år har de gjort flere korte turnéer, og startet i forrige uke på høstetappen av Europa-turnéen, som en hustrig og våt høstaften ankom Oslo og Sentrum Scene som hadde vært utsolgt i månedsvis.
Vitaly Palagnyuk er ute med sitt andre album under navnet Protydiya. Ukraineren gjør alt selv, og det skal ha, dette er progressivt. Basisen er black metal, men her finnes trekkspill og andre lyder jeg antar stammer fra tradisjonell ukrainsk musikk. Det er mye folkemusikk å spore, og vokalen spenner mellom black metal og forskjellige ren vokaler.
Det har blitt en årlig event, konsertopplevelsen med Cocktail Slippers. Sist gang var det under pandemi med et sittende publikum som kledde bandet dårlig, men nå som ting er tilbake til det vante var det fint å se at publikum kjente sin besøkelsestid og fylte opp Olsen På Bryn for å se våre favorittjenter rocke brakka.
Karin Park sitt nyeste slipp er drøye tre kvarter lavmælt men samtidig storslått stemning som passer meget godt til fyr i peisen og et glass med gøtt rødt i hånda på hustrige høstkvelder..
Fres, fart og guffe som må spilles høyt skal det komme helt til sin rett. Allerede et par sekunder ut i åpneren «Rum Runner 500» er det ingen tvil om hva som venter den neste drøye halvtimen. Høyoktan i sin aller reneste form hvor ikke en eneste detalj kommer uventet, og der det ofte kan høres ut som negativ kritikk er det bare en fin ting med The Gasölines.
Norske Orango er tilbake med sin 8. fullengder siden debuten “Villa Exile” fra 2005, og bandet har stadig utviklet soundet siden den gang. Høydepunktet i katalogen deres er i mine ører fortsatt mesterstykket “Battles” fra 2014. En skive alle norske møblerte hjem burde ha i hylla. Men nå er de altså ute med nytt album og power-trioen kjører på med samme resept som på de foregående albumene.
Høstens gavepakke til fans av den mørkeste metallen har nådd Oslo. «Chariots Of Fire» må kunne kalles en omreisende minifestival, med fire band hvorav alle er av over gjennomsnittlig størrelse. Med dette mener jeg at man ikke får en pakke hvorav oppvarmingen er et band ingen har hørt og som knapt spiller for noe publikum.
Pr. 2022 likner Queensrÿche stilmessig mer på det sultne metalbandet som sang «Queen of the Reich» og «Warning» for snaut 40 år siden enn den finslepne, perfeksjonerte og stilskapende progmetalen de kjapt utviklet seg til.
Så var kråkene over oss igjen, og bra er det. Chris og Rich Robinson har ordnet opp i forholdet seg i mellom (hører dere, Liam og Noel?) og The Black Crowes er tilbake. Nok en gang.
Jack Irons har en utrolig innholdsrik karriere bak seg, blant annet som medlem av storheter som Red Hot Chili Peppers og Pearl Jam. Nå for tiden er hans hovedfokus på sin egen solokarriere, der han får fritt utløp for sin kreative kraft.
Gudene veit hvor mange ganger denne konserten har blitt utsatt og utsatt, men faktum er uansett at den har vært utsolgt i to år, og Biffy Clyro har lagd og gitt ut enda en skive siden da. Men denne høstsøndagen var skottene endelig tilbake i Oslo, seks år etter forrige klubbkonsert.
Udo Dirkschneider, som for tiden farer rundt i Norge med U.D.O., besøkte fredag kveld Trondheim. Da klokken ringte 21 var det altså duket for (i underkant av) to timer med klassisk heavy metal i Byscenens lokaler.
Klassisk gitarbasert rock lever fortsatt i beste velgående, noe The Dead Daisies har vært et levende bevis på i snart ti år. Det begynner å bli en stund siden John Corabi forsvant ut av bandet og de fleste fikk vel med seg at det var ingen ringere enn Glenn Hughes som tok over mikrofonen, og bassen selvfølgelig.
De aller fleste blodfans setter nok kaffen i halsen allerede ved åpneren «Adderall» da denne er helt ulikt noenting Slipknot noenting har gjort. Det nærmeste jeg kommer av beskrivelse er 60-talls poprock ikke milevis unna Pink Floyd. Er fantastisk sterkt spor som både kiler seg fast i ryggmargen og viser et band som gjør akkurat som de vil, og det liker vi!
Det er merkelig med Sammy Hagar; man tror man vet hva man får, men så tar han en helt annen retning. På «Crazy Times», hans siste utgivelse, med bandet The Circle, spriker han mer enn vi er vante med, og man blir sittende med en uforløst følelse etter å ha vært gjennom skiva noen ganger.
Det har vært snakk om den i mange år nå, men omsider var det premiere på kinoer verden over, deriblant i åtte byer i Norge, på dokumentaren om Ronnie James Dio. Og det går helt tilbake til starten, fra hans oppvekst i småbyen Cortland i New York på 40-tallet via storhetstiden i Rainbow, Black Sabbath […]
Det ble satt en forventning til denne skiva allerede tidlig juni da gjengen fra Boston annonserte at de kom til å gi ut et album med uutgitte tekster av ingen ringere enn Woody Guthrie komponert av gjengen selv, tilogmed med en liten smakebit av denne i form av åpneren «Two 6s Upside Down».
Det er så herlig å få i hende dokumentarer som bare går rett inn i hjerterota og er så til de grader feel-good fra ende til annen! Bakteppet her er hvordan hva som i utgangspunktet starta som en signering av boka til den originale Alice Cooper-bassisten Dennis Dunaway i platesjappa Good Records i Dallas, Texas i 2015 utvikla seg til å bli et solid minne for livet for de par hundre gamle AC-fans som dukket opp.
I vinter kom Bryan Adams femtende studioskive, «So Happy It Hurts», hvor han har gjenopptatt samarbeidet med produsent og låtskriver Mutt Lange (AC/DC, Def Leppard) og med en overraskende gjesteopptreden fra John Cleese fra Monty Python. Vi fikk en lynrask prat med den Norgesaktuelle herremannen.
Noen år har gått siden sist gang noen forsøkte å arrangere rockecruiset Rock The Boat, men omsider var vi i gang igjen, på DFDS fra Oslo til København og tilbake. Arrangementet hadde blitt utsolgt ukesvis i forveien, og hundrevis av gamle kjente stilte opp for en hurrahelg det er lenge siden vi har hatt maken til.
The Dogs er i disse dager på vei i studio for å spille inn oppfølgeren til kritikerroste «El Verdugo», men før de kjører alt fokus inn på det nye så grep de muligheten til å gjøre en siste gig. Ifølge Kristopher Schau så måtte han mase seg til spillejobben på Tribute i Sandnes.
Altså, blir det mer metall enn dette? Høstmørket er over oss, sommeren har trukket sitt siste sukk og vi går offisielt inn i mørketid mens naturen rundt oss dør. Da finnes det ikke veldig mer passende lydspor enn nettopp Machine Head og Amon Amarth til å lede oss inn i det fortapte med stoisk ro.
Khold har ikke for vane å plage publikum altfor ofte, verken på plate eller fra scenen. Da «Svartsyn» ble sluppet i juni er dette åtte år siden forgjengeren «Til Endes». Dette samsvarer med Kholds forrige konsert i hovedstaden, som oppvarming for Morbid Angel på Vulkan i desember 2014.
«Dette må være blant topp syv i Debbath-katalogen! Særlig vokalisten gjør en sterk jobb denne gangen. For en stemme! Låter som en blanding av Jussi Björling og Viggo Sandvik!»
På papiret skal ikke supergruppen Kings of Mercia kunne fungere. Fra AORen har vi vokalgud Steve Overland fra FM og ex-Toto-trommis Simon Phillips, og fra progmetallen kommer Fates Warning-gitarist Jim Matheos og bassist Joey Vera fra Armored Saint. Men funker det i praksis?
Enkelte ganger får man idéer som bare treffer en nerve, og akkurat dét er det Lost & Found Productions har gjort med sitt siste prosjekt – nemlig Witch Club Satan. Før de omtrent har gjort noe som helst foruten å hyppig oppdatere sine sosiale medier har de allerede rukket å få omtale i det store utland, deriblant ikke ukjente Rolling Stone.
Darren Wharton startet sin musikerkarriere som tenåring på keyboards i Thin Lizzy, men siden 1988 har han frontet sitt eget band Dare som vokalist. Nå er bandet ute med sin åttende skive «Road To Eden».
Progmesteren John Mitchell har returnert med sitt soloprosjekt Lonely Robot, denne gangen med plata “A Model Life”. Hva forventes? Jo, introspektive temaer, harmonitunge lydtepper, toneartskifter galore, sårbare melodier og fuzzy synthpads of en og annen gitarsolo.
Tretten år tok det fra Kentucky-gutta i Black Stone Cherry første gang spilte i Rockefeller-bygningen, på John Dee i 2009, til de tok steget opp i hovedsalen på egen hånd. Mens de i Storbritannia er øverst på plakaten på festivaler og spiller steder med plass til 3-5000 tilskuere, har Skandinavia vært mer immune mot sørstatssjarmen.
Det har gått hele seks år siden de svenske kongene av mattemetalls sisteslipp, “The Violent Sleep Of Reason” – og hva passer da bedre under en pandemi enn å skape og servere sitt absolutt mest ambisiøse verk hittil – nemlig mastodonten “Immutable”? Vi fikk trommegud Tomas Haake til å forklare litt rundt skiva.
Med kultklassikerskivene «Last Of The Runaways» (1989) og «Time To Burn» (1992) fikk amerikanske Giant et kort opphold i rampelyset før grungen drepte bandet – for godt, trodde mange. Nå er de klare med ny skive, «Shifting Time», riktignok uten vokalist og gitarist Dann Huff, men med en ny og svensk frontmann. Vi fikk Giants […]
Det finnes liten spenning når Nergal & co slipper nye album, man vet omtrent hvor landet ligger musikalsk og – ikke minst – man vet at det er bra. Spenningen ligger i akkurat hvor bra.
Hvis det er en artist som har fått et totalt ufortjent kallenavn, så må det være David Bowie og «rockens kameleon». For mens en kameleon gjør alt den kan for å gå i ett med omgivelsene og ikke stikke seg ut, gjorde Bowie det stikk motsatte. Hver gang omgivelsene begynte å ta samme farge som ham selv, endret han totalt stil. Nå er filmen om revers-kameleonen klar for norske kinoer.
House of Lords er en av Frontiers Records mest pålitelige arbeidshester og når de slipper sin 13. studioplate “Saints and Sinners”, skulle det overraske om James Christian & co ikke skulle levere varene. Og ja, det overrasker vel kanskje en smule.
Den nye Saxon-skiva «Carpe Diem» validerer dagens besetning. Med andre ord, på tide å trene opp de musikalske smaksløkene igjen? Hvem vet? I disse tider trenger du kanskje nettopp Saxon og deres ukuelige mentalitet. Vi fikk innvilget taletid med gitaristen Paul Quinn. Tilsynelatende uten å gå i parterapi, er han det eneste bandmedlemmet som alltid […]
Om Norge har en rockegitarist som har satt oss på kartet, er det utvilsomt maskingeværet fra Toten. Han kom som et kanonskudd da TNT slo igjennom med debutskiva «TNT» i 1982. På norsk! Senere gikk de over til et mer internasjonalt format, og Ronni la verden for sine fingre.
De to aldrende legendene Ingrid Bjørnov og Øystein Sunde har samarbeidet musikalsk siden 2014, og det loves fra annonsørens side at ingen konsert er den andre lik. Så det er med en viss spenning i kroppen vi venter på at showet skal begynne.
Totens fineste flotteste progmetalband gjennom tidene er uten tvil Conception – og nå er deres fire første utgivelser nyutgitt på vinyl med bonusmateriale. Vi benyttet anledningen til å gå i dybden.
«Hva fanden?» tenkte jeg da jeg så at Ida Maria var booka til Vaterland. Hun skal da selge ut Rockefeller for svingende! Men samtidig tenkte jeg også at dette var en unik mulighet til å se rockedronningen selv på en mindre klubbscene, så her var det ingen andre muligheter enn å krysse av kalenderen og holde av datoen.
Da de danske veteranene i Pretty Maids grunnstøtte og ble lagt på is for tre år siden, tok det ikke lang tid før bandets ene grunnlegger, vokalist Ronnie Atkins, var tilbake i manesjen, tross en lungekreftdiagnose. Han har siden da lagd to soloskiver, en skive med Nordic Union, og turnert med Avantasia. Bandets andre grunnlegger, gitarist Ken Hammer, har det derimot vært helt stille rundt. Inntil nå.
Greit, så er han den minst kjente av vokalistene som har sunget på en Black Sabbath-skive, men når de andre heter Ozzy Osbourne, Ronnie James Dio og Ian Gillan (og Glenn Hughes, om du vil), så skal ikke det mye til. Vi hadde en lang og lattermild prat med Tony Martin, som sang i bandet fra 1987 til 1995, på undervurderte skiver som «Eternal Idol» og «Headless Cross».
Intet enigma i musikkverden er større enn John Michael «Ozzy» Osbourne. I drøyt 50 år har han surra rundt seg sjøl, enten i tung rus eller i sitt eget rotevesen og har knapt noen gang syntes i stand til å knyte sine egne skolisser. MEN – det er faenmeg ikke mange som kan vise til en katalog av samme kvalitet, både med Black Sabbath og som soloartist
Starten på et nytt skoleår er som regel oppsummeringen av forrige. I hvert fall her i Norway Rock Magazine, da dette betyr ny utgivelse av fjorårets kull ved rock og metal linja ved Buskerud Folkehøgskole. Her lærer elevene alt fra idé til ferdig utgivelse. Låter skal skrives, øves inn med band og spilles inn.
Fenomenet SKYND er omsider i Norge etter at februarkonserten ble utsatt og flyttet fra Krøsset til John Dee. Oslo-publikummet kjente sin besøkelsestid og fylte John Dee omtrent til randen denne søndagskvelden og skapte en stemning som var et helt fantastisk liveband verdig.
Konserten med den amerikanske pop/rock-artisten LP på Union Scene ble utsolgt før de fleste rakk å registrere at den i det hele tatt var annonsert, og de 1300 som hadde sikret seg billett var tydeligvis godt kjent med repertoaret utenom den selvsagte avslutningen «Lost On You», for her var det kanonstemning fra første sekund.
Han er riktignok mest kjent for å ha frontet Black Sabbath gjennom bandets mest turbulente 10-årsperiode på 80- og 90-tallet, men Tony Martin har medvirket på godt over seksti skiver i løpet av sin karriere, ikke bare fem Sabbath-skiver. Nå er han aktuell med sin tredje soloskive på tretti år, «Thorns». Vi tok en lang og latterfylt prat med fyren på Skype fra heimen hans i Birmingham.
I februar 1972 ble «Lonesome Crow», debutalbumet til Scorpions, sluppet på markedet uten at så veldig mange registrerte det – det tok fortsatt mange år før tyskerne ble et stort band internasjonalt. Men de har holdt det gående siden, og nøyaktig 50 år senere ankommer deres nittende album, «Rock Believer».
Noen ganger dukker det opp musikk i innboksen man kanskje aldri hadde hørt om man ikke skrev om musikk. Det er selvfølgelig ikke alt som låter like bra, men gleden blir desto større når man trekker på smilebåndet allerede fra første riff.
14 år skulle det altså ta før vi hørte fra King´s X igjen, det var nesten så man ga opp håpet, men da vi pratet med bassist og vokalist Doug Pinnick i november i fjor, ble vi plutselig litt høyere i krona igjen, for han bar bud om at ei ny skive var på trappene, og fri og bevare oss vel, nå er den her.
«The Sick…» følger formulært i kjølvannet av forgjengerens kvalitative opptur – selv om det må medgis at den nok ikke spiser kirsebær heeelt på samme nivå. Tittelkuttet er i godt selskap blant skivas beste, med både fart, kraft og presisjon til å sende eksempelvis danske trommiser i kretsløp.
Det siste tiåret har riktignok Beth Hart fokusert mer på blues og soul, men hun har alltid hatt en nært forhold til rocken. Likevel ble vi overrasket da det viste seg at årets utgivelse fra henne består av alternative versjoner av Led Zeppelin-låter. Vi fikk dama på skjermen fra Los Angeles for nok en intens skravlings.
Jeg husker jeg syntes «Raga Rockers» var en helt kul skive da den kom i 2001, og om den så aldri noen gang vil kunne spise kirsebær med de aller største Raga-favorittene som «Maskiner i Nirvana» og «Forbudte Følelser», så var det så visst godt nok drag i låter som «Full tank», «Det skal bli natt» og «Stakkars lille rike pike». I det hele tatt en ganske så jevnt over god skive i katalogen, selv om publikum knapt gadd å løfte en eneste finger.
Joda, du får klassisk Machine Head i en god dose på tett opptil en times spilletid. Herligheten begynner med den overraskende episke starteren “Slaughter The Martyr” som står for over ti minutter av helheten og består stort sett av en lang oppbygning som klinker ut i en erketypisk MH-låt før den runder av som den startet igjen.
Historien til 40-åringen Metallica er veldokumentert og de fleste med sans for bandet vet det meste om gjengen fra San Francisco – eller Los Angeles, som de jo egentlig er fra. Et av navnene som dukker opp helt i starten av eventyret er en fyr ved navn Lloyd Grant, som i 1982 spilte på låten «Hit the Lights» på samlealbumet «Metal Massacre 1».
Jean Beauvoir har alltid skilt seg ut fra andre rockere og punkere, som en svart mann med hvit hanekam. Han har lagd hits for Kiss, fått tilbud fra både Prince og Michael Jackson, produsert The Ramones, turnert verden både med egne band og med Plasmatics og Little Steven.
Superreserven Motorpsycho tok over stafettpinnen etter australske Wolfmother måtte kaste inn håndkleet, og avlyse hele turnéen på grunn av sykdom. Trondheimstrioen har headlinet Pstereofestivalen tidligere, men denne gangen ble de henvist til den mindre Kanonscenen, ettersom det var der Wolfmother var satt opp.
Ny skive fra amerikanske Lillian Axe er vi ikke akkurat bortskjemte med, det er faktisk gått over ti år siden «XI: The Days Before Tomorrow». Bandet som har 40-årsjubileum til neste år har for lengst mistet alle medlemmer fra debuten med unntak av gitarmaestro, høvding og låtskriver Stevie Blaze, men han sørger likevel for at dette låter umiskjennelig som Lillian Axe.
Han påsto at han ikke visste hvor han skulle begynne, men allerede ved teppefall og «Enhjørning» hersket det ingen tvil om at Prepple Houmb og DumDum Boys visste akkurat hvor de skulle begynne. Røykteppet seig ut fra scenekanten i den mørknende trondheimskvelden, og en fullsatt arena på Marinen like nedenfor Nidarosdomen ropte ekstatisk mot et heltent DumDum Boys.
Det er ikke veldig lenge siden Toto var henvist til Sentrum Scene, men de har hatt en renessanse i de senere år. Og det så man ikke minst denne regntunge torsdagskvelden hvor de spilte den første kvelden på den nye tredagersfestivalen Vulkan Open Air – en festival som fra vårt ståsted lot til å fungere ypperlig på både lyd og logistikk.
David Paich har stått for tangentering for de største stjernene i snart en mannsalder, men har aldri gitt ut noe soloalbum. Før nå. «Forgotten Toys» blir Toto-keyboardistens første soloalbum noensinne. Det tok sin tid, men det kom godt, for Paich har forsatt en penn vi kan stole på. Riktignok er det bare sju spor på plata, hvorav ett er en intro på halvminuttet.
Det er svært få forunt å ha en karriere som spenner over 7(!) tiår uten besetningsskifter, men ZZ Top klarte altså dette, fra 1969 til bassist Dusty Hills død i fjor. Hovedbasen har hele veien vært bluesrock, selv om de i grunnen var av dem som tryna hardest inn i 80-tallets syntetiske fristelser og lettkjøpte kommersielle suksesser.
De britiske Britrock-heltene i Suede fikk æren av å avslutte fredagskvelden i Sirkus-teltet på Øyafestivalen, dessverre samtidig som Florence & The Machine var på hovedscenen Amfiet, for begge kunne like gjerne ha vært hovedattraksjoner denne kvelden.
Allerede i oktober i fjor kom første singel «Deceiver, Deceiver», og jevt utover dette året har seks av platas elleve spor blitt sluppet som singler. Dermed er det vel lite spennende eller nytt jeg har å by på ved å anmelde skiva. Men en ting er å få låter stykkvis, hvordan låter de samlet?
Så kom faktisk dagen da The Good The Bad And The Zugly skulle spille blant alle indiepoppere på Øya igjen. Ni år etter at de spilte på Øya sist virker de ikke en dag eldre. Vår alles Ivar Nikolaysen og resten av gutta i GNZ utviste enorm energi i det de sparket i gang konkurransen om publikum mot The Gorillaz på hovedscenen (omtrent samme tidspunkt) med låta «What`s My Rage».
Frontiers-prosjektet Sunstorm er klare med sin syvende utgivelse, ved navn «Brothers In Arms». Albumet er det andre i rekken med Ronnie Romero bak mikrofonen, etter fjorårets «Afterlife» som skapte furore i sosiale medier, all den tid bandet var sett på som Joe Lynn Turners prosjekt. Og hvordan fortoner så siste utgave av Sunstorm seg?
Behold! En ny supergruppe fra Frontiers. Hvilket nummer i rekken har vi kommet til nå, holder noen tellinga? Her møter vi Jay DeMarcus (Rascal Flatts), Jason Scheff (ex Chicago), Deen Castronovo (Journey, Revolution Saints, The Dead Daisies), Tom Yankton og Chris Rodriguez. Vi har bevitnet noen samlebåndsprosjekt av disse supergruppene, men også noen aldeles fantastiske utgivelser.
I tillegg til å debutere som soloartist, har Ronnie Atkins også funnet tid til å spille inn en tredje skive med Nordic Union, hans sideprosjekt med Erik Mårtensson fra Eclipse, og nå er altså «Animalistic» ute. De som har hørt de to foregående, vet ganske nøyaktig hva vi får mer av her – men det er ingen tvil om at dette er den hardeste og tyngste skiva under Nordic Union-navnet så langt.
Death Angel er et av mange semi-legendariske klassiske Bay Area thrash metal band som fortsatt holder det gående, men få kan skilte med like sterke skiver de senere årene. Derfor var det en aldri så liten begivenhet at Death Angel endelig kom på besøk igjen som headliner.
Da kan vi krysse av enda en pandemiutsatt festival for gjennomført. Det har vært fem beksvarte dager i Bergen, og de fleste av bandene som ble annonsert for to år siden hadde heldigvis anledning til å stille på årets festival.
Torstein Flakne er utvilsomt en av våre beste låtskrivere, med et utall glimrende låter under gitarreima. Det er over 40 år siden han slo igjennom med The Kids, men han viser ingen tegn til å roe ned tempoet enda. Heldigvis for oss! Vi tok en prat med den sindige trønderen i omgivelser han kjenner svært […]
Noen få sekunder tribal starter det som skal sette igang “Totem” med et smell, nemlig “Superstition” som vi allerede har fått kost oss med en god stund allerede. En Max Cavalera i absolutt storform formelig spytter ut ordene og gir stor forventing for hva som kommer.
Etter fire tiår i rockebransjen var det på høy tid å ta en prat med den tyske metal-legenden, Kai Hansen. 30 av årene har han tilbrakt i sitt eget band Gamma Ray, som også sparket en jubileums-skive ut på markedet i den forbindelsen. De resterende var i gamle bandet Helloween, som han atter en gang er sentral i.
Svenske H.E.A.T er tilbake med sitt sjuende album og de fleste har vel fått med seg at gullstrupen Erik Grönwall ikke lenger er med i bandet. Han forsvant til ingen ringere enn Skid Row. Og hva gjør man når et bandmedlem forlater skuta? Joda, da kan du hente tilbake et tidligere bandmedlem. Og det har H.E.A.T gjort.
Gjør deg klar for en aldri så liten overraskelse. For Iron Maiden-fans bør White Spirit klinge kjent, eller om du er ihuga fan av britisk heavy metal fra den tiden Margaret Thatcher herjet og styrte England med jernhånd. For andre uvitende så var White Spirit et av de klassiske NWOBHM-bandene på starten av 80-tallet som hadde noe lovende på gang, men bortsett fra en selvtitulert debutskive så stoppet alt opp. Trodde alle.
Det nærmer seg ny utgivelse fra våre svenske venner, temmelig nøyaktig fire år siden smått fantastiske “Pacifisticuffs”, nemlig den møysommelig titulerte “Swagger & Stroll Down The Rabbit Hole”. Kan det endelig være mulig å bevitne gjengen live her til lands også? Gitarist og vokalist Daniel Håkansson sitter med svarene.
Det ble skrevet historie denne søndagen i Oslo by – aldri før har en konsert hatt et større betalende publikum her til lands som de fleste har fått med seg, og da er det ingen andre band som gjør dette bedre enn nettopp Rammstein.
Bente Smaavik har vært et musikknavn i Trondheim og Trøndelag siden slutten av 70-tallet. I dag er hun mer aktiv enn noensinne, med koring for både TNT og The Kids, i tillegg til å være aktiv med sin egen solokarriere.
Anthrax fylte 40 år i fjor og kunne av åpenbare årsaker ikke gå ut på turné for å feire. Derimot gjorde de som veldig mange andre under denne tiden, nemlig å sende en direkte livestream på selve dagen. Og nå kan de som ikke fikk det med seg da nyte herligheten både visuelt og audielt.
Äntligen! Efter två år med inställda festivalen är det återigen dags för Gefle Metal i Gävle. Mycket har händ sedan 2019.Men med laguppställningen i form av 2022 års spelschema så går det nära på att se det hela som en landskamp i metal mellan Norge-Sverige.
Det er alltid hyggelig med nye norske bekjentskaper som låter fint. Riktignok er dette den andre skiva fra gjengen, men de har inntil nå passert under radaren min. Musikalsk ikke milevis unna band som Tool, så for fans av den type musikk kan nok trygt allerede her sjekke ut I Lit The Sun, selv om de såvisst også har en fot trygt plassert i metalcore-leiren.
I Norge er ikke amerikanske Black Stone Cherry større enn at de kun har spilt på mindre steder som John Dee og Vulkan, men i Storbritannia er situasjonen en helt annen. Der avslutter de festivaler som hovedattraksjoner foran 20 000, og på den britiske turnéen i september 2021 som dokumenteres her, spilte de bl.a. på steder som Barrowlands i Glasgow og O2 Apollo i Manchester, med plass til 2000 til 3500. Og rosinen i pølsa var turneavslutningen i ærverdige Royal Albert Hall i London.
Hvordan har det seg at en gubbe på 71 år ser bedre ut enn en hvilken som helst 55-åring? Doug Pinnick er en sånn 71-åring, og han viste seg å være minst like vital på tomannshånd som på scenen med sin hovedgeskjeft King´s X. Vi fikk en lang prat om oppvekst, inspirasjonskilder, og plateutgivelser i fortid, nåtid og framtid.
Plateselskapet Frontiers har gjentatte ganger blitt kritisert for å resirkulere band, låtskrivere og produksjoner på en måte som gjør at alle nye plateslipp virker som de er servert fra samme lunkne suppegryte. Kritikken er muligens til dels berettiget, men en gang i blant glimter de til. Dette er en av de gangene.
Om du veltet en vilkårlig stein i England på tidlig 70-tall, krøp det fram artister som T-Rex, David Bowie, The Sweet og Gary Glitter, men størst av dem alle var Slade, bl.a. med sine utrolige 17 påfølgende topp20-singler og en drøy håndfull listetopper i en rekke land, og i så måte er det svært få som kan skilte med feitere Greatest Hits-samlinger enn dem. J
Vinny Appice hadde mulighet til å bli hos Black Sabbath etter at Ronnie James Dio trakk seg ut i 1982 – men han valgte dristig nok i stedet å bli med vokalisten for å starte et helt nytt band – Dio.