The Nika Riots – Albumdebut til stående ovasjoner

Gjengen har holdt på siden 2017, og har riktignok et par EPer og en håndfull singler på samvittighen – men først i år fikk vi endelig servert debutalbumet “Derelict” som etter alle solemerker kommer til å ende opp som årets album for undertegnede som ble fra seg av ekstase og trilla full toppscore i anmeldelsen. Men hvem er de og hva har de bedrevet tiden med? Vi fikk huket tak i gitarist Jørgen Sporsheim og vokalist Christoffer Iversen til en hyggelig prat over en duggfrisk på et av hovedstadens triveligste vannhull.

Tekst: Sven O. Skulbørstad
Foto: Pål Hoff Fredlund, Elise Westhagen Fangberget

Livefoto: Synne Nilsson

– Hvordan starter historien om The Nika Riots egentlig?
Jørgen: – Vi startet sammen i 2017, og det hele begynte vel med at Morten (Vikanes, bass) og Kristen (Fjeldstad, gitar) hadde et band fra før og hadde jammet sammen en stund – også flyttet jeg fra Trondheim til Oslo og kjente Morten fra før av der de lurte på om vi skulle skrive noen låter sammen. Så fikk vi med Chris og en trommis ved navn Mathis “Noppers” (Myren) som på den tiden spilte i Ieatheartattacks, og da gikk det det ganske fort før vi spilte inn vår første EP.
Chris: – Ja, det gikk vel bare et halvt år eller noe mener jeg fra jeg kom inn til vi spilte inn. Kom den ikke ut i begynnelsen av 2018 da tro?
Jørgen: – Ja, jeg tror det. Vi begynte rundt mai 2017 også ble den sluppet i januar året etter ja. Vi starta rett på preprod av EPen da de siste ble med, og på grunn av at Mathias flyttet hjem til Vinstra måtte vi få med ny trommis, og da ble Andreas (Reiten Westhagen) som spiller med oss fortsatt med. Ganske kjapt etter det igjen slapp vi en ny EP ved navn “Nine Meals From Anarchy”, og begynte så å jobbe mot plata vi slapp i år. Så vi har ikke fått gjort så mye med tanke på konserter egentlig.
Chris: – Det har vært en veldig lang prosess, jeg husker da vi begynte på denne plata i sommeren 2019 hvor vi var klare med en del pre-prodder og var godt igang frem til vinteren 2020 og koronaen kom. Det i kombinasjon med at øvingslokalet vårt samtidig fikk fuktskader og soppinfeksjoner som gjorde at veggene så ut som en fransk ost gjorde at vi fikk enormt med setbacks og har hatt veldig mye to skritt frem og ett tilbake. 
Jørgen: – Vi må også legge til at når selve innspillingen starta venta både trommisen og bassisten barn, så vi måtte egentlig spille inn bass først – noe jeg ikke var så keen på, så jeg spilte inn gitarene først i stedet før bass – og så ble trommene lagt på til sist. Greit motsatt av hva som er vanlig for å si det sånn. Så ble det mindre stressende med vokalen som vi bare tok litt her og der da det passet seg. 

– Men dere har riktignok spilt noen konserter før pandemien? Jeg mener å ha sett navnet på konsertplakater her og der?
Jørgen: – Jaja, den aller første konserten var i 2017 da vi spilte på Last Train. Også har vi spilt på Enga Pub, som var et kapittel for seg selv. Likte lokalet veldig godt, det var bra lyd og for et fyrverkeri av en dame som driver det! Vi har også spilt på Parkteatret og ca 10.000 ganger på Vaterland tipper jeg.
Chris: – Vi har stort sett holdt oss her i Oslo, selv om vi også har spilt en gang i Kongsberg. 
Jørgen: – Det er jo nå sånn det har blitt om dagen, det er veldig vanskelig booke konserter nå.
– Ja, det er vel stort sett fullbooka post-pandemi vil jeg tro?
Jørgen: – Veldig! I tillegg er det færre plasser også i forhold til hva det var for bare ti år siden som også vanskeliggjør saken.
– Det må vel ha blitt en del i tillegg til slippkonserten på Vaterland da dere slapp skiva?
Jørgen: – Det ble kun den også en på Hamar, så tok vi sommerferie. Da måtte vi hvile oss litt, haha!

– Hvor kommer navnet The Nika Riots ifra?
Jørgen: – Tenker du historisk sett? Måten vi kom på det på var fra gamlebandet mitt i Trondheim da vi skulle fornye oss og skifte stil hvor vi kom på bandnavnet. Men så ble det aldri sånn, og da vi brainstorma med det bandet her om hva vi skulle hete foreslo jeg det da jeg alltid har likt det og dro det opp igjen, og så ble det til dét. Men når det kommer til hva det betyr eller var, så var det et veldig blodig opprør i Konstantinopel rundt 3-400-tallet på et stadion der de hadde et hesteløp og publikum sto og chanta “Nika! Nika! Nika!” som betyr “Vinn! Vinn! Vinn!”, som endte opp i dette opprøret som til i dag er et av de verste igjennom alle tider der opptil 20.000 eller noe sånt døde. 
Chris: – Vi har jo lest at det fort kan være historiens første hooligan-opprør, The Nika Riots, også synes jeg personlig at selv om ikke bandet i seg selv er så veldig opptatt av historien rundt Konstantinopel klinger det veldig bra. Det skal gjøres litt godt å si det.
Jørgen: – Jeg husker flere av anmeldelsene til den første EPen brukte omtrent halve anmeldelsen til å forklare hva The Nika Riots var for noe før de skrev noe om selve musikken.
Chris: – Og det er også et dilemma vi har hatt, om vi skal snakke om navnet eller musikken (touché, journ.anm.), kanskje vi skal snakke om det øst-romerske imperiet?
– Vi trenger ikke å snakke så veldig mye om det øst-romerske imperiet …
Chris: – Vi kan godt gjøre det altså, haha!
– Det er uansett en veldig metall ting å kalle bandet sitt! Ganske utrolig at ingen har tatt det før.
Jørgen: –Vi måtte jo google litt for å sjekke, og opprøret ble også kalt The Nika Revolt – og det var det riktignok et band som het. Det var et type band som hadde gitt ut en demo eller to. Det er et bandnavn som man finner lett når man googler det, og det liker jeg. Det var et problem med gamlebandet mitt som het Torch. Når man skulle google oss så fikk man opp fakler og lommelykter. Det er kjekt i den forstand også.
– Jeg skjønner veldig godt hva du mener, for jeg hadde akkurat det samme problemet når jeg skulle gjøre research rundt bandet Blomst i forbindelse med et intervju og fikk masse tips om hagestell og planter. 
Chris: – Ja, løvetann og rhododendron kan man ikke vite for mye om! Det har jo også blitt litt sånn med tida og internett øker – du kan nesten kalle deg for hva som helst også er det allikevel tusen andre ting som dukker opp. (Jeg sleit voldsomt da jeg skulle finne frem bilder den gangen jeg anmeldte en skive av Asia ved navn «XXX». Red. anm.)
Jørgen: – En kul ting jeg kom på var en kommentar som dukka opp på en av videoene våre på YouTube, der han sa “Jeg kom hit for å lære om “The Nika Riots”, også hørte jeg dere og har bestilt meg en t-skjorte!”. Kult at det går den veien og.

– Hvis vi går tilbake til skiva, som er det jeg har hørt av dere; Skriver dere musikk og tekster sammen eller er det faste bidragsytere?
Jørgen: – Jeg lager musikken og Chris skriver tekstene. Enkelt fordelt! Det er bare sånn det har blitt under denne tiden der folk pusher 40, har jobb og får barn. Det er ikke sånn at man har tid til å være på øvingslokalet hver dag og kan jamme i timevis. I tillegg har selve studioaspektet blitt såpass mye enklere, så det er bare å sitte hjemme og spille inn ting. Vi er jo såpass heldige at vi har studioet på øvingslokalet, så hele skiva er enten spilt inn der eller hjemme hos meg.
– Så praktisk da!
Chris: – Den eneste eksterne bidragsyteren vi har hatt er vel mastringa vel? Det var Alan Douches som gjorde den for oss ihvertfall.
Jørgen: – Stemmer, og han har jo jævlig mye på CVen sin, fra Mastodon og Dillinger Escape plan til Kvelertak her til lands. Han er en veldig go-to-guy og du vet hva du får. Han er ikke en type som messer mye med miksen, han hører på hva som er der og hever det som er der. Får frem detaljene på en ekstrem bra måte. En jævlig dyktig type, og billig. Standardpris på 1000,- pr. låt, og det er vel det samme det ligger på her til lands også tror jeg. Jeg brukte han i gamlebandet for ti år siden, og da lå han på samme pris da og. Når man er såpass erfaren som han går det jo veldig kjapt.
Chris: – Og det gikk også fort fra vi tok kontakt med han. Jeg tror ikke meldingene gikk direkte til han, men til en slags sekretær. 
Jørgen: –Jeg har riktignok snakket direkte med han et par ganger …
Chris: – Det var sikkert AI’en hans, haha!
Jørgen: – … men jeg var aldri sikker på om jeg skulle gjøre mailen personlig eller ikke, for jeg visste ikke om mailen gikk direkte til han eller ikke – men jeg ville gjøre han oppmerksom på at han hadde mastra bandet mitt tidligere. Men det var heldigvis han som svarte, så det gikk fint.

– Jeg la merke til at “Derelict” har fått omtrent stående ovasjoner over hele fjøla, hvordan føles det etter all den jobbinga og få den unisone hyllesten?
Chris: – Det var helt sinnssykt, og tusen takk for det du skrev, det var en höjdare rett og slett. 
Jørgen: – Jeg vet at det er folk som ikke har villet anmelde oss da de ikke kjenner genren godt nok, og det synes jeg er kult. For hvis de ikke kjenner til musikktypen, og ikke klarer å skille bandet fra andre band i samme stil, er det like greit å la være. Det er viktig å treffe riktig anmelder. 
– Dere må jo spille flere konserter! Har dere noen planer?
Jørgen: – Helt enig! Men den eneste vi vet om her og nå er på Revolver 04. november. Man ønsker jo alltid å spille mer, og gjerne rundt i landet og over grensa også. Men det er litt problematisk om dagen, for når man ser på hvordan ting var for bare 10-15 år siden der man strevde for å få platekontrakt som man var avhengige av for å få gitt ut noe som helst – mens man nå om dagen bare kan lage seg en konto på diverse steder og legge ut absolutt hva man vil. Men man fikk alltid spilt. Det var flere steder og byer som var sultne på undergrunnsmusikk, og det er nesten helt borte nå. Til og med her i Oslo finnes det nesten ingenting. Det er veldig mye takket være Vaterland at det i det hele tatt er et konsertmiljø for metall, punk og rock her i byen.
Chris: – Det har nesten blitt en egen institusjon, Vaterland, som omfavner alle former for undergrunn der det tidligere var spredt over flere steder. Så vet vi jo at det finnes et knippe andre steder, som Rock In, så det er ikke det – men her er det trygt å gå for alle former for tilhengere av gitarbasert musikk uten at du nødvendigvis må gå med svarte klær og ha langt hår. Det gjør det tilgjengelig for veldig mange.
Jørgen: – Jeg skulle ønske det fantes flere byer og steder som lot seg inspirere av Vaterland der det faktisk er mulig å gjennomføre to konserter i uka.
Chris: – Men for å være litt djevelens advokat her da, så kan det vel kanskje være at vi begynner å bli gamle? Det kan fort tenkes at det for 10-15 år siden satt folk i Oslo og Trondheim og sa det samme da. 
Jørgen: – Jeg vet ikke, jeg har i hvert fall det inntrykket av at musikkscenen i Trondheim er helt død. Det er ingenting som skjer. Mye av problemet er også at det nesten ikke finnes band lenger som består av folk på 19-20 år lenger. De aller fleste band består av band som pusher 40. Broren min jobber som musikklærer, og han bekrefter at det gradvis blir færre og færre elever som vil lære seg gitar. Det har kommet nye digitale instrumenter som i stor grad har tatt over. Og da er det ikke så stort behov for steder for undergrunnsband for yngre folk, for de bryr seg ikke om den musikken lenger. 
– I tillegg skal jo ting gå så fort om dagen, mye på grunn av TikTok. Det finnes ikke tid til å høre et helt album, eller en gang en hel låt på tre minutter lenger.
Jørgen: – Det ser vi når det gjelder sosiale medier og musikkvideoer generelt. Vi har jo gitt ut tre videoer bare til denne plata som vi har laget helt selv, og har lagt mye tid og energi i å få det til. Da får vi også oversikt over antall likerklikk og views – men også hvor lang tid folk faktisk ser på videoene. Vi hadde planlagt flere videoer, men jeg gidder ikke lenger. En av videoene våre varer i 40 sekunder, og når folk ikke engang klarer å se ferdig den ser jeg ikke helt poenget. De hopper av allerede etter et par sekunder, og det handler akkurat om denne swipinga folk driver med. Jeg så en statistikk der folk ser i snitt 4.5 sekunder av videoer før de sveiper til neste, og hvis du ser spesielt på TikTok-videoer viser de veldig ofte sluttpoenget til å begynne med for å holde på folk. Men da man så kommer til avslutningen vet man jo allerede hva som kommer til å skje. Overraskelsesmomentet er borte.
Chris: – En bra løsning er jo at vi begynner å spille grindcore!
Jørgen: – En annen ting er at det har blitt så mange plattformer så vi har ikke oversikt over hvor man bør legge ut ting lenger. YouTube har jo i stor grad blitt en plattform man ikke orker å gå inn på lenger, der er det Instagram som i stor grad tar over fordi det er lettere å få oversikt over videoer mens man er inne mens man må linke til YouTube. “Må jeg trykke på en link?! Det orker jeg ikke.” Det blir for mye for folk, og man har blitt for lat.
Chris: – Overstimulert rett og slett. Folk vil ha den kjappe konstante tilgjengeligheten og orker ikke å fordype seg i ting lenger. Teknologi både på godt og vondt. Men optimisten i meg sier at det kommer en motbevegelse etter hvert og at ting blir bedre en gang.
Jørgen: – Jeg hadde faktisk en diskusjon med en kompis for noen måneder tilbake der vi snakket om hvor vi hadde stoppet tida musikkmessig hadde vi hatt muligheten til det – hva er det som ikke skulle ha utviklet seg om vi kunne ha bestemt? Jeg mener smartphone, det var da “undergangen” til mye startet. Ironisk nok var jeg på Instagram her om dagen da det smatt opp et intervju med Vanilla Ice av alle ting, som mente at 90-tallet var det siste store tiåret på alle slags mulige måter. Og da kan man si at etter iPhone kom på starten av 2000-tallet har det ikke vært noen skikkelige klassikere. Han snakket selvfølgelig om mote, men det gjelder musikk og – selv om det selvfølgelig har kommet mye bra etter det også – men han nevnte til eksempel basketballsko. Nå om dagen får de største stjernene ordnet seg egne merker, og fortsatt er det Air Jordans som er det aller største. Det er ingen som nå til dags klarer å lage noe tilsvarende, fordi det som ble laget da fortsatt står såpass sterkt. I motsetning til CDer.
– Men da er heldigvis vinylen på full fart tilbake.
Chris: – Jeg snakket med noen her angående nettopp kjøp og salg, altså fysisk format, og dette var etter Spotify ble stort og CD-salget døde umiddelbart. Men det finnes én kjøpegruppe som har holdt seg konstant, og det er nettopp vinylfolk. De skal ha det fysisk uansett. Det er veldig lenge siden jeg brukte CDer, jeg har det kun fremme av materielle årsaker, og dette sluttet jeg med da streaming tok av og det rett og slett var mer praktisk.
Jørgen: – Jeg sluttet med CDer før streaming, ettersom jeg er en PC-fyr og starta tidlig med å laste ned mp3-er da det var mulig. Det var WinAmp for alle penger, og selv i dag bruker jeg ikke Spotify, men Apple Music. Det er bedre på veldig mange måter, deriblant lydkvalitet. Spotify bruker mp3-kvalitet mens Apple Music bruker høyeste wav-kvalitet. Og i tillegg er det billigere enn Spotify, det var i hvert fall det da jeg startet, og ikke minst med bedre dealer for artistene. Og med iTunes kan jeg få opp låter som ikke finnes på vanlig streaming. Nå er jeg lydmann, men forstår ikke at folk ikke hører hvor crap det låter. Jeg ser for meg at ved en test av de forskjellige tjenestene vil folk høre forskjell.

– Nå har jo skiva allerede kommet ut, men foreligger det planer om den neste?
Jørgen: – For min del når det gjelder låtskriving tar det litt tid, for jeg orker ikke å presse ut ting. Men hvis jeg begynner å nynne på noe eller får en idé mens jeg klimprer på gitaren tar jeg det bare opp med mobilen før jeg tar det frem igjen om et halvt års tid eller noe. Da finner jeg deler som brått passer sammen, men jeg har ikke begynt i stor grad enda, det har jeg ikke. Men noen riff har jeg riktignok. Så er jo alltid spørsmål om man skal gå i en litt annen retning på neste skive. Jeg er jo sånn at jeg leter etter nye inspirasjoner og finne nye tankesett på hvordan man lager musikk. Å unngå fella man ender opp i 90% av gangene, jeg har veldig lyst til å bryte ut av den. Men samtidig skal det jo fungere, man skal ikke gi faen bare for moro skyld og bare slenge inn et trekkspill etter en fet breakdown.
– Få med Bjarne Brøndbo, Det er jeg ganske sikker på at ingen andre hardcore-band har gjort før dere! 
Jørgen: – Jeg ser for meg at han kan ha en fet growlestemme, haha!
– Men avslutningsvis har dere da ingen andre satte planer enn Revolver 04.11?
Chris: – Ikke per nå, men vi håper jo og tror vi kan få til noe mer i mellomtida nå som vi begynner å runde av sommerferien. Sånn generelt hadde det vært kult å få til noe utenfor Oslo, som Bergen og Trondheim. UFFA må gjerne invitere oss hvis det fortsatt eksisterer.
Jørgen: – Det eksisterer, men stedet brant jo ned så akkurat nå består det av brakker. Hvordan det er med band derimot vet jeg ikke. Lobbyen på Svartlamoen holder jo fortet, Fru Lundgrens kjører fortsatt og er et eksempel på steder som har klart å holde seg i live hele veien. Problemet med Trondheim er at det ikke er noen mellomting mellom de veldig små scenene og veldig store scener som Byscenen og Samfundet. Hvor er de mellomstore scenene som Blæst og liknende?  
Chris: – Men gi det noen år så skal du se det blir bedre da pendelen svinger andre veien igjen.

Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2022