Petter Pogo – gutten som har opplevd alt

Jokke synger på låten «Gutta» om gutta som har opplevd alt, og det er vel få det gjelder mer for en Petter Pogo. Et langt liv i rockens tjeneste har sett han spille med alt fra Jokke & Valentinerne til Senjahopen og alt imellom. Og han er langt fra mett på opplevelser. Den kreative kraften i ham lever i beste velgående, og vi tok et dypdykk med mannen selv.

Tekst: Glenn Knudsen
Foto:
John Arvid Johnsen

– Du er jo egentlig en multi-instrumentalist, og det du ikke kan spille på lærer du deg, men kan ikke du ta oss med tilbake til starten? Vokste du opp i et musikalsk hjem? 
– Faren min spilte i Dragefjellets Musikkorps i Bergen som perkusjonist, i tillegg spilte han gitar og sang og var aktiv i amatørteater. Jeg har vokst opp med gitar og rytmeinstrumenter – og buekorps. Jeg har tenkt litt på dette siden jeg skulle prate med deg, og min første fascinasjon med musikk det var trommeslagerne i buekorpset i Bergen. Så flyttet vi til Seines på Straumøya utenfor Bodø, fordi faren min fikk seg jobb som sjef ved stasjonen der. Da jeg var rundt tolv år fikk jeg gitaren til faren min, fordi jeg hele tiden drev og klådde på den. Jeg tror han ble lei av at jeg hele tiden drev og lånte den og gjorde den ustemt. Så jeg begynte å spille gitar ganske tidlig, men igjen uten noen form for undervisning. Faren min startet også kor utpå Straumøya, så jeg var omringet av musikk fra jeg var ganske liten. 
– Når tenkte du at musikk var noe du hadde lyst til å drive med og kanskje gjøre en karriere av? 
– Da jeg begynte på gymnaset, hadde jeg oppdaget punk og Sex Pistols. På stasjonen der faren min var sjef, var det en fyr som hadde «Never Mind the Bollocks» og jeg husker godt den sommeren da jeg fikk høre Sex Pistols for første gang. De satte på platen på et anlegg med hjemmelagde høyttalere og spilte kjempehøyt. Det kunne ikke bli verre, eller bedre, og musikken hadde nådd nye høyder for meg. Det var skriking og hamring både på gitarer og trommer og det var noe med hele attityden i musikken. Og det fascinerte meg voldsomt, husker jeg. Så flyttet jeg inn til Bodø for å gå gymnaset, og da var jeg så heldig at jeg kom i samme klasse som Bjørn Jervås, som etter hvert ble en viktig musikalsk figur i Bodø. Vi bestemte oss for å starte band sammen etter at vi var og så Johnny Yen Bang! og Belsen Boys på ungdomsklubben Gimle i Bodø. Vi tenkte etter konserten at dette her kan vi også gjøre. 
– Men du og Bjørn manglet vel noen til for å kunne starte band, så hvordan fikk dere hanket inn de dere trengte for å komme i gang? 
– Jeg og Bjørn kunne spille gitar, så vi bestemte oss for å få med noen som kunne spille bass og trommer. De måtte også være yngre enn oss sånn at vi kunne manipulere dem, haha. Vi hadde møtt noen gutter på samme konserten som hadde et band og vi bestemte oss for å slå oss sammen med dem – mest fordi de allerede hadde et øvingslokale, haha. Men de var greie gutter og vi begynte å spille sammen å skrive låter. Det var vel egentlig Bjørn Jervås som skrev alle låtene våre, men vi kalte oss uansett for Hjertesvikt AS. 
– Ja, nemlig. Ut fra det jeg har forstått så var Hjertesvikt AS det aller første punkbandet fra Bodø. Stemmer det? 
– Ja det var det. Det var et annet band også i Bodø på den tiden som het The Gate, men de spilte litt tøffere versjoner av låter fra band som The Animals. Uansett, så fikk jeg fyken i Hjertesvikt AS.
– Gjorde du? Jeg har fått med meg at du ikke var i Hjertesvikt AS så veldig lenge, men jeg visste ikke at du fikk fyken? 
– Joda, jeg gjorde det. Kanskje jeg var for rar, eller om det bare ikke fungerte sosialt eller hva det var. Måten det skjedde på var at vi hadde et bandmøte på Neptun Café i Bodø og så sier plutselig den ene etter den andre at de skal bare en tur ut på kiosken eller noe sånt, og så til slutt blir jeg sittende helt alene. Da viste det seg at de andre hadde stukket på øving og bare latt meg sitte der igjen. Jeg satt lenge og lurte på hvor i faen de hadde blitt av, men så fikk jeg høre på skolen dagen etter at de hadde bestemt seg for at jeg ikke var med i bandet mer. Jeg har prøvd i ettertid å finne ut av hvem det var som ville ha meg ut av bandet, men alle har bare sagt at det de andre som tok avgjørelsen. Ingen har villet innrømme hvem som sto bak, haha. 
– Fy faen for en kjip måte å gjøre det på da! Men historien skal jo vise at du ikke la deg ned for å dø av den grunn, så hva ble neste steg for deg? 
– Jeg var med å starte rockeklubben i Bodø og vi satset ganske hardt på ungdommen. Alt som kunne krype og gå og kunne tre akkorder var velkomne til å spille på rockeklubben. Jeg var samtidig også med som tekniker i Bodø TenSing, et kristent ungdomskor. Jeg kjente ikke så mange i Bodø på den tiden og det var en fin måte å treffe folk på min alder. Der traff jeg Olaf og vi hadde samme musikksmak og humor så vi bestemte oss for å sette sammen tøysebandet “Dnieprtruppen” for en opptreden på rockeklubben. Det var i 1982 og jeg tror faktisk det finnes opptak av to låter og begge var totalt improvisert. Det var bare på tull, men det var kjempegøy og ikke minst lærerikt å ikke ha en plan, men bare spille. Jeg hanket inn folk fra salen til å spille med oss og jeg likte den frihetsfølelsen. Men så kommer vi fram til enmannsbandet Termisk Sammenbrudd og der også fins det vel et opptak, tror jeg. Det var bare meg alene og der gjorde jeg mye rare greier, haha. Jeg husker det var Ungdommens Kulturmønstring eller noe sånt, i svømmehallen i Bodø. Der fikk jeg tildelt et rom og lånt meg et anlegg og en mikrofon, så satte jeg mikrofonen opp i ventilasjonsanlegget, der det er konstant støy. Så dro jeg fram ulike toner fra lufteanlegget ved å skru på en EQ. Jeg kom faktisk i avisen med bilder og intervju med Termisk Sammenbrudd. Akkurat da var jeg veldig inspirert av Brian Eno og tenkte at jeg kunne gjøre noe liknende med lyd. Jeg har alltid hatt et åpent sinn mot hva musikk er for noe og det er jo i bunn og grunn ikke noe annet enn organisert lyd. 
– Det er utrolig morsomt, men også veldig kreativt av deg. Som igjen gjør at du skiller deg ut fra resten av flokken av folk som «bare» skulle spille punk på den tiden. 
– Ja det var viktig for meg å ikke være konform og tørre å prøve forskjellige ting med musikken. Ikke ‘bare’ være punker liksom. Ta for eksempel The Clash som startet som et rent punkband, men så utviklet de seg til noe mer liksom og jeg synes det er dritfett. Jeg mener at «London Calling» er et av de beste albumene som er laget noen gang. Utrolig variert og et herlig helstøpt dobbeltalbum. 

– Men veien skulle etter hvert ta deg med til Oslo gjennom bandet Ny Gate, hvis jeg ikke tar helt feil. Kan du fortelle meg om hvordan du havnet i det bandet? 
– Ja, det var etter enmannsprosjektet mitt at jeg ble med i Ny Gate. 
– Men jeg har hørt at du rundt samme tid som du begynte i Ny Gate var med i noe teatergreier kalt «Kjærlighet. Ka e det?»? 
– Ja, det stemmer. Det var et ungdomsteater der jeg var med i et par år. Jeg hadde en birolle i det første stykket jeg var med på og så en hovedrolle i «Kjærlighet. Ka e det?». 
– Og så var det Ny Gate, hvis jeg har forstått tidslinjen rett? 
– Ja, teatergruppa var med på en amatørteaterfestival i Oslo og på toget hjem ble tre av oss som hadde lagd musikken til stykket enige om å lage et band sammen. Vi lagde noen låter og spilte inn en demo som ga oss litt oppmerksomhet. Vi brukte trommemaskin og synth sammen med gitarer samt skarptromme og cymbal. Både presse og publikum likte oss og vi fikk mye skryt så vi fikk spillejobber rundt i Nord-Norge og spilte inn en mini-LP i Bodø, men visste ikke helt hvordan vi skulle følge det opp. Så vi bestemte oss for å flytte til Oslo.
– Var det et bevisst valg å flytte til Oslo for å satse på bandet? 
– Bevisst vet jeg ikke, men vi flyttet i hvert fall til Oslo. Det var flere ting som skjedde samtidig og det var flere av folka i miljøet som jeg var en del av som flyttet til Oslo. Noen til Tromsø og noen til Trondheim, så det miljøet i Bodø var i oppløsning. Vi hadde vært i Oslo og flere steder og spilt med Ny Gate før jeg flyttet ned til hovedstaden. Så kom de andre rekende etter hvert. Men uansett så ble det ingenting av det og Ny Gate splittet opp. Jeg hadde lyst til å fortsette å spille i band og mente selv at jeg kunne spille litt keyboard og litt bass, i tillegg til å spille gitar og synge. Min ekskjæreste gikk på Forøksgymnas og der gikk det mange kreative folk. En dag kom hun og fortalte at det var noen som var ute etter en til å spille i bandet deres som kunne spille keyboard, litt gitar og kore. Det var jo meg, haha! Så da ble jeg med i et band som heter And the Balcony Fell. Christian Refsum – som spilte trommer i bandet ba meg på en fest på Vålerenga der han bodde og der traff jeg Joachim Nielsen og May-Irene Aasen. 
– Når var dette? 
– Jeg tror de hadde gitt ut de første to platene med Jokke & Valentinerne så jeg vil tro i 1986 eller tidlig i 1987. Det var også her Svein Solberg kommer inn i bildet, som spilte inn de to første platene til Raga Rockers og de to første til Jokke i tillegg til mange andre greier. Da vi mikset plata til And the Balcony Fell var det i hans studio og vi ble godt kjent. Vi begynte å vanke i samme kretser og jeg ble også kjent med folka i Sister Rain og Ulf Knudsen gjennom han. Ulf Knudsen ble sammen med May-Irene etter at hun og Jokke hadde slått opp. De bodde fortsatt sammen, men de var ikke kjærester. Så sånn ble jeg kjent med May-Irene og en dag kom hun til meg å sa at de trengte ny bassist i Jokke & Valentinerne og om jeg kunne spille bass? Jeg svarte at så klart kunne jeg spille bass, haha.
– Haha, ja kunne du virkelig spille bass også? 
– Jeg hadde spilt litt bass, men å si at jeg kunne spille bass var vel å ta litt hardt i, men jeg hadde jo hørt musikken deres og følte det var en overkommelig oppgave. Vi avtalte at jeg skulle komme på øving om to-tre dager så jeg fikk lov til å bruke studioet til Ulf Knudsen for å øve på låtene fra de tre første albumene til Jokke. Jeg lærte meg alle låtene og møtte opp i øvingslokalet – og spilte greit nok. Men det jeg kunne, var at jeg kunne si til Joachim at det er ikke en H der det er Ciss-moll for eksempel. ‘Jeg vet ikke hva dere spiller, men på plata er det i hvert fall sånn og sånn’. Så jeg kjente låtene bedre enn dem selv fordi jeg hadde pugga i tre dager, haha. Så i en pause mens vi satt og pratet sa de at jeg kan får være med i bandet. Okey, svarte jeg og sånn begynte det. De prøvde faktisk ingen andre enn meg. 
– Tror du de hadde bestemt seg på forhånd for at det skulle bli deg siden de ikke hadde noen andre til å prøvespille? 
– De måtte jo høre meg spille og sjekke om jeg var en pålitelig kar og om kjemien stemte. Du vet, de hadde jo hatt Håkon Torgersen som bassist før meg og han var jo heller ikke egentlig bassist. Joachim fortalte meg en gang at det var oppfriskende å få inn nytt blod i bandet og jeg kom inn med nye ideer og kjennskap til litt annen musikk, som reggae, ska og country. 

– Men for å gå litt tilbake før vi går inn i alt som skulle vente deg videre utover 90-tallet, så lurer jeg på om det var tøft for deg som nordlending å komme til Oslo på midten av 80-tallet som rockemusiker? 
– De kompisene mine som hadde flyttet sørover litt før meg hadde jo allerede skaffet seg et lite nettverk så da var det bare for meg å gå inn på Blitz å treffe både nye og gamle kjente. Jeg opplevde det ikke som noe vanskelig å komme i kontakt med folk etter at jeg flyttet ned. 
– Men hvor viktig har Blitz-huset og det miljøet vært for deg? 
– Det er klart det har vært viktig, i hvert fall i begynnelsen. Det var et fristed der alt var lov liksom. Du kunne være den du var og bli mottatt med åpne armer. Blitz var et sted med konserter og alt som hører med til et fristed. Jeg ble med på en husokkupasjon med en gjeng fra Blitz og bodde med 40 punkere i Geitmyrsveien. Samhold og kameratskap sto høyt for meg, og det var en fin tid med mye poging og øldrikking. Min interesse var musikk og moro så da det ble steinkasting og vold datt jeg litt av og søkte andre miljøer, som flere “Blitzere” også gjorde. Det var et kreativt miljø med veldig mye positivt på gang og noen av mine beste venner har jeg derfra.
– Er du noe innom Blitz-huset nå for tiden? 
– Det er sjelden, men så har jeg flyttet ut på landet også så det er kanskje ikke så rart. Men kult at det fortsatt finnes!

– Tilbake til Jokke & Valentinerne, så spilte jo du i bandet fra 1990 og turnéen med albumet «III» og helt til dere ga dere, pluss gjenforeningskonsertene som dere spilte sporadisk helt fram til 1998. Du fikk til og med oppleve å få en Spellemannspris i 1991 for albumet «Frelst!». Å vinne Spellemannprisen måtte jo ha vært jævlig kult? 
– Det som var kult var å komme i studio å spille inn «Frelst!». Ikke for å snakke ned Svein Solbergs studioer, men det var litt mer klasse over Jørn Christensens greier. Vi hadde mye respekt for Jørn som musiker. Han hadde gjort så jævlig mye bra ting og noe av det siste han hadde gjort var «Langsomt mot Nord», et prosjekt med Ola Snortheim der de brukte sampling. Olas far Olav var folkemusiker og NRK hadde mange opptak der han spilte bukkehorn, langeleik og neverlur og slikt, som LMN fikk tilgang til og brukte i sin musikk. Hvis du ikke har hørt LMN så må du sjekke det ut, alt er utgitt på CD. Samme med De Press, der Jørn spilte sammen med Ola og Andrej Nebb syntes jeg var dritstilig. De Press var faktisk en av de første konserten vi arrangerte i Bodø med rockeklubben. Innspillingen av «Frelst!» var første gang jeg var i et ordentlig studio, med et budsjett som gjorde at vi kunne tilbringe flere dager og uker i studio. Vi holdt på så lenge med skiva at Jørn måtte forlate oss for å reise til Sverige der han skulle spille inn ei ny plate med Mercury Motors. Han som kom inn for å fullføre jobben var Kyrre Fritzner, som senere jobbet med Delillos på «Neste Sommer» blant mye annet. I tillegg hadde vi også et ordentlig plateselskap i ryggen, Sonet.
– Og så vant dere jo også!
– Bare det å være nominert til Spellemannspris var jo artig i seg selv og så vant vi pinadø også! Det var jo helt fantastisk, vi så ikke den komme for å være ærlig – i hvert fall ikke Joachim. Han hadde sovna, haha. May-Irene gikk jo på fotoskole i København, så hun var ikke der i det hele tatt. Så da de sa «Og vinneren er; «Frelst!», så tenkte jeg ‘Å helvete, faen. Nei, nei, nei’. Jeg satt og håpet på at det ikke måtte bli oss for Joachim var jo helt gåen. Men det ble oss da, så jeg måtte gå ned å ta imot harpa fra Øyvind Blunck. De skjønte at han hovedpersonen var så beruset at de må gjøre en litt sånn morsom vri der. Så jeg er etter det jeg vet den eneste som har mottatt Spellemannprisen av en karakter, det var karakteren Fridtjof som ga den til meg. Så kom Joachim snublende ned og til podiet og holdt en feiende flott tale, haha. Det var et pinlig øyeblikk, men det gikk greit til slutt. 

– Dere vant Spellemannsprisen, men fikk opptredenen til Jokke noen følger for dere i etterkant? 
– Det ble jo vist på NRK, så alle i Norge hadde sett han fulle mannen på TV. Som et resultat avlyste Rock Mot Rus etterpå den planlagte gigen vi skulle ha der. Vi mistet noen spillejobber på grunn av den prisen, men så var det også mange som hadde sett det og syntes det var dritgøy og ville ha oss til å spille, haha. Alle ville se han der fulle mannen fra TV. I tillegg til at May-Irene ikke var der og at Joachim var dritings så var jeg syk. Jeg hadde feber og følte meg dårlig, så jeg hadde håpet at ikke vi skulle vinne og tenkte at vinneren sikkert ville bli The September When.
– Jeg har hørt at det skal komme en bok nå til sommeren om albumet «Frelst!», skrevet av Anders Giæver? 
– Ja det er det som var planen. Han var her og pratet med meg i et par timer for en stund siden. Anders fortalte meg en morsom ting fra utgivelsen av «Frelst!». Jeg var ikke så dreven med presse, men de andre to hadde funnet ut etter å ha gitt ut tre album var de dritlei av å stoppe innom en haug med radiostasjoner for å få de samme spørsmålene med de samme svarene, så de bestemte seg for å heller invitere en de kjente som skribent for å gjøre et eneste intervju for så å trykke opp kassetter og sende den til alle som ville ha et intervju med oss. Anders gikk på Forsøksgym så de kjente ham, Han brukte å stikke innom på besøk hos Joachim, så det ble han som fikk gjøre det ene intervjuet. 

– Nå har det jo blitt litt sånn legendestatus over konsertene dere gjorde på 90-tallet med Jokke & Valentinerne, og de som var til stede på en eller flere av konsertene liker å fortelle at de så dere på scenen. Var det så svært som folk skal ha det til liksom? Var dere så rå som folk skal ha det til? 
– Vi var mye bedre enn vårt rykte, haha. Det de fleste husker er at Joachim var full og at konserten ble avbrutt. Jeg kjenner meg ikke alltid igjen i de historiene jeg får høre fordi stort sett så spilte vi veldig bra, samspilt som faen. Men så var det de gangene det sklei litt ut og Joachim for eksempel hadde fått sprit av noen. Han hadde litt vanskelig for å si nei, og det er de konsertene folk husker. De som ikke gikk så bra. Du vet, Joachim var ikke akkurat edru bestandig, som gjorde at han gjerne hoppet litt i tekstene eller arrangementene og da ble vi jævlig flinke til å følge han. 
– Når du ser tilbake, er det noen av konsertene dere gjorde som stikker seg ut hos deg? Det kan jo være at noen av leserne våre gjerne var på en av de konsertene du husker best. 
– Haha, ja nå husker jo jeg også katastrofene best. Men uansett så husker jeg veldig godt den aller første konserten jeg spilte med Jokke & Valentinerne. Det var på Garage i Bergen og jeg hadde lånt meg en bass av Ulf Knudsen. Jeg var dritnervøs og jeg husker vi kom til Garage-døra, og dørvakta kunne da fortelle at det allerede var sendt en kar til legevakta. Så kom vi oss etter hvert opp på scenen og begynner å spille og det var bare helt kaos. Jeg har opplevd ville tilstander på konserter, men dette var bare helt vilt og jeg ble litt redd. Publikum hadde revet ned ene siden av PA-anlegget som var stablet opp. Folk ramla opp på scenen og skulle synge i mikrofonene og det var bare helt fullstendig kaos. Jeg trakk meg helt tilbake og sto ved siden av May-Irene for der var jeg trygg. Det var min første gig med bandet, og jeg husker jeg tenkte at ‘Faen, skal det være sånn her hver gang vi spiller?’ Jeg spilte med Senjahopen i Hammerfest nå i vår og da var det tre personer, uavhengig av hverandre, som kom opp til meg å spurte om jeg husket hva som skjedde sist da jeg var der og spilte med Valentinerne. I ‘92 måtte det ha vært. Da kunne de fortelle meg at strømmen plutselig gikk midt under konserten. Det som hadde skjedd var at vi fikk strøm fra et støpsel på kjøkkenet og der var det en vaskedame som skulle gjøre rent, så hun dro ut strømkabelen som var i veien for henne, haha. Den eneste som hadde strøm var Joachim for han fikk strøm til gitaren sin fra et støpsel inne i rommet der vi spilte, så han fortsatte bare å spille og folk sang med til gitaren hans og trodde det var del av showet. 
– Så hekter jo du deg på Jokke med Tourettes i 1997 og er med på albumet «Trygge Oslo» utgitt samme år. Kan du fortelle litt om hvordan det var å spille i Jokke med Tourettes kontra Valentinerne? 
– Jeg visste at Joachim hadde startet et nytt band sammen med Ola Snortheim på trommer, som var en helt for meg blant annet gjennom det han hadde gjort med De Press, og Jørgen Wang på bass. De øvde på Grünerløkka Lufthavn der jeg også hadde et lokale. En dag ser jeg at Joachim og Jørgen sitter der og de venter på Ola som ikke kommer, og da sier jeg at jeg kan spille trommer med dem på øvinga. Midt under øvingen sniker jeg inn til Joachim at han burde ha med en ekstra gitarist i bandet. Det blir for spinkelt med bare ham på gitar, sier jeg og da spør han meg hvem jeg mente den andre gitaristen burde være da? Jeg ymter frampå at jeg kan jo spille gitar, haha. Så vi prøvde det og det funket bra, og sånn ble jeg med i Jokke med Tourettes. Problemet var at Joachim da hadde lagt seg til noen dyre og usunne vaner. Det resulterte i at konsertene var veldig opp og ned. Jeg husker den nest siste konserten jeg spilte med bandet, og det var på Bolgstock, en musikkfestival på Bolga. Der spilte vi dritbra, og det finnes videoopptak fra lydprøven på Youtube. Et par dager etterpå spilte vi i Ås og der var Joachim så dårlig at jeg tenkte for meg selv at nå gjør jeg dette bare for penger til husleia, og det er ikke derfor jeg holder på med musikk. Det var ikke noe artig lenger, så i bilen på vei tilbake til Oslo sa både Ola og jeg at vi ikke orket å være med mer. Vi spilte de konsertene som var booket, men oppsigelsen var levert, og vi takket pent for oss. Siden kom Petter Baarli og Runar “Kula” Johannessen inn som erstattere og tok over stafettpinnen. 


– Men så etter at Jokke har gått bort, starter dere Valentourettes i 2003. Hvor kom ideen fra om å starte det bandet, som jo skal sies har holdt liv i musikken til begge bandene på en helt fantastisk måte de siste 20 årene? 
– Det var til en punkrock-festival i Stavanger der det var fire-fem vokalister som hadde lyst til å fremføre Jokke-låter og de trengte et band til å spille sangene, helst noen som kunne låtene godt. Vi takket ja til jobben, men før gigen hadde de forskjellige vokalistene trukket seg én etter én, så vi sto uten noen til å synge. Petter B og Kula hadde i mellomtiden vært i Skien på en minnekonsert for Joachim og der hadde det vært en bra fyr som kunne alle sangene så vi ringte til han og spurte om han kunne tenke seg å bli med på konserten. Det var da Vidar Rugset og han sa ja til å gjøre konserten. Tanken var aldri at det skulle bli noe mer enn den ene konserten, og vi tenkte vel at det ikke kom til å bli noen stor suksess. Der tok vi feil, for da vi spilte var det allsang og hoiing og skikkelig god gammel Jokke-stemning. Etterpå ringte vi til en booking-fyr vi kjente og spurte om ikke han kunne booke oss en mini-turné, og responsen fra publikum var den samme som i Stavanger, og effekten låtene hadde på folk var den samme som før i tiden, så da ble vi Valentourettes. Vidar ga seg som vokalist i 2006 og siden da har Tarjei Foshaug sunget i bandet. 
– Og så gjorde jo dere for ikke så alt for lenge siden en plate med Trond Andreassen fra Ricochets, som jeg synes er utrolig kult. Du må nesten fortelle litt om hvordan det samarbeidet oppsto? 
– Vi skulle spille med Valentourettes på Pstereo i Trondheim og da skulle også Ricochets spille der. Vi kom til Trondheim med fly fra en annen spillejobb og en minibuss som skulle hente bandene som skulle spille på festivalen. Da jeg kom inn i bussen var det stappfullt med folk, men helt bakerst var det ledig så jeg stablet meg bakover i bussen. Der satt Trond som jeg kjente fra før. I løpet av taxituren sa han at han skulle til å spille inn soloalbum og hadde alt klart bortsett fra et band som kunne spille med ham. Jeg ymtet frampå at Valentourettes kanskje kunne vært bandet han trengte og han tente på ideen med en gang. Da vi kom fram til hotellet spurte jeg Petter og Kula om de ville være med på opplegget og de svarte ja med en gang.. Trond sendte oss låtene og på to-tre øvinger hadde vi fikk gått gjennom dem og så dro vi i studio og spilte inn det meste på ett døgn! Det ble gjort i Fredrikstad med Kyrre Fritzner som produsent. Akkurat nå øver vi med Trond og skal spille noen festivaler til sommeren, blant annet på Bukta i Tromsø og Månefestivalen i Fredrikstad.

– La oss prate om Senjahopen, fordi det er et band jeg digger. Jeg husker at jeg oppdaget dere gjennom Youtube med låten «Yttersia», og det begynner å bli noen år siden nå. Det var før jeg var klar over at du var med i bandet og husker når jeg så videoen til låten at jeg tenkte; «Faen, er ikke det Petter Pogo?» Kan ikke du fortelle litt om oppstarten av Senjahopen?
– Primus motor i Senjahopen, Henrik Sandnes, satt hjemme en sommer med mye dårlig vær. Bare på kødd så begynte han å oversette, eller gjendikte, internasjonale hits til nordnorsk og nordnorsk miljø. Så la han det ut på MySpace og det hele var et solo-prosjekt i utgangspunktet. Grunnen til at det ble kalt Senjahopen var at han ikke kom på noe bedre navn i farta. Han tenkte at navnet kunne jo alltids forandres etter hvert, men det ble bare hetende Senjahopen. Så var det en kompis av meg som tipsa meg om det, og spurte meg om jeg hadde hørt Senjahopen? Til det svarte jeg nei og da fikk jeg klar beskjed om å gå innom å høre på det. Da trodde jeg at det var en gjeng som bodde ute på Senja, så jeg skrev til dem og sa at hvis de kom til Oslo og trengte hjelp med hva som helst så måtte de ikke nøle med å ta kontakt. Så en dag jeg var på Elm Street, idet jeg skulle til å gå inn døra så stikker Henrik, som jeg hadde kjent i mange år, hodet gjennom døra og sier «Senjahopen!». Litt overrasket spør jeg om han hadde hørt om Senjahopen? Og da sier han at det er han som er Senjahopen!
– Haha, for en utrolig bra historie!
– Jeg utbryter at jeg har lyst til å være med! Kaldt sier han bare at de allerede har bassist, før jeg parerer med at jeg kan spille gitar også. Da sitter resten av gjengen der inne, og han må inn å spørre om det er greit at jeg blir med i det som vel enda ikke hadde blitt et skikkelig band. De andre svarte at det var greit, så da var jeg med. Til å begynne med spilte vi bare de gjendiktningene til Henrik, og så fant vi ut at dette måtte vi jo få ut på plate. Så tok vi tak i «Take Me Home Country Road» av John Denver, eller «Landevei, Ta Mæ Heim» som Henrik kalte den. Denver hadde vært død i mange år, men vi skrev til de som tar vare på rettighetene og spurte om det var greit at vi spilte den inn med norsk tekst. Vi fikk svar om at det var helt i orden, de ville bare ha 20.000 dollar først. Vi hadde ikke 20 dollar engang, haha. Da stoppet det opplegget der, så jeg sa til Henrik som har skrevet låter og sunget i bandet Far Out Fishing at ‘Du som er så flink med ord og melodier, kan ikke du skrive noen egne låter?’ Han sa ja til det og at han kunne prøve, og da skrev han låten «Yttersia». Så spilte vi inn, lagde video og la den ut på Youtube, og pinadø ble det ikke en slags hit. Da var den snøballen begynt å trille, og vi var i gang og her er vi femten år etterpå og holder på enda. Med de nye låtene som vi snart skal i studio å spille inn så har vi blitt flinkere til å lage den musikken vi selv ønsker å spille og blitt bedre på nettopp det. Vi blir flinkere til å skrive låter og vi har vokst sammen til en sterkere og bedre fungerende enhet enn da vi startet for femten år siden, men det skulle vel egentlig bare mangle.
– Dere er jo så til de grader fremdeles aktive og turnerer jo land og strand, men en ting som jeg har lurt på er hvordan dere blir mottatt av de som ikke er nordlendinger, eller er det stort sett kun nordlendinger som kommer på konsertene?
– Vi føler at vi har godt feste i Trøndelag og helt i sør, mens på Nord-Vestlandet har vi ikke spilt enda, så vi jobber med å ta bit for bit av landet. Vi blir alltid bedt tilbake de plassene vi spiller, og hver neste gang kommer det fler og fler folk og hører på. Vi kan kanskje kalles folkelige uten at vi glir ut i banaliteter og billige triks. Vi har et filter vi bruka og det er Revyfilteret. Det har fungert godt til nå.

– Et av bandnavnene som stikker seg litt ut er SS Bondevik, som fikk meg til å le litt. Her må du nesten fortelle litt om hva det er for et band og hvordan du ble med der?
– Det var et punkband jeg ble spurt om å være med. Jeg sa at jeg kunne bli med hvis jeg fikk spille noe jeg ikke hadde spilt før, så da ble det trommer. Jeg hadde jo vært borti et trommesett før, men dette var litt kjappere musikk og da måtte jeg øve. Det var en artig gjeng og jeg er fortsatt god venn med poeten Stein Holte, som sang i SS Bondevik. Vi to hadde også noen som het Holte-Pogo Experience sammen, der han leste dikt og jeg spilte improvisert gitar. Alt dette var utpå på 90-tallet. Tror jeg.
– Så dette var rundt tiden da du fortsatt var med i Jokke & Valentinerne?
– Nei, da var Valentinerne ferdige. Men jeg spilte med May-Irene og kjæresten hennes Guttorm Nordø, i bandet Sunshine Kids og vi spilte inn en plate sammen samtidig som Joachim spilte inn sin eneste soloplate «Nykter». I Sunshine Kids spilte også Wenche Simonsen, som jeg også spilte sammen med i Bøyen Beng.
– Ja for du har også spilt i Bøyen Beng. Noe som sikkert ikke alle vet!
– Ja jeg spilte med dem i en kort periode.
– Hvor kort? Jeg har lest en plass at du var på en øving og ikke noe mer?
– Nei, det stemmer ikke. Jeg spilte litt lengre enn det. Det ble noen konserter, men ikke noe album. Jeg er fan av musikken, men det fungerte ikke helt for meg som musiker. Det var mye taktskiftninger og omarrangeringer og et litt fremmed land kan du si, så det ble for uvant musikk til at det ga meg nok som musiker til å bli med videre. Det var nok minst like mye min feil som deres og de er veldig hyggelige folk.
– Og så var du jo med i Ronny Pøbel også. Nok et punkeorkester og et noe berykta sådan?
– Petter Baarli produserte første skiva til Ronny Pøbel, og så ville han ha Petter til å produsere den andre skiva også, men da hadde ikke Petter tid. Da spurte Petter meg om å gjøre det, så jeg sa ja til det og spilte bass på skiva også. Albumet var «Raseri» og kom ut i 2009. Men det ble slitsomt, med mye kjøring for å spille én konsert liksom, og jeg tenkte vel da at jeg var ferdig med det her. Siste konserten jeg gjorde med Ronny Pøbel var på Folken i Stavanger under punkrockfestivalen i byen. Der skulle vi spille tolv låter og da vi var ferdig med den tiende låten så kjente jeg at jeg hadde én låt til i meg, så jeg ga gass på den ellevte låten og tok jeg mikrofonen og sa takk for oss og gikk av. Da kom Ronny løpende etter meg og sa at vi hadde en låt igjen, men jeg forklarte at jeg ikke hadde mer å gi og at jeg var ferdig i bandet. Ingen sure miner eller noe, men jeg var litt ferdig med den typen musikk som musiker.
– Er det noen flere av de mer obskure bandene du har spilt i som du synes fortjener å bli dratt opp i dagens lys?
– Lasso! Det startet vel som en kvartett der kunstneren Lars Paalgard var primus motor og det ligger vel noen videoer av Lasso ute på Youtube. En lang historie kort, så begynte han å tonesette cowboypoesi, som er en egen kunstart i USA og Canada. Lars samlet noen venner og jeg ble invitert via en felles venn, Justin Newall fra Wales, og vi debuterte på en kunstutstilling og har spilt på flere sånne tilstelninger etterpå. Dette bandet utviklet seg til vi vel var fjorten stykker på scenen. Til slutt imploderte hele greia etter at vi hadde skifta navn til Lasso Elastique, spilt inn plate og laga cover. Lars hadde lyst til å fortsette å spille de låtene, så da skifta vi navn igjen til Lasso Minimalistique. Da var det kun meg på gitarer og sang, Lars som på sang, gitar og trekkspill, Ketil Kielland Lund på sang, horn og trekkspill og den vakre Anne Gunn Røyseland på sang.
– Har du aldri vært inne på tanken om å gi ut egen musikk?
– Jo, selvfølgelig har tanken vært der, men det skorter på ferdigstillelse av påbegynte ting. Da er det lettere å hive seg på andres greier og bidra så godt en kan der. Sant nok skrives det en sang og en melodi i ny og ne, men det har endt i hjemmestudio eller som bursdagssanger til slekt og venner. Men hvem vet, kanskje det blir til en utgivelse en gang…

– Du er så definitivt gutten som har opplevd alt og har vel opplevd det meste en musiker kan oppleve her til lands. Du har ikke vurdert å skrive bok?
– Nei, jeg er musiker, ikke forfatter. Uansett, så har jeg jo deg nå som gjør jobben for meg, haha.’

Først publisert i Norway Rock Magazine #3 og 4, 2022