Triumph – Rock’n’roll-maskinens svanesang

På 80-tallet var Triumph fra Toronto, Canada, et av de største bandene på det nord-amerikanske kontinentet. De hadde haugevis av låter på radio, var kjent for et særdeles visuelt og eksplosivt sceneshow og spilte konserter foran titusener av fans. På den legendarisk US Festival i California i 1983 var de kun under Van Halen og Scorpions på plakaten, med små tøyseband som Judas Priest, Ozzy Osbourne, Quiet Riot og Mötley Crüe under seg med et festivalpublikum på nærmere en halv million. Men Triumph ble oppløst på høyden av sin popularitet, og i Europa er det ikke veldig mange som pr i dag kjenner til den andre trioen fra Toronto. I vår kom derimot en dokumentar om bandet, og vi fikk trommis og vokalist Gil Moore på tråden for en prat.

Tekst: Geir Amundsen

– Endelig fikk jeg min Triumph-bingo! Jeg snakket med bassist Mike Levine i 2010, med gitarist/vokalist Rik Emmet i 2016 og omsider også med sistemann.
– Haha! Det har tatt sin tid, ja.
– I mai ble omsider dokumentaren «Triumph: Rock & Roll Machine» tilgjengelig for det brede publikum over hele verden. (Og er anmeldt her!) Kom idéen til den filmen fra regissør Sam Dunn (som også har lagd lignende dokumentarer om Iron Maiden, Rush og Alice Cooper, bl.a.) eller kom den fra bandet?
– Den startet da jeg snakket med Triumphs faste videoregissør Don Allan, som har sitt eget filmselskap, Revolver Films, om å gjøre en dokumentar, fordi vi satt på så utrolig mange timer med videomateriale fra karrieren vår. Han ble øyeblikkelig med på idéen, og startet dialogen med Peter Goddard, som ikke er med oss lenger dessverre. Men de skrev det første utkastet til filmen, før Don fant ut at vi burde få Banger Films involvert – de har jo erfaring med denne type musikkdokumentarer. Så de ble enige om å gjøre dette som et samarbeidsprosjekt, en co-produksjon med Sam Dunn og Marc Ricciardelli, regissørene fra Banger Films, og de tok dette til et helt annet nivå. Som med alt annet ble også denne produksjonen kraftig bremset av pandemien, men omsider ble den ferdig, og vi elsker resultatet.
– Jeg føler jeg har hørt om denne filmen i en årrekke – når begynte dere?
– Det har vært en prosess som har tatt rundt fem år, vil jeg tro, fra vi først begynte å snakke om det. Finansieringen tok også sin tid å få på plass.
– Var alle tre i bandet like tent på idéen, ikke bare deg?
– Ja, alle var om bord fra dag 1. Alle mente det var en god idé, at det kom til å bli gøy, og vi stolte veldig på folka på Banger Films.

– Dere satt jo på alt arkivmaterialet, men var dere involvert i utvelgelsen av hvilket materiale som skulle brukes eller ikke brukes, hvilken vinkling som skulle brukes, slike ting?
– Der var vi nesten ikke involvert i det hele tatt, vi lot det være opp til regissørene hva som skulle brukes. Vårt bidrag var mer at vi satt på mer arkivmateriale enn noen annet band på planeten – helt fra vår spede begynnelse var jeg en ivrig samler av alt mulig relatert til bandet. Her på Metalworks Studios (som Gil Moore eier og driver, et studio som har blitt benyttet av alt fra Guns N’ Roses og Rush til David Bowie og Prince) har vi et digert lager hvor jeg har oppbevart alt. For ti år siden donerte vi det meste til Toronto Universitet, som har et massivt media-arkiv, for der er alt lagret i riktige forhold, beskyttet for varme og fukt, og de har alt nødvendig utstyr til å spille av og duplisere gamle kassetter og videoopptak i ulike formater. Og kuratorene her samarbeidet godt med regissørene for å gi dem det materialet de ønsket å bruke. Men seriøst var det Sam og Marc på Banger Films som styrte hva som ble brukt, og ikke Rik, Mike og Gil.
– Hvordan føltes det da du første gang fikk sett det ferdige produktet?
– Du, det føltes som da jeg var guttunge og fikk et digert puslespill av foreldrene mine. Da jeg helte bitene ut på kjøkkenbordet, lignet det ikke på noe, men et par timer senere kunne jeg se at det var et flott bilde av en hest. Og det var på samme måte med filmen. Vi så små biter og klipp her og der, men det lignet ikke på noe. Jeg var usikker på om sluttresultatet skulle bli severdig, for jeg kunne ikke se hvordan disse bitene hang sammen. Og det er nettopp den magien som regissørene står for, å finne ut hvordan denne historien skal fortelles på en måte som gir mening, selv om de enkelte komponentene tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre. Så jeg ble litt sjokkert da jeg fikk se den første gang, for jeg ante ikke hvordan de hadde tenkt å portrettere vår historie.
– Men du hadde sett det meste av arkivmaterialet?
– Ja, opp gjennom 40 år hadde jeg det. Men det var jo en god del der som de hadde filmet selv som jeg ikke hadde sett, og alle de animerte sekvensene hadde jeg heller aldri sett. Det var ganske mye som de aldri hadde vist oss. Alle intervjuene, for eksempel, de så jeg ikke før de hadde et råutkast til filmen.
– I fjor?
– Ja, den fikk sin premiere på en filmfestival i fjor høst.
– Til helgen (13.mai 2022) blir den omsider tilgjengelig for streaming – vil den bli sluppet på DVD og BluRay også etter hvert?
– Ja, etter hvert, men jeg tipper at det ikke skjer før mot slutten av året, eller tidlig i 2023. Men jeg vet det er under planlegging, jeg har sett noe av coverkunsten.

– I filmen hadde Danko Jones en interessant observasjon – at Triumph var de snille guttene i en musikkepoke hvor drittsekkene dominerte. Alle skulle se så skumle og farlige ut, med nagler og hodeskaller, og her kom tre joviale og smilende kanadiere kledd i hvitt…
– Vi prøvde aldri bevisst å fremstille oss selv på den måten, men vi satte pris på Dankos kommentar. Vi så i hvert fall ikke på oss selv som drittsekker, haha! Men vi så heller ikke på oss selv som hvite riddere, vi var bare tre musikere som prøvde å gi publikum en fantastisk kveld hvor de kunne glemme alle sine problemer og bare kose seg, gi dem vind i seilene og bensin i motoren. Det var drivkraften vår. Vi innså ikke før mange år senere at vi faktisk hadde mange positive og optimistiske elementer i tekstene våre, det var det fansen som plukket opp mer enn vi gjorde. Så vi må si at joda, det er et mønster av positivitet her, men det var ikke noe planlagt, det bare kom ut av oss. Kanskje det har noe med saken å gjøre at vi er kanadiere og ikke amerikanere, med måten vi vokste opp på i Torontos forsteder med å spille baseball og hockey.

– Vi her i Europa fikk aldri oppleve det, men det fremgår av filmen at dere hadde et massivt og eksplosivt sceneshow, og at dere helt fra starten av ville gjøre konsertene så visuelle og fantastiske som mulig.
– Ja, det stemmer. Da jeg og Mike startet bandet i 1975, før vi hadde funnet Rik, så var vi innstilt på at dette skulle være en trio, og da trengte vi et unikt sceneshow som blandet de beste elementene fra de største showene på den tiden, hva enn teknologien kunne gi oss. Vi ville ha et teatralsk aspekt på det vi gjorde, og det skulle ikke være noen dødpunkter underveis. Vi hadde lydbilder som overganger mellom hver låt, slik at det ikke skulle være noen overflødige pauser i konsertene, uansett hvor korte pauser, og disse overgangene hadde også sine visuelle effekter. Dette var noe som vi fortsatte med gjennom hele vår karriere. Triumphs signatur ble dermed en form for tematisk tilnærming til konsertene, med masse visuelle effekter.
– Var det at dere hadde et så svært sceneshow en av grunnene til at dere aldri turnerte i Europa?
– Det gjorde turnering atskillig mer utfordrende. Vi gjorde en turné i Storbritannia i 1980, og da var et av problemene at vi allerede spilte i arenaer i Nord-Amerika. Så da vi dermed måtte redusere produksjonen vår for å få plass i teatre, som vi var nødt til å starte i der borte, så føltes det som en umulighet. Vi ville bare overføre den sceneproduksjonen vi hadde her og benytte det i vesentlig mindre lokaler der borte. Det var ikke spesielt praktisk, så ja, det holdt oss tilbake fra å turnere mer i Europa.
– Har du angret på den avgjørelsen noen gang? For dere var massive i Nord-Amerika, mens her i Europa er dere mer et kultband for kjennere.   
– Ja, jeg har angret på det. Jeg så det tilsvarende skjedde med band som ble svære i Europa, men som ikke turnerte i Amerika. Det vi skulle ha gjort, var å komme til Europa på tidligere turnéer mens vi fortsatt hadde en mindre produksjon – da kunne vi ha spilt i de mindre lokalene og bygget opp et publikum for kommende turnéer.

– Var det noen av scenene i dokumentaren som var vonde å se på?
– Ja, perioden da vi splittet opp i 1988, da vi og Rik gled fra hverandre, det var selvsagt ikke noe hyggelig å se.  Det var leit å gjenoppleve det både for Rik, for Mike og for meg selv, for Triumph var en så gjennomført positiv opplevelse, som strakk seg over 14 år av våre liv opp til da. Det var som å slåss med en bror eller søster – det er en familiefeide. Og alle taper, ingen vinner når man har en krangel blant familiemedlemmer. Men uansett hva som blir sagt og gjort, så er man likevel familie. Men det må sies at vi var unge karer på den tiden, og det var masse press på oss fra alle kanter. Nå i ettertid skjønner jeg hva som skjedde, og alle vi tre hadde forskjellige ting som gnagde oss. Jeg var veldig lei meg fordi min far hadde akkurat gått bort, og han var utrolig viktig for både meg og for Triumph da vi startet. Samtidig hadde Rik behov for å spre sine musikalske vinger og gjøre noe utenfor Triumph-boksen. Det gikk som det gikk, men heldigvis kom vi over det med tiden. Vi hadde hovedsakelig en fantastisk karriere som endte på grunn av en kjedelig episode, men vi ble venner igjen og spilte noen festivalkonserter i 2008, og nå er vi brødre igjen.   
– I 2008 virket det som om dere skulle gjøre comeback i kjølvannet av de konsertene, men det svant bare hen. Hva skjedde?
– Nei, det svant ikke hen, det var aldri meningen å gjøre noe annet enn et par konserter for moro skyld og for gammelt vennskaps skyld. Tanken bak var å la våre barn og hustruer få oppleve det sirkuset som de bare hadde hørt om. Rik og Mike og jeg hadde fått pratet sammen da vi ble innlemmet i et par kanadiske Hall Of Fame og ble enige om å gjøre noe sammen for moro skyld. Det var ikke snakk om noe full Triumph-gjenforening eller noe slikt. Jeg ringte vår agent Troy Blakely og sa at vi kunne tenke oss å gjøre et par konserter. Han foreslo noen festivaler i Detroit og Dallas, Texas, men det sa jeg tvert nei til. Jeg ville gjøre den første konserten langt hjemmefra, gi oss Sør-Amerika eller Japan eller noe slikt! Han sjekket litt og kom tilbake med fire-fem forslag, og Sverige virket som en god idé, for vi hadde aldri spilt der før, enda min kone er svensk. Og Sweden Rock Festival ga oss også ypperlige øvingsfasiliteter, på en scene som The Rolling Stones pleide å bruke på sine turnéer, i en hall med flott akustikk som vi kunne bruke til øving i en hel uke. De ordnet også alt vi ønsket oss av lys og effekter. Det at de tilrettela så ypperlig for oss, bidro kraftig til at vi havnet der, og det ble en fantastisk opplevelse. En måned senere spilte vi Rocklahoma Festival i USA, som er massiv i Midt-Vesten – der kommer det rockefans tilreisende fra alle de omliggende statene og storbyene. Begge disse to konsertene ble filmet, og vi ga jo ut Sweden Rock i 2012. (Anmeldt her!) Vi sitter fortsatt på Rocklahoma.
– Hva om denne dokumentaren skaper massiv ny interesse for Triumph? Uten sammenligning forøvrig fikk jo Anvil en renessanse i tiden etter filmen. Er det noe som kan friste dere til å legge ut på en ny turné nå?
– Nei. Det vi kanskje kan gjøre her på Metalworks Studios, i vår lyd- og lysavdeling, jobber vi med et mixed reality-konsept, og når vi får det opp og gå, så er det planer om å lansere Triumph på MXR Vision, og det burde være av stor interesse for Triumph-fans. Det blir som å se en Triumph-konsert, bare ved hjelp av teknologi. Jeg skal ikke sitte her og si at vi aldri kommer til å gå i studio igjen, eller aldri kommer til å spille en konsert igjen, hvem vet vel hva fremtiden bringer, men det er absolutt ingen planer om det for øyeblikket. Nå har vi fokus på dokumentaren, og ikke lenge etterpå kommer det en Triumph tribute-skive som Mike Clink produserer. Den er ca ¾ ferdig, og har en fenomenal liste av verdensberømte artister som har bidratt. 
– Spennende! Har du noen navn å by på?
– Ja visst, i forrige uke spilte Mike inn vokalen til Ann Wilson fra Heart, vi har Joey Belladonna fra Anthrax, Sebastian Bach så klart, Phil X fra Bon Jovi, Lawrence Gowan fra Styx og Mickey Thomas fra Jefferson Starship. Og noen fantastiske gitarister, som Nita Strauss fra Alice Coopers band, og trommiser som Tommy Aldridge og Kenny Aronoff. Det er så knallbra musikere at jeg klagde til Mike Clink og sa at ‘Mike, disse er for flinke, du får oss til å høres elendig ut i sammenligning!’ – haha!
– Når kan vi få høre dette?
– Usikker, den er jo ikke ferdig enda, neste steg er miksing. Hadde det ikke vært for covid, så ville både den og dokumentaren ha vært ute allerede. Men fortsetter vi i det tempoet vi har nå, så tipper jeg mot slutten av året, eller tidlig neste år. Samme som med DVDen.

Gil Moore på Skype i mai 2022

– Det virker som om du er den som har påtatt deg jobben med å ivareta arven etter Triumph etter at dere ble oppløst, med nye liveskiver, samleskiver, remastrede skiver og nå denne dokumentaren. Hva har du ellers puslet med de siste 30 år?
– Etter at min far døde, forsvant jeg litt inn i min egen boble i noen år og tok meg av min mor, som ble alene, så jeg kunne uansett ikke ha gjort flere turnéer. Og jeg var aldri helt inne i turneringen uansett, jeg trivdes alltid best i studio, så det føles at ringen er sluttet med at jeg nå fokuserer på mitt eget studio. Men jeg og Mike gjorde jo en skive til under Triumph-navnet, med Phil X som nå er i Bon Jovi, på gitar, («Edge Of Excess», 1992) men det føltes aldri helt riktig selv om det var gøy, og vi gjorde vel knapt mer enn fem-seks konserter med Phil. Der kan du heller snakke om at noe bare svant hen!
– Og i denne 90-tallsperioden hadde du ikke noe kontakt med Rik Emmet?
– Nei, jeg syslet med mitt, Rik syslet med sitt, og Mike var litt sånn mellommann mellom Rik og meg, den som alltid var rolig og fikk dempet høylytte diskusjoner mellom Rik og meg.
– Kan man si at Mikes rolle i bandet var å være det lunkne vannet mellom Riks is og din ild?
– Haha! Spinal Tap! Vi var – er! – massive fans av den filmen, og vi har hatt mange Spinal Tap-øyeblikk opp gjennom årene!

– Siden dere også er en trio fra Toronto, så blir Triumph ofte sammenlignet med Rush. Men hvor godt kjente du Geddy, Alex og Neil? Krysset deres stier konstant på 70-tallet?
– Ikke så ofte, for de var stadig på turné og vi var stadig på turné, men aldri sammen. Vi opplevde stadig at de nylig hadde spilt på et sted som vi kom til, eller at de skulle komme i neste uke – slike ting. Den av de jeg kjenner best er Alex Lifeson, men det er ikke på grunn av musikken – det er via golfen! Vi spiller stadig golf sammen, vi er begge helt hekta. Jeg har selvsagt møtt Geddy Lee og Neil Peart, måtte han hvile i fred, for de har vært her i Metalworks Studios og mikset musikk her. Jeg har den aller største respekt for Rush, deres musikk og alt de har oppnådd, og deres suksess i Amerika hjalp Triumph, for de startet et par år før oss og åpnet noen dører for at amerikanerne skulle ta kanadisk rock’n’roll på alvor.
– Vi gjorde faktisk intervju med Alex Lifeson til vårt forrige nummer. (Les det her!)
– Ja, det nye bandet hans, Envy Of None, er knallbra. Maiah, for en vokalist! Og bassist Andy Curran fra Coney Hatch er også fantastisk. De har bidratt med en låt på den kommende Triumph tribute-skiva, og det er vi selvsagt utrolig stolte over – tenk å ha Alex Lifeson fra Rush til å spille en låt som vi skrev for førti år siden! Det er det ultimate.

Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2022