brenn. – gir deg reine ord for penga

Hvis du trenger litt bakteppeinfo om brenn., fikk duoen NOPA-stipendet i 2019, samme år vant de Spellemannprisen i klassen Rock for «Elsker» hvor de også var nominert i klassen årets gjennombrudd og Gramostipendet.  Oppfølgeren «Vandrer På Solskinn» fikk gode anmeldelser, vinylen ble bestselger og ikke minst er de booket inn til de fleste av sommerens største festivaler. Om det renner inn flere priser neste år gjenstår å se. De har allerede rukket å spille to store konserter i Danmark. På tross av to år med restriksjoner ser de altså ikke ut til å ha tatt noen skritt tilbake. De er unge, tøffe og jeg er spent på hva de har å by på av tanker om rocken i preteritum og dagens tilføyelser. Edvard Smith Save vandrer rundt med skateboardet under armen, typ så lugn som jeg hadde kunnet forestille meg. Remy Malchère Pettersen kommer også luntende, etter å ha fått sneket seg fra jobben for dette. Vi slår oss ned på uteserveringa foran Sentrum Scene med en kald pils i varmen. Det er post-korona stemning i luften og gutta er gira og glade.

Tekst og foto: Linda Cecylia Taanevig
Livefotos: Anne-Marie Forker

 – Norway Rock har tusenvis av etablerte lesere, vi skal sørge for at de blir bedre kjent med dere i dag, hva er det første dere vil si til dem om dere selv?
Edvard: – Hvis de har lyst å bli kjent med oss? Vi er et rockeband, bestående av to gutter i 20-åra som lager rock, men er også glad i å høre på populærkulturens musikk, og inkorporerer noen virkemidler derfra.
– Når dere er i studio og lager musikken er det bare dere to?
Edvard: – Som regel, med unntak at vi i blant har med kompiser som fungerer som produsenter og kommer med noen innspill. Men i bunn og grunn, er det bare meg og Remy som skriver all musikken.
– Dere spiller flere instrumenter selv på skivene, men dere har jo et fullstendig rockeband live, på tross av å bare være to.
Remy: – Vi skriver jo for orkesteret vårt. Vi har jo tre gode venner som er med oss på scenen, og når vi skriver i studio så skriver vi for at de skal kunne være med å spille det. Vi har ikke noen restriksjoner og lager musikk som om vi var et stort band. Vi er fem i total besetning live.
– Hvor møttes dere og hvordan startet eventyret?
Edvard: – Jeg og Remy møtte hverandre på videregående, i 2013. Det er nesten ti år siden!
Remy: – Lillestrøm vidergående ja, Medier og kommunikasjon. Jeg hadde lyst til å gå musikk men der kom jeg ikke inn, haha.
Edvard: – Også så jeg Remy i klasserommet og så at han også hadde skateboard og tenkte ‘Aah! – da setter jeg meg der’. I løpet av andre eller tredje setning så lurer jeg på om Remy spiller trommer, og det gjorde han.
– Hvordan traff du så godt på det?
Edvard: – Intuisjon!
Remy: – Det er sjukt weird.

– Noen, det vil si mange, har vel stusset litt over bandnavnet. Hvordan ble det til?
Edvard: – Idémyldring i en Facebook-chat med daværende bandmedlemmer. Tror det var Markus som foreslo brenn.
– Og hva var tanken?
Remy: – Å bruke det som skjellsord.
Edvard: – Og det at det var praktisk fordi da jeg googlet det kom det ingenting annet opp som hadde navnet fra før av.
Remy: – Tanken var litt den der greia med imperativet «Brenn i helvete!» med punktum i stedet for utropstegn slik at setningen bare ender der. Brenn, liksom. Vi bryr oss ikke, gå og gjør det. Det er den vibe`n.

Dere er drevne multi-instrumentalister begge to på tross av ung alder, når og hvordan lærte dere å spille på alt?
Edvard: – Jeg har en far som lærte å spille gitar sent i tyveårene. Jeg vet ikke hvorfor men det skjedde, så det var et par kassegitarer i hjemmet og jeg syntes det virket kult å kunne spille. Også begynte jeg å spille, men da begynte jeg å holde den opp ned – for jeg er venstrehendt – også ble jeg tvunget til å lære meg høyrehendtgitar. Alltid tenkt på det som tapt potensiale. (Jeg tok ikke referansen umiddelbart, men i etterkant ser jeg det som ganske sannsynlig at han hintet til en viss annen gitarist med lyst, halvlangt hår fra tidlig nittitallet – som seg hør og bør briljerte med venstrehånda).
Remy: – Tenk hvor kul gimmick brenn. kunne fått hvis du spilte opp ned på gitaren? Foreldrene mine også begynte å spille instrumenter ganske sent, sånn typ trettiåtte. De har alltid vært rock og metallfans, i mye større grad enn meg. Og når de begynte å nærme seg førtiåra så bestemte de seg for å starte et band og brukte masse penger på dyre instrumenter som trommesett, amper og gitarer. De var godt etablert og gønnet på. Da var det ganske naturlig at jeg, en gutt på tolv, begynte å spille på disse.
– Edvard, du som er hovedvokalist i bandet, når og hvordan fant du ut at du kunne synge?
– Jeg har ingen anelse. Jeg debuterte på vokal når jeg spilte hovedrollen i en Highschool Musical-musikal i syvende klasse. Jeg ga alt, og det var ganske dårlig, men jeg fikk hovedrollen og det var lættis. Hvis noen finner frem en tape fra det putter jeg dusør på vedkommende. Jeg er glad i musikk og er en sånn synge-i-dusjen-type. Nå kan jeg synge OK, men før sang jeg bare drit. Føler meg nok mer som en frontfigur enn en ren vokalist, skjønner du hva jeg mener? Gir det mening?
 – Ja, at du ser på deg selv mere som en entertainer? Det er du i aller høyeste grad, vil jeg si. (Var det nå jeg burde fortalt han at han er en habil rockevokalist og?)

Det å være to kan sikkert være intenst til tider, hvordan fungerer duoen deres, sånn relasjonelt sett?
Begge utbryter: – Ektepar.
Remy: – Men kanskje ikke så mye nå lenger. Vi har bodd sammen jævlig lenge og vi har spilt sammen siden 2014. Edvard flyttet ut forrige uke. I perioder har alt vært jævlig slitsomt. Spilt sammen, bodd sammen og ingen pause fra hverandre.
Edvard: – Ja, vi har turnert sammen og kommet hjem også har det vært sånn at man møter hverandre i gangen og bare: ‘Ja, du skal inn den døra der du og, ja? Ja.’ Men nå er svaret «venner». Det er digg.
– Og hvordan er de kreative prosessene deres? Strukturert eller rotete?
Remy: – Ganske rotete ass!
Edvard: – Det er kaotisk. Timeplanen er aldri den samme. Låtene kommer frem på forskjellige måter og det er mange kompromisser på veien.
Remy: – Vi var heller ikke de flinkeste på skolen og det var mye tull.
Edvard: – Ja, det var bare tull. Manageren vår kom med et forslag om at vi skulle lage et kort utkast hver dag, og det endte bare med tull. Vi begynte å lage De Lillos-lignende satirer som handlet om å være fyllesyk. Det funker bare ikke å presse ut kreativitet.
Remy: – Ja, og det er sånn at de første ideene blir også ofte forkasta. Riff og ideer er jo lett å jamme frem men det er vanskelig finne energien til å fullføre låtene. Det krever mye mer arbeid.

– Nå er det jo full rulle igjen etter korona, med turné og gigs, hvordan preger det hverdagen?
Edvard: – Jeg synes det er nice! Vi stortrives med å møtes og dra på tur sammen igjen.
– Er det mye fest?
Begge svarer synkront: – Ja. Det blir jo det da.
Edvard: – Men i det siste har vi blitt flinkere til å si nei. Hæ, har vi ikke det??

De drodler litt i mellom seg og finner ut av at de har litt ulik oppfattelse av hvor mye flinkere de har blitt. Remy synes å ha blitt med de siste gangene og serverer en story om dyr øl og mislykka nasj.

– For du har fått deg kjæreste, Edvard?
Edvard: – Ja. Så jeg dro hjem.
– Flink gutt.
Edvard: – Ja, flink gutt. Men jeg var jævlig full da. Da vi spilte i Trondheim var jeg på nasj til halv fem på de hyblene også måtte vi så sykt tidlig opp. Sov 2,5 timer også dro vi til Bergen. Da døde jeg litt, og måtte reparere.
– Jeg mistenker turnelivet byr på mange opplevelser, på godt og vondt. Hva har vært absolutt beste hæla-i-taket-gig hittil?
Edvard: – Oslo – jeg er glad i deg, men jeg må si Trondheim! Vi spilte jo på Rockefeller, solgte ut og det var den største drømmen, men hjernen kortslutta. Det var så mange venner, familie og bransje, så det føltes litt sånn «Norske Talenter».
Remy: – Ja, jeg hadde høy puls frem til jeg la meg. Til og med på etterfesten gikk jeg bare rundt og peset.
Edvard: – Mens liksom Trondheim da, som også var solgt ut. Der møtte vi opp, ingen var stressa – og det var bare fett! Tok på meg cowboyhatt, var litt full, også ble det bare en fest. I tillegg hadde vi noen timer til å chille etter lydprøven og det har veldig mye å si på re-settet.

– Og verste konsertopplevelse?
Edvard og Remy sammen: – Borlänge i Sverige!
Edvard: – Da vi spilte foran to(!) stykker som forband for et pønk-band. Jeg lukket øyene og spilte så og si hele konserten sånn fordi jeg var så flau.
Remy: – Det var veldig mye arbeid for ingenting.

Avbrutt av kelneren som kommer med halvliteren skåler vi like greit for magasinets lyttere og lesere. Praten går løst om diverse turneerfaringer og de forteller om turen til Stavanger og Gjøvik, som var det strekket på turneen med færrest publikummere, men likevel det som føltes mest gøy.

Remy: – Det som betyr noe er om vi klarer å få kontakt med det publikumet vi har foran oss, uavhengig av hvor mange de er.
– Dere blir bare større og større, hvis vi beskuer fremtidsdrømmer, hvilket konsertlokale vil dere aller helst spille på hvis dere kunne velge?
Edvard: – Hvis jeg kunne solgt ut hele sjappa, ville jeg spilt på Telenor Arena. Har faktisk skrevet en låt inspirert av det: «Toivonen».
Remy: – Jeg vil gjerne spille på fullschtappa Hulen i Bergen.
Edvard: – Jeg vil spille på fullschtappa Blå.

– Musikken deres er en salig blanding av mange sjangere, men jeg må innom retrospektivet, for dere må ha blitt inspirert av grunnleggende god rock. Hva hørte foreldrene deres på?
Edvard: – Pappa hørte veldig mye på Zappa, Beatles, Led Zeppelin og klassisk «dad-rock». Og han liker Kvelertak litt. Mamma hørte på Bryan Adams og sånn.
Remy: – Faren min var og er veldig glad i thrash-metall og nittitalls pønk-revival. Så er det sånn; Slayer og NOFX er ting som har gått igjen. Mamma har vært fan av Bowie, Beatles og Waits. Og alle raringene. Blant annet Tommy Cash fra Estland.
– Siden vi er inne på det og jeg er nysgjerrig på hva dere unge tenker. Hvis vi kunne skrudd tiden tilbake, hvilken tidsalder ville dere i så fall vært en del av?
Edvard: – Off, jeg skulle likt å sett Nirvana i ‘91, eller noe.
Remy: – Jeg er ikke så sykt grungefan som deg, men nittitallet.
– Er det noen dere hadde blitt helt «fangirl» av å møte da? Nåtid eller fortid.
Edvard: – Det måtte vært Kurt Cobain, da!
Remy: Jeg vet ikke om jeg har noen så tydelig der. Eh, Adrianne Lenker fra Big Thief. Hvem som helst fra det bandet egentlig. Har blitt kjempefan av dem.
– Hva synes dere den gamle rocken hadde, som musikk i dag ikke har? Og hva kan dagens rock tilføre?
Edvard: – Vi synger kanskje ikke like mye om å pule. Føler Led Zeppelin sang en del om tissen sin.
Remy: – Jeg føler vel at rock sånn helhetlig var mer groovy før. Rock og metall i dag er mixet veldig hardt, på slaget. Før var det mer frittflytende og hadde flere groove-partier.
Edvard: – Dagens musikk kunne tatt seg bedre tid.
– Dere gjør jo noe av det. Dere har jo intermezzoer i låtene deres, hvor det plutselig skjer noe annet, det synes jeg er kjempegøy. Dere spiller inn lyden digitalt?
Edvard: – Ja, vi er ikke på tape. Tape er helt sinnssykt dyrt.
– Tror dere det har noe å si for musikken?
Edvard: Vet du hva, men tanke på dagens plug-ins og emulatorer som får det til å låte som det er på tape, så er det sånn: du skal ha en ganske lang hestehale for å kunne høre forskjell på om det er tape eller om det er plug-in, liksom. Jeg kjører ikke gitaren gjennom en amp, jeg kjører den gjennom en emulator – men det er fortsatt jeg som spiller. Altså, jeg kan ikke høre forskjell fra min VOX-AC 30 IRL og min VOX AC 30 emulator. Jeg kan ikke spotte én forskjell.
– Hvis det skjer småfeil under innspilling, blir det ny take?
Edvard: – Da tar vi det på nytt.
Remy: – Spørs om det låter bra eller ikke. Jeg tror, helt seriøst, det som utgjør forskjellen på musikken nå til dags kontra den som var før ikke er hvordan det låter, men hvordan man tenker rundt det å produsere musikk. Musikerne som skrev den gang så ikke det samme som teknikerne i dag. I dag er hver takt visuelt synlig på en skjerm, og man har egne folk som sitter og tenker på det. Det blir en mer matematisk tilnærming. På syttitallet kan jeg tenke meg at man bare satt i studio sammen og skapte ting man synes var fett. De følte det nok ut på en helt annen måte.

– Tekstene deres er forholdsvis lettfattelige, i positiv forstand. Jeg liker hvordan dere får til å skrive så dere høres lette ut, samtidig som dere har et dypere budskap. Dere toucher jo litt innom «teenage angst» og dårlig selvbilde, så jeg lurer på om dere bevisst tenker over at dere sprer et budskap som er med på å normalisere psykisk helse?
Edvard: – Ja, det kan du si. Det var veldig pent sagt, da.
Remy: – Det har jeg faktisk tenkt på i det siste. Jeg skrev «Svett» som handler om det å ha dårlig selvfølelse og ikke tørre å si det til noen, liksom. Også synes jeg jeg det er veldig deilig å si det høyt på scenen, kødde litt med det, og be om at folk synes synd på meg. Låten er på ingen måte noen løsning, det er bare sutring, men det er digg å kunne få det ut.
– Vi snakket jo litt i stad om at dere naturlig nok foretrekker digitalt når dere spiller inn, men når dere slenger på noe hjemme hvilket format går det i da?
Edvard: – Jeg er sykt glad i vinyl, men jeg har ikke platespiller, ennå. Så jeg må anskaffe meg en platespiller.
Remy: – Ja, det må du skaffe.
Edvard: – Jeg har jo to vinyler, som jeg ikke får spilt. Nå skal jeg gønne på. Er fan av skiver. Bruker Spotify av praktiske årsaker, men nesten slavisk kun på hele albumer. Jeg hører aldri på egenlagede spillelister.
Remy: Mer og mer for min del og. Da Spotify kom var jeg superopptatt av singler og å finne den mest catchy låta, men nå har jeg blitt mer sånn samme greia, at jeg hører på et album. Føles mer riktig.
– Det liker jeg å høre. Det var faktisk noen som nevnte det her om dagen at en låt er som en scene, og albumet hele filmen. Det syntes jeg var godt sagt.

– Over til litt fjas. Hva gjør dere når dere blir 42, som meg?
Remy: – Sannsynligvis hos kiropraktor, eller noe sånt. Har sikkert så jævlig mye «vondter» og må ha behandling.
Edvard: – Jeg spiller på Martin`s foran 25 stykk for 1000 kroner og pils.
– Dere virker å ta det meste med et smil, så hva er det gøyeste noen har sagt om dere?
Remy: – Vi ble jo slaktet på den nye plata, det var jo litt gøy, av studentavisa i Trondheim som heter «Under Dusken».
Edvard: – De slaktet oss og sa at på tross av to år produksjonstid har brenn. kommet ut med sitt verste album. De poengterte at det var mye rare lyder.

Begge ler.

Remy: – En annen ting som er gøy er alle som skal drive puns på navnet vårt, og når det kommer sånne overskrifter som «Brennheit!» og «Brannfarlig».
Edvard: – Har du tenkt på en da?

– Ja, og jeg burde jo ikke si det nå egentlig, men jeg skrev faktisk overskriften «Morgendagens melodiske trykkoker» på dere i anmeldelsen, men sjefen min fjernet det fordi vi ikke bruker overskrifter i anmeldelser.

Flau og lattermild gikk jeg kjapt videre og parerte med at noen nylig hadde tatt de for å hete Brennpunkt på grunn av punktumet, også lo vi litt av det i stedet.

Det er vanskelig å gjengi med ord hvilket bilde jeg fikk av gutta i brenn. De er runde, de er snille, de er gøyale, lette å snakke med og vi har mye mer plass å gi dem. Ikke minst slår det meg at jeg ble møtt av to reflekterte unge menn med god greie på musikk. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å nevne det, men hvis du lurer så blåser musikken deres de fleste hestehaler rett til vers med tunge riff, ekstrem vokal og pønkete synthbeats. brenn. (nå ble jeg litt irr av den lille b`n) er jo akkurat hva vi trenger, i hvert fall med tanke på arvtagerne våre. Sammen med et knippe andre nykommere, albuer de seg frem til moshpiten. Litt ballsy, konstaterer jeg herved at rocken ikke har dævva i Norge. Selv i en alder av toogførr tok jeg selvfølgelig med meg vinylversjonen av «Vandrer På Solskinn» og fikk den signert. Den står, absolutt ikke uspilt, i hylla her. Helt likegyldig hva angår egen vinning gjenstår håpet om at den vil øke betraktelig i verdi med tiden. Og jeg har trua.

Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2022