Def Leppard – går for en ny runde hysteri

Def Leppard er utvilsomt et av verdens største band, med storselgere som «Pyromania», «Hysteria» og «Adrenalize» i katalogen. De var banebrytende innen produksjon sammen med Robert «Mutt» Lange, og har reist verden rundt for fulle scener flere ganger. Etter noen rolige år på 90-tallet, tok det seg opp igjen et stykke ut på 2000-tallet. Nå er bandet klare med sin tolvte fullengder, og i den forbindelse fikk vi en prat med gitarist Phil Collen på Zoom.

Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Anton Corbijn
Livefoto: Anne-Marie Forker

Gratulerer med ny skive, og turné, Phil. Det var på tide.
– Ja, det kan man trygt si. Vi er på vei til å dra ut på turné nå, noe som faktisk føles litt rart. Vi hadde vår første gig på nærmere tre år for et par uker siden, som gikk strålende, men det var kjemperart å stå på scenen igjen, det kan jeg si deg.
– Hvordan var det å se fansen igjen?
– Det var ganske merkelig det også, faktisk. Da vi entret scenen føltes det rart, men etter en liten stund føltes det like normalt som det gjorde tidligere. Vi hadde jo øvd på forhånd, hvor ting låter som de gjør på øving, men plutselig sto vi på scenen foran et publikum igjen, og da låter alt plutselig annerledes igjen. Det tok heldigvis bare noen øyeblikk før vi var tilbake til normalfølelsen, men det var noen sekunder der vi bare så på hverandre og publikum, og tok inn opplevelsen av å stå på scenen igjen for første gang på så lenge. Publikum så ut til å kose seg også, og det var en energi i bandet som vi ikke har opplevd før. Til og med da vi lyttet til noen av opptakene fra øvingene, var det en kraft og energi der som vi ikke har hørt før. Vi hørtes ut som en gjeng med 17-åringer som kan traktere instrumentene sine, haha! Det føltes virkelig bra, for den følelsen hadde vi ikke forventet å høre.
– Det er kanskje en energi der som kommer fra den lange ventetiden. Dere er jo et av bandene som har holdt på med dette i årevis, og å få et så langt opphold gjør noe med en.
– Det har du nok rett i, selv om vi ikke har ligget på latsiden. Vi har brukt tida på å lage ny musikk, men det er noe spesielt med dette å stå foran et publikum og spille musikken vår. Det som var så fint med å møtes igjen etter å ikke ha spilt sammen i samme rom på så lenge, var å oppdage at alle spiller bedre enn noensinne. Joe synger bedre enn han har gjort noen gang, og når man blir eldre, er som oftest det ikke tilfelle. Ofte klarer man over mindre, eller mister intensitet, men hos oss har det vært motsatt. Omtrent som når Sex Pistols spilte sin første gig eller noe sånt, haha!

– Spilte dere noen av de nye låtene på konserten?
– Ja, det ble to av de («Take What You Want» og «Kick»). Det var bare et 75 minutters sett, så vi måtte velge med omhu, hehe. De falt fint inn i settet, og låt knallbra! Tempoet og strukturen i de låtene passet veldig fint inn med de eldre låtene, så det blir moro å ta de med på de store arenaene. Det gleder vi oss stort til!
– Det slår meg at de nye låtene er litt tilbake til opprinnelsen for dere, med en åpnere produksjon, og et mer organisk lydbilde. Bunner dette ut i hvordan plata ble spilt inn, for dere har også, som så mange artister de siste to årene, spilt inn låtene i deres respektive hjemmestudio, i motsetning til å jobbe sammen i et større studio?
– Det stemmer. Jeg har gjort alt av mine gitarbidrag på denne maskina, og faktisk akkurat her jeg sitter nå. Jeg har gjort vokalsporene mine i garderoben oppe i andre etasje, faktisk, hehe. Det er så død og god akustikk der inne. Det har vært en befriende opplevelse, faktisk. Jeg har fått lov til å være hjemme med sønnen min, som nettopp fylte fire, så for det meste av tiden har jeg faktisk vært sammen med ham. Mens alt har vært stengt, har han og jeg vært i parken eller på stranda, og det har ikke vært et menneske der. Etter det, har jeg jobbet sammen med Joe, og vi fant virkelig grooven underveis, selv om vi har vært i forskjellige tidssoner. Vi skulle opprinnelig spille inn to låter i Irland, men så slo pandemien til, og alt ble stengt ned.
– Dere hadde flybilletter og alt klart, var det ikke så?
– Jo, akkurat, men så endret alt seg over natta, men vi fortsatte å jobbe med ny musikk simpelthen fordi vi elsker det. Ikke hadde vi en agenda, ikke hadde vi planer om et nytt album, vi hadde ikke et plateselskap i ryggen en gang. Vi oppdaget bare at vi elsker å lage musikk igjen, helt enkelt. Jeg lagde noe her, og sendte det til Joe mens det enda var morgen her, og da jeg våknet neste morgen, hadde han gjort masse greier med det mens jeg sov, og vi var bare skikkelig gira begge to. Det var underveis i denne prosessen vi oppdaget at mye av det vi jobba med var relatert til tidlig 70-tall, altså tida da vi ble interesserte i musikk. Min første konsert var Deep Purple på «Machine Head»-turnéen da jeg var 14. Jeg sto så nære Ritchie Blackmore at jeg kunne ta på hånda hans, og akkurat det øyeblikket der, var det øyeblikket jeg innså at jeg ville spille gitar. Det tok to år før jeg fikk min første gitar, men i mellomtida hadde jeg sett David Bowie på Top Of The Pops, og gikk fullstendig berserk, og ropte til mamma og pappa at ‘Jeg MÅ få meg en gitar, dette MÅ jeg gjøre!’ Alt forandret seg med disse opplevelsene, og de idéene som kom ut av Joe og meg, var en ubevisst hyllest til disse øyeblikkene. Det høres kanskje rart ut, men det var akkurat sånn det opplevdes.
– Jeg har lest at blant andre David Bowie hadde stor innvirkning på dere. Kan man lese denne plata som en hyllest til disse?
– På en måte kan man kanskje si det, for Mike Garson, som var Bowies pianist, spiller på plata vår. Jeg bestemte meg for å gjøre en greie som en hyllest til Mick Ronson, som spilte på låta «Lady Grinning Soul» på «Aladdin Sane», så jeg tok med meg den akustiske gitaren opp i garderoben, og spilte inn soloen på «Goodbye For Good This Time» der. Det er noen slike øyeblikk på plata, og selvfølgelig også i tekstene. Det er morsomme og rocka tekster, og tittelen, «Diamond Star Halos» er jo ei linje fra T. Rex´ «Get It On», som er fra tida da Joe og jeg ble hekta på musikk. Jeg foreslo at vi kunne bruke den linja som tittel, og da ble det sånn.

– Hvordan inkluderte dere resten av bandet i prosessen? Det er jo du og Joe som står for brorparten av låtene, men jeg oppdaget at du har ei eldre låt med også, «This Guitar», som er en av duettene med Alison Krauss, en låt du skrev med CJ Vanston (Joe Cocker, Spinal Tap, Toto).
– CJ har jo vært en del av Def Leppard flere ganger, blant annet skrev han «It´s All About Believin´» på «Mirror Ball» sammen med meg. CJ og jeg skrev «This Guitar» for 17 år siden, og da jeg spilte den for Joe, ble han over seg av begeistring, og mente vi burde ha den med på en plate en gang, og omtrent hvert femte år, kommer han tilbake til denne låten, og sier vi må ha den med, men den har liksom ikke endt opp med å bli spilt inn likevel. Problemet var at den låt litt for country, så den ble aldri tatt med i betraktningen, men mens vi holdt på med låtene til denne plata, spurte Joe om jeg ikke kunne gjøre ham den tjenesten og spille inn en demo, bare så vi fikk høre hvordan den låt. Han mente at den ikke kom til å høres like ‘country’ ut når han sang den, så jeg gikk med på det, og lagde en demo. Jeg tror faktisk at vokalsporet vi endte opp med å bruke, var prøvetaket han gjorde. Det var på en billig mikrofon, og gjort nærmest i farta, og sånn som jeg hører den, så er det en country-låt, men det er fortsatt oss. Litt som når The Rolling Stones spiller en country-låt, så låter det fortsatt som Stones, eller The Eagles, som på en måte er et country-band, men de låter fortsatt som The Eagles. Litt senere pratet Joe med Robert Plant om Alison Krauss, som han er på turné med, og det ble prat om hun kanskje hadde lyst til å være med på en låt eller to, og sånn ble det. De låtene er nok blitt som de var ment til å bli. Jeg syns låtene ble kjempebra, og vi kunne ikke blitt mer fornøyd med resultatet. Når det kommer til resten av bandet, spilte jeg inn både bass og trommer og sendte til Vivian (Campbell) Rick (Savage) ogRick (Allen), så la de på sine partier, men det meste av idéene kom fra Joe og meg.
– Dere har brukt tida siden «Def Leppard» (2015) godt, og smeller til med ei skive med 15 spor. Hva med å spare noen til neste skive?
– Haha, vi har tre spor klare til neste skive, så vi er godt i gang allerede. Vi var egentlig fornøyde da vi hadde 14, og begynte prosessen med å fullføre plata, men så hadde jeg skrevet en låt sammen med Dave Basset, og spilte den for Joe, som konstaterte at ‘Den må vi jo bare spille inn. Dette er jo virkelig ei Def Leppard-låt!’ Jeg spilte den til de andre gutta i bandet, og de var enige i at den måtte bli med på skiva. Den passer godt inn i stadionrock-formatet, så plutselig hadde vi et dobbelt-album på hendene våre. Vi har egentlig alltid hatt lyst til å gi ut et dobbelt studioalbum, det har på en måte vært på sjekklista vår, men vi har aldri fullført tanken, men nå ble det en realitet, så nå er vi i selskap med artister som Prince og Led Zeppelin, noe vi er veldig fornøyde med.
– Så neste utgivelse er allerede under planlegging.
– Ja, og det er faktisk første gang vi er i gang med neste album før det siste er utgitt.
– Det forstår seg, for selv om dere har eksistert siden 1977, og du har jo 40-årsjubileum i sommer, så har dere ikke gitt ut mer enn 12 studioalbum.
– Haha, stemmer det. Jeg lurer faktisk på om det er denne uka.Vi kommer nok å skrive og spille inn låtene mens vi er på turné. Jeg pleier å ha med meg innspillingsutstyr mens vi er på reise. Dessuten har jeg skrevet noen short-stories, noe jeg syns har vært fryktelig moro. Det er korte skrekk-historier, eller hva jeg skal kalle de.
– Så vi kommer til å få en bok-utgivelse fra deg også?
– Javisst, den er godt underveis allerede.

– Dere er jo blant artistene som kan turnere verden rundt i årevis med bare klassikere. Likevel gir dere ut ny musikk. Blir idékassa aldri tom?
– Overhodet ikke! Jeg får så mange idéer om dagen, at jeg må legge fra meg gitaren, for jeg får ikke rom til å fullføre alle idéene jeg har. Jeg har lært meg å slå av den funksjonen i hjernen, for om ikke, kan det konsumere hvert øyeblikk av dagen. Jeg kan spille inn en ferdig demo fra en idé på ti minutter. Trommer, bass, gitar, guide-vokal… jeg må rett og slett legge fra meg det tankesettet for ikke å bli sittende for lenge. Jeg har heldigvis blitt flinkere til å legge fra meg gitaren og gå fra computeren, og finne på noe annet. Jeg opplever mye inspirasjon om dagen.
– Med så mye inspirasjon kunne du kanskje gitt ut et soloalbum.
– Jeg har jo tenkt tanken, og har materiale nok til et soloalbum, men Def Leppard suger alt oksygenet ut av rommet, og jeg er usikker på om jeg har stamina nok til å fullføre et sånt prosjekt på egen hånd. Jeg kommer kanskje til å gjøre det en dag, men akkurat nå er det mer enn nok med bandet.

– Dere har gjort som mange artister nå om dagen, og spilt inn låtene hver for dere. Hvordan opplever dere produksjonsprosessen med denne fremgangsmetoden, fremfor å sitte sammen i et felles studio?
– Å jobbe sammen i studio er egentlig ikke en veldig fruktbar måte å jobbe på. Man sitter der og skal spille sine partier mens det sitter masse folk rundt deg og venter på at du skal bli ferdig. Teknikeren og medprodusenten vår, Ronan McHugh må sitte og fintune timesvis med vokal, og jobbe med alle detaljene når vi er samlet i samme studio. Han må være til stede på hvert trommespor, hvert gitarspor, hvert basspor. Det blir ekstremt lange dager for ham om vi skal holde på sånn. Jeg har en interessant analogi i så henseende. Rick spiller 12-strengs gitar på «This Guitar», for det var den akustiske gitaren han hadde hjemme i Sheffield. Han jobbet med tuninga på den i tolv jævla timer, helt til fingrene hans blødde. Om han skulle holdt på med det i et felles studio, ville vi sittet og ventet på denne prosessen, og jeg kan garantere deg at resultatet ikke hadde blitt så bra som det ble om vi var. Rick gjorde sitt, mens jeg brukte tida på noe helt annet, og Ronan fikk ferdig resultat i innboksen sin i stedet for å sitte og vente i timevis. Vi kan si at det var energikonserverende. Ronan behøvde ikke vente på at Sav skulle gjøre ferdig sitt, ei heller vente på at jeg skulle bli ferdig med mine vokalspor. Vi unngikk mye enerverende venting på den måten. Det var en helt fantastisk opplevelse. Dessuten er det enklere å ta pauser når man jobber alene. Jeg liker for eksempel å ta meg en svømmetur i sjøen i 6-tida om morgenen. Ikke at vi pleier å ha studiotid på den tida av døgnet, men du skjønner hva jeg mener. Etterpå var energibanken min fylt opp, og jeg kunne gå i studioet mitt og begynne å jobbe. Jeg mener det har vært en bedre måte for oss å jobbe på, rett og slett.
– Jeg har gjort en del intervjuer under og etter pandemien, og har et sterkt inntrykk av at det har blitt konsensus rundt omkring. Svært mange artister sier de kommer til å fortsette å jobbe på denne måten framover.
– Det er jo interessant. Jeg tenker at om det gjelder låter vi har øvd inn på forhånd, vil vi kanskje spille de inn på tradisjonelt vis, men om den kreative prosessen blir som den har vært nå, og med Joe i Irland og meg i USA, blir nok så tilfelle, så vil vi nok fortsette på samme vis som vi gjorde denne gangen.

– Og nå er det noen måneder på turné med Mötley Crüe, Poison og Joan Jett i Statene, før vi får besøk av dere og Mötley i Europa neste år. Det kunne ha gitt overskrifter hadde det vært for 30-40 år siden.
– Det stemmer, vi gleder oss voldsomt til endelig å få reise rundt i verden igjen. Jeg gleder meg til å jobbe med Nikki Sixx. Vi er gode venner. Jeg er et år eldre enn ham, vi har begge hver vår fireåring, og er begge tørrlagte, så vi har mye til felles. Vi fant tonen kjapt da vi begynte å jobbe med turnéen før nedstengninga, da vi fant ut at vi begge har fem unger, hvorav de yngste kom da vi var 60. Men så ble teppet trukket bort under beina på oss, og vi måtte vente på normale tider igjen, så nå er vi mer enn klare for å reise sammen. Jeg møtte Nikki og Tommy (Lee) mens de øvde i Pennsylvania for et par uker siden, og alle var like gira på å komme i gang, så dette blir fryktelig moro. Vi har jo våre historier med festing i begge leirer, men ingen av oss holder på slik lengre, det er rett og slett ikke mulig.
– Bransjen har endret seg betraktelig siden den gang. Som de fleste artister i deres sjanger var det rolige tider mellom 1993 og et stykke ut på 2000-tallet, men som så mange andre, har dere funnet en ny vår de siste ti-femten årene. Hvordan opplever dere denne gjenoppvåkningen?
– Det er fantastisk, og jeg må jo si at den er delvis planlagt. Vi begynte å ta bandet mer på alvor igjen, og byttet management. Q Prime har vært strålende med oss, og har hjulpet oss vanvittig mye med suksessen, men de har ikke holdt det ved like, så vi følte det var på tide å gå videre, så vi begynte å jobbe med Howard Kaufman fram til han gikk bort. Han var et friskt pust for vår del, og da han døde, tok assistenten hans, Mike Kobayashi over, så nå føler vi at det er mer spenning igjen, mer moro. Når vi utstråler mer glede og spenning, føler vi at vi får mer glede og spenning tilbake igjen også.
– Det forstår seg. Denne foryngelsen vi opplever i AOR for tida er etterlengtet for mange av oss. Min generasjon kan jo få oppleve våre favorittband igjen, eller for første gang, så dette er jo gull for folk som meg.
– Jeg kunne ikke vært mer enig! Både som artist sjøl, men også som musikkelsker, spesielt AOR, som du sier, setter jeg stor pris på denne oppvåkningen. Vi har hatt våre konserter der det har møtt opp lite folk, og vibben i rommet har ikke akkurat vært god. Ingen trives på scenen da. Ikke i salen heller. Men så skjedde det noe, ting endret seg igjen, og her er vi i dag, og skal ut på det som sannsynligvis blir vår største turné. Det føles virkelig godt! Vi har selvfølgelig jobbet hardt for dette, så det er deilig å se at det faktisk betaler seg, det er det virkelig.
– Dere var jo virkelig i førersetet med plater som «Hysteria» med tanke på produksjon. På «Diamond Star Halos» har dere bevegd dere bort fra dette lydbildet, og mot et mer tradisjonelt lydbilde. Hva var ønsket deres med denne plata, ville dere tilbake til røttene, eller ser dere mer framover?
– Framover. Vi ser alltid framover. Man tar elementer som fungerte i fortida, og legger til elementer som er mer tidsriktige i dag. Som musiker lærer man alltid nye ting, uansett hvor gammel man blir, om det er i stemmebruk eller med gitaren. Man ønsker alltid å utvikle seg og bli bedre. Jeg hadde noen fantastiske opplevelser da jeg var med på G3-turnéen med Joe Satriani og John Petrucci. Jeg innså da jeg sto på scenen med de gutta der at jeg virkelig måtte levere på toppnivå, så jeg øvde kanskje fire timer hver eneste dag, og så mye pleier ikke jeg å øve. Det var inspirerende å stå ved siden av de to gutta på scenen kveld etter kveld, det var det virkelig. Det er litt sånn tror jeg, at man streber mot å bli en bedre utgave av deg selv, og når du står ved siden av talenter som de to der, er du bare nødt til å prestere. Jeg lærte utrolig mye av den turnéen.
– Føler du at du fortsatt utvikler deg som gitarist?
– Absolutt! Jeg merker på øvelsene med gutta at jeg spiller bedre nå, og at det flyter lettere enn tidligere. Jeg merka at ‘jøss, dette var jo enkelt. Det var ikke så enkelt for tre år siden’, men nå føler jeg at jeg har nådd et nytt nivå, og det samme gjelder låtskriving og synging også.
– Det er jo interessant, ettersom man alltid blir fortalt at man lærer lettest mens man er ung, og her er du, 64 år gammel, og sier du lærer lettere nå.
– Selvfølgelig. Jeg tror det har med å gjøre at man har så mye bakgrunnskunnskaper når man er voksen. Om man bruker sine erfaringer på riktig måte, er jeg overbevist om at man kan øke sine ferdigheter betraktelig, også etter fylte 60.  

Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2022